Sydenbloggen

Meg og den slappe baderingen min

Jeg er på ferie! Har ikke du nettopp vært på ferie? tenker du kanskje, og svaret er: Ja. Dessverre har det seg sånn at jeg er skapt for strandliv, og dermed må finne meg en ganske gammel person som jeg kan golddigge til hælvete. Da er jeg jo nødt til å oppsøke miljøene der disse ferdes, ikke sant, og det er på stranda. Dessverre.

Det kan hende golddiggerbegrepet har blitt feministpensjonert, og det er i så fall ikke meningen å gjenopplive det, dessuten er jeg verken pen eller smart nok til å lure selv den dummeste gamling.

Stoupa, Hellas

Apropos gamle folk: Mamma blir 60 år, så det er fritt fram på Ouzoen. Ikke si til henne at jeg har sagt til deg at hun blir 60 år i år, jeg tror ikke hun hadde likt det noe særlig. Så mens jeg spaner på pensjonistene på beachen, småsnakker litt om Brexit og Jo Nesbo, lever jeg på min syke, gamle mor. Som takk får hun bære baderingen iblant:

Mamma og baderingen

Baderingen begynner å bli litt slapp i fisken, men jeg regner med at det er noe Hallén kan fikse med et av de tusen sykkelverktøysettene sine. Et av dem heter «bleed kit», og etter å ha lest den siste boka om Harry Hole (obs! fått av forlaget!), synes jeg ikke det er like morsomt. Ægh, jeg synes det er vanskelig med alt blod som ikke kommer fra min egen livmor.

Det beste med Hellas er at det er varmt, det nest beste er at ferie betyr lesing hele dagen. Kanskje litt løping og ganske mye spising, men mest lesing. Og kattemating. Til nå har jeg lest Hot Milk av Deborah Levy og den Harry Hole-boka, og det er sånt jeg hadde brukt ukevis på hjemme. Ikke minst fordi jeg må jobbe når jeg ikke er på ferie, can you believe it. (Skjønner at det iblant kan virke som at jeg ikke jobber, og det må jeg dessverre avkrefte. Det er bare ikke noe gøy å blogge om.)

Prøvde å få mamma til å ta noen bloggebilder av meg, men det er litt vanskelig, for hun liker det ikke når jeg smiler det hun kaller «søtesmilet». Hun mener jeg bruker søtesmilet når jeg vil innynde meg, og at det dermed blir for falsk å ha på bilder. For eksempel bruker jeg visst søtesmilet når jeg bestiller mat, når jeg småprater med fremmede og når jeg later som at jeg hører etter. Da kan man jo tenke seg at jeg bruker det når jeg prøver å golddigge også.

Stoupa, Hellas

Uavhengig av om jeg får lov å bruke søtesmilet eller ikke, har jeg det veldig bra. Kunne egentlig tenkt med å bli her, men da må jeg altså ha suksess med denne golddiggingen. Si fra om du har noen tips. Har ingen skrupler.

Slapp badering

Også er jeg som vanlig mer på Instagram enn her når jeg er på ferie.

Siri

Trening for sluts, uke 5

Her kan du lese om det slutty treningsmålet mitt. 

Løpings i Stoupa, Hellas

Jada, her humper og går det. Jeg har dager der jeg føler meg lett som en fjær, og dager der jeg sleper beina etter meg, som om de var en slags utkledning som ikke egentlig hører til resten av kroppen. Sånn føles det, iallfall.

En god nyhet er at jeg er i syden, og her er det lov å løpe så mye eller lite man vil. Mamma bare: «Tror du dette er en treningsleir, eller?» Og jeg bare: «Ja…?»

En dårlig nyhet er at jeg fortsatt synes styrketrening er kjedelig, og finner på enhver unnskyldning for å unngå det.

speilselfie fra syden

Sånn har jeg trent denne uka:

  • Mandag: hvilings etter en litt drøy løpehelg.
  • Tirsdag: Rolig løpings på Kvitnesveten, 1 t 10 min.
  • Onsdag: Romantisk jogg med Hallén, 50 min.
  • Torsdag: hvilings
  • Fredag: I. Morgenjogg 45 min + styrke.
    II. Langintervall, 5 x 10 min moderat på grus. Kupert. 1 t 10 min.
  • Lørdag: Sydenløpings, 1 t 20 min, 5:55 min/km. (Løp meg bort, så ble litt lenger enn planlagt.)
  • Søndag: I. Løpings, 11 km 5:40 min/km.
    II. Mølleløpings, 11 km.

Tid: 7 t 25 min + litt styrke
Løpt: 71 km
Humør: glad for å løpe, selv om det er slitsomt iblant

Alle detaljer finnes som vanlig på Strava.

Stoupa, Mani, Peloponnes

Det er jo rimelig avslørende at da jeg dro fra Harstad og alle faste rammer, for eksempel menn som sier sånn: «Nå må du faktisk roe ned den løpinga litt», så flippet jeg fullstendig og begynte å løpe to økter om dagen. Det skjønner jeg at jeg ikke skal fortsette med, bare så det er sagt.

Det går altså bra med løpinga, selv om jeg har en del tunge dager. Prøver å ikke overdrive. Det går sånn helt middels, som du skjønner av det forrige avsnittet. Men jeg mener det, altså, å begrense meg når jeg er i flyten, er noe av det jeg har blitt mye bedre på. Jeg har ikke noe behov for å bli en sånn mager, middelaldrende birkebeiner i en alder av 27 år. (All respekt til magre, middelaldrende birkebeinere, altså, jeg har bare tenkt å vente noen år med å innta den stillingen selv.)

Også må jeg si at jeg har tenkt å løpe Hytteplanmila i slutten av oktober. Nå har jeg sagt det til deg, så da kan jeg ikke late som at jeg ikke skal.

Mål for neste treningsuke:

  • Akkurat passe mye sydenløpings
  • Tvinge meg selv til to styrkeøkter
  • Melde meg på Hytteplanmila

Siri

Bok: «En moderne familie» av Helga Flatland

Denne boka er sponset av forlaget.

Bok: En moderne familie av Helga Flatland

I En moderne familie møter vi tre voksne søsken som opplever at de aldrende foreldrene deres skiller seg. Vi møter Liv, den eldste og mest tradisjonelle av dem, vi møter mellomsøsteren Ellen, som plutselig har fått dårlig tid, og vi møter Håkon, som bevisst har valgt en annen livsstil enn sine foreldre.

På et vis er En moderne familie det Nina Lykke gjør satire av i Nei og atter nei. Men at noe blir tullet med, betyr ikke at det er tullete. Likevel er det for meg som leser, alltid et sjansespill å velge bøker som handler om kjernefamilien og den norske, urbane middelklassen, spesielt når det er skrevet på den alvorlige og inderlige måten. Det er jo min (og sikkert din!) arena, det er en setting jeg kjenner ut og inn, det er rett og slett der jeg kommer fra. Når noe er så nært, er det også lett å tenke at sånn er det jo ikke. En av styrkene i En moderne familie, er at nettopp miljøet virker troverdig.

Som vanlig er Helga Flatland også god på det som skjer inni oss i møte med andre. I boka er foreldrenes skilsmisse mer en katalysator for de voksne barnas personlige valg og kriser, enn en formell avslutning på et lunkent forhold. Hva gjør du med dine egne verdier og forventninger, når selve grunnlaget for dem oppløses? Når det er feil i fasiten?

Bok: En moderne familie av Helga Flatland

På én måte er voksne foreldres skilsmisse en fin anledning til å bedrive litt ekstrem introspeksjon, men jeg er rett og slett ikke sikker på hvor interessant jeg synes det er. Det kan godt hende det er mitt problem, for å si det sånn. Jeg vet at jeg stiller meg i overkant likegyldig, eller kanskje blasert, til emnet «mamma og pappa går fra hverandre». I min verden er det en av yndlingshobbyene til mammaer og pappaer. Dermed blir den voldsomme reaksjonen til storesøster Liv, en dame på 40 år, ganske utrolig.

Dette sier jeg ikke for å virke distansert og cool, men fordi jeg tror det vil være en vanlig måte å lese denne boka på. Det veit Flatland også godt, tror jeg, og en av de mest tilfredsstillende scenene i romanen, er når Liv ringer en venn som sier: Skjerp deg!

En moderne familie flyter godt, og i den første sittinga leste jeg 70 sider i et jafs. Jeg vet ikke med dere, men jeg pleier å sjekke alle sosiale medier tre ganger hver fjerde side, så det taler jo virkelig til bokas fordel. Samtidig føles det litt tamt. Jeg vet ikke helt. Kanskje søsknene virker for like, samtidig som de virker nesten karikerte på hvert sitt vis. Kanskje jeg synes de slipper for lett unna.

Eller kanskje jeg bare er lei av å lese om kjernefamilien nå, og må finne meg noe grov fantasy.

Siri

Ja, hei og fuck alt

foto: http://kaboompics.com/

Jeg har vel bare alltid tenkt at folk som har lite, har krav på mer, selv om det betyr at jeg får litt mindre. At menneskeverd er uavhengig av produksjonsevne.

Og ikke minst: at vi er skikkelig fucka om vi ikke skjerper oss. Den skjerpinga tror jeg ikke spiller så stor rolle om den ikke involverer de av oss som har mest.

Dette er ikke en kommentar til hva vi som enkeltpersoner skal og ikke skal gjøre, jeg er helt for kildesortering og letting av egen samvittighet gjennom fairtrademerket kaffe. Jeg er også for å tvinge store aktører, hardt og strengt, til å gjøre noe mer enn symbolhandlinger for klima og likeverd. Vet ikke med dere, men jeg tenker at det finnes en hel haug barn som ikke fortjener å drukne i syndeflod og kaos selv om foreldrende deres ikke klarte å få hodet ut av ræva da de stemte i år.

Også får vi se å passe på de utsatte av oss nå, ok? Passe på at folk føler seg trygge. Nå snakker jeg på alvor, jeg snakker ikke om høyresidevelgere som synes det er ubehagelig å bli konfrontert med egen politikk. Jeg snakker om folk som må lure på om de hører til her. Det er klart at du hører til her, jeg vil ha deg her, dette er et dårligere sted uten deg.

Jeg skal finne ut hvordan vi ordner opp i dette. Vil gjerne ha hjelp.

S

Slutty trening, uke 4

Les mer om det slutty halvmaratonprosjektet mitt her.

Løping over Raudmoldheia

Denne uka begynte jo rimelig drøyt, med en 2 minutter og 40 sekunders forbedring i 10-kilometeren i Harstadkarusellen. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan det går an. Det må være en blanding av gammel trening og å endelig ha kommet over kneika, tror jeg.

Sånn rent formmessig har det vært et par tunge år nå, med den foten i 2015 og den seige forkjølelsen i vinter. Jeg har syntes det har vært gøy å løpe likevel, altså, men den store framgangen har uteblitt. Digg å bare ta alt på én gang, da. Nå har jeg fått trent fornuftig, uten å overdrive, siden begynnelsen av juni, og det passer godt med den gamle erfaringen min: at det tar omtrent tre måneder med god treningsflyt for å komme meg i form.

Jada, jeg er fortsatt to minutter bak persen min på 10-kilometer, men den persen tror jeg kommer til å stå til jeg dør, og å løpe mila på 42 minutter, er mer enn innafor for min del. Det er ikke noe kroppen min gjør, sånn uten videre. Neste gang noen spør meg hvordan formen er, kommer jeg til å si at den er bra.

(For øvrig ligger alle treningsdetaljene mine på Strava, så det er bare å kopiere eller la deg inspirere av opplegget. Ville i så fall begynt på den uka som begynner med mandag 29. mai.)

Harstadkarusellen 10k

Sånn har resten av treninga sett ut denne uka:
  • Mandag: Harstadkarusellen, 10k, 42:20.
  • Tirsdag: hviling
  • Onsdag: 1. Morgenjogg, 45 min + styrke
    II. Fin tur i Folkeparken med selskap, 1 t 15 min, 13 km.
  • Torsdag: hvilings (pga. dårlig tid, ikke dårlig kropp)
  • Fredag: Skogsjogg, 45 min.
  • Lørdag: Laaangtur over fjellet. 3 t 20 min, 24 km.
  • Søndag: Joggings, 45 min + rulling & tøying.

Tid: 7 t 55 min + litt styrke
Løpt: 72 km
Humør: Helt på topp

Løping ved Koven

Når vi snakker om sub 90 på halvmaraton, så begynner jo 42:20 på 10k å ligne på noe. Det er fortsatt et stykke igjen, men nå kan jeg iallfall løpe i konkurransefarta i 10 kilometer på rad! Ikke verst! Det betyr jo at jeg kan begynne å bruke den farta litt på trening og sånt, uten å brenne meg ut helt.

Også gjelder det bare å holde meg i skinnet, da. Det tror jeg faktisk er det aller viktigste bak denne megasuksessen av en treningssommer. At jeg har klart å la være å overdrive. Har bare tusla framover i mitt eget tempo, og tenkt at ting får ta den tiden de tar.

Løping Harstadkarusellen 10k

Mål for neste treningsuke:
  • Løpe omtrent 70 km (eller det tilsvarende i tid, da)
  • Ha minst én moderat økt, gjerne to.
  • Trene styrke minst én gang.
  • Melde meg på et løp.

Siri

Skrivefeil

Skrivefeil

Nå skal vi snakke om noe kjedelig, nemlig skrivefeil.

Jeg har et ganske godt grep på språket vårt. Jeg lever til og med av å ha det. Når det er sagt, så er jeg på ingen måte noen rettskrivingsekspert. Jeg skriver inbydelse feil nesten hver gang, og jeg må tenke meg hardt om for å få komma på riktig sted. Noen ganger hjelper det ikke at jeg tenker meg hardt om, heller. Da blir det feil selv om jeg tror det er riktig.

Denne bloggen er full av skrivefeil, faktisk tror jeg det er feil i hvert eneste innlegg. Det er sånt folk liker å påpeke i kommentarfeltet iblant. Før vi går videre med dette, må jeg bare få sagt at kommentarfeltet mitt er drittrivelig, og at dette på ingen måte er en sånn buhu-folk-er-slemme-mot-meg-på-internett-greie, for folk er faktisk veldig hyggelige mot meg på internett, og når de ikke er det, så går det også helt greit.

Folk liker å pirke, veit du, og det er klart jeg blir irritert når noen gidder å legge igjen en kommentar for å si at innbydelse skrives med to n-er. Noe av irritasjonen kommer selvfølgelig av at jeg gjerne vil skrive riktig, og får en liten stolthetsknekk når jeg ikke gjør det. Samtidig har jeg skrevet såpass mye dritt på internett, i studiegrupper og til pedanter, at det er lenge siden jeg virkelig tok meg nær av den typen tilbakemeldinger.

Den viktigste grunnen til at jeg blir irritert av utagerende språkrettere, er dette: Å påpeke andres skrivefeil når de ikke har bedt om det, er å tilsidesette meningsinnholdet i teksten deres. Du sier altså at du bryr deg mer om rekkefølgen på noen bokstaver, enn om hva personen faktisk sier. Det er komisk at så mange nettrasister maser om at «folk må lere seg Norsk for og bo i Norge», men det er jo ikke språkfeilene som er problemet med den påstanden der.

Ja, jeg er helt enig i at rettskriving og grammatikk er nyttig. De hjelper oss med å forstå hverandre. Men de er verken uforanderlige lover eller knyttet til en eller annen form for logisk eller moralsk overlegenhet. Noe av det mest køddete fjaset jeg har vært borti, har vært helt grammatisk korrekt.

Det er et ordentlig problem om vi lager en kultur der bare folk med stålkontroll på norske språkregler tør eller vil uttrykke seg. Faktisk mangler vi ytringer fra folk som ikke har norsk som førstespråk, fra folk med dysleksi og andre utfordringer, fra folk som ikke har fullført videregående, fra folk uten sju mastergrader.

Det går altså helt fint for meg personlig når noen vil være på den kukkete siden av oppførselen sin i mitt kommentarfelt, men jeg blir gretten på ordentlig av å tenke på at noen som ikke føler seg trygg på sitt eget språk, kan se det og bli motløs. Språk er så innmari, innmari viktig! Vi må da for faen klare å gjøre det lettere for folk å uttrykke seg, ikke vanskeligere.

Jada, det finnes alltid unntak, jeg synes for eksempel det er viktig å skrive navn riktig. Jeg er helt sikker på at det er nyttig med en felles forståelse av hvordan vi uttrykker oss skriftlig, men jeg lover at ingen har blitt hengt på grunn av en kommafeil. Det må i så fall ha vært på hagefesten til Per Egil Hegge, og de folka der har vi nok av. Neida! Det var bare en liten joke.

Sånn til slutt, så vil jeg bare fortelle at jeg kjenner ganske mange folk som seriøst har brukt store deler av livene sine på å studere norsk. Hardt og nøye. De bare elsker semikolon og verbalsubstantiver, liksom. Her er noe jeg har tenkt på mange ganger når jeg er sammen med dem: De folka som er best på språk, er også de folka som er minst opptatt av å korrigere andre. Kanskje de ikke liker å ta med seg jobben hjem, kanskje de er redde for å bare kunne kommunisere med andre meganørds (<3), kanskje de har gitt opp.

Jeg tror det er fordi de veit at språkregler bare er noe vi har funnet på, at godt språk er så mye mer enn korrekt språk, og at det er viktigere at vi sier noe enn at vi sier det på den riktige måten.

Kommer jeg til å korrekturlese dette innlegget? Nei.

Siri

 

Bror søker bae

Det var broren min som fant på den tittelen. Her er han:

Bror 2 søker date

Denne broren heter Bjørn, men det er jo et såpass grovt navn at vi sjelden bruker det. Jeg pleier å kalle ham Brushki, Baby B eller Bror 2. Det finnes nemlig en Bror 1, men han snakker vi ikke om.

Baby B trenger en armkrok. Her kunne jeg sagt kjæreste, men jeg sier armkrok for at du ikke skal bli skremt. Jeg har bare sett ham med damer før, men hva vet man egentlig om sine søskens romantiske og seksuelle preferanser? Ganske lite, håper jeg.

Dette er rett og slett en kontaktannonse.

Noen basic facts om Brushki:

Han er født i 1995, er fra Oslo, men studerer journalistikk i Bergen.

Bror 2 søker date

Hvis du liker denne bloggen, tror jeg du liker Bror 2. Vi er ganske like, for eksempel i vår totale forakt for det frie marked og jovial småprating med folk vi ikke kjenner. Samtidig er han mer opptatt av styrketrening enn meg, uten at han er veldig, veldig opptatt av det. Han er også mye kulere enn meg, og sier ofte sånn: «Det blogginnlegget var flaut» eller «Nå har du instagramma altfor mye».

Jeg sier ikke at han leser Natt&Dag, jeg sier bare at han ser ut som han gjør det.

Brushki er sur, men snill. Han er ikke så sur som det kan virke som på bilder og i sosiale medier, men han liker for eksempel ikke å stå opp tidlig eller gå på søndagstur med familien.

Her er et par ting til du bør vite om Brushki:

Han er en rolig type som ikke liker kapitalisme og kjøtt.

Bror 2 søker date

Brushki sier at han liker filmene The Good, the Bad and the Ugly, Ringenes herre og The Grand Budapest Hotel, men det betyr jo ingen ting. I sommer så vi John Wick 1&2, The WitchHunt for the Wilderpeople og Okja, og han koste seg da.

Det jeg liker best med ham, er at han er veldig god på memes. «Send memes!» kan jeg skrive til ham, og så sender han masse memes og internettvideoer og relatable greier tilbake.

Dessuten vet jeg at han er veldig flink til å si fra hvis guttastemningen blir for drøy, at han gjerne blir hjemmeværende far for barna dine, og at han som regel blir med på det du foreslår.

Her er han på Instagram. Han heter brushki på Snap også. Legg ham til og spør hva han kjøpte den gangen i 2001, da ingen i familien ville være med ham inn i CD-butikken og han brukte alle sparepengene sine der inne.

Her er en fem år gammel video av ham, hvis du trenger mer overbevisning:

Gjør det! Trenger en svigerperson!
Siri