Vår

Vår, 2018

Vår, 2018

Snøen smelter i insisterende drypp og denne uka tok jeg fram tøyskoene. Jeg er i Oslo for den siste samlingen på Fagskolen for bokbransjen, den varer i noen uker, og det betyr at jeg liksom har fri fra det vanlige livet mitt. Perfekt timet med våren.

Fagskolen vår 2018

Tronsmo bokhandel, april 2018

Jeg er megaheldig som får gå på skolen hver dag og snakke med folk om bøker. Klassekameratene mine er folk som leser mer og bedre enn meg, som kan mye mer om bøker enn meg, og det er en luksus jeg benytter meg grovt av.

Bjørnar og Maren

Denne uka var vi på Litteraturhuset og så Ariel Levy i samtale med Bernhard Ellefsen. Hun har skrevet The Rules Do Not Apply, en selvbiografisk skildring om å bli tvunget til å forholde seg til sin egen biologi, men også om noen av de greiene som gjør tiden mellom fødsel og død verdt det.

⇒ Du kan lese det jeg skrev om boka langt ned i dette innlegget

Det er en veldig god bok, og jeg har på ingen måte blitt betalt for å si det. «You guys have a weird sense of humor», sa Ariel Levy til publikum underveis i den både morsomme og vonde samtalen.

Ariel Levy på Litteraturhuset

Jeg tror ikke jeg burde studert rett etter videregående på den måten jeg gjorde. Jeg burde sikkert begynt å studere nå, når jeg nærmer meg 30, om vi tenker på hva jeg får ut av forelesninger og ting jeg leser og oppgaver jeg skriver, og ikke minst hvor godt jeg trives med å lære nye ting. Tidligere var jeg for opptatt med å lære meg å være menneske, tror jeg.

Så da er det jo veldig gøy å faktisk få lov å studere litt nå. Suge til meg kunnskap og være overveldet av både det ene og det andre, men på en god og konstruktiv måte. Jeg lærer veldig, veldig mye, hver eneste dag. Om bøker og hva som er inni dem og hvordan man får folk til å lese dem.

Selv om det er snø til det, har jeg ikke gått på ski en eneste gang siden jeg kom til Oslo.

S

Bok: Ali Smith og Autumn

Autumn av Ali Smith

Jeg har vel fortalt om Ali Smith i absolutt alle mine sosiale kanaler, men jeg kan bare ikke ha en blogg som iblant handler om bøker, men som aldri handler om Autumn og resten av sesongkvartetten hennes. Foreløpig har hun skrevet to, Autumn og Winter, der førstnevnte akkurat har kommet på norsk. Gjett hva den heter.

Ali Smith er en av de store for meg. Hun bruker språk på en måte som gjør at leseren må ta innover seg alt det surrealistisk tilfeldige vi omgir med, samtidig som nettopp det også synliggjør de store, gapende hullene i tilværelsen. Egentlig liker jeg ikke ordet leken, det får meg alltid til å tenke på erotiske noveller skrevet av menn, og det er litt synd, for jeg tror egentlig det er en god beskrivelse av Smiths stil. Hun tar leken på alvor.

If you have no choice but to go underground, go in the form of something useful. If you have to be cut down, good to spend the afterlife as messenger between people across landscapes. Pines are tall. It’s a lot better than being confined in a dwarf conifer.

Autumn handler om Storbritannia på vei mot og rett etter Brexit-avstemningen, men selvfølgelig også om mye mer enn det. Jeg vet ikke om noen som gjør ordspill og ordlek på den måten Smith gjør det, og det passer innmari godt med den drømmende tilstanden Daniel, en av hovedpersonene, befinner seg i. Elisabeth, den andre hovedpersonen, må derimot forholde seg til den håndfaste verdenen på både smertelig og taktilt vis.

Alt i alt framstår boka som en slags brainstorming om hva som er verdt noe og hvorfor det er verdt noe, og om historiene vi forteller hverandre. Anbefales på det sterkeste. Leste den på engelsk, har ikke sett på den norske utgaven, men den er helt sikkert fin, den også.

Apropos Ali Smith, så vil jeg så veldig gjerne anbefale det forrige prosjektet hennes, nemlig How to Be Both (Begge deler på norsk). Den handler om kunst og kjønn og hvordan vi hele tiden prøver å være den riktige tingen for vår egen historie, den tingen som skal løsne opp og fikse situasjonen. Som om én ting skal løsne opp, liksom.

⇒ Her er det jeg skrev om Begge deler i 2016

Begge deler inneholder en underhistorie som jeg har tenkt overraskende mye på i ettertid, om den unge jenta George som kommer over et ubehagelig pornoklipp på nettet, som hun på et eller annet vis føler seg tvunget til å se hver dag. Noe i den fortellingen viser en del av Smiths varme og omtanke for persongalleriet sitt og leseren, synes jeg.

Ali Smith var på Litteraturhuset denne uka, jeg fikk ikke gått, for jeg bor jo der jeg bor, men Jenny gikk, og vet du hva Ali Smith sa til henne? ALWAYS BE BOTH, sa hun. Jeg begynte nesten å grine da Jenny fortalte det. Hun skrev det til og med i boka hennes:

Følg Jenny på Instagram!
Bilde fra @jennyoglitteraturen! Følg henne på Instagram! Bare trykk på bildet!

Always be both, folkens!

S

Pepsi Max og mensen

Sa til Mari at jeg skulle begynne å blogge om Pepsi Max og mensen hver dag, så her er det første PM&M-innlegget.

Pepsi Max og mensen Pepsi Max Ginger

For de av dere som ikke har eller har hatt mensen, så kan jeg informere om at følelsen av å ha noe rennende ut av seg, er helt særegen. Man blir jo på en måte litt satt ut av sin egen kropp, som gjør noe på eget initiativ.

Du står kanskje på trappemaskinen på treningssenteret, et ledd i din utforsking av konseptet «å mosjonere som vanlige folk», og så merker du at noe slipper i underlivet ditt. En slags innvendig sildring, liksom. Jaja, tenker du, sånn er livet. Og det tenker du på en helt hverdagslig måte, for dette skjer jo omtrent 12 ganger i året, du tenker ikke på livet, selv om det som renner ut av deg jo kan sies å være selve livsgrunnlaget.

Jeg får sette inn en propp, tenker du, men jeg kan gå de hundre etasjene på denne trappemaskinen først, jeg har på svart tights, og det føles jo alltid som om det er snakk om mye mer blod og gørr enn det egentlig er. Dessuten er det på tide å pensjonere denne jævlige trusa uansett.

Det kunne for eksempel ha skjedd, og det gjorde det i går. På speilselfien over kan du se en menstruerende kvinne i garderoben på Stamina.

På vei hjem fra treningssenteret kjøpte jeg Pepsi Max Ginger. Jeg liker den godt, for de har liksom tatt ingefærsmaken på alvor. Iblant blander jeg Pepsi Max og ingefærøl, såkalt blandings, så dette føles jo som å bli tatt på alvor av Pepsi-konsernet. Kanskje de belønner meg for lang og tro tjeneste, hvem vet.

Så, ja, nei, her kommer en oppsummering av dette Pepsi Max og mensen-innlegget: jeg har mensen og Pepsi Max.

God fredag!
Siri

Nei, dette innlegget er ikke sponset av mensen eller Pepsi.

Tre ting jeg har likt i det siste 3

Dekorasjon hos Torvet 3 i Harstad

En kafé som heter Torvet 3

Selv om Harstad er en liten by, har den faktisk tre kafeer det er verdt å besøke. Det er kaffeen i første etasje på De fire roser, det er Bakerinnen og det er Torvet 3. Med forbehold om at det finnes andre koselige kafeer som jeg besøker både titt og ofte, men det er disse jeg tar med gjestene mine på.

Torvet 3

Baren på Torvet 3På Torvet 3 er det kafé om dagen og bar om natta. Utenfor er det et sånt motiverende «drink the coffee and do the things»-skilt, og selv om sånt til vanlig irriterer meg litt, så er det greit akkurat her, for Torvet 3 er instagramkafeen i Harstad.  Maten er bildevennlig dandert på fat, bestikket er gyllent og trendy, de har til og med grønnplantene i orden. Også er de som jobber der veldig hyggelige? Lar meg være i fred, men passer på at alt står bra til. Håper de får masse betalt.

En app som heter Forest

Skogen man planter i Forest-appen

Selv om jeg liker å se på videoer av folk som tegner flotte border rundt gjørelistene sine, så kjenner jeg dessverre meg selv såpass godt at jeg veit at til syvende og sist, så må jeg rett og slett bare gjøre det som står på den lista. Sånn er det jo bare, dessverre. Så da setter jeg på en nedtellingsklokke og jobber til den sier ifra. Det bruker jeg appen Forest til.

I Forest planter du et tre og setter på en timer (jeg pleier å bruke 25 eller 50 minutter, avhengig av hva jeg holder på med), og så vokser treet ditt hvis du klarer å ikke bruke telefonen i perioden du har forpliktet deg til. Da visner nemlig treet. Du får også gullpenger som du kan kjøpe nye tretyper med, og samler du nok, kan du til og med plante et helt ekte tre et sted i verden.

Det er nesten et slags konsentrasjonsspill, og den eneste grunnen til at det funker bedre enn den vanlige nedtellingen på telefonen, er at man jo til slutt har plantet en hel skog, og det ser veldig fint ut.

En film som heter Annihilation

Annihilation med Natalie Portman og Tessa Thompson
Skjermdump fra The New Yorker

Ok, dette er et tips som jeg veit at ikke alle er enige i, men jeg likte Annihilation godt. Det er en slags skrekkfilm som er mer ubehagelig enn direkte skrekkete, hvis du skjønner hva jeg mener?

Etter at et noe mystiske greier faller ned fra verdensrommet, begynner et slags skimrende felt å vokse ut fra treffstedet. Den amerikanske hæren er selvfølgelig på ballen, og etter hvert er det Natalie Portman og crewet hennes sin tur til å gå inn i glitteret og sjekke ut hva som foregår der inne. Uten å røpe for mye, så kan jeg iallfall si at den verdenen som befinner seg innenfor sløret eller feltet eller hva vi skal kalle det, er grunnen til at jeg likte filmen så godt. Den er frodig og fæl på beste vis, og som alle gode skrekkfilmer, er det skumle i Annihilation det vi allerede har inni oss.

Filmen  er på Netflix!

Siri

Har ikke fått betalt for å skrive om noen av disse greiene, bare sånn hvis du var i tvil. Sånt må man si fra om, ikke bare på grunn av loven, men fordi det faen meg bare skulle mangle.

Har gått på ski igjen

Tråkker spor på Senja

Hvordan går det egentlig med skiferdighetene, Siri?

Det går sånn passe. Jeg er fortsatt veldig dårlig på ski, og jeg har enda ikke skjønt greia. Det er så mye styr, herregud. Så mye utstyr og så mye mas om værmeldinger og så mye organisering, og dessuten blir jeg irritert over andres skiglede. Snakk om festbrems. Jeg blir gretten av at folk liker noe, liksom. Men, altså, det er så mye takknemlighet og tidenes påsker og roser i kinneneeee.

Her blir jeg filmet etter at jeg har tryna så klønete at jeg ikke kommer meg opp:

Trynings

Så, ja, det går kanskje ikke så bra med skiferdighetene. Samtidig kan jeg jo for eksempel svinge nå, og det er jo en vesentlig forbedring fra de første skiturene mine. Jeg liker også følelsen av å få av meg de forferdelige skiskoene og være ferdig på tur, og å slippe maset om «å få noe ut av dagen».

Trynings igjeeen

I påsken har jeg vært på Senja med en gjeng leger og en lærer. Det var ski hver eneste dag. Jeg er litt usikker på om norsk kultur finnes, men hvis den gjør det, så er «å få noe ut av dagen» en stor del av den, og det er jo virkelig ikke noe å ta vare på.

Sånn utover det var det hyggelig, selvfølgelig. Det var badstu, øl og brettspill.

Påskegrop på Senja

Bading i Laukvik på Senja, påsken 2018

Jeg leste litt i Størst av alt, en krim av Maril Persson Giolito, og strikket på en Setesdal-kofte jeg kommer til å bruke ganske nøyaktig 18 måneder på å få ferdig.

Håper du hadde en fin påske uavhengig av om du jobbet eller ikke, om du er religiøs eller ikke, om du liker ski eller ikke.

Siri

Noen greier jeg har tenkt på i det siste

katten

  • Å være uenig er ikke det samme som å være krenka.
  • Ytringsfrihet er ikke å kunne si hva som helst uten reaksjoner fra dem rundt deg. Faktisk er en del av ytringsfriheten å kunne reagere på det andre sier. Å ta til motmæle er viktig.
  • Ytringsfrihet er også å fritt kunne velge hva du ikke sier.
  • Harry Styles
  • Alle sier dumme ting. Hvis vi er heldige, sier folk ifra når vi gjør det.
  • Bare fordi noen snakker rolig og med innestemme, betyr ikke det at det de sier er greit eller fornuftig.
  • Når skal jeg lære meg å holde kjeft?
  • To ting som er farlige for demokratiet: å dømme folk uten rettssak og å bestemme hva journalister kan og ikke kan spørre om.
  • Alle gjør feil, og veldig mange feil kan man si unnskyld for og lære av. Tilgivelse kan likevel bare komme fra ofrene for ugjerningen din, og du kan som regel leve greit uten den. Det vi ikke skal gjøre, er å pålegge ofrene ansvar for ditt velbefinnende. Det var du som dreit deg ut.
  • Det er bra å ikke snakke rett fra levra, herregud. Man er ikke «folkets stemme» bare fordi man spyr rundt seg med dritt.
  • Det er lov å like ting selv om de ikke består en avansert politisk korrekthetsanalyse, herregud. (Generelt veldig for PK, bare så det er sagt.)
  • Sorry for at jeg glemte bloggen, men jeg er som regel på Instagram. Er det bedre at jeg blogger om menssyklusen min og Pepsi Max hver dag, eller at jeg blogger om Bjørnar Moxnes annenhver uke? Si din mening i kommentarfeltet, lik og del.
  • Rasisme og antirasisme er liksom ikke to sider av det samme problemet? Hva i huleste? Uten den ene, finnes ikke den andre. Kom igjen.
  • Hvordan konsentrerer man seg, egentlig?
  • Det er slitsomt å forholde seg til nyhetene, og det er et privilegium å kunne gjøre det.
  • Om vold er greit og om vold er effektivt er to forskjellige diskusjoner, tror jeg?
  • I Call me by your name når Oliver ligger på kanten av bassenget og bare plutselig ruller uti?
  • Hele den yndlingsgreia til oss middelklassefeminister om at «det går an å bry seg om mer enn én ting, det er undertrykkende å si at vi ikke kan bry oss om både lederlønninger og steining av voldtektsofre», teller bare hvis vi faktisk bryr oss om begge. Det er faen ikke lov å bruke det som en hvilepute.
  • Jada, jeg skjønner at man ikke til enhver tid kan ta innover seg og bry seg om alt i hele verden, selvfølgelig ikke, men akkurat dette argumentet er så lett å bruke til å rettferdiggjøre vår egen hang til å ha det komfortabelt. Liv og død er viktigere enn rosa og blå babyklær. Jada, jeg skjønner også at mange problemer er uttrykk for den samme, underliggende misogynien, men jeg sier bare at det er vår plikt å putte pengene og ressursene vår der de redder liv. Det er i hendene til de folka som lever med disse problemene.
  • Jaaaa, jeg vet hva whataboutism er, og ingen menn får lov å referere til dette blogginnlegget når de vikler seg inn i noe dritt på vorspiel.
  • Når Michael B. Jordan drar den likposen over den enga i soloppgangen eller solnedgangen eller hva det er og hjertet mitt bare: ??? !!!!!!! ?
  • Skal man ikke bli mer konservativ med alderen? Når begynner det, egentlig? Det hadde vært behagelig.

God søndag!
S

 

Søviknes

Orderud-drapene er den første nyhetssaken jeg husker. I ettertid har jeg selvfølgelig hørt og lært om andre viktige hendelser som skjedde før Orderud-saken, og det er heller ikke sånn at den saken var startskuddet for et fotografisk nyhetsminne, men jeg hadde blitt 9-10 år og drapene på Orderud gård var såpass mye omtalt at det ble vanskelig å unngå, rett og slett. De sammenfalt sikkert med en eller annen utvikling av barnehjernen min, som gjorde meg mottakelig for nyhetene og verden rundt meg på en annen måte enn tidligere.

Jeg tenkte ikke noe særlig bevisst over Orderud-saken, tvert imot trodde jeg at nyhetene alltid kom til å være fulle av norske trippeldrap. Så kom Åsta-ulykken, og jeg skjønte at vi ikke bare hadde trippeldrap, vi hadde også togulykker. Halvannet år etter Åsta-ulykken, skjedde 11. september.

Jeg vet at jeg mellom Orderud-saken og 11. september, fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år gammel, ble en ganske annerledes type nyhetskonsument. Jeg hadde begynt å bla gjennom avisen på ordentlig, jeg leste mer enn tegneseriene, jeg kunne følge en sak fra begynnelse til slutt, om den ikke trakk ut for lenge. Jeg skal ikke overdrive det, jeg var på ingen måte uvanlig smart, men jeg ble jo eldre, ikke sant.

Jeg ble eldre, og internett ble bare større og større og mer og mer. Uansett hvordan jeg forholdt meg til nyheter da jeg var 12, forholder dagens 12-åringer seg til dem på en helt annen måte. Jeg er ikke purist, jeg tror internett er bra. Men der jeg på en måte måtte øve meg på å ta inn ting, så må jo barna i dag øve seg på å ikke ta inn ting.

Sånn føles det, men jeg veit ikke om det er helt riktig, jeg vet ikke hvordan man skal tenke på internett, for å være ærlig.

Uansett var Søviknes-saken en nyhetssak som skilte seg ut fra resten av mølet i min tidlige karriere som nyhetskonsument, den gangen nyhetene var i avisen, ved frokosten, og klokka 19 på tv.

Jeg var en 11 år gammel jente. I motsetning til trippeldrap og togulykker, var det noe jeg ikke fikk grep om i Søviknes-saken.

Orderud-drapene og Åsta-ulykken var grusomme, misforstå meg rett, dette er på ingen måte en rangering av tragedier. Jeg sier bare at drap og trafikkulykker er tydelige, de er klare brudd på hva man skal behøve å oppleve som menneske, også i en 11-årings øyne. I Søviknes-saken var det noe jeg ikke skjønte, og jeg skjønte at det var noe der jeg ikke skjønte. Noe i den saken var bare for voksne.

Nå er jeg voksen, nå vet jeg noe. Jeg vet for eksempel at hva som er greit og hva som er lov, ikke alltid følger de samme linjene. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at den linja som går mellom hva som er greit og hva som ikke er greit, er viktigere enn den som går mellom hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at det er vanlige menn, helt vanlige menn, ikke monstre eller syke på sinnet, som tar seg til rette hvis muligheten byr seg. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det.

Jenta Terje Søviknes voldtok på det hotellrommet, har vært 16 år siden år 2000.

I begynnelsen var det å forestille seg en 16-åring for meg nesten det samme som å forestille meg en voksen. En 16-åring var en stor ungdom. Så, på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «Nå er vi like gamle. 16 år.» Jeg hadde sex sånn som 16-åringer skal ha sex, klønete og med jevnaldrende. Noen år senere: «Nå er jeg eldre enn henne, om det skulle skje med meg, ville jeg i utgangspunktet vært bedre rustet», tenkte jeg, pragmatisk nok.

Det var kanskje på den tiden Terje Søviknes dukket opp igjen i riksmediene, og det viste seg at han hadde vært ordfører hele tiden. Ikke akkurat en hemmelighet, men jeg husker at jeg hadde et solid wtf-øyeblikk da jeg skjønte det. Jeg trodde, godtroende nok, at han hadde måttet trekke seg. Fra alt. Noen hadde sittet ekstremt stille i båten.

Uansett når i livet jeg har tenkt på jenta fra Søviknes-saken, så er 32 dobbelt så mye som 16. Dobbelt så mye, dobbelt så lenge, dobbelt så mye erfaring, minst dobbelt så mye makt.

Nå er jeg 28 år, fire år yngre enn det han var da han lå med en drita 16-åring, som etterpå satt i gangen utenfor hotellrommet og gråt med skjørtet rundt knærne, før hun søkte trøst hos en annen mann som også så sitt snitt.

Nå er jeg 28 år, og jeg verken kan eller vil forestille meg å ligge med en av elevene på den videregående skolen nede i høgget her. De er barn. De er barn. Selv når jeg er beruset selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på. Jeg vet det, for jeg har konkrete eksempler på å i alkoholtåka ha sagt: «Dere kan ikke sitte her, dere er for unge.»

Jeg har ikke spesielt god moral, jeg jukser i spill og hadde løyet ofte hvis jeg var flinkere til det. Jeg er ikke spesielt snill, en gang. Det er ikke en himmelsk velsignelse som gjør at jeg ikke vil ligge med tenåringer. Noen har lært meg det. Noe i samfunnet vårt har gjort det tydelig for meg at det er uakseptabelt, at det ville vært forbundet med såpass mye skam at jeg ikke en gang ser på det som et alternativ.

Selv ikke de som er to meter høye, to meter brede, og med den derre myke nakkegropa jeg synes er dødsdigg på voksne menn, selv ikke de tenåringsguttene har jeg lyst til å ligge med.

Jeg vet fortsatt ikke hvilken metode jeg skal bruke for å tenke på internett. Når vi snakker om influencere som poster bilder av sin slanke kropp, og alt det gjør med unge jenters selvbilde og verdensforståelse, så tenker jeg iblant at jeg er heldig som ikke hadde en blogg da jeg var 14 år gammel. At jeg tross alt ikke ble utsatt for 22-åringer som fortalte meg at skallet mitt, kroppen min, meg, nok trengte både det ene og det andre for å fungere som det skulle. Hva gjør det med barna at de må beskytte seg selv hele tiden?

Men noe jeg ikke har tenkt så mye på, og som jeg nok burde ha tenkt mer på, det er:

Hva gjorde det med meg, 11 år gammel, å lære at i møte med voksne menn, var det mitt ansvar å oppføre meg sømmelig? Ikke deres?

Hva gjorde det med meg?

Hva
gjorde
det
med
meg?

Hæ?

S