Beklager, jeg er svært opptatt!

Her ser du en svært opptatt kvinne i sin beste alder. Faktisk er jeg så opptatt at jeg ikke har tid til å bry meg om en eneste ting som ikke har med lesing, bading eller spising å gjøre.

Jeg bare måtte dra sørover, veit du. Prøvde Oslo først, men det funka jo ikke i det hele tatt. Kanskje vi snakkes snart, hvis ikke er jeg som vanlig på Instagram.

Håper du får noen lettende sommerdøgn og at ingen slår opp med deg mot din vilje.

En litt ouzostinkende klem fra meg,
Siri

Lavtrykk

Mannen i mitt liv er besatt av været. Han våkner, strekker ut armen etter telefonen og sjekker yr.no. Etterpå sjekker han en annen værapp, og så Yr igjen.  Langtidsvarsler, steder han ikke har noen planer om å besøke i overskuelig framtid. Han liker det ikke når jeg bruker uttrykket «å spå været». Meteorologi er naturvitenskap, sannsynlighetsberegning.

En vinterkveld brukte han det duggete dusjkabinettet til å tegne et kart over det nordnorske høytrykket som ble spunnet rundt i sirkel av et lavtrykk. Han tegnet årsaken til at det ikke hadde snødd på en måned, men det så ut som en rumpe.

«Hei», sier han når jeg er et annet sted i landet eller verden enn ham, «hvordan er været?» Han sier det ikke som en del av småpratinga, han er oppriktig interessert.

Jeg er ikke interessert, men synes det står i livspartnerkontrakten at man skal høre etter når den andre snakker, så jeg gjør ofte det. Det har ført til mye totalt unyttig kunnskap om blant annet Giro d’Italia og værmeldingen i Lyngen. På samme måte vet han overraskende mye om memes og Vigdis Hjorth. Det er en slags oppbevaring av en annens interesse.

I det siste har jeg likevel følt på noen heftige, værrelaterte følelser, og jeg er rett og slett overrasket over intensiteten i dem. Irritert, bitter og misunnelig holder ikke, liksom.

Jeg vil si: Æ BLIR SÅ FØRBANNA.

Jeg er krakilsk rasende på det fine været i Oslo. Jeg er på grensa til hysterisk sint. Jeg har avfulgt folk på sosiale medier fordi de har vært på badetur i Oslofjorden, jeg har kastet telefonen min bak sofaen, jeg har på fullt alvor revurdert vennskap.

«Åja, du skal liksom bare ta deg en litt lettkledd sykkeltur med Solo og pledd i kurven? Ditt slemme nek, du fortjener det ikke», har jeg tenkt.

Fordi jeg har latt noe av sinnet sive ut i mine sosiale kanaler, har jeg oppnådd det motsatte av det jeg ønsket meg, selvfølgelig hundre prosent fortjent: jeg får mange snaps og bilder fra Trope-Norge.

Det hjelper ikke at mannen i mitt liv forsikrer meg om at det bli dårligere vær neste uke. Det hjelper iallfall ikke at halvparten av bildene sier: «Puh! For varmt!»

Det snør her. Det. snør. her. DET SNØR HER.

Som du skjønner, er jeg godt på vei inn i klikken. Jeg tenker på hevn, men ingen hevn virker god nok. Russerne hadde uansett rasert Nord-Norge først.

Dette er det nærmeste jeg har kommet å skjønne det Oslo-hatet nordlendinger blir født med. Fuck hele dritten. Tror du jeg bryr meg om noe så trivielt som selvbestemt abort, når jeg kunne sittet på verandaen til mamma og drukket iste og lest underholdningslitteratur??? Men sitter her i Harstad i ULLGENSER og GORETEX??

Her om dagen så jeg denne ondskapsfulle dukka i et vindu, og jeg er helt sikker på at jeg manifesterte den med mitt eget hat. Som i en skrekkfilm.

ond dukke

Jeg tar den med til Oslo i sommer.

S

Tre ting jeg har likt i det siste (5)

En bok av Reni Eddo-Lodge som heter Why I’m No Longer Talking to White People About Race

I denne boka forklarer den britiske journalisten Reni Eddo-Lodge nettopp det tittelen sier: hvorfor hun ikke lenger snakker med hvite mennesker om rase.

Rasisme handler ikke om å være svart eller brun, den handler om hvithet. Hvordan hvithet er både norm og ideal, og hvordan hvite mennesker hegner om sin egen hvithet som om det sto om livet. Det gjør det jo også, bare ikke våre egne, hvite liv.

Hvis du synes tittelen er litt ubehagelig, så er denne boka for deg. Den er en god begynnelse på innføring i det FN ville kalt rasespørsmålet i 1950. Forfatteren snur på det uttrykket, og i kapittelet kalt The Feminism Question, viser hun fram hvordan hvite feminister er svært ekskluderende. Dermed er det også et kapittel som rett og slett er viktig å lese for de aller fleste av oss, og spesielt for de hvite av oss som eier av carry yourself with the confidence of a mediocre white man-kopper.

Selvfølgelig er det ubehagelig, og det skulle bare mangle at vi brukte av tiden vår på å sette oss inn i det. Why I’m No Longer Talking er et lurt sted å begynne.

En Black Mirror-episode som heter San Junipero

Ok, Black Mirror er en scifi-serie med enkeltstående episoder, som handler om mulige konsekvenser av ulike teknologiske nyvinninger. Episode 4 i tredje sesong heter San Junipero, og er en av mine trøstefilmer. Når jeg ikke får sove i Harstad, kanskje kroppen og hjernen min er forvirret av at det alltid er mørkt eller alltid er lyst, eller kanskje jeg bare har en spesielt urolig natt, så ser jeg enten Creed eller San Junipero.

Jeg skal ikke si for mye om selve handlingen, det er så lett å spoile, men den er både nostalgisk, litt skummel og ganske romantisk, i tillegg til fargerik og på et vis beroligende, noe jeg setter veldig pris på.

Heaven is a place on earth, folkens!

San Junipero med Mackenzie Davis og Gugu Mbatha-Raw

En bok av Lotta Elstad som heter Et eget rom

Anna Louisa Germaine Millisdotter har penger på konto og et eget rom, og har valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn. Sånn føles det iallfall for den nå 70 år gamle professoren, der hun en desembernatt våkner i Frogner-leiligheten sin. I «Et eget rom» følger vi henne gjennom et døgn med mange tilbakeblikk på hennes rimelig kontrastfylte, men alltid selvdrevne livsførsel.

Lotta Elstad er kanskje Norges fremste satiriker, noe hun beviser med denne romanen. Språket er kjapt og intenst, personene tydelige og satt på spissen. En bok om hvordan man tar plass, om å bli forbigått og henfalle til både det ene og det andre. Boka er best der den viser hovedpersonens tilkortkommenhet, som i hennes dødsdømte idolisering av Angela Davis.

Personlig må jeg ha overskudd for å lese Elstad, ellers blir jeg fort irritert, men er jeg i riktig stemning, er det nesten ingenting som er mer underholdene. Også en såpass hamsunsk avslutning, da.

Siri

Kicket ikke på ideen

Hvis jeg skal komme på én ting jeg angrer på med aborten min, så er det at jeg gikk Holmenkollmarsjen dagen etter. Det får da finnes grenser. Jeg hadde ligget på badegulvet og krampet, blødd og spydd meg gjennom dagen i forveien, jeg hadde strengt tatt ikke mer igjen å bevise.

Nå snakker vi om en selvvalgt og framprovosert abort, vi snakker om abort på den måten vi bruker det i dagligtalen, selv om begrepet selvfølgelig rommer tusenvis av andre erfaringer som vi også burde snakke mer om. Men nå skal vi altså snakke om min eneste erfaring med abort, og det er den medikamentelle typen der du stapper noen piller så langt oppi fitta du kan, og håper på det beste. Eller verste, da, det kommer vel an på menneskesynet ditt.

Jeg kunne kanskje sammenlignet aborten min med å trekke visdomstennene. Ganske vondt, men nødvendig. Deilig å bli ferdig med. Litt morsomt i ettertid.

Helt ærlig tenker jeg ikke så mye på aborten. En arrogant ting å si, kanskje, men også en sann ting å si. Jeg tenkte aldri på om jeg hadde rett til å avslutte et svangerskap jeg ikke var interessert i å fullføre. De tankene der var jeg på et vis ferdig med lenge før det ble personlig relevant for meg. At jeg hadde tenkt på selvvalgt abort på privat og politisk plan på forhånd, gjorde helt sikkert noe med min oppfatning av situasjonen. Det er kortere fra hva hvis det var meg til shit, det er meg, enn det er fra dette gidder jeg ikke forholde meg til til shit, det er meg.

Selvfølgelig gjorde jeg meg de obligatoriske tankene, om å bli mor, om å bli mor akkurat da, om at dette kunne være min eneste sjanse til å bli mor, om jeg skulle si det til samboeren min, hvordan jeg skulle si det (jeg kastet fire graviditetstester på ham da han kom inn døra hjemme), det er hundretusen ting å tenke på. Jeg mener ikke at du er forpliktet til å tenke på alle disse tingene idet du skjønner at du er gravid, jeg sier at du vanskelig kan la være. Et svangerskap er ikke et av de problemene du kan håpe på at går over hvis du lar være å forholde deg til det. Prisen er rett og slett for høy.

På et vis kan man kanskje si at jeg tok lett på aborten min. Den er ikke inne på topp ti lista over kjipe situasjoner jeg har opplevd, og jeg har hatt et ganske skjerma og behagelig liv. Hvis jeg tenker på den, er det ofte i samtale med andre, for eksempel hvis jeg merker at menn ikke skjønner at det sannsynligvis sitter både én og to kvinner sammen med dem, som har erfart på kroppen det de synser om over potetsalaten. Folk skvetter fortsatt litt når jeg sier «min abort blablablabla». Jeg skvetter litt selv, det er derfor jeg fortsetter å snakke om det.

Om jeg skal si én ting jeg ikke angrer på med aborten min, så er det å snakke om den. Jeg har opplevd mange ganger at jeg har nevnt den i forbifarten, eller at jeg har sagt noe om den i en diskusjon, og at det har gjort at andre har følt seg trygge nok til å snakke om sin erfaring. Enten høyt der og da, eller under fire øyne ved en senere anledning. Det har vært fint å oppleve, og har gitt meg mange av mine livs deiligste samtaler. Samtidig har det vært litt trist, både fordi det finnes mange triste aborter der ute, men også fordi det føles så lite hverdagslig å snakke om. Som om det ikke er 15 000 aborter i Norge hvert år.

Det betyr på ingen måte at jeg synes kvinner snakke om abortene sine. Det hadde vært urimelig. Jeg synes derimot at om du har det i deg, om du tenker at det ikke hadde vært noe stress å snakke litt om, da er det verdt å nevne iblant. Man veit aldri hvem som hører på, og man veit aldri hvem som trenger å høre deg.

Min abort var kanskje det vi kan kalle en bekvemmelighetsabort. Jeg hadde hatt litt dårlig beskytta sex med min partner gjennom mange år, vi kommer fra ressurssterke familier som helt fint hadde taklet en baby. At jeg ikke ville ha et barn, handlet rett og slett om at jeg ikke hadde lyst.

Jeg kicket ikke på ideen. Jeg ringte og bestilte meg en abort.

Det var ikke voldtekt og incest involvert, det var (foreløpig) ingen fare for hverken mor eller barns liv og helse (selvfølgelig med den snevrest mulige tolkningen av uttrykket «liv og helse»), jeg var så gammel at det ikke ville vært ubehagelig for omgivelsene mine å tenke på at en på min alder var gravid. Det var rett og slett: «Nei, takk, du. Dette prosjektet avslutter vi i startgropa.»

Om jeg tok og tar lett på aborten min, så er jeg i min fulle rett til å gjøre det. Jeg står selvfølgelig alltid hundre prosent bak kvinners og, grusomt ofte, jenters rett til å avslutte svangerskap på en trygg måte. Men det er ikke en trøstepremie for å ha opplevd noe forferdelig. Du skal ikke behøve å bli voldtatt av faren din for å få kastet til deg noen godbitrester i form av en provosert abort. Å ikke ha lyst på barn, strekkmerker eller mindre tid til den teite hobbyen din, er mer enn nok. Du trenger ingen grunn, en generell ugh-følelse er mer enn nok.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at voldtektsofre og alvorlig syke kvinner og fostre har kuppet abortkampen. Jeg sier bare at den eneste kvalifikasjonen du trenger for å ha rett til fri abort, er å være gravid. Å skyve de misbrukte foran oss i denne debatten, føles litt som å be på våre knær om å bli tilgodesett med litt menneskeverd. «Jammen, hva med kvinner som har blitt voldtatt» og «jammen, hva hvis du kan DØ av svangerskapet», føles som å sette foten i sprekken på en dør som er i ferd med å lukkes. Et desperat skrik om at hva som helst er bedre enn status quo.

Kanskje bildene av døde kvinners ansikter hjalp til i valget i Irland i forrige uke, det gjorde de sikkert. Kanskje det er riktig måte å forhandle med paver og konservative på. Jeg skulle bare ønske at vi slapp å tigge til oss menneskeverd.

Jeg skulle også ønske at vi istedenfor å hele tiden måtte forsvare de eksisterende og strengt tatt ganske begrensa rettighetene vi har, kunne brukt tid og krefter på å utvide dem. Snakke litt om at for å kunne benytte seg av det vi kaller fri abort i Norge, så må man ha muligheten til å gjøre det. At ingen skal befinne seg i sosiale, økonomiske eller geografiske situasjoner som gjør det vanskelig eller umulig å få tatt en abort man har lyst på. Også hvis det bare handler om å ha lyst på en abort, også når ingen kvinneliv står i fare. Å tenke at vi i praksis har fri abort i Norge, er for damer som vurderte å utsette aborten sin en dag for å rekke å gå Holmenkollmarsjen på full tank.

Selvfølgelig hadde jeg ikke trengt å gå det skirennet. Jeg burde ikke ha gjort det, men jeg skulle gå Birken og trengte seedingspoengene, ok? Jeg tenkte noen måneder fram i tid. Om ti år kan det hende det er noe annet jeg angrer mest på med aborten min. Kanskje jeg angrer på hele greia. Det er i så fall helt opp til meg, og meg alene.

S

 

Oppdatering. Dette er et ubehagelig kommentarfelt. Hvis du er i en sårbar situasjon akkurat nå, foreslår jeg at du sender meg en mail (sirivilberg@gmail.com) istedenfor å vasse ut i det dypet. Du er ikke den første som gjør det <3

Har lest en tjukk bok, grattis til meg

Heia i Harstad

Hallo, min godeste blogg! Håper alt står bra til etc.

Den siste uka har jeg sett en fotballkamp, vært på babysvømming og lest ut tre bøker, så jeg er for tiden ikke sikker på om jeg befinner meg i riktig dimensjon.

En av bøkene var beistet Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad. Den er på nesten 1 100 sider, og la oss bare si at jeg er glad for å være ferdig og at jeg ikke kan tro hvor mye Johan Harstad jeg har lest til å tydeligvis ikke være spesielt glad i Johan Harstad. Vi leste den i bokklubben (bli med, vi skal lese Tove Ditlevsen i juni), og jeg har fortsatt ikke klart å samle meg nok til å si noe fornuftig om den.

Max, Mischa og Tetoffensiven

Hver gang jeg ikke er spesielt begeistra for en bok jeg vet mange av de smarte vennene mine liker, føler jeg meg litt dum. Som om jeg ikke har skjønt greia, liksom. Kanskje jeg har tatt noe som var ment ironisk, alvorlig. Eller kanskje jeg ikke har latt den triste mannen få samme handlingsrom som jeg ville gitt en kvinnelig figur med samme sinnelag. Kanskje jeg ikke har forstått noe viktig kontekst. Du veit, det er mye usikkerhet i å skulle gjøre seg opp en mening.

1 100 sider, liksom. Jeg føler meg som en dust når jeg sier at jeg synes det er en for tjukk bok, som om jeg er en grisete fjerdeklassing som bare vil spille dødball og synes lesestund er kjedelig.

Heldigvis er jeg ikke en grisete fjerdeklassing, jeg er en voksen og relativt rein dame, og det betyr at jeg kan synes ting er kjedelige uten å måtte forsvare det. Tror jeg.

Et eget rom av Lotta Elstad

Siden jeg nettopp har lest ut en haug bøker, betyr det at jeg befinner meg i den sjeldne og luksuriøse situasjonen der jeg ikke har noe på leser nå-lista, og kan gå i bokhylla med tomme hender og åpent sinn. Vet ikke hva det blir ennå. Kanskje det er på tide med litt sakprosa. Vi får se. Det er en god følelse, egentlig.

Vet ikke om jeg har sagt det, men jeg er på Goodreads.

Ja, nei, sånn ellers, da? Her er mannen i livet mitt på årets første shortsdag i Harstad:

Best of Harstad

Her er en selfie jeg tok på dolokket:

en slags selfie

Det var vel det. Sånn ellers lurer jeg på om jeg har glemt hvordan man blogger, så jeg bare babler i vei til jeg finner ut av det igjen, ok?

Jeg hører og ser at det er har vært tropetilstander på Østlandet, og det vil jeg ha meg frabedt mer info om.

Siri,
din for alltid

Tre ting jeg har likt i det siste (4)

The Pisces av Melissa Broder og Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

En tv-serie som heter Killing Eve

Killing Eve går på HBO, og det er den første tv-serien jeg har brydd meg ordentlig om på en god stund. Sandra Oh (Christina Yang!) spiller Eve, en slags etterforsker i en slags sikkerhetstjeneste, som jakter på en seriemorder som opererer over hele Europa.

Seriemorderen heter Villanelle og er rett og slett helt pling i bollen og svært god til å drepe. Plottet utvikler seg til en slags katt og mus-lek, der det ikke alltid er like sikkert hvem som jakter på hvem.

Villanelle og Eve i Killing Eve

Jada, det er spennende, men det er aller mest forfriskende. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi det ikke handler om en alkoholisert og traumatisert politmann som nekter å få hjelp. Sandrah Oh er som alltid helt top notch, Jodie Comer er en stjerne i rollen som Villanelle, Fiona Shaw er der med det magiske trynet sitt. Det er tyll! Det er giftmord! Det er et slitent, engelsk kontor som lukter vondt! Det er ikke bare kvinner som dør! Det er morsomt! Det er to personer som virkelig trenger noen å jakte på!

En bok av Melissa Broder som heter The Pisces

But my longing leaked out in other places. It was in my love for Sappho, the divine feminine. I craved that nurturing, to be swallowed up in the arms of Aphrodite herself, rocked and held. But I was afraid to ask women for it, afraid they would die on me or reject me in some other way. So I looked for it in men who could not give it.

Ok, denne anbefalingen kommer med massive forbehold, bare så det er sagt.

Her på bloggen har vi jo hatt noen interessante diskusjoner om hvordan et eventuelt samleie mellom menneske og havfrue skulle foregått. Etter å ha gjort litt research med The Shape of Water tidligere i vinter, var jeg egentlig ganske skuffa. Den ga virkelig ikke svar på noe som helst. Er det penetrering? Med hva? Eventuelt hvor? Spørsmålene er mange, og den filmen ga ikke svar på noe som helst. Feigt av del Toro, spør du meg. Men uansett.

the pisces

The Pisces blir markedsført som en fantasyromanse, altså en kjærlighetshistorie i underholdningssjangeren, med mytologiske elementer (les: havfrue). Jeg bare: Eeeendelig skal jeg få svar på logistikken rundt interartsligging! Og det gjorde jeg jo også, men The Pisces var ganske langt fra det jeg så for meg. Istedenfor å handle om kjærlighet og sex og hjelp, jeg har en kjekk havfrue i badekaret, handlet den i overveldende grad om hovedpersonens eksistensielle krise.

Jeg liker en eksistensiell krise iblant, jeg, og dette var en sånn «alltid deprimert på den anonyme bloggen min i 2009»-type eksistensiell krise. Veldig introspektivt og selvopptatt, til tider mørkt og langdrygt, men tross alt ganske lettlest og med enkelte humoristiske høydepunkter. Skulle nesten ønske jeg hadde en hemmelig emofortid mens jeg leste den.

Dette her er en sånn bok som jeg bare veit at blir for mye for mange. Ikke fordi de er dårlige lesere eller noe sånt, men fordi denne boka er veldig mye. Samtidig fungerer den havfruegreia godt i samspill med tomhetsfølelsen og depresjonen til hovedpersjonen, og på den måten står romanen kanskje overraskende godt i H.C. Andersens tradisjon. Det originale eventyret om den lille havfruen er jo definisjonen på en eksistensiell krise.

En bok av Jenny Erpenbeck som heter Alle dagers ende

Ok, denne anbefalingen kommer uten forbehold, ok? Jeg har sikkert snakket så mye om Alle dagers ende at det har vært vanskelig å ikke få med seg, men jeg elsker altså denne boka.

Når alt bare handler om å overleve kulde og sult, smetter alle mennesker inn i de samme sparsomme bevegelsene og gjøremålene, som kanskje er innpodet i dem fra den tiden de var dyr, mens alt som skiller dem, med ett fremstår som luksus.

Alle dagers ende er en solid roman på alle måter og nivåer, og jeg er glad for at jeg leste den i samme periode som jeg leste Autumn av Ali Smith. Begge handler på et vis om 1900-tallets Europa.

Et menneske kan dø hele tiden, spedbarnet kan dø i feber, 40-åringen i en sovjetisk arbeidsleir. Alle dagers ende handler om det som hadde skjedd om babyen ikke døde akkurat da, men fikk fortsette alle øyeblikkene sine. En rimelig hardcore tanke i et Europa herjet av krig og ekstremisme.

Erpenbeck har en helt vill formuleringsevne, og det hele minner meg litt om Knausgård. Bare i sprekere form, om du spør meg.

Det er umulig å forutsi når det vil vise seg at et ønske ikke gikk i oppfyllelse, skriver Erpenbeck, og tar trivialitene og tilfeldighetene som utgjør et helt liv, på brutalt alvor. Alle dagers ende handler uten fjas og mas om hvordan vi forholder oss til tiden. Hva vi tar med oss, hva vi gir videre. Anbefales hardt og kontant.

Siri

Tilstandsrapport, mai 2018

Katten under busken

Pizza- og lesedate med min nørdete bror

Jeg er ferdig med eksamen, alt gikk fint, og så hadde vi fest. Vi prøvde å ta et klassebilde, det gikk sånn helt middels.

Klassen min på Fagskolen for bokbransjen

Jeg insisterte selvfølgelig på å sitte i midten. Det betyr at det er på tide at jeg får meg en på trynet, og det fikk jeg egentlig da jeg kom tilbake til Harstad. På vei hjem fra festen så himmelen sånn ut:

Oslos nattehimmel en mai

Og det føltes egentlig som en passende avslutning.

Men før jeg fikk meg en på trynet i Harstad, så var jeg og Hallén i et bryllup i en middelalderlandsby i Spania. Ja.

Bryllupsgjester

Uten å si noe om dette spesielle bryllupet (som var veldig hyggelig! Ville gjort igjen!), må jeg bare si at hver gang jeg er i bryllup føler jeg meg mer og mer som en fremmedgjort Erlend Loe-figur. Men det har jeg bare godt av. Har godt av å sitte stille og oppføre meg som folk og øve på å ikke spørre sånn: «Jaja, hvis du måtte blitt torturert i tjue timer mens de spilte én sang i bakgrunnen hele tiden, hvilken hadde du valgt da?» Det er ikke quirky, veit du, det er rett og slett dårlig oppførsel.

Svartdalsåsen i Harstad

Vi dro til Harstad, og jeg hadde bestemt meg for å løpe litt oppover, men det er ganske vanskelig når man bare har drukket rødvin og ruslet rundt i skilpaddetempo i fire måneder. Så da ble jeg ganske sur på Hallén, for som alle skjønner, så er det jo hans skyld at jeg er i dårlig form, det er ikke noe jeg kunne tatt med i beregningen da jeg sluttet å løpe ordentlig.

Jeg har ikke tenkt å begynne å løpe igjen, og jeg har iallfall ikke tenkt å begynne å blogge om det igjen, men det kommer sikkert litt løpestoff på turbloggen vår på Instagram (@slappavlittda), hvis du savner det veldig.

Nå er jeg altså i Harstad, og det er deilig, for jeg har ikke vært alene på to måneder. Det betyr også at jeg har bedre tid til deg, min kjære bloggleser. Vi snakkes i morgen.

S