Film: Logan (Wolverine) + litt snakk om hvem som er på lista

Megaspoileralarm! Megaspoileralarm! Megaspoileralarm!

Vi er i 2029! Staten har prøvd å utrydde mutantene en stund nå, og en rimelig sliten Wolverine ligger lavt og livnærer seg som Uber-sjåfør. Men så, gjett hva som skjer! Han møter en dame og en jente som trenger hans hjelp. Kjapp spoling over masse skikkelig drøy vold, blant annet veldig mange adamantiumklør gjennom diverse hodeskaller og ansikter, og så viser det seg at jenta er datteren til Wolverine! Det er en ekte wolverine-puppy!

Eller, nå kan det vel diskuteres hva som er ekte farskap og ikke, men hun er iallfall laget av genmaterialet hans, og hun har jerveklørne og humøret hans. Action og drama følger.

Jeg synes Logan var en helt toppers superheltfilm, en av de beste jeg har sett på lenge. Passe mye menneskelig struggle i en noe dystopisk, nær fremtid, passe mye action og hevn. Nå er jo jeg generelt glad i superheltfilmer, kanskje til og med i overkant glad i dem, men her snakker vi topp superheltkvalitet anno 2017.

Visste ikke at jeg trengte å se en liten jervunge klore seg gjennom diverse hindringer, men jo, det gjorde jeg. Wolverine sjæl har som vanlig nok å hanskes med, både av ytre og indre konflikter.

Puh, der fikk vi endelig snakket om Wolverine. Gå og se den, hvis du har lyst.

Ellers, så har vi i swingersklubben min for tiden gående en diskusjon om listene våre. Du veit lista di, ikke sant? Lista over kjendiser du har lov å ligge med uten at livspartneren din kan flippe ut over det? Vi har bestemt at vi kan ha fem personer på lista, og at man må gjøre endringer på lista minst én måned før eventuell ligging finner sted. Her er utkastet til min liste:

  • Rihanna (det tror jeg hadde vært skikkelig, skikkelig avslappa og gøy ligging)
  • Eric Northman (egentlig var det bare Alexander Skarsgård, men jeg blir så freaket ut av den rollen han spiller i Big Little Lies.)
  • Michael B. Jordan (min favoritt, gleder meg så sjuuukt til han skal være slem i Black Panther!)
  • Petter Northug (føffaen, det hadde vært så lol, og jeg kunne blogget om det i årevis!)
  • Kristen Stewart (det bare er sånn ok)

Som sagt bare et utkast foreløpig, jeg er definitivt åpen for forslag. Vil veldig gjerne høre hvem som er på din liste.

S

Dette skulle handle om den nye Wolverine-filmen, men så bare

Nå skal jeg få noe som på ingen måte handler om meg, til å handle om meg.

Jeg kommer aldri til å unnskylde meg for at det går en stund mellom hvert blogginnlegg. Dette er min blogg, jeg kan gjøre hva jeg vil med den. Dessuten er sånne unnskyldninger litt sånn: eeeeh, ingen bryr seg…?

Så dette er ikke en unnskyldning for bloggefravær, det er mer en slags utdyping av min sinnstilstand akkurat nå. For det er ingenting annet enn sinnstilstanden min som gjør det tungvint å blogge. Hver gang jeg begynner på et innlegg, sitter jeg med følelsen av at jeg heller burde skrive noe viktig. Skrive noe smart, sant eller hardtslående om verden, ikke fortelle hvor godt jeg likte den siste Wolverine-filmen (den var kjempefin!). Ikke fordi jeg tror det jeg har å si om verden er smartere, sannere eller mer hardtslående enn det som allerede blir sagt, men fordi jeg er redd for at noen skal tro at jeg for eksempel synes det er greit at vi har den regjeringen vi har.

Jeg trodde man ble mer og mer konservativ og likegyldig med alderen, men for meg har det gått helt i motsatt retning. Jeg er sintere og mer radikal enn noen sinne. Det sier jeg på mildest mulige måte, ingen trenger å være redd for meg. Men jeg er sint på ekte.

Det er ikke det at jeg synes det er teit å blogge om bøker og filmer og middelklasseklaustrofobi, men jeg synes det er vanskelig å gjøre det, så lenge jeg ikke har sagt dette her:

Noen hadde klistret frihetskamp.net-merker (det er hjemmesiden til en nynazistisk organisasjon, hvis du lurte) på lyktestolper i Harstad. De henger ikke der lenger. Jeg så dem, helt ærlig, på vei til norskstunden på asylmottaket. Vi kaller det norskstunden, for jeg er ikke lærer og det vi gjør er ikke ordentlig undervisning, men det er skikkelig vanskelig å lære seg et nytt språk når man ikke kjenner noen som snakker det nye språket, og når den ordentlige undervisningen består av tre dårlig tilrettelagte og dritkjedelige timer i uka, hvis man er så heldig å ha krav på undervisning i det hele tatt. Så da hjelper alt, til og med norskstund. Man kan for eksempel se på Skam og snakke om hva tamponger heter på norsk.

Jeg sier ikke dette for å få noen plusspoeng av noe slag, jeg sier det fordi dette er ekte og skjer på ordentlig akkurat her og akkurat nå.

Folk jeg er glad i synes Trump er morsom. Fordi han er så inkompetent, selvfølgelig, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Folk dør på grunn av oss hele tiden, jeg vet det, men akkurat dette føles som noe vi kunne unngått, som om noen burde visst bedre. Det føles som å få øye på det stygge speilbildet sitt i sånn grell prøveromsbelysning.

Det er ikke meningen å være sånn som alltid skal bestemme hva som er morsomt og ikke, du skal selvfølgelig få lov å le av spetakkelet, jeg bare klarer det ikke, jeg blir helt stram i kjeven av å tenke på det. Det er en tålmodighetsprøve å skrape ned klistremerker i minusgrader, men det skulle da for faen bare mangle at vi gjorde det.

Problemet med Trump er selvfølgelig ikke at han gjør meg uvel, det er at han er det dødelige pusset som kommer ut når man piller på en råtten kvise, men dette blogginnlegget handler om hvorfor jeg synes det er litt vanskelig å fortelle om den nye Wolverine-filmen. Ikke på grunn av filmen, jeg likte den godt, men på grunn av alt det andre jeg ikke har sagt ennå.

For eksempel at det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt. For eksempel at selvebstemmelsesrett over egen kropp handler om mer enn abort, og at man ikke trenger fitte for å være kvinne. Apropos abort, så må vi klare å huske at tilgangen på selvbestemt abort i stor grad handler om sosial klasse og penger, også her til lands.

Men altså, kanskje ingenting av dette spiller noen rolle, om vi bare rir denne kapitalismen rett ut i klimaapokalypsen. Bare synd det skulle være så mye lidelse på veien. God tirsdag, da!

Men du, egentlig koker vel alt det jeg nettopp spydde ut, ned til dette her: Mange av oss har muligheten til å ikke bry oss om det som skjer rundt oss. Det er et massivt privilegium. Jeg foreslår at vi ikke benytter oss av det.

Denne bloggen kommer aldri til å bli viktig på den ordentlige måten, og det er helt greit. Jeg hadde vel bare et behov for å fortelle deg at jeg veit det. Sånn, nå har jeg sagt det, så da klarer jeg sikkert å blogge om Wolverine i morgen.

Siri

American translation: I have absolutely no political views.

Ikke vææær så dramatisk

Her er et bilde livspartneren min tok på en av skiturene sine i helga:

fjell i tåka da

Og her er et av de andre bildene han tok, men da syntes jeg det var nok, så jeg gjorde det om til Mordor:

mordor

Jeg vil si en ting, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg prøver å si. Før jeg sier det, så vil jeg også understreke at jeg har det fint, så du trenger ikke bekymre deg for meg. Det jeg vil si, er noe sånt som det her:

Det er lov å ta seg god tid når man trenger det. Man må ikke alltid rive av plasteret i én kjapp bevegelse, man kan for eksempel legge det i bløt eller bare pirke litt på det hver morgen til det faller av av seg selv.

Siri

 

(Til alle legene jeg vet leser dette: Det med plasteret er en metafor. Google it.)

Vi leser De urolige av Linn Ullmann i En slags bokklubb nå

Ja, nei, egentlig bare det tittelen sa. Vi har jo en slags bokklubb, den heter En slags bokklubb, og akkurat nå leser vi De urolige av Linn Ullmann. Det som er bra med En slags bokklubb, er at alt foregår på internett, og det hele er veldig lavterskel.

Det holder å lese boka for å være med, jeg tenker vi bruker resten av mars på den. Hvis du har lyst, kan du bli med i facebookgruppa vår her. Der snakker vi litt om løst og fast og bøker og sånn. Ikke noe alvorlige greier. Alle får være med.

De neste bøkene vi skal lese i En slags bokklubb er:

  1. Kindred av Octavia E. Butler (begynner en gang i april)
  2. The Bell Jar av Sylvia Plath (begynner når vi er ferdige med Kindred)

Siri

Bootcamp-update

ingefææærJeg er forkjøla igjen.

Det er sånt som egentlig ikke har noe på en blogg å gjøre, hvem bryr seg, liksom. Fordi dette er en løpeblogg og fordi jeg er så forkjøla at jeg ikke får løpt (det blir mer en slags slepende gange), og siden jeg for noen uker siden stolt skrøt av at jeg endelig hadde kommet i gang med løpinga etter å ha vært sånn halvhanglete hele vinteren, så må jeg jo bare informere om sånt. Nå slipper du å lure på hvor Strava-oppdateringene mine blir av, og jeg kan gå tilbake i arkivet og se hvordan det egentlig gikk med treninga vinteren 2017.

Helt siden tidenes forkjølelse rett før maratonet i høst, har jeg vært en vandrende slimkladd. Helt ærlig skjønner jeg ikke helt poenget med å ha alle disse legene i livet mitt, når jeg annenhver uke går rundt og snørrer på alt og høres ut som en kråke. Sånn bortsett fra at det jo er praktisk siden jeg bruker abort som prevansjon, da.

Så jeg har begynt å stappe alle kroppsåpningene med ingefær to ganger om dagen, for det har jeg lest på en sånn frøblogg at er bra for immunforsvaret. Jeg har også blødd på et løv og brent det i lyset av fullmånen, så jeg tipper det ordner seg ganske kjapt.

Det er virkelig ikke nødvendig å trøste meg, altså. Jeg er bare forkjøla, og jeg sier det som sagt bare fordi dette er en en slags løpeblogg. Kjerring- og forkjølelsesråd som ikke har noe med leger å gjøre, mottas med takk.

Siri

Bok: Arv og miljø av Vigdis Hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

Siden jeg flere ganger har sagt om ting at “denne tingen liker jeg ikke, men det er ikke på grunn av hvordan tingen er, det er på grunn av hva tingen er”, burde jeg nok være like ærlig nå. For jeg liker alt Vigdis Hjorth har skrevet. Jeg liker Vigdis Hjorth. Jeg liker hva hun skriver om og jeg liker hvordan hun skriver om det, og jeg har aldri mislikt eller vært likegyldig til noe jeg har lest av henne. Så på samme måte som at jeg vet jeg kommer til å mislike eller være likegyldig til en musikal, visste jeg at jeg kom til å like Arv og miljø. Bare sånn at du er klar over utgangspunktet, liksom.

Jeg kunne ikke legge det bak meg. En datter glemmer aldri. Det var ikke som når buksa di blir våt og du tar den av deg og henger den til tørk og når den er tørr tar du den på deg igjen og glemmer det. Det hadde ikke tørket!

Arv og miljø er en roman. Det står til og med utenpå boka. “Roman”, står det, under tittelen. Mer enn det trenger vi vel kanskje ikke si om akkurat den saken nå, det har blitt sagt lurere ting om det enn noe jeg kunne lirt av meg. Handlingen er rimelig rett fram, samtidig som den ikke er det. Bergljot er en middeladrende dame som på grunn av et arvespørsmål tar opp igjen kontakten med familien sin, en familie hun brøt med for mange år siden fordi de ikke tok incesthistorien hennes på alvor. Det som følger er en gradvis, men medrivende avkledning av fortiden og nåtiden, og et stort spørsmål om hva barndommen vår gjør med oss.

Jeg elsket Arv og miljø. Selvfølgelig gjorde jeg det. Bergljots kamp for å eie sin egen historie er vond og krunglete, men også befriende og på et vis veldig tydelig. Det er et prosjekt i denne boka, hovedpersonen vet hva hun må ha, selv om hun også vet at det ikke kan veie opp for det fæle som skjedde i barndommen. Sammen med en skikkelig deilig bruk av tilbakeblikk og gradvis avsløring hva som har skjedd, vil jeg strekke meg så langt som å si at dette er en pageturner.

Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg liker Vigdis Hjorth så godt. Det sier jeg med all respekt. Egentlig burde det være for basert på introspeksjon, for kvernende og klamt, men nei. Jeg synes Hjorth (eller bare Viggen, som jeg liker å kalle henne) er en av Norges beste forfattere, om ikke den aller, aller beste. Dette er selvfølgelig basert på helt objektive kriterier jeg har drøftet meg fram til etter årevis med studier.

Så det er vel det vanlige som gjør at jeg liker Arv og miljø så godt, tenker jeg. At Hjorth skriver på en måte som er som tatt rett ut av en hjerne. Det er ikke helt en dagbok, men det er ikke helt ikke en dagbok, heller. Noen synes det er heseblesende og for intenst, jeg synes det har en egen energi som ikke ligner noe annet. Jeg vet ikke om ubehandlet er riktig ord, det har for negativ klang, mer som naturlig eller noe. Kan man si at en  stemme, et språk, er økologisk? Organisk? Jeg aner ikke, men Hjorth får det alltid til å virke som om hovedpersonen forteller sin egen historie, og det kunne nok Bergljot satt pris på.

Det er bare så innmari ekte, ok? Ok?? Som når du sitter der og prøver å snakke med drittfamilien din om overgrepene du ble utsatt for som liten, også klarer de ikke å uttale incest ordentlig, de sier inchest, som noen forbanna idioter.

Også er det vondt og fælt, men litt fint også, for det er masse ekte ting som er fine.

Siri

Film: Hidden Figures

Etter et som vanlig godt tips fra Susanne, så vi Hidden Figures på onsdag.

Jeg tror det er den mest kinovennlige filmen jeg har sett på en god stund. Det er en så god kinofilm, med et alvorlig tema i bunnen og klassisk feelgood på toppen. Perfekt når man har lyst til å gå på kino for å kose seg. Når man har med seg noen man liker godt, velger akkurat riktig godteri, tuller med reklamene før filmen, og så vil underholdes uten å anstrenge seg så mye, men fortsatt føle at det var verdt det.

Vi er i USA på 60-tallet, nærmere bestemt på forskningsbasen til NASA under romkappløpet med Sovjetunionen. Våre helter er tre svarte kvinner som jobber i NASA, og vi følger dem der de kjemper mot rasismen og umoralen i systemet og enkeltmenneskene rundt dem. Det er ikke en lett sak å ønske seg jobbsikkerhet, for ikke å snakke om en karriere, når det fortsatt er et par år til Civil Rights Act-en blir vedtatt. (Så kan man jo spørre seg åssen det står til i dag, men nå snakker vi om denne filmen.) Hidden Figures handler om tre damer som var viktige i utviklingen av romfartsteknologien, men som ikke har fått i nærheten av den oppmerksomheten de fortjener.

Den er based on true events, veit du.

Det var med andre ord en perfekt film å se på 8. mars. Feelgood, men full av hardcore kvinner med en helt ekstrem utholdenhet. Fuck Norseman-deltakerne, liksom. Jeg hadde tvunget med meg livspartneren min, og satt ved en tilfeldighet ved siden av 70-tallsfeministen som hadde holdt foredrag om norsk likestillingshistorie tidligere på kvelden. Vi koste oss.

Selv om det er en upbeat film som er laget for å underholde, blir den aldri fjasete, bare veldig inspirerende og livskraftig (eeeeh, det er ikke et ord?). Taraji P. Henson er helt prima i hovedrollen som geniet Katherine Johnson, Octavia Spencer er som vanlig top notch og Janelle Monáe har vi allerede snakket om denne uka, så hun veit du at jeg liker godt. Også har Mahershala Ali en liten rolle, og da er alltid livspartneren min fornøyd («det er en jævlig classy type, ass»).

Også var det noen raketter og noe fysikkgreier og litt sånn andre uviktige ting.

Anbefales! Skikkelig fint at man kan lage sånne filmer om ordentlig kjipe ting også.

Siri

Myke verdier

Å være omsorgsfull og lyttende er ikke en svakhet, det er en styrke. Det utelukker ikke rettferdighetssans, gjennomføringskraft eller mot. Å hjelpe folk som trenger hjelp, ikke fordi det kan bli lønnsomt eller fordi det ser bra ut eller fordi vi føler oss bedre av det, men fordi de trenger hjelp, er det eneste vi har som mennesker.

Det har jeg lært av kvinner.

Å snakke høyt og tydelig, å ha spisse albuer, alt det der er ikke viktig. Det er praktisk, men det er ikke viktig. Å høre etter, å ville skjønne hva folk sier og trenger, det er viktig. Det gjelder også når det de sier er at noen mennesker er mer verdt enn andre, for da veit vi hvem som ikke får si noe neste gang.

Dette er ikke myke verdier, det er beinhardt og blodig.

Jeg er så glad i dere.

S

Film: En unyttig omtale av La La Land

La La Land er en sånn film som jeg skjønner at folk elsker, men som jeg ikke klarer å være annet enn likegyldig til. Det er litt som med Johan Harstad sine bøker. Hjernen min skjønner at det sikkert er bra, hjertet mitt kunne ikke brydd seg mindre.

Nå er det verken Johan Harstad eller La La Land sin feil. Det er bare ikke min greie, og det kommer aldri til å bli min greie. Ikke på grunn av kvaliteten, tror jeg, men på grunn av hva det er. Det er som å prøve å få meg til å kjøpe en duk, liksom. Duken er sikkert fin, den, jeg skjønner bare ikke hva man skal med duk sånn generelt. Jeg klarer meg fint uten, og glemmer helt at duken ligger i skapet, og så flytter vi, og så gir jeg den til loppis.

Sånn er det med La La Land. For det første bruker jeg alltid en times tid på å slutte å synes at musikaler er flaut, og da var jo halve filmen over. Dette irriterer meg litt, for egentlig burde jeg synes at musikaler er kjempegøy. Jeg liker jo både hits og dans og teite ting. Likevel klarer jeg aldri å slappe helt av når jeg ser på musikaler, jeg blir nervøs for at noen skal prøve seg på splitthopp eller vokalkrumspring de ikke har kontroll på, og jeg synes forelskelse kun bør uttrykkes gjennom hviskende stamming og klamme håndflater.

For det andre satt jeg som vanlig og anstrengte meg for å prøve å synes at Ryan Gosling er bra. Ikke at han er dårlig, jeg bare bryr meg ikke. Dette er heller ikke vondt ment mot folk som liker ham, jeg bare skjønner ikke den greia, heller. Når han er en del av et romantisk par på film, klarer jeg ikke bry meg, og jeg er ellers en ganske hardbarka shipper. I La La Land er han i tillegg en beige jazzsnobb? Kunne ikke John Legend, som også er med i filmen, spilt rollen hans, egentlig? Hadde ikke det gitt litt mer mening, med tanke på den jazzgreia? Eller ikke? Jeg aner ikke hva jeg snakker om nå.

Emma Stone er helt ok, sikkert. Hun har jo det trynet, som er ganske bra. Noen andre kunne, og burde, spilt rollen hennes, da. Janelle Monáe, for eksempel.

Så, ja, La La Land er en helt ok film, fine farger, sikkert bra musikk. Og ganske kjedelig.

Fortjent Oscar-win til Moonlight.

Siri

Flytta litt

Sjekk den nye frokostplassen min!

Vi har flytta enda lenger nordover. Denne gangen var det bare 1,9 kilometer, da. Forrige gang var det 150 mil.

Vi har fått skikkelig sjøutsikt. Faktisk ser vi rett ned på Selsbanes segl, Harstads mest omdiskuterte fontene. Nå skal det egentlig ikke så mye til å være Harstads mest omdiskuterte fontene, jeg kommer ikke på én annen fontene i Harstad, men så er det også den eneste fontenen jeg veit om som har blitt påkjørt av en sånn rask, oppblåsbar båt full av britiske turister.

Funfact: På en quizkveld i høst, var et av spørsmålene: «Hvilket nytt landemerke åpner til helga?» og da var svaret, nettopp, fontenen Selsbanes segl. Vi svarte Kanebogen kjøpesenter. Det var det eneste landemerket vi visste om i Harstad.

Vi har altså flyttet. Fra verdens minst instagramvennlige leilighet, til verdens mest instragramvennlige leilighet. Til leilighet med oppvaskmaskin, muggfritt bad og gjesterom. Til leilighet med balkong og denne utsikten:

Oppvaskmaskin, ass. Der snakker vi prima oppfinnelse.

Kanskje det er at sola endelig har slått seg løs på mest generøse vis, kanskje det er at vi har fått litt større og lysere plass, kanskje det er varmekablene på badet eller at jeg løper jevnlig, uansett føles livet noen hakk lettere nå enn for noen uker siden.

Vi skal bo i denne leiligheten i et halvt år, så kommer hun som egentlig bor her hjem igjen. Da veit jeg ikke hva som skjer. Det er greit.

Siri

Bootcamp Harstad: uke 2

Bootcampen er on track! Skrotten er rimelig kjørt, men begynner å skjønne at den har å møte opp på trening. Hodet er sånn helt ok med, og får god hjelp av at sola er i slutty humør. Sånn trente jeg forrige uke:

  • Mandag: Moderat langintervall på mølla. 4×10 min. 11-11,5-12-12 km/t. 1 min pause. 5×30 sek. kjapt etterpå. 65 min, ca 12 km. + styrke
  • Tirsdag: hvilings
  • Onsdag: 90 min rolig. 30 min trappemaskin + 60 min mølle m/varierende stigning.
  • Torsdag: 60 min. rolig. Glatt, men fint.
  • Fredag: 60 min. progressiv, moderat mølleøkt. Fra 9,5-12 km/t. 0,5 km/t økning hvert 10. min. Nedj. ca 11 km. + styrke
  • Lørdag: Skitur. 70 min.
  • Søndag: Rolig tur i sola. 17 km, 6:00 min/km.

Tid: 7 t 40 min + 60 min styrke
Løpt: 60 km
Pågangsmot: 7/10
Ukas klapp på skuldra: to – 2 –  styrkeøkter

Alle detaljer på Strava, for eksempel denne pulskurven fra mandagsøkta:

Det var lettere å komme seg på trening den andre uka, enn det var den første uka av bootcampen. Jeg har blitt belønnet med å kunne sette opp møllefarta litt, og fortsatt holde med på den moderate sida av slitenhet. Dessuten er det veldig pent her i Harstad når det er fint vær, og med mye snø på veiene, blir det også litt mindre glatt. Så jeg passer på å nyte det så lenge det varer. Ikke så mye at jeg kommer til å klistre opp en sånn tekst som dette på garasjeveggen, da:

Det er fordi jeg ikke har noen garasjevegg. Også skal jeg heller ikke mobbe Lev Livet Lykkelig for mye, for jeg blir jo i fnisete humør hver gang jeg ser den, omtrent 5-6 kilometer ut i løpeturen, og da har den jo gjort jobben sin.

Ellers er jeg fornøyd med at jeg har klart å ikke overdrive løpinga. At jeg gidder å gå litt på trappemaskinen (ellipsa klarer jeg ikke helt å se på ennå) og ski, så jeg ikke går rett fra 30 til 80 kilometer i uka.

Her er en fresh, men skeptisk selfie fra skituren på lørdag:

Og her er en resignert og ufresh selfie fra trappemaskinen på onsdag:

Mål for denne treningsuka:

  • Trimme nesten hver dag.
  • Komme meg på trening dagen etter hviledag.
  • Minst én styrkeøkt.

Siri

Bootcamp Harstad: uke 1

Første uke i Bootcamp Harstad er overstått. Det har vært seigt, men jeg gjennomførte med stil. Har klart å ikke overdrive, og klarte også å legge inn en hviledag uten at jeg falt helt av hesten. I en sånn oppstartsfase er det typisk for meg at én hviledag blir til tre som blir til åtte. Altså, det er viktig å ta seg både en og to og tre hviledager! Som sagt er det dagen etter hviledagen(e) som er et svakt punkt for meg. Sånn her trimma jeg iallfall forrige uke:

  • Mandag: 60 min møllemix, inkl. 15 min moderat + 2(10×45/15 sek) litt fortere. 11 km. + litt beinstyrke.
  • Tirsdag: 90 min rolig. 45 min trappemaskin + 45 min mølle. + litt mage-/ryggstyrke.
  • Onsdag: 60 min rolig mølle med til tider mye stigning.
  • Torsdag: 75 min mølle. Progressivt fra rolig til moderat i 60 min, så 5×30 sek kjapt. + litt mage/rygg.
  • Fredag: hvilings.
  • Lørdag: 65 min rolig løpings. Glatt, men fint.
  • Søndag: En slags rolig langtur, 1t 45 min. 45 min mølle + 45 min trappemaskin + 15 min mølle inkl. tre stigningsdrag.

Tid: 7 t 40 min (+ litt styrke)
Løpt: 60 km
Pågangsmot: 8/10
Ukas klapp på skuldra: Da jeg kom meg ut på løpings dagen etter hviledag.

Her er pulsgrafen fra mandagens mølleøkt:

Alt ligger på Strava, hvis du er detaljorientert.

På de lange, moderate dragene løper jeg på omtrent 11 km/t nå. Det er jo ganske sakte, sånn i min kontekst, men assa, samma det. Bedre å vite at det er der landet ligger, enn å mose meg i senk på høyere fart. Et sted må man begynne, og når det blir bart og varmt og alt er mye deiligere, kommer jeg til å være glad for at jeg gadd. Mosinga får komme seinere.

Dessuten er det gøy å stole nok på drittfoten til at jeg tør å smake på høyere fart også, selv om det bare er på noen få veldig korte drag på slutten av noen økter. Det turte jeg ikke i fjor. Framgang er mange forskjellige ting.

Mål for denne treningsuka:

  • Trimme nesten hver dag.
  • Ikke overdrive.
  • Ikke bli liggende på sofaen etter hviledagen(e).

Siri

 

Film: Moonlight

I en tidlig scene i Moonlight, lærer Chiron å svømme. Juan har tatt ham med til stranda, og jeg tror det er første gang han bader i havet. Her står en voksen doplanger til livet i Atlanterhavet og lærer denne lille, sosialt utilpasse gutten å overleve i det som kan være et livsfarlig element. Blåfargene sveller, kameraet er halvveis nedi vannet, en eller annen strykerbasert musikk svulmer i takt med bølgene, og publikum vet så altfor godt at dette øyeblikket ikke kan vare.

Moonlight er en av de beste og mest rørende filmene jeg har sett på lenge. Vi møter Chiron på tre tidspunkter i livet, som barn, tenåring og relativt ung voksen. Han vokser opp i et av projectene i Miami, med en enslig, rusmisbrukende mor, og blir etter hvert mobbet for sin spede og distanserte væremåte. Filmen handler om intimitet mellom menn i en verden der svarte, amerikanske menn blir tvunget til å bruke hypermaskulinitet som overlevelsesstrategi.

Historien om farløse, homofile Chiron som snubler seg gjennom jakten på intimitet og den nødvendige maskuliniteten, i et miljø som på ingen måte elsker mennesker som ham, rørte meg langt inni hjertet. Filmen er på et vis underdrevet, vi får på ingen måte hele historien, men vi får akkurat nok. Selv om det er sårt og skjørt, er det ikke motløst. Anbefales på det sterkeste.

Her er en bedre omtale.

Siri