Oppsummerer løpesesongen og tar meg en liten løpepause

Oslos bratteste 2017

Sjekk bildet for å få et ganske godt inntrykk av skrittlengden min på slutten av Oslos Bratteste for noen uker siden. Skjønner ikke helt hva jeg driver med her, det ser jo absolutt ut som om jeg har begge beina i bakken samtidig? Det er ikke bratt nok til å gå der dette bildet er tatt, for å si det sånn.

Egentlig hadde jeg tenkt å løpe Hytteplanmila på lørdag, men nå er jeg så tett i trynet at det utgår. Vi snakker så tett at jeg allerede i dag, onsdag, veit at det ikke blir noe løping på lørdag.

Vi husker jo alle hva som skjedde da jeg var litt overivrig på løpinga mens jeg var forkjøla i fjor høst? Nei, ok, alle husker kanskje ikke det. Jeg gikk i alle fall og hangla hele vinteren, og det gidder jeg ikke i år. Så da blir det hvilings, da.

Oslos Bratteste 2017

Uansett passer det med en liten løpepause nå. Vi kan jo kalle det en sesongpause? Så høres det ut som jeg veit hva jeg driver med, liksom.

Min 2017-løpesesong har vært morsom. Den begynte som sagt ganske middels med mye snørr og harking, men fra juni og ut har det egentlig gått ganske på skinner. Jeg kom meg jo til og med i form mot slutten her. Det er ikke selvsagt, har jeg skjønt de siste årene.

Sesongens høydepunkt var definitivt 10-kilometeren i Harstadkarusellen i begynnelsen av september. Det var så gøy, jeg begynner fortsatt å fnise når jeg tenker på det. Det løpet sto i sterk kontrast til det tilsvarende løpet noen måneder tidligere, selv om jeg var godt fornøyd med begge løpene. Å forbedre tiden sin på en mil med neeesten tre minutter i løpet av tre og en halv måned, er ganske hardcore, spør du meg. Klapper meg selv på skuldra for den.

10k Harstadkarusellen

Når det er sagt, så har jeg hatt veldig mange fine løpeopplevelser i år. Jeg fikk noen morsomme løp i sommer, og jeg fikk prøvd noe helt nytt med Tromsø Skyrace i august. Den skyracinga blir nok ingen tradisjon for min del, men jeg er jo innmari fornøyd med å ha gjennomført uten blod og tårer.

Det viktigste som skjedde på løpefronten i år, er vel likevel at jeg startet på Slutty 90, treningsprosjektet der jeg har som mål å løpe halvmaraton på mindre enn halvannen time. Tidsramma er ganske grei: det tar så lang tid det tar, men jeg håper det skjer før eller i løpet av 2020.

At jeg begynte på Slutty 90-prosjektet, tror jeg også er en av grunnene til at jeg faktisk kom meg i såpass god form på slutten av sesongen. Det mener jeg, altså.

All treninga ligger på Strava, så det er bare å ta seg en titt der, om du lurer på nøyaktig hva det er jeg har drevet med i år.

Løping ved Svolvær

Men om jeg skal komme meg under 90 minutter på halvmaraton, må jeg holde meg motivert for løpinga, og da må jeg være frisk i kroppen og fresh hodet. For å få til det, må jeg ta meg en liten løpepause nå.

Først skal jeg bruke så lang tid det tar å bli helt frisk fra forkjølelsen. Herregud, det høres ut som jeg snakker om noe skikkelig alvorlig, også snakker jeg egentlig bare om snørr og gørr i systemet. Uansett, jeg tipper det tar en ukes tid eller to, og så skal jeg ta en uke eller tre etter det der jeg pusleløper og later meg ganske kraftig.

Det blir sikkert en drøy måneds pause til sammen, om jeg kjenner meg selv rett. Jeg bruker jo alltid litt tid på å komme i gang igjen. I pausen skal jeg tenke litt på hvor jeg skal løpe løp i 2018, for nå er det søren meg på tide med et halvmaraton eller fem snart.

Svolvær

Heldigvis går det an å blogge selv om man har løpepause. Takk for en fin løpesesong, folkens! Det er så gøy å fortelle dere om løpinga mi og å høre om løpinga eller ikkeløpinga deres!

(Er du på høstløpepause nå? Eller driver du ikke med sånt? Har du planlagt neste sesong? Skal du løpe Hytteplan? Eller noe annet? Synes du løping er teit? Hater du løping? Hva er det mest irriterende en løper har sagt til deg noen gang?)

Siri

28 ting jeg har lært på 28 år

28 TING JEG HAR LÆRT PÅ 28 ÅR

Forrige helg fylte jeg 28 år. Ingen grunn til å gå amok i kommentarfeltet, jeg fikk all oppmerksomheten jeg trengte. Det fine med å ha fylt 28, som mange har minnet meg på den siste uka, er at alle genier tydeligvis dør når de er 27 år gamle. Presset har lettet, for å si det sånn.

På en forelesning for noen uker siden, sa en gammel grinebiter at det ikke er vits i å skrive selvbiografi når man er i 20-årene, for da har man ikke levd ennå. Så jeg skal ikke gjøre det, men jeg skal feire bursdagen min med å lage en liste over 28 ting jeg har lært i de 28 første årene av livet mitt.

Jo, bare hyggelig, du.

1.

Folk flest snakker mest om seg selv, enten de gjør det eksplisitt eller pakker det inn som råd, spørsmål eller anekdoter. Sånn er det bare. Når de er ubehagelige, handler det ofte vel så mye om dem som om deg.

Det gjelder meg også, og jeg har hatt godt utbytte av å iblant tenke på hvorfor jeg har behov for å fortelle den historien akkurat nå, eller hvorfor jeg synes akkurat det var et godt tips. Som regel handler det mer om meg enn om den jeg snakker med.

2.

Kvinner kommer til å hjelpe deg. Jeg har fått mye hjelp av kvinner, både privat og på jobb. Kvinner har tatt seg tid, gitt meg tips, klemmer og støtte, og ikke minst har kvinner gang på gang gitt meg både trygghet og mulighet til å gjøre ting jeg har lyst til.

3.

Si unnskyld, men bare hvis du mener det. En unnskyldning er ikke en beklagelse. En unnskyldning må handle om mottakeren, ikke om deg. Målet med unnskyldningen er at mottakeren skal vite at du veit hva du har gjort, at du er lei deg og at du har lært av det, ikke at hen skal tilgi deg.

Noen ganger kan det hende det føles taktisk lurt å unnskylde deg, selv om du ikke mener det. Det har jeg aldri fått til på en god måte, og da har jeg bare gjort ting verre for alle parter.

4.

Overraskende mye blir bedre med 10 minutter i et helt mørkt rom med høy musikk på ørene. Bruk tre sanger på å danse så hardt du vil, eller på å ligge i fosterstilling og grine, eller på noen andre ville greier.

Musikkvalget er selvfølgelig avhengig av hva du ønsker å rømme fra eller oppnå, men det er altså helt opp til deg. Bare husk at lyden må være høy, og at ingen får lov å komme inn på rommet før du har danset eller ligget deg ferdig i fosterstilling.

Dette løser altså ingen problemer, men jeg synes ofte problemene føles mer håndterbare etter en liten sving i discohulen. Eller på grinegulvet, da.

5.

En god døgnrytme er det sunneste av alt.

6.

Ikke bli venner med menn som ikke tåler at du tuller med musikksmaken eller fedrene deres, og iallfall ikke bli venn med menn som ikke klarer å fortelle deg hvorfor de ikke tåler det.

7.

Man kan faktisk overleve på Pepsi Max, smågodt og rødvin.

8.

Det finnes ingen overordnet tidsplan du trenger å forholde deg til. Noen veit hva de driver med fra de er 9 år gamle, andre finner aldri ut av det. Det er veldig lov å bruke lang tid på noe andre bruker kort tid på, enten det er å lese en bestemt bok, å flytte hjemmefra eller å stole på sin egen smak. Det er også lov å bli irritert når noen minner deg på at livmoren din går ut på dato, som om du ikke var klar over det.

9.

Legg fra deg boka hvis den ikke fenger etter 30 sider. Livet er for kort. Du kan heller prøve igjen seinere, hvis du absolutt vil.

10.

Det er viktig å lære seg å holde kjeft, både når man trenger det selv og når andre trenger det. (Jeg jobber fortsatt ganske hardt med dette.)

11.

Men det er bedre at viktige ting sies på en teit måte, enn at de ikke blir sagt i det hele tatt.

12.

Å lytte er ikke det samme som å vente på sin egen tur til å prate.

13.

I det lange løp er innhold viktigere enn form.

14.

Jeg vet ikke hvordan man tilgir folk, og er på dette tidspunktet i livet mitt heller ikke så opptatt av å finne det ut.

15.

Ikke flytt noe sted på grunn av en mann.

16.

Men hvis du absolutt må, så får det være for en snill en.

17.

Det er lov å le godhjertet av ting folk liker, men de folka som ikke klarer å se på andres engasjement og kjærlighet uten å gjøre narr, de er både stusselige og kjedelige.

18.

Hardt arbeid er oppskrytt. Jada, det er toppers å kunne jobbe hardt og mye, men det har ingen verdi i seg selv. Å jobbe hardt for å jobbe hardt, er rett og slett ganske dust. Å jobbe hardt når det er nødvendig, er selvfølgelig noe annet.

19.

Hvis du blir inkludert et sted du har drømt om å bli inkludert, er det din plikt å igjen inkludere noen andre.

20.

Å herregud, jeg hater sånne t-skjorter med feministslagord på.

21.

Men det er selvfølgelig greit for meg hvis andre vil bruke dem :) :) :)

22.

En god innledningsmail er kort, konkret og hyggelig. Du sier hei, ekstremt kort hvem du er, og så spør du hyggelig og konkret om det du trenger. Kort, godt og tydelig.

23.

Ikke gi råd med mindre folk ber om det.

24.

Overraskende nok går det fint an å leve uten å legge ut alt man sier, gjør og tenker på internett. Det betyr ikke at jeg har tenkt å prøve det ut noe særlig, jeg bare sier at det går an.

25.

Ingen aner hva de driver med. Helt seriøst. Jeg trodde det kom til å være kult å bli voksen, fordi da kom endelig folk til å vite hva de dreiv med, men nei. Nå finnes det veldig mange andre bra ting med å være voksen, og jeg ville valgt det over å være barn hver eneste dag, men folk aner altså ikke hva de driver med.

26.

Backstreet Boys er bedre enn *NSync.

27.

Å tulle med folk som ikke skjønner at du tuller med dem, er slemt.

28.

Å ha det gøy er kanskje det viktigste av alt. Nå snakker jeg om ordentlig, entusiastisk, kriblete gøy som er løsrevet fra den store sammenhengen. Jeg snakker ikke om givende eller interessante situasjoner og samtaler som legger grunnlaget for framtiden, jeg snakker om ekte gøy. Om dansing og LOLs og teite vitser og sitring i kroppen. Gøy er så viktig.

Siri

Sånn ser det ut på Fagskolen for bokbransjen, hvis du lurte

Fagskolen for bokbransjen
Foto: Idunn Sofie

Jeg var visst ikke helt ferdig med å gå på skolen likevel. Nå er jeg i Oslo en måneds tid for å være på den første samlingen på Fagskolen for bokbransjen. Det er et deltidsstudium med et semesters innhold fordelt over et år. Vi er ferdige i mai neste år, og jeg gruer meg til det allerede.

Til nå har vi lært litt om opphavsrett og markedsføring, om bestemte bedrifter og organisasjoner, om formidling og litteraturhistorie og økonomi og å drikke vin i klasserommet.

Fagskolen for bokbransjen

Jeg har aldri før vurdert å studere noe som har med bøker eller litteratur å gjøre, og det er nesten litt trist, med tanke på hvor gøy jeg synes sånt er. Tenk at folk jobber med det på ekte, det er jo helt drøyt?

Jeg har jo jobbet masse i bokhandel, og kunne egentlig tenke meg å gjøre det igjen, men tenk å få være med på å lage bøkene? Eller hjelpe til med å fortelle om dem på internett, for eksempel? Eeeeh, jeg får litt skjelv på hendene av tenke på det.

Som du kan se, er jeg i mitt ess:

Fagskolen for bokbransjen
Foto: Idunn Sofie
Fagskolen for bokbransjen
Foto: Idunn Sofie

Faktisk er skolen så interessant og gøy at jeg aktivt må roe ned meg selv. Ok, slapp av litt, la andre folk ta plass, minner jeg meg selv på, der jeg sitter på første rad og stiller mitt sjuende spørsmål. Nerd.

Heldigvis er de andre også veldig nerdete, så vi har det rett og slett innmari morsomt sammen. Prater om bøker og kunder, er på besøk i butikker og på forlag og i bransjeforeninger, får hundre interessante forelesere til det lille, koselige klasserommet vårt, er ute til langt på natt, plager forfattere på Ugla og koser oss glugg ihjæl.

Egentlig lærer jeg kanskje enda mer av medstudentene mine, enn av foreleserne. Det er fordi de andre elevene er så flinke og smarte, ikke fordi foreleserne er dårlige. Jeg blir så imponert og inspirert av de andre, det hele er overveldende og megagøy.

Fagskolen for bokbransjen

Fagskolen for bokbransjen

Fagskolen for bokbransjen

Jeg lever et luksusliv akkurat nå. Enda mer enn vanlig, altså. Til nå har jeg vært interessert i absolutt alle forelesningene vi har hatt. Det er helt absurd, jeg har alltid kjedet meg når jeg har studert. Ok, så er det kanskje ikke helt PK, men på denne bloggen siEr Vi dEt sOm DeT eR!!! Men nå! Bare elsker jeg å lære ting.

Skulle nesten tro man burde studere noe man er interessert i?

Fagskolen for bokbransjen

Fagskolen for bokbransjen
Foto: Idunn Sofie

Som om alt dette ikke var nok, som om det ikke var nok at jeg elsker denne jævla skolen og alle disse jævla bøkene, så har Fagskolen for bokbransjen ikke én:

Fagskolen for bokbransjen

men to:

Fagskolen for bokbransjen

skolehunder.

Alfred og Børre.

Jeg tror jeg dør av lykke.

Siri

Svar på noen løpespørsmål (hvordan planlegger jeg, hva spiser jeg, hva gjør jeg når det går tungt?)

Løping på Ytre Elgsnes

Er det lov å komme med spørsmål/»ønsketemaer»? Uten at de trenger å besvares på en dritsystematisk eller helsebloggete måte. Men jeg hang meg litt opp i det «Jeg har dager der jeg føler meg lett som en fjær, og dager der jeg sleper beina etter meg…» For sånn er det, og noen ganger virker det jo helt random!

Ser du noen sammenhenger med hvilke dager beina er som bly vs flyr, i forhold til livet ditt ellers? Altså ting som hvor mye du sover, om du synes mannen din er en dust, bekymrer deg for noe, er hormonell, har dødsmye å gjøre på jobben, osv? Og er du f.eks. sjukt nøye på restitusjonen og kostholdet (spesielt i dårlige perioder), hva du spiser og når i forhold til når du skal løpe og hvordan (prestere på et løp vs rolig langkjøring f.eks.)? Planlegger du eksakt hvilke dager du skal løpe /ha hviledager eller tar du det på formen?

Og ikke minst, hva gjør du for å motivere deg sjøl til det du synes er dritkjedelig som f.eks. styrketrening? (Har ikke inntrykk av at du benytter deg av en ekstern mental trener?) Konkrete tips til hvordan blybein blir lettere? Med fare for at du synes dette blir for kjedelig (og helsebloggete), hadde det bare vært interessant å høre hva du tenker om disse tingene, fra et uhøytidelig løpeperspektiv.

– ea

Hei, ea!

Vi kan godt ta litt helseblogging en tirsdag morgen, det skulle bare mangle. Advarsel: dette blir langt.

Det korte svaret

Helt enig. Hvilke dager som føles lette og hvilke dager som føles tunge, virker ganske ofte helt tilfeldig. Ja, jeg merker godt at hva som skjer i enkelte av delene av livet mitt kan ha positiv eller negativ innvirkning på løpinga, mens andre deler av livet overraskende nok har lite å si.

Jeg er ganske dårlig på alle sånne ting man skal gjøre som ikke handler spesifikt om akkurat aktiviteten løping, men om spising og soving og sånne ting, så jeg tror det er bedre å lese om de tingene et annet sted. Har skrevet ærlig om hva jeg gjør under her, da, så kan du ta det med deg og bruke det som en selvtillitsboost når du trenger det!

Her kommer det lange svaret.

Det jeg gjør når jeg har tunge bein

Jeg tror at når man er en vanlig person som løper ganske ofte og må tilpasse løpinga til alt det andre som skjer, så blir man på en måte vant til å løpe i litt seig grøt. Ikke fordi det er noe i veien, men fordi at om forholdene alltid skulle blitt lagt hundre prosent til rette for løping, så ville man aldri fått løpt. Så da tar du den løpeturen du hadde planlagt klokka 21.30 etter å ha stått oppreist på jobb hele dagen, for det var det eneste som passa, og gjør du det ikke nå, er det tre dager til neste mulighet. Så ofte må de tunge beina rett og slett holde kjeft.

For min egen del veit jeg at om jeg har uforklarlig tunge bein over tid, nå snakker jeg at det går lang tid mellom hver gang det føles lettere, så betyr det mest sannsynlig at jeg er i litt dårligere form enn jeg skulle ønske. At hjernen har lyst til å løpe fortere enn det kroppen klarer. Da er jo løsningen å komme i bedre form, og det er jo på en måte et annet spørsmål.

Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig andre grunner til at jeg kan ha det vi pleier å kalle tunge bein. Jeg kan være generelt sliten, jeg kan ha spesielt slitne bein, jeg kan mangle noe (for min del: typisk jern). Og det er sikkert mange andre greier som kan være i ubalanse, eller hva vi nå skal kalle det.

Personlig trenger jeg ofte å bli minnet på at det å ha trent en god stund uten noen litt lengre hvileperioder (enten det er snakk om to dager eller to uker, avhengig av deg og skrotten din), helt fint kan være grunnen til at det føles tungt og går sakte.

Uansett, så begynner løsninga på de sistnevnte problemene alltid med å hvile for min del. Da snakker jeg ordentlig hviling i mer enn én dag, og jeg begynner som regel treninga igjen med korte turer.

Jeg vet at dette er et innmari kjedelig svar, men det er iallfall sant. Jeg ser altså ikke på tunge bein som noe problem før det har gått en stund. Aner ikke om det er bra eller dårlig fra min side.

Elsker løping, men

Nå er det sånn at jeg elsker løping, men jeg elsker løping som en del av livet mitt, ikke som en av de viktigste delene av livet mitt. Altså, løping er definitivt en av de tingene som gjør livet mitt verdt å leve, og det sier jeg på den minst dramatiske måten som mulig. Men grunnen til at jeg synes det er så gøy, er nettopp at det egentlig ikke er så farlig. At jeg kan bestemme grensene selv, at jeg kan bestemme når det skal være viktig og når det ikke skal være viktig, for eksempel.

I praksis betyr det at jeg som regel synes det å faktisk løpe og det å blogge om løping iblant, er mer enn nok løping til sammen. For meg blir det rett og slett for mye mas om jeg skal drive å tilrettelegge resten av livet så hardt for løpingas del. Jeg pleier noen ganger å tenke på det som at løpinga må ta konsekvensen av resten av livet mitt, ikke omvendt. Det høres kanskje ut som en motsetning, men jeg tror det at jeg gjør ganske lite ut av løpinga til vanlig, er med på at jeg klarer å løpe såpass mye som jeg gjør nå, og ikke minst, at jeg liker det så godt.

Vi er forskjellige, og jeg tror at om noen liker å gjøre mye ut av løpinga si, om de liker å bruke en halvtime på å tøye ut og knasker chiafrø til det tyter ut av alle kroppsåpninger, så har de rett og slett en bredere interesse for løping enn det jeg har.

Blablabla mat

Jeg er med andre ord ikke dødsnøye på restitusjonen. Jeg er faktisk ganske dårlig på det. Det tar ofte ganske lang tid før jeg spiser etter at jeg har trent, ofte blir jeg liggende i gangen med vått treningstøy mens jeg sjekker hva som har skjedd på internett i den timen jeg var ute. Jeg er ofte ute og raller til langt på natt, og elsker å drikke litt for mye vin på en hverdagskveld. Jeg bryr meg ikke noe særlig om hva jeg spiser, så lenge jeg får spist når jeg blir sulten, aller helst før jeg blir sulten.

Herregud, jeg blir nesten flau av å skrive det, men det er ikke lov å lyve på blogg!

Ok, vi må kanskje snakke om det med maten litt nærmere, siden folk bare diiigger å lese om hva andre spiser. På ett vis er jeg flink, og det er at jeg (som regel) spiser nok. Jeg spiser mye frukt og grønnsaker og godteri, og lite kjøtt. Det er en personlig smakspreferanse, ikke noe helsevalg. Skal jeg løpe, må jeg spise minst to timer før, ellers kan jeg finne på å få såkalt hold (sting) eller i verste fall spy. Skal jeg løpe fort, enten løp eller en hardøkt, vil jeg gjerne spise mer enn tre timer før. Hva jeg spiser er ikke så farlig. Er glad i brødskive med peanøttsmør.

Så kan det jo godt hende at kostholdet eller mattaktikken min ikke er optimal med tanke på løpinga, og det klarer jeg bare ikke å bry meg om. Det funker ok for meg, jeg synes mat er digg å spise og ganske kjedelig å snakke om.

Altså, vi kan godt snakke om det! Jeg sier bare at det ikke er en interesse for meg, som det virker å være for mange andre treningsbloggere. Er dette en treningsblogg? Hvem vet.

Så er det jo sånn at om jeg hadde merket en tydelig sammenheng mellom noen av disse elementene og hvordan jeg følte meg på løpetur, så hadde jeg sikkert vært flinkere med dem. Altså, det er jo sikkert en sammenheng der, jeg er bare ikke analytisk eller grundig nok til å merke forskjellene og/eller sette dem i sammenheng. Denne bloggen er rett og slett en skikkelig dårlig kilde om du vil ha sånn inspo eller restitusjonsinstruksjoner.

Bare for å understreke det: Jeg sier ikke at mat rett etter trening og å skifte til tørt og å gjøre de derre kjedelige styrkeøvelsene er uviktig eller teit! Jeg sier bare at jeg er dårlig til det, at jeg kommer til å fortsette å være dårlig til det, og at det er greit.

Søvn og mensen

Noe jeg vet påvirker både løpsfølelsen og -formen min, er å sove dårlig over lang tid. Å sove dårlig eller lite en natt eller tre, har derimot sjelden noe å si for hvordan jeg føler meg etter at jeg er ferdig med den innledende gruffavjogginga. Jeg tror for eksempel ikke det spiller noen rolle om man sover dårlig eller lite natta til et løp, og det kan jo skje hvis man er ganske nervøs. (Gitt at løpet er et vanlig løp, da, ikke et sånt man holder på med i 72 timer, liksom.)

Når det kommer til mensen, så har jeg ikke merket noe særlig forskjell på hvor fort eller lett jeg løper på de ulike stedene i syklusen. Da jeg løp det gode 10k-løpet her for en måneds tid siden, var jeg midt i mensen, tror jeg. Maraton i fjor høst løp jeg på første mensdag. Har rett og slett ikke reflektert noe særlig over det, og det betyr vel at det som regel går greit. Det er altså ikke noe jeg føler at jeg trenger å ta hensyn til eller noe sånt, verken når jeg løper eller når jeg planlegger treninga mi.

Planlegging

Ok, jeg tenker på treninga mi delt opp i uker. Det er bare av gammel vane og fordi sju dager er en så liten periode at det går an å forholde seg til. De lange løpeprosjektene mine varer jo ofte i minst tre måneder, og det blir jeg fort overveldet av om jeg ikke deler det opp i spisbare biter.

Samtidig er jeg en person som tåler detaljstyring ganske dårlig. Jeg er helt avhengig av rammer for å få gjort noe som helst, men de må være ganske slappe for at jeg skal holde ut over tid. Det er jo å holde ut over tid som er det vanskelige med å bli en raskere løper.

Så da er det kanskje en overdrivelse å si at jeg planlegger treninga mi hver uke, men det er vel kanskje det jeg ubevisst gjør. Tenker på alle de andre tingene jeg skal den uka, og finner ut når det passer med de to hardøktene og den ene langøkta mi. De må fordeles utover uka, ellers blir det fort veldig forklarlig tunge bein. Så konsentrerer jeg meg om å få til de tre øktene.

Hvor lang langøkta og hvor harde hardøktene er, vurderer jeg fra uke til uke og dag til dag. Litt avhengig av hvor jeg er i et løpeprosjekt, mye avhengig av dagsform. Har jeg løpt mye løp i det siste, er jeg mer opptatt av mengde enn hardkjør, eller er jeg rett og slett i en mentalt slapp periode, holder det ofte med én hardøkt i uka også. Bare se på de siste treningsukene mine.

I tillegg til de tre øktene som er kjernen, eller hva vi skal kalle det, tenker jeg på den totale løpemengden min for uka. Det er definitivt underordnet resten av treninga, men er en grei måte å ansvarliggjøre meg selv på. Da passer jeg på at innsatsen min står til de målene jeg har satt meg. Akkurat nå er det sub 90 på halvmaraton, ikke sant. Men som sagt, det er underordnet hva jeg faktisk gjør på trening.

Så når du spør om hviledager, så er det en blanding. Ofte ser jeg på uka mi, og tenker sånn: åja, på torsdag får jeg uansett ikke løpt, så da kan det være hviledagen min. Samtidig skjer det nesten oftere at jeg tar en spontan hviledag fordi jeg trenger det, eller fordi jeg bare ikke rekker å løpe den dagen.

Så kan vi jo diskutere om det egentlig teller som hviledag hvis man er på farta en hel dag. Både jeg og kroppen min tipper nei. Igjen: velkommen til verdens minst rigide løpeblogg.

Pisk og gulrot

Haha, du har helt rett i at jeg ikke har en mental trener. Jeg er såpass lat at jeg, som du sikkert kan gjette av innlegget, sjelden gjør ting jeg virkelig ikke har lyst til. Det er rart hvordan jeg helt fint kan finne på å løpe klokka fem om morgenen, men synes en liten styrkeøkt etter jobb er nær umulig å få til.

Det eneste som får meg til å gjøre sånne ting jeg ikke har lyst til, er tanken på alle de fæle tingene som skjer hvis jeg ikke gjør dem. Jeg er for eksempel helt avhengig av å tenke at jeg helt sikkert og uten tvil, kommer til å bli skada om jeg ikke trener litt styrketrening. Det er jo ikke sant.

Gulrotopplegg fungerer iallfall dårlig for meg over tid. Kanskje det funker i kombinasjon med pisken, men det er pisken som er avgjørende. Men du, det kan jeg skrive mer om seinere, ok? Nå er dette her mer enn langt nok.

Jeg har garantert ikke svart tilfredsstillende nok, så bare tving meg til å spesifisere i kommentarfeltet, ea!

Siri

Løp: Oslos Bratteste 2017

Oslos Bratteste 2017

Ja, hei, jeg har løpt løp igjen! Egentlig er «løpt løp» en overdrivelse her, for jeg løper veldig lite av løypa i Oslos Bratteste. Det er, som du skjønner, bratt. Jeg er tilhenger av sånn slepende gange med henda på lårene.

Før jeg forteller hvordan løpet gikk (bra!), må jeg bare få sagt at Oslos Bratteste er et av de aller beste løpsarrangementene vi har her til lands. Det mener jeg helt, helt ærlig. Det er så tydelig at de som arrangerer elsker både løping og løpere.

Men hvis du ikke aner hva jeg snakker om, så er Oslos Bratteste et motbakkeløp opp Wyllerløypa i Oslo. Man starter nede i Sørkedalen og ender opp ved Tryvannstårnet, omtrent 2700 meter og 407 høydemeter senere. For min del tok det 22 minutter og 28 sekunder i år.

Oslos Bratteste 2016
Foto frekt stjålet fra arrangøren.

Løpsrapport

Jeg har hatt en litt annerledes uke her i Oslo, med veldig mye annet enn løping på planen. Faktisk kom løpet nesten bardus på meg, jeg våknet litt utpå lørdag formiddag (ehh) og bare: Åja! Løping finnes! 

På en måte er jeg jo ganske sikker på at jeg gjør de beste løpeprestasjonene mine når jeg er klar i huet, når jeg har tenkt gjennom arbeidsoppgavene mine, eller hva det nå er skiløperne kaller det, på forhånd. Samtidig er det å bare stille opp, å gå rett fra en helt annen del av livet mitt og på løp, ofte det som gir meg de morsomste konkurranseopplevelsene.

Men det skal vi snakke mer om i morgen, for da kommer det et innlegg der jeg svarer på noen spørsmål om hva jeg tenker om tilrettelegging av hverdagslivet med tanke på løpinga. (I forhold til løpinga. Neida. Hehehe.) Så, ja, om du vil hekte på noen spørsmål der sånn på tampen, er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet, som vanlig.

Eh, dette er jo ikke en løpsrapport? Hvorfor står det under «løpsrapport»-tittelen? Her kommer den ekte

Løpsrapporten

Jeg sto altså på startstreken og tenkte på helt andre ting enn løping, for eksempel at jeg ikke hadde flere rene t-skjorter igjen og at jeg var redd for at katten hadde fått tak i en halv Reese’s PB-cup som jeg trodde jeg hadde glemt igjen på gulvet på rommet mitt (jeg hadde selvfølgelig spist den opp, så det var ingenting å bekymre seg for).

0-5 min
Jeg startet i pulje to, med forventet sluttid mellom 23 og 26 minutter. Selv om jeg endte opp med å løpe litt raskere enn det, var det på ingen måte noe problem underveis. Kanskje bortsett fra akkurat i den første kneika, etter bare ett-to minutters løping. Det er en skikkelig kneik, altså, kanskje løpets bratteste, og der merka jeg at det gikk for sakte, selv for en slow starter som meg selv. Samtidig var jeg jo i verdens mest avslappa løpehjørne, så da bare roet jeg meg helt ned.

Den kneika er så bratt at da jeg gikk rett bak noen, holdt jeg på å stanke ansiktet i rumpa deres. Det kan jo være hyggelig, det, men det tok ikke så lang tid før jeg jåsset forbi nok folk og kunne bestemme tempo selv.

5-15 min
Det var alltid folk rundt meg, men mot toppen av kneika løste det seg altså godt opp. Mange av de 11 år gamle jentene var allerede 200 meter foran meg. Respektløst. Folka rundt meg var min klasse, om det går an å si. Spreke, men fornøyde, liksom. Løypa ble litt mer løpbar i perioder, og jeg prøvde å gå fort i kneikene og småjogge i de flatere kneikene. Det gikk sånn passe. Begynte å puste hardt nå, men det er forskjell på å puste hardt og på å puste for livet, og foreløpig var jeg godt innafor.

Det var fint vær og relativt tørt i bakken, iallfall sammenlignet med forrige gang jeg løp (20..12?). Sa hei til noen kjente i publikum, hoppet glatt over drikkestasjonen, vurderte nivået av sviing i legger og lår, kom fram til at det var akkurat passe. Holdt nesten på å begynne å tenke på når jeg skal få sett den Thelma-filmen, men klarte å holde meg fra det.

Fikk god fart nedover den lille utforbakken og bortover flata, det var gøy å få til overgangen mellom kneikefart og flatfart såpass bra. Hadde glemt å koble inn konkurranseinstinktet, så klarte ikke helt å følge med på hvem jeg hadde startet sammen med og hvem som hadde startet før oss, og det gjorde egentlig hele greia ganske hyggelig. Her løper vi på en lørdag, tenkte jeg.

15-21 min
De siste bakkene opp mot mål er jo de verste. Forutsigbart nok. Likevel synes jeg det gikk fint. Jeg hadde en jevn innsats, klarte å holde meg i gang over gjørmepartiene og å gå ganske effektivt i kneikene. Nå burde jeg fortelle deg hvor fælt jeg hadde det her, men for å være ærlig, så var det helt ok. Kanskje det at kroppen hadde vært i dvale i fire-fem dager gjorde at jeg ikke helt klarte å skrape ut det siste lille, eller kanskje jeg bare rett og slett var i superform. Hvem vet. Det spiller ingen rolle, jeg hadde det gøy og ganske vondt, i motsetning til gøy og helt jævlig. Det er jo deilig iblant!

Til mål
Den aller siste kneika opp mot mål burde jeg nok ha skjerpa meg litt, men veit du hva, alt handler ikke om å skjerpe seg hele tiden. Jeg ble sliten, og i går var det nok. 22:28 er en toppers tid, faktisk bare drøyt 20 sekunder bak persen min fra 20..12 (?).

Strava

Oslos Bratteste 2017

Jeg er veldig fornøyd med løpet. Jada, jeg vet at jeg har litt å gå på når det kommer til skjerping, men det er helt greit! Jeg kan finpusse konkurranseinstinktet mitt til en gang det teller. Jeg hadde det gøy, og jeg tror alle rundt meg hadde det gøy, iallfall når vi kunne sette oss ned på toppen. Motbakkeløp er høyt oppe på lista over morsom løping, synes jeg.

Håper vi sees neste år, OB! [Sett inn tampongvits her]

Siri

Bok: The Girls av Emma Cline

I wondered later if this was why there were so many more women than men at the ranch. All that time I had spent readying myself, the articles that taught me life was really just a waiting room until someone noticed you — the boys had spent that time becoming themselves.

Jeg har endelig lest den, en av fjorårets største instagramhits. I The Girls av Emma Cline ser middelaldrende Evie tilbake på sommeren 1969, da hun var 14 år og ble med i en drapssekt. Jepp.

De av oss som lever på true crime-podkaster er godt kjent med den kjendisbesatte massemorderen og sektlederen Charles Manson. The Girls er inspirert av hendelsene i forkant av Manson-drapene, men handler ikke om lederen av sekten. Den handler om jentene som følger ham.

For Evie blir møtet med jentene, og spesielt 19 år gamle Suzanne, begynnelsen på en kraftig forelskelse. Jeg finner ikke noe bedre ord for det som skjer, selv om noen helt sikkert vil argumentere for at det ikke er noe romantisk i Evies betatthet (i så fall en interessant diskusjon). Emma Cline bruker en tenåringsjentes ekstreme observasjonsevne til å si noe stygt, men også fint, om hengivelse og jakten på et sted man passer inn.

The sun spiked through the trees, like always — the drowsy willows, the hot wind gusting over the picnic blankets — but the familiarity of the day was disturbed by the path the girls cut across the regular world. Sleek and thoughtless as sharks breaching the water.

The Girls er en bok full av deilige motsetninger. Kontrasten mellom drapenes grusomhet og den dovne, svermeriske stemningen mellom jentene, gjør historien både interessant og ubehagelig. Litt som jentene selv. Sett med Evies øyne er de både fortryllende og heslige. Dette er en dobbelthet jeg ofte savner når skjønnlitteratur handler om (spesielt unge) damer. At de får plass til å være begge deler, hvis du skjønner hva jeg mener?

Nå kan jo de små dryppene av ubehagelige detaljer rundt blodige, nærmest rituelle knivdrap virke avskrekkende på mange, men jeg synes det er både effektivt og på sin plass i en historie om en gjeng som både må og skal ses i lys av det de endte opp med å gjøre.

Hvor grensa mellom hjernevasking og bevisst handling går, blir utforsket gjennom Suzanne og hennes forhold til den yngre, mer naive Evie. En både vond og vakker fortelling, som gjennom Evies uerfarne perspektiv gir mulighet for flere tolkninger, alle like interessante.

Noen ganger er jeg usikker på om heterofili eksisterer på ekte.

Boka anbefales, iallfall!

Siri

Trimmings, slutty uke 6

Les om Slutty90 her (det er halvmaratonprosjektet mitt).

Hallo, bloggen! Alt ok? Endelig skal vi snakke litt om løping igjen!

Denne ukas løping har for det meste foregått på morgenkvisten i en gresk li, en setting jeg kan anbefale på det sterkeste. Sånn har det sett ut:

  • Mandag: rolig morgentusling, 7 km
  • Tirsdag: hvilings
  • Onsdag: motbakkeintervall. 8×3 min, 1 min pause. 9 km til sammen.
  • Torsdag: rolig løpings, 12 km
  • Freadag: I. morgenjogg, 40 min
    II. lett, moderat mølleøkt, 10 km + styrkings
  • Lørdag: minimorgenjogg, 30 min
  • Søndag: langtur, 20 km, 5:42 min/km

Tid: 7 t 10 min + litt styrkings
Løpt: 70 km
Humør: ja, det humper og går

Alle detaljer på Strava, som vanlig.

Her er en speilsefie fra et treningsrom jeg har fått ha for meg selv hver eneste gang jeg har vært der:

Noe av det mest anvendelige jeg lærte mens jeg holdt på med maratontreninga i fjor høst, er hvor mye morsommere og lettere det går å løpe langturer når man er utvhilt. At det er helt lov å hvile helt eller nesten dagen(e) før man skal løpe langtur også, ikke bare i dagene etter. For meg er det iallfall en merkbar forskjell. Jada, det er kanskje banalt, «det går lettere når man ikke er så sliten, assa!», men jeg har vel alltid vært så opptatt av å hvile ordentlig etter langturene, at jeg ikke har tenkt på hva som skjer før dem.

Så kan man jo spørre seg når man egentlig har tid til å trene, hvis man skal hvile både før og etter langturer, og til det har jeg ikke noe godt svar. Jeg foretrekker før beachen, men det er sikkert individuelt.

Til uka har jeg tenkt å roe meg ned enda litt mer. Nå har jeg løpt sånn ca 70 km i uka (eller det tilsvarende i tid) ganske mange uker på rad, så da er det på tide med en liten sikkerhetssjekk. Det er til det beste for alle at jeg holder meg skadefri og frisk, vi veit jo hvordan jeg blir når jeg ikke kan løpe. Forrige gang vurderte jeg å dra på vinsmaking, liksom. En sånn der man må spytte ut vinen.

Ukas høydepunkt blir uansett Oslos Bratteste på lørdag! Det gleder jeg meg veldig til, det er et av mine yndlingsløp. Eller, jeg løper ikke så mye oppover der, da, det blir for det meste en slags gyngende klyving. Det blir uansett veldig fælt og gøy! Og kanskje gjørmete, hvis vi er heldige! Si fra hvis du skal løpe!

Siri