Et slags bokklubbmøte: «Min mor sier» – 1

Et slags

Jess! Endelig bokklubb igjen! Direkte fra pikerommet!

Jeg er skikkelig fornøyd med Min mor sier av Stine Pilgaard. Foreløpig skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ikke synes den er ensforming, for den er jo veldig gjentakende både i form og språk, men nei. Dette er helt midt i blinken. Kanskje det refererende og gjentakende også gjør formen og innhold lett å fordøye?

Hvordan ser ditt romantiske galleri ut? Du veit, når hovedpersonen snakker om det støvete museet der alle de tidligere forelskelsene hennes står utstilt i den stillingen hun husker dem best i? Min romantiske samling er en litt sliten, linjert notatbok der jeg har limt inn bilder av og søppel fra mine utkårede. Noen ganger blar jeg litt i den og småhumrer for meg selv. Den notatboka finnes ikke i noe fysisk eksemplar, selvfølgelig, på samme måte som at det støvete museet i boka jo bare finnes inni hovedpersonen. Så, hvordan ser ditt galleri ut?

Og: Hva synes du om den referende stilen? Det er jo aldri noen direkte dialog (går det an å si?), og veldig lite eksplisitte beskrivelser. Det er nesten som om jeg hører på en venn fortelle hva det var som skjedde da hun snakket med faren sin etter å ha blitt dumpa, hvis du skjønner? Eller, det er ikke helt riktig, det heller. Mer som om man skulle skrevet noe kjapt i dagboka si før man glemmer det? Jeg liker det, iallfall.

Siri

Ok, maratonprosjektet er i gang

200716001

200716002

200716003

I dag løp jeg den første langturen i maratonprosjektet mitt. Noe av det folk ikke bare har understreket, men til tider ropt eller skrevet med store bokstaver, er at man må øke lengden på langturene gradvis. Så jeg har tenkt å gjøre det. I dag løp jeg 21 kilometer (5:32 min/km). Noe på grus, mest på asfalt, litt på sti. Selv om det bare er en måned siden jeg løp halvmaraton, synes jeg 21 kilometer er langt. Det går greit i 15-16 kilometer, og så begynner jeg å synes at det er ganske kjipt. I dag var ikke noe unntak.

Å øve litt på maratonfarta underveis, hjalp iallfall litt på kjedsomheten. For det er vel egentlig det som er mitt aller største problem. Jeg synes halvannen time løping holder. Da er jeg ferdig, og vil gjøre noe annet. Så da er det jo kjempesmart av meg å melde meg på et jævla maraton. Neste gang skal jeg insistere på å ha selskap iallfall deler av økta.

Ok, nok syting. Lover å jobbe litt med innstillinga mi. Foreløpig blir jeg aller mest motivert av fantasien om å skrive et blogginnlegg som heter «Maraton er dust», men at jeg jo ikke kan gjøre det med noe særlig vekt før etter at jeg har løpt maraton. Nei, veit du hva, nå skal jeg youtube great marathon moments eller noe sånt.

Glemte nesten å si at jeg prøvde å spise litt underveis. Noe nøtte- og honninggreier. Fungerte fint, det. Burde kanskje hatt noe å drikke, da. Har bare ikke funnet et drikkebelte jeg kan leve med ennå.

Siri
(ikke så gretten som det høres ut her, mest sliten)

Tre ting jeg har sett på og likt i det siste

Love & Friendship (film)

kate be lovefriends

Jeg synes Jane Austen ofte får for lite kred for humoren sin. Jajaja, det er til tider romantisk og til tider hjerteskjærende, men bøkene hennes er først og fremst leseverdige fordi de er veldig morsomme. Love & Friendship er en filmatisering som endelig tar humoren hennes på alvor, hvis det er en setning som i det hele tatt gir mening.

Kate Beckinsale er helt strålende som den hensynsløst intrigelagende Lady Susan Vernon. Den ferske enken flytter inn hos din avdøde ektemanns familie, det var visst vanlig på den tiden, etter at ryktene begynner å gå om henne og et annet medlem av de øvre samfunnslag. Bak brede hattebremmer regisserer hun menneskene rundt seg, enten de skjønner hva som skjer eller ikke. Helt toppers, synes jeg. Både tørt og saftig på samme tid. Elegant gjennomført. Hvis Emma er din Yndlings-Austen, er dette en sikker vinner, tror jeg. (Obs! Dette er en filmatisering av kortromanen Lady Susan, ikke av boka Love and Friendship.)

Mr. Robot (serie)

mr robot

mr robot 2

Én beskrivelse av Mr. Robot kan høres sånn ut: En sosialt ubekvem nerd prøver å gjøre verden til et bedre sted gjennom hacking. Men dette er ikke morsomt, og Elliot Alderson er mentalt syk. Det er også en av de beste seriene jeg har sett i år.

For Elliot er hacking en måte å bli kjent med mennesker på, uten å måtte kommunisere med dem. En dag får han mulighet til å bruke hackingen sin i kampen mot et av verdens største konglomerater, E Corp. Eller Evil Corp, som Elliot kaller det. Jeg vet ingenting om hacking, bortsett fra at det generelt er framstilt veldig lol på film og tv. Mye tall som flyr over skjermen og dødningehoder som dukker opp både her og der. Sånn er det ikke i Mr. Robot.

Mr. Robot er mørk og alvorlig, men lett nok til at det er spennende. Elliot snakker rett til seeren, og det hele er til tider rimelig trippy. Andre sesong har nettopp begynt, og foreløpig er den litt i overkant hodesnurrende for min del, men jeg kan anbefale første sesong av hele mitt hjerte.

Stranger Things (serie)

stranger things 2

stranger things

Herregud, jeg elsker denne serien, og jeg har bare sett to episoder! Serr! Hva er bedre enn en fortvilt Winona Ryder? Kanskje bare skummel sci-fi satt til en amerikans småby på 80-tallet! I Stranger Things får vi begge deler! Det er klissete monsterguffe på veggen i en strømstasjon, det er mystiske forsvinninger og oppdukkinger (er det et ord?), det er slitne politifolk og barn på BMX-er gjennom lønnealleer. Jeg har ikke noe annet å si enn at du har rett enten du tror det er noe for deg eller ikke.

 

Siri

Maratonplanen

Som sagt skal jeg løpe maraton. Her er jeg som leser om maratontrening:

20160717_143505

Jeg er jo ikke typen til å følge strenge treningsplaner. Noen folk trenger det og synes det er fint, jeg takler det dårlig. Jeg må ha fleksibilitet og rom for å følge lyst og humør. Det betyr jo ikke at det ikke finnes noen plan, den er bare mindre konkret enn det mange foretrekker. Sånn kommer det til å se ut i høst:

  • Én langtur i uka. Kommer til å begynne med turer på sted rundt 20-22 kilometer, og jobbe meg opp derfra. Kommer ikke til å øke hver uke, og kommer helt sikkert til å ha kortere langturer mellom de lengste langturene. Har mål om å få fire langturer på 30-ish kilometer før løpet. Kommer til å løpe noen av langturene progressivt, eller løpe deler av turen i maratonfart eller fortere. Må jo få øvd spesifikt på et eller annet vis, liksom.
  • Et par snille hardøkter i uka. Kommer sikkert til å løpe et par løp eller sju, men utover det kommer jeg til å holde meg rundt terskelfart. Da er visst der og litt saktere det skjer, og det er jo kjekt, siden jeg liker sånn trening. Dessuten skal jeg løpe litt mer enn jeg har gjort til nå i år, og det er så utrolig kjipt hvis man skal drive å sprenge seg hele tiden. Får heller pushe lengden på den intensive delen av øktene litt, tenker jeg.
  • Løpe lenger på de vanlige løpeturene. Får heller ta én økt på 1.30 enn to på 45, tenker jeg. Får heller hvile oftere.
  • Øke treningsmengden litt. 9 timer i uka føles som et overkommelig nivå å legge seg på nå. Ikke at det er noe magisk som skjer der, jeg sier det bare sånn at vi alle veit hva slags innsatsnivå jeg tror er overkommelig for meg. (Teller ikke med styrketrening og tøying i det tallet, altså.)
  • En del løping på asfalt. Det må det bare bli, rett og slett, noe annet ville være å ikke ta maraton på alvor. Når det er sagt, så er asfalt ganske farlig, og jeg kommer til å veksle på det med terrengturer og ellipsing. Dessuten blir det sikkert skiføre i september.
  • De kjedelige greiene. Jeg må bare skjerpe meg og få trent styrke et par ganger i uka, og være flinkt til å rulle og tøye. Alt funker bedre når jeg gjør det. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare det, sånn mentaaaalt. Vi får se.

20160711_141959

Før vi snakker om målsetting og sånn, må jeg bare få si dette:

Jeg må holde meg skadefri
Jeg har ikke følelsesmessig overskudd til å forholde meg til en ny (eller gammel) løpeskade, ass. Så da må jeg passe på at jeg 1. ikke overdriver og 2. tøyer og trener styrketrening noen ganger i uka. Jeg synes jo verken tøying eller styrketrening er noe særlig, så jeg må lage en eller annen strategi for å få gjort det. Kommer tilbake til det.

Jeg må holde meg frisk
Maratonet går 9. oktober, enten jeg vil eller ikke. Det høres lenge til ut, men det er ikke det i treningssammenheng, synes jeg. Så jeg har ikke tid til å ta tre uker treningsfri fordi jeg får den typiske høstforkjølelsen. Derfor må jeg passe på at jeg 1. ikke overdriver (igjen), 2. spiser nok (har sjelden vært et problem) og 3. ikke vaser rundt til langt på natt altfor ofte.

Jeg vil bruke maratontreninga som en slags grunnlagstrening
Dette tror jeg blir viktig for at jeg skal klare å motivere meg for å gjøre et ordentlig forsøk på de maratongreiene. Jeg må tenke at det er en fin måte å få mange kilometer i beina og bli bedre trent til senere løp og utfordringer på. Jada, jeg skal ta maratonet og hvilinga som følger med og alt det alvorlig, jeg sier bare at jeg kommer til å tenke på det som et trinn på en eller annen stige, ikke toppen av stigen.

Her er målene mine for selve maratonet:

  • Ikke dø.
  • Løpe under 3.30.

Tidsmålet kan selvfølgelig justeres om noen uker (Jack Daniels sier halvmaratontiden min fra Tromsø tilsvarer 3:23 på maraton, men da må man jo faktisk trene til maraton først), men jeg aner jo virkelig ikke hva jeg snakker om. Det er det viktig å huske på her, folkens.

Lover å være flink til å oppsummere forrige ukes trening og vise hva jeg planlegger for den kommende uka på søndager eller mandager. Og enda viktigere: Lover å fortelle om alle de ville feilene jeg kommer til å gjøre underveis! Tenk så gøy det blir når jeg står gråtende i veikanten ved fergeleiet på Grytøya fordi jeg bare ikke har lyst mer, eller når jeg må låne do hver andre kilometer fordi det er sånn det er å være maratonløper.

Mål for kommende uke:

  • En 20-22 km lang langtur med en liten fartsøkning mot slutten.
  • Teste en kontinuerlig intervalløkt jeg ikke har gjort på årevis.
  • To styrkeøkter.

Siri

Juli

juli2016

13718191_10157145858660481_1040325579_o

Jeg er ikke i nærheten av så full som det ser ut som på bildet over, jeg er bare frydefullt sjokkert over historien Mari forteller, og viser det ved å nesten miste vepsebolet ut av munnen. Historien handler om en annen kveld, en annen sommer. Vi går på et utested vi har vært tusen ganger, men ikke på veldig lenge. Hva synes dere om bringebær? spør en mann, og Susanne myser strengt mot ham. Jeg tilbyr ham et klissete loveheart som plaster på såret. Han får Be Good. Jeg fanger en rattata midt i lokalet og kaller den JB, selv om han teknisk sett ikke er et boybandmedlem, og dermed ikke står helt til navnetemaet mitt. Vi går videre, danser i en bakgård vi har danset i tusen ganger før, gjør moves vi har gjort tusen ganger før, fniser på do som tusen ganger før. Jeg blir aldri lei.

S

Bokklubben begynner igjen på torsdag!

sirivil.no

Torsdag 21. juli er første møte i denne runden av En slags bokklubb! Vi skal lese Min mor sier av Stine Pilgaard. Hvis du vil lese sammen med oss, kan du bli med i facebookgruppa her, eller bare sjekke ut bloggen på torsdager.

Vi kommer til å bruke tre uker på boka:

Til 21.7: side 1-51 (slutter der «Monologer fra en sjøhest IV» begynner)
Til 28.7: side 52 – 100 (slutter der «Monologer fra en sjøhest VII» begynner)
Til 04.8: side 101 – 160 (det er resten av boka)

Min mor sier er en kul bok, lover.

Litt uti august begynner vi på Drep ikke en sangfugl av Harper Lee, bare sånn at du vet det.

Håper du vil være med!

Siri

Sunn fornuft

Dette er et langt og rotete innlegg. Det handler om kropp og sånt, og du trenger ikke lese det. Kortversjon: Man burde tenke seg om før man blogger.

I går var jeg og Ida på lanseringa av Sunn Fornuft-plakaten. Den består av 10 retningslinjer som skal hjelpe oss bloggere til å tenke oss om før vi trykker publiser. Det handler om spiseforstyrrelser og kroppspress og sånt, veit du. Du kan se alle punktene her.

Sunn Fornuft-plakaten - sirivil.no

Alt i alt en god idé, synes jeg. Som navnet tilsier, så er det egentlig bare sunn fornuft. Initiativtakerne understreket også at dette mest var ment som inspirasjon, så jeg har ikke så dårlig samvittighet for at jeg og denne bloggen stryker på noen av punktene. Jeg har alltid tenkt meg ganske godt om før jeg poster ting, og kommer til å fortsette å gjøre det.

Selv om punkt 5 sier: «Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar»så tror jeg denne løpebloggen hadde blitt rimelig uinteressant både for meg og dere om jeg skulle strippet den for løpestatistikk og -detaljer. Jeg har vel skrevet hvor mye jeg veier mer enn én gang også, uten at jeg tror dette har blitt en slankeblogg av den grunn. Det har iallfall vært veloverveid hver gang, selv om jeg selvfølgelig ikke kan være sikker på at det har vært riktig å gjøre likevel. Også må jeg bare få beklage all promoteringen av kosmetiske inngrep på denne bloggen.

sirivil.no

Dette er punkt 8: «Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden iblant og post realistiske bilder av deg selv.» Det er et punkt det er vanskelig å være veldig uenig i, samtidig som jeg har litt lyst til å trekke på skuldra av det.

Jeg tror nemlig det er viktig for oss, og ikke minst de som kommer etter oss, å se vanlige kvinnekropper i vanlige situasjoner. Nå mener jeg verken oppstilt i en bekjempe-kroppspress-med-min-nakne-normoppfyllende-kropp-reportasjer, eller med rumpa ut, i perfekt lys og vinkel etter «15 lette kilometer i morges». Jeg mener kvinnekropper som løper, spiser, bader, slapper av og spiller dårlig badminton. Det betyr nesten nakne kvinnekropper iblant. For jeg kan ikke se for meg noen annen måte vi kan få strøket det likhetstegnet som står mellom naken kvinnekropp og sex på. Virkelig ikke. Si fra om du vet. For meg personlig har det hjulpet å løpe. (Kanskje dette faller innenfor punkt 8, jeg vet ikke, dette er ikke ment som en kritikk av Sunn Fornuft-plakaten, mer som en generell tanke.)

Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å shame plastikkbloggere eller retusjerte instragramkontoer. Jo eldre jeg blir, jo sikrere blir jeg på at det eneste som hjelper er å vise at det finnes alternativer. At det finnes andre måter å leve og vise fram livet sitt på. Når det er sagt, så er det jo ikke sikkert at jeg er så flink til å være et av de alternativene. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er dette stort sett en blogg om løping, og jeg er en slank, hvit kvinne. Det er ikke akkurat underskudd på bilder av slanke, hvite kvinnekropper.

Som sagt sier jeg ikke at slanke, hvite kvinner ikke skal få lov å legge ut bilder av seg selv eller andre slanke, hvite kvinner, jeg gjør jo det selv. Jeg sier bare at «retten til å være sexy» (og så kan man selvfølgelig diskutere hva sexy er og bør være) er ganske langt ned på min liste over feministiske kampsaker. Det er et uglamorøst standpunkt å ta, selvfølgelig. Jeg håper at kropp en dag får lov å bare være kropp, og ikke noe kvinner må prestere. Nå er jeg både mottaker og avsender, og jeg tenker at jeg er gammel og grei nok til å tenke meg om to ganger før jeg publiserer.

Likevel er det ikke sikkert at det jeg sender ut er det samme som blir mottat. Som blogger kan jeg ikke ta ansvar for alle leserne mine, uansett hvor velmenende jeg er. De er så forskjellige at det ikke går, verken i teori eller praksis. Tenk om en av leserne mine har vært med i en se-på-den-vanlige-men-slanke-og-funksjonsfriske-kroppen-min-med-perfekt-hud-reportasje. Det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å henge henne ut, og hva vet egentlig jeg om bakgrunnen hennes for stille opp på det? Ingenting. Likevel må jeg bare anta at de fleste leserne mine befinner seg et eller annet sted innenfor et eller annet normalområde, ellers hadde hvert innlegg blitt like langt som dette, uten at jeg hadde fått sagt noe som helst. Det er trist for jenta som regner ut kaloribruken på søndagsøkta mi, selvfølgelig. Det er også trist fordi det i det høyst uvitenskapelige normalområdet de fleste av leserne mine befinner seg i, finnes innmari mye forakt for egen kropp. Det siste kan jeg kanskje, om ikke annet, klare å la være å forsterke. Det første vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, og det vet ikke Sunn Fornuft-plakaten heller.

Dette er ikke et forsøk på å fraskrive meg og andre bloggere et ansvar, det går bare ikke an å ta alle forbehold som finnes. Det hadde også blitt en kjedelig blogg om jeg skulle prøve. Derfor er det viktig at vi lærer oss å lese blogger og å se på andres liv gjennom et eller annet filter. Jeg vet ikke helt hva slags filter det må være, men jeg skal tenke på det og komme tilbake til deg med noen tanker seinere.

Dette er ikke en sunnhetsblogg, det er en løpeblogg. Iblant er det en leseblogg, iblant er det en fjaseblogg. Det er en god kombinasjon for meg, og nå når jeg blogger hver dag, er det viktig for meg å vise at løpinga jo, tross alt, bare er en liten del av livet mitt. Sunnhet er en egenskap ved kropp og sjel (eller hva man skal kalle det), ikke ved mat eller trening eller blogg. Sunn mat finnes ikke. Det finnes god mat, mettende mat, næringsrik mat, sterk mat, rar mat, vond mat, tung mat, lett mat, frisk mat, søt mat, salt mat, penger og gull, men ikke sunn mat. Det er  bare kroppen og hodet som kan være sunne. Mat og trening kan sikkert hjelpe til med det, men til syvende og sist er kroppen bare et stativ for hodet.

Mest av alt er jeg bare lei av kroppsprat, nesten uansett hvordan det blir gjort.

Jeg er glad i dere og håper internett er noe fint i livene deres, ikke noe dårlig.

Siri

Bok: This Is How You Lose Her av Junot Díaz

this is how you lose her - sirivil.no

This is when my boys claim they would have pulled a Total Fucking Denial. Cassandra who? I was too sick to my stomach even to try. I sat down next to her, grabbed her flailing arms, and said some dumb shit like You have to listen to me, Magda. Or you won’t understand.

This Is How You Lose Her er en samling korte historier, men kan også leses som kapitler i samme fortelling. Hovedstemmen tilhører Yunior, en amerikansk dominikaner med, eeeeeh, trofasthetsproblemer. Utroskap er et gjennomgående tema i boka, for hva gjør du når du er en mann som lever opp til alle playerstereotypiene knyttet til din kulturelle bakgrunn? Innfinner du deg med å være en sucio? Har man egentlig lov til å ha kjærlighetssorg når man ødelegger for seg selv på den måten?

You had hoped the gene missed you, skipped a generation, but clearly you were kidding yourself.

Dette er en forenkling This Is How You Lose Her egentlig ikke fortjener. Blant Yuniors romantiske oppturer og nedturer, finner vi historier om innvandring, sykdom og familie. Borens tragiske historie flettes inn i hverdagen som dominikansk-amerikansk arbeiderklasse på en hjerteskjærende måte, og er både bakteppe og motivasjon for Yuniors egen utforskning av livet som ung mann. Det viser seg vel også at kjærligheten ikke trenger å være verken bra eller dårlig, den kan være begge eller ingen av delene.

Man skulle tro at det gatesmarte språket og Yuniors klasseutgangspunkt skulle gjøre This Is How You Lose Her til en bok med et rått preg, og det sier vel kanskje mer om meg enn om bok og forfatter, at jeg ble så overrasket over hvor elegant den er. Yuniors klare blikk på sin egen situasjon, hans villighet til å plukke fra hverandre og vise fram sitt eget bedrag, om ikke med partneren sin, så iallfall med leseren, er veldig tiltalende. Jeg ble forsinket til middag fordi jeg bare måtte lese resten av boka. Det er så bra.

Også er det selvfølgelig dette:

The running is going splendid and then six months in you feel a pain in your right foot. Along the inside arch, a burning that doesn’t subside after a few days’ rest. Soon you’re hobbling even when you’re not running. You drop in on emergency care and the RN pushes with his thumb, watches you writhe, and announce you have plantar fasciitis.

You have no idea what that is. When can I run again?

He gives you a pamphlet . Sometimes it takes a month. Sometimes a year. He pauses. Sometimes longer.

That makes you so sad you go home and lay in the dark.

Hvis jeg ikke har vært tydelig nok til nå: Jeg anbefaler This Is How You Lose Her på det sterkeste.

Siri

(Ja, jeg vet at Junot Díaz er en mann, jf. dette.)

Jeg skal løpe maraton

Og jeg trenger noen tips!

En gang i 2011 spurte min venn Ola om jeg ville være med å løpe maraton. «Ja, om fem år,» sa jeg. På fem år kan jo hva som helst skje, man kan for eksempel dø eller ha slutta å løpe, så det føltes rimelig safe. Og så hadde det plutselig gått fem år, og jeg måtte melde meg på Budapest Marathon, som går 9. oktober.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det er maraton som blir sommeren og høstens prosjekt. Går alt etter (den foreløpig ikkeeksisterende) planen, kommer jeg til å få krysset av maraton på lista over ting jeg føler jeg burde ha gjort i løpet av livet. Dette føles også som et helt ok tidspunkt å gjøre det på. Jeg kommer ikke til å perse på noen løp i høst uansett, og har en ganske fleksibel hverdag akkurat nå. Dessuten er jeg frisk og ikke spesielt rask, så hvorfor ikke.

Beklager hvis min mangel på entusiasme skinner igjennom her, men sannheten er jo at jeg ikke har så veldig lyst. Jeg vet hvordan jeg har det med meg selv når jeg iblant løper tomilsturer, og det virker ikke akkurat så veldig fristende å bare være halvveis ved halvmaraton. Samtidig er jeg sta nok til å ikke trekke meg fra ting jeg har lovet jeg skal gjøre, selv om det er fem år siden jeg lovet det. Dette høres veldig nobelt ut, men det er selvfølgelig bare dumt. Så nå blir det altså maraton.

Jeg kommer ikke til å følge en fast plan, men det gjør jeg jo aldri. Det blir derimot litt mindre freestyling enn vanlig, siden jeg tross alt ikke har noen som helst erfaring med eller peiling på verken trening til eller gjennomføring av maraton. Så da må jeg stole på andre, til en forandring. Sikkert sunt iblant. Jeg har iallfall drevet intens research de siste ukene, og det virker som de fleste er enige om dette når det kommer til maratontrening for mosjonister: 1. Langt iblant, men ikke overdriv verken lengde eller frekvens på langturene (3-4 ordentlig lange turer holder). 2. Mye løping i maratonfart, eller gjerne litt raskere enn maratonfart.

Når jeg sier at jeg ikke har peiling, så mener jeg det, men heldigvis har jeg mange mennesker i livet mitt som har peiling. Så jeg lover å komme tilbake med en litt mer konkret plan, eller iallfall en slags skisse, når alle har fått sagt sitt, og jeg har fått tenkt litt på målsetting og sånn (tipper «overleve» blir det viktigste målet).

Har du noe du har lyst til å si i den sammenhengen? Har du noen maratontips? Jeg er i så fall veldig interessert. Jeg er også veldig interessert i å høre om hvorfor du liker maraton! Jeg trenger inspirasjon.

Siri

Best of kommentarfeltet i juni

Uten navn

♦ I har utøvd aggresjon under løp:

Nå kom jeg på den gangen jeg daska til en mann som kryssa veien med stafettpinnen i Holmenkollstafetten. Holdt ikke med verbal eller visuell vold for meg, for å si det sånn.

♦ E også:

(Som et ørlite apropos til både barnetråden og vise-fingeren-under-løp-ranten, kan jeg melde inn at a) jeg har barn, og b) jeg viste fingeren til nevnte avkom da de heiet på meg under et løp. Det er også en måte å være forelder på, om enn ikke spesielt forbilledlig. Har dog kompensert intenst i ettertid.)

♦ Lille Matilde leste Roots:

Leste Roots da jeg var 12 år. Det var den siste boka i bokhylla til mamma, den eneste jeg ikke hadde lest ennå. Fordi jeg trodde det var en kjempelang og kjedelig bok om røtter, liksom, planter altså, helt siden jeg var bitteliten og lå på gulvet foran bokhylla og så på alle bøkene bortsett fra den. Så leste jeg den, og lå og leste natt etter natt fordi den var så spennende og rørende. Det var jo forsåvidt en bok om røtter, da.

Jeg ba nettopp VHS-ansvarlig i heimen om å ta ned serien. Vi har noen serier å se på ka du si, men det blir aldri for mange.

Takk for meg, det var alt i dag.

♦ I prøver å overtale en venn til å flytte til Narvik fordi Harstad ser så fint ut (de er nærme hverandre), og det var ikke veldig vanskelig å gjette hvor Caroline kommer fra:

Narvik er ikke like fint, dessverre. Men du trenger ikke kjøre alt for langt for å finne fine naturopplevelser da :)

♦ Etter halvmaraton i Tromsø la LMFJ igjen denne fabelaktige kommentaren, som gjorde hele opplevelsen enda, enda bedre:

Pokker, jeg kom inn på 1.38.16. Hadde som mål å slå deg ;-)

Molly om drikking og spising under løp:

(…) Det mest ekstreme jeg har sett var en fyr som startet Hytteplanmila med en rompetaske med fire sånne små vannflasker pluss en banan i hver hånd.

♦ Og så køddet jeg med Runner’s World, og det skal vi snakke om senere (det kom et par ønsker om oppklaringer), men Anne kan få det midlertidig siste ordet:

Tror noen i Runners world har fått sæd på de raske brillene sine.

Tusen takk for en solid junimåned i kommentarfeltet, folkens. Dere gjør det veldig gøy å blogge! Også når jeg synes blogge-hver-dag-prosjektet er teit. Det har jeg kommet meg over nå, da, for jeg kom på at vi nå er over halvveis i prosjektet! Serr! Det er jo helt drøyt. Et halvt år med blogging hver dag! Hurra for oss! (Bicepflex- og solbrilleemoji) Jeg er veldig glad for at dere er med. Håper du har ferie, og om du ikke har det, at alle kollegene dine har ferie, så du får feriefølelsen likevel.

Siri