Nek

Jada, blablabla, 17. mai, blablabla.

Én ting jeg har lært på internett, er dette:

Det nytter svært sjelden å svare på dustekommentarer i affekt. Altså, får du en kommentar der et eller annet nek vil rette opp skrivefeilene dine (eller det hen tror er skrivefeil, men som tvert imot er gjort med overlegg og kanskje til og med er korrekt norsk), så bare pust med magen. Ta deg noen minutter og et glass Pepsi Max. Så svarer du. Avslappet. Kanskje til og med hyggelig.

Nekene blir kanskje ikke mindre nekete av det, men du trenger iallfall ikke i årevis tenke på om du var for krass. Og nå brukte jeg bare skrivefeil som et eksempel, altså. Disse nekene er nekete på mange forskjellige måter.

Bare noe jeg har tenkt på denne grunnlovsdagen.

Fred ut, god kveld og fuck nasjonalstaten.

S

Tilstandsrapport, mai 2018

Katten under busken

Pizza- og lesedate med min nørdete bror

Jeg er ferdig med eksamen, alt gikk fint, og så hadde vi fest. Vi prøvde å ta et klassebilde, det gikk sånn helt middels.

Klassen min på Fagskolen for bokbransjen

Jeg insisterte selvfølgelig på å sitte i midten. Det betyr at det er på tide at jeg får meg en på trynet, og det fikk jeg egentlig da jeg kom tilbake til Harstad. På vei hjem fra festen så himmelen sånn ut:

Oslos nattehimmel en mai

Og det føltes egentlig som en passende avslutning.

Men før jeg fikk meg en på trynet i Harstad, så var jeg og Hallén i et bryllup i en middelalderlandsby i Spania. Ja.

Bryllupsgjester

Uten å si noe om dette spesielle bryllupet (som var veldig hyggelig! Ville gjort igjen!), må jeg bare si at hver gang jeg er i bryllup føler jeg meg mer og mer som en fremmedgjort Erlend Loe-figur. Men det har jeg bare godt av. Har godt av å sitte stille og oppføre meg som folk og øve på å ikke spørre sånn: «Jaja, hvis du måtte blitt torturert i tjue timer mens de spilte én sang i bakgrunnen hele tiden, hvilken hadde du valgt da?» Det er ikke quirky, veit du, det er rett og slett dårlig oppførsel.

Svartdalsåsen i Harstad

Vi dro til Harstad, og jeg hadde bestemt meg for å løpe litt oppover, men det er ganske vanskelig når man bare har drukket rødvin og ruslet rundt i skilpaddetempo i fire måneder. Så da ble jeg ganske sur på Hallén, for som alle skjønner, så er det jo hans skyld at jeg er i dårlig form, det er ikke noe jeg kunne tatt med i beregningen da jeg sluttet å løpe ordentlig.

Jeg har ikke tenkt å begynne å løpe igjen, og jeg har iallfall ikke tenkt å begynne å blogge om det igjen, men det kommer sikkert litt løpestoff på turbloggen vår på Instagram (@slappavlittda), hvis du savner det veldig.

Nå er jeg altså i Harstad, og det er deilig, for jeg har ikke vært alene på to måneder. Det betyr også at jeg har bedre tid til deg, min kjære bloggleser. Vi snakkes i morgen.

S

Hei, jeg bryr meg om noe

Baber meg i London
Min audition til Keeping up with the Kardashians. Foto: Idunn Sofie.

Hei, bloggen! Jeg savner deg!

Jeg er midt inni eksamensperioden akkurat nå, og det er en setning jeg aldri trodde jeg skulle si igjen. Men samma det, jeg har aldri vært nervøs for eksamen før, så jeg har ikke tenkt å begynne med det nå. Etter kommende uke er jeg omtrent ferdig med Fagskolen for bokbransjen.

Jeg har lært mange nyttige, spennende og morsomme greier, men aller viktigst er dette: Jeg har lært at jeg bryr meg veldig om bøker.

Det høres nok banalt og lite overraskende ut, jeg har jo jobbet i bokhandel og bokblogget i årevis, og arbeidet konsistent med En slags bokklubb. I tillegg til å være en jævla boknerd, selvfølgelig. Likevel har jeg helt ærlig aldri tenkt at jeg kunne jobbet med bøker på ordentlig, hvis du skjønner?

Misforstå meg rett, jeg synes absolutt det å jobbe i bokhandel er en ordentlig jobb, og jeg kunne godt gjort det resten av livet, hvis jeg kunne sittet mer. Seriøst, det er så slitsomt å stå hele dagen, hver dag, hele uka, hver uke, hele måneden, hver måned, hele året, hvert år.

Spiser litt popkorn i London, da
Jaja, ble ikke noe callback. Foto: Idunn Sofie.

Med skolen har vi vært på besøk hos så mange forlag og bokhandelkjeder og andre bransjeaktører, og nesten hver gang har jeg tenkt: det der kunne jo jeg gjort. Altså, jeg mener ikke at jeg bare kunne gått inn hvor som helst og gjort en skikkelig god jobb i hvilken som helst stilling, jeg sier bare at med mer erfaring og god opplæring, så kunne jeg bidratt godt.

Jeg sier bare at jeg kunne fikset opp i noen av de Instagram- og Facebook-sidene, jeg kunne skrevet noen ordentlige baksidetekster og noen lesbare bloggposter, jeg kunne hentet rødvin til forfatterne og vasket opp spyet deres i morgentimene, jeg kunne analysert Google-statistikk og SEO-optimalisert både det ene og det andre, jeg kunne til og med vist en pupp, jeg, ikke noe problem.

Men det aller viktigste med at jeg har funnet ut at jeg bryr meg veldig om bøker, er at jeg har funnet ut at jeg bryr meg veldig om noe. Jada, jeg bryr meg veldig om noen mennesker, men det er liksom en annen kategori. Jeg har tenkt at jaja, jeg er vel bare en sånn som ikke bryr meg noe særlig om noe annet enn å ha det relativt komfortabelt. Så da kan du tro at det er både er lettende og gøy å oppdage at jo, jeg bryr meg om ting. Eller, iallfall én ting, da.

Helt ok med tekst og internett.

Men det skumle er jo at det å bry seg selvfølgelig åpner for et helt nytt følelseslandskap, som for eksempel inneholder nervøsitet. Ikke for eksamen, riktig nok, men for å si: «Hallo, se på meg, her er visittkortet mitt, hehehe, ja, det er litt tullete, men jeg er faktisk ganske flink, altså, og dessuten gjør jeg nesten hva som helst når som helst og hvor som helst.»

Det er ganske morsomt at jeg synes det er så ubehagelig, for jeg har jobbet frilans lenge nå, og har virkelig ingen sperrer for å dytte kortet mitt i hånda på ingeniører som trenger å oppdatere nettsidene sine eller menn som trenger tips til bryllupstalen.

Til nå har jeg turt å gi visittkortet mitt til tre forskjellige bokmennesker, og jeg kommer ikke til å høre fra noen av dem, men det blir jo lettere og lettere, og til slutt kommer jeg til å høre fra noen. Tror jeg. Mens jeg venter får jeg vel lage en sånn ekkel portfolio eller lage en ordentlig «gi meg jobb, plis,»-bloggpost eller noe sånt. Jeg skal bare ha eksamen først.

Så, ja, det er ganske skummelt, faktisk, men det er også veldig forfriskende. Tenk å være nervøs for noe, da. For en luksus.

Siri

Viktig spørsmål

Tror du vi på en måte har blitt enige om at de buksene med ekstremt lavt liv, du veit de der man til tider kunne se kjønnshår stikke opp av linningen, var en så dårlig idé, at vi har tatt dem ut av trendsyklusen? At de aldri mer kommer til å se dagens lys? Eller handler det bare om å vente lenge nok? Til alle som var med forrige gang, er døde?

Vår

Vår, 2018

Vår, 2018

Snøen smelter i insisterende drypp og denne uka tok jeg fram tøyskoene. Jeg er i Oslo for den siste samlingen på Fagskolen for bokbransjen, den varer i noen uker, og det betyr at jeg liksom har fri fra det vanlige livet mitt. Perfekt timet med våren.

Fagskolen vår 2018

Tronsmo bokhandel, april 2018

Jeg er megaheldig som får gå på skolen hver dag og snakke med folk om bøker. Klassekameratene mine er folk som leser mer og bedre enn meg, som kan mye mer om bøker enn meg, og det er en luksus jeg benytter meg grovt av.

Bjørnar og Maren

Denne uka var vi på Litteraturhuset og så Ariel Levy i samtale med Bernhard Ellefsen. Hun har skrevet The Rules Do Not Apply, en selvbiografisk skildring om å bli tvunget til å forholde seg til sin egen biologi, men også om noen av de greiene som gjør tiden mellom fødsel og død verdt det.

⇒ Du kan lese det jeg skrev om boka langt ned i dette innlegget

Det er en veldig god bok, og jeg har på ingen måte blitt betalt for å si det. «You guys have a weird sense of humor», sa Ariel Levy til publikum underveis i den både morsomme og vonde samtalen.

Ariel Levy på Litteraturhuset

Jeg tror ikke jeg burde studert rett etter videregående på den måten jeg gjorde. Jeg burde sikkert begynt å studere nå, når jeg nærmer meg 30, om vi tenker på hva jeg får ut av forelesninger og ting jeg leser og oppgaver jeg skriver, og ikke minst hvor godt jeg trives med å lære nye ting. Tidligere var jeg for opptatt med å lære meg å være menneske, tror jeg.

Så da er det jo veldig gøy å faktisk få lov å studere litt nå. Suge til meg kunnskap og være overveldet av både det ene og det andre, men på en god og konstruktiv måte. Jeg lærer veldig, veldig mye, hver eneste dag. Om bøker og hva som er inni dem og hvordan man får folk til å lese dem.

Selv om det er snø til det, har jeg ikke gått på ski en eneste gang siden jeg kom til Oslo.

S

Bok: Ali Smith og Autumn

Autumn av Ali Smith

Jeg har vel fortalt om Ali Smith i absolutt alle mine sosiale kanaler, men jeg kan bare ikke ha en blogg som iblant handler om bøker, men som aldri handler om Autumn og resten av sesongkvartetten hennes. Foreløpig har hun skrevet to, Autumn og Winter, der førstnevnte akkurat har kommet på norsk. Gjett hva den heter.

Ali Smith er en av de store for meg. Hun bruker språk på en måte som gjør at leseren må ta innover seg alt det surrealistisk tilfeldige vi omgir med, samtidig som nettopp det også synliggjør de store, gapende hullene i tilværelsen. Egentlig liker jeg ikke ordet leken, det får meg alltid til å tenke på erotiske noveller skrevet av menn, og det er litt synd, for jeg tror egentlig det er en god beskrivelse av Smiths stil. Hun tar leken på alvor.

If you have no choice but to go underground, go in the form of something useful. If you have to be cut down, good to spend the afterlife as messenger between people across landscapes. Pines are tall. It’s a lot better than being confined in a dwarf conifer.

Autumn handler om Storbritannia på vei mot og rett etter Brexit-avstemningen, men selvfølgelig også om mye mer enn det. Jeg vet ikke om noen som gjør ordspill og ordlek på den måten Smith gjør det, og det passer innmari godt med den drømmende tilstanden Daniel, en av hovedpersonene, befinner seg i. Elisabeth, den andre hovedpersonen, må derimot forholde seg til den håndfaste verdenen på både smertelig og taktilt vis.

Alt i alt framstår boka som en slags brainstorming om hva som er verdt noe og hvorfor det er verdt noe, og om historiene vi forteller hverandre. Anbefales på det sterkeste. Leste den på engelsk, har ikke sett på den norske utgaven, men den er helt sikkert fin, den også.

Apropos Ali Smith, så vil jeg så veldig gjerne anbefale det forrige prosjektet hennes, nemlig How to Be Both (Begge deler på norsk). Den handler om kunst og kjønn og hvordan vi hele tiden prøver å være den riktige tingen for vår egen historie, den tingen som skal løsne opp og fikse situasjonen. Som om én ting skal løsne opp, liksom.

⇒ Her er det jeg skrev om Begge deler i 2016

Begge deler inneholder en underhistorie som jeg har tenkt overraskende mye på i ettertid, om den unge jenta George som kommer over et ubehagelig pornoklipp på nettet, som hun på et eller annet vis føler seg tvunget til å se hver dag. Noe i den fortellingen viser en del av Smiths varme og omtanke for persongalleriet sitt og leseren, synes jeg.

Ali Smith var på Litteraturhuset denne uka, jeg fikk ikke gått, for jeg bor jo der jeg bor, men Jenny gikk, og vet du hva Ali Smith sa til henne? ALWAYS BE BOTH, sa hun. Jeg begynte nesten å grine da Jenny fortalte det. Hun skrev det til og med i boka hennes:

Følg Jenny på Instagram!
Bilde fra @jennyoglitteraturen! Følg henne på Instagram! Bare trykk på bildet!

Always be both, folkens!

S

Pepsi Max og mensen

Sa til Mari at jeg skulle begynne å blogge om Pepsi Max og mensen hver dag, så her er det første PM&M-innlegget.

Pepsi Max og mensen Pepsi Max Ginger

For de av dere som ikke har eller har hatt mensen, så kan jeg informere om at følelsen av å ha noe rennende ut av seg, er helt særegen. Man blir jo på en måte litt satt ut av sin egen kropp, som gjør noe på eget initiativ.

Du står kanskje på trappemaskinen på treningssenteret, et ledd i din utforsking av konseptet «å mosjonere som vanlige folk», og så merker du at noe slipper i underlivet ditt. En slags innvendig sildring, liksom. Jaja, tenker du, sånn er livet. Og det tenker du på en helt hverdagslig måte, for dette skjer jo omtrent 12 ganger i året, du tenker ikke på livet, selv om det som renner ut av deg jo kan sies å være selve livsgrunnlaget.

Jeg får sette inn en propp, tenker du, men jeg kan gå de hundre etasjene på denne trappemaskinen først, jeg har på svart tights, og det føles jo alltid som om det er snakk om mye mer blod og gørr enn det egentlig er. Dessuten er det på tide å pensjonere denne jævlige trusa uansett.

Det kunne for eksempel ha skjedd, og det gjorde det i går. På speilselfien over kan du se en menstruerende kvinne i garderoben på Stamina.

På vei hjem fra treningssenteret kjøpte jeg Pepsi Max Ginger. Jeg liker den godt, for de har liksom tatt ingefærsmaken på alvor. Iblant blander jeg Pepsi Max og ingefærøl, såkalt blandings, så dette føles jo som å bli tatt på alvor av Pepsi-konsernet. Kanskje de belønner meg for lang og tro tjeneste, hvem vet.

Så, ja, nei, her kommer en oppsummering av dette Pepsi Max og mensen-innlegget: jeg har mensen og Pepsi Max.

God fredag!
Siri

Nei, dette innlegget er ikke sponset av mensen eller Pepsi.