En liten twist på maratonmålet, bare

Her er en støtteapparatselfie fra i går:

20160828_122247

I sommer skrev jeg at jeg hadde to målsetninger for maratonløpet i oktober:

  1. Å overleve
  2. Å løpe under 3:30

Det er seks uker igjen til maraton, og jeg er fortsatt syk. Jeg er ikke bekymret for maratonstarten min, men jeg er bekymret for 3:30-målet. Det er greit å være bekymret, om jeg ikke hadde vært det, hadde det vært et for lett mål. Jeg liker at det skal være litt vanskelig, ikke sant, for da må jeg legge inn litt innsats for å få det til.

Akkurat nå er jeg derimot såpass dårlig at det ikke er aktuelt med løping på en (liten) stund. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar. Kanskje det tar tre dager, kanskje det tar en uke til, kanskje det tar to. Nettopp det at jeg ikke vet hvor lang tid det kommer til å ta, er grunnen til at jeg har bestemt at 3:30-målet ikke får være med videre i maratonprosjektet. Å ha det der gjør at risikoen for at jeg kommer til å begynne å løpe for tidlig, bare blir høyere og høyere for hver dag som går. Hvis jeg er syk to dager til rekker jeg ikke alle langturene jeg hadde planlagt, og da ryker hele dritten, jeg tror jeg bare løper meg en tur i kveld! tenker jeg, mens jeg bærer skittentøyskurven opp fra vaskekjelleren og holder på å besvime av anstrengelse og drukne i mitt eget snørr.

Så akkurat nå er ikke den største trusselen mot maratonsuksess at jeg skal miste de planlagte langturene, men at jeg begynner å løpe for tidlig og ikke blir kvitt denne dritten ordentlig. Derfor ser de nye maratonmålene sånn ut:

  1. Overleve
  2. Gjennomføre med en viss stil

«Med en viss stil» betyr at jeg kommer i mål og tror at jeg har gjort et sånn ganske optimalt løp + at jeg ikke begynner å grine før jeg har løpt 38 kilometer.

Jeg kommer fortsatt til å bruke 3:30 som utgangspunkt for maratonfart på trening, altså. Og det er ikke sånn at jeg ikke tror det kan gå lenger. Jeg må bare ta det vekk for å klare å være fornuftig med hvilinga akkurat nå. Så nå er tre og en halv time mer et bonusmål. Kult om det går, samma om det ikke går.

Noen vil si at dette er feigt, og jeg ville sagt meg enig hvis det handlet om noe viktigere enn 3:30-på-maraton-løping. Det er selvfølgelig lov å synes at det er viktig, jeg sier bare at det ikke er viktig for meg. Den 1:30-grensa på halvmaraton, derimot. Den. Den tenker jeg på overraskende ofte. Men, assa. Det kan vi snakke mer om utpå vinteren en gang.

Nå skal jeg fortsette med denne rimelig harde sofa-, ingefær- og smågodtkuren jeg driver med. Når jeg er klar, skal jeg ta en løpetur med frisk kropp og finne fram attituden.

Siri

Løp: Hallén om Tromsdalstinden opp

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden Siri har ligget brakk hele uka, og dagens treningsukeoppsummering ellers hadde blitt rimelig tynn, har hun grått seg til et løpsreferat fra min tur opp Tromsdalstinden i dag. Hun må som regel gråte for å få det til, jeg har alltid vært motvillig til å skrive her, mest fordi jeg er redd for å senke nivået på fjaset. Du skulle kanskje trodd at Siri hadde gått for en livspartner med tilsvarende skrivestyrke som henne selv, men der gikk hun nok heller for søthet og sjarme. Jeg kan heldigvis fortsatt og/å-regelen, til tross for 6 år på medisinsk fakultet, dessuten tvinger jeg alltid Siri til å lese korrektur.

Ja, som sagt har vi vært på Tromsø-tur i dag. Hadde egentlig tenkt på dette som en langhelg, men Siris pjuskhet, værmeldingen og en påtvunget nattevakt på sykehuset konverterte det hele til et dagsprosjekt. Det ble derfor tidlig start fra Harstad. Siri var utskremt som støtteapparat og virket egentlig greit fornøyd med det. Etter en uke inne i leiligheten med det som har fremstått som spanskesyken, ordinerte jeg med legemyndighet litt frisk luft. Siri tok seg av kjøringen mens jeg slumret. Følte meg ikke helt på topp. De som er inne i langrennssporten, eller som har vært det, vil legge merke til ritualet med å ramse opp unnskyldningene før start. Listen jeg laget i bilen liknet på denne:

Gode unnskyldninger: —
Dårlig unnskyldninger: Jobbet vakt natt til lørdag. Litt rusten i halsen etter den siste uken i leilighet med Siri.
Syltynne unskyldninger: Trent litt dårlig i det siste. Ganske slitte sko.

Kjøreturen gikk kjapt. Siri fylte som vanlig rollen som underholdningsansvarlig, og med P3 som bakgrunnslyd gjorde hennes stålkontroll på Nicki Minaj-tekster at vi begge smilte på vei inn i Tromsø.

Ting så i det hele tatt riktig bra ut. Temperaturen hadde steget til 7 grader, regnet var ikke lenger like kraftig og vinden gjorde at man enkelte ganger kunne se Tromsdalstinden der oppe, dekket av nattens snø. Vi parkerte og Siri tok raskt fatt på turen mot fjellet for å rekke å overlevere en saftflaske midtveis.

Ved startnummerutdelingen ble det klart at målgangen var flyttet flere hundre meter ned. Snø, vind og motbakkeløp er overraskende nok ikke noe nordlendinger driver med. Skuffet over at det ikke ble noe urløping på toppen, tasset jeg litt langs veien som oppvarming og plutselig var det tid for start.

0 km: Alle på starten stilte med den påbudte sekken, og feltet, riktig nok lite, virket unormalt sterkt. Startskuddet gikk og jammen gikk det unna! Feltet la seg raskt på linje og sprekker oppsto umiddelbart. Med den forkortete løypa (8,7 km, 700 høydemeter) våget jeg meg på et litt sprekere tempo enn planlagt, men måtte tidlig slippe en gruppe av gårde. Dannet min egen lille gjeng og hadde fortsatt troen på en grei dag.

2 km: Tetgruppa på 9 mann var fortsatt ikke lenger unna enn to-tre lyktestolper. Vi var nå bare to stk i min gruppe og avstanden bakover begynte å bli behagelig. Men hva var det med denne løypa? Hadde jeg meldt meg på et jævla gateløp? Asfaltunderlaget sneglet seg innover Tromsdalen og ikke gikk det oppover heller. Mengden Swix-tøy og den relative mangelen på kompresjonsstrømper og kombinasjonen t-skjorte+vanter, gjorde meg imidlertid trygg på at dette måtte være riktig konkurranse.

4 km: Omsider en oppoverbakke! Grus var det blitt også. Ble motivert av tetgruppa som nå var splittet i flere fraksjoner, der de bakerste nærmet seg. Selv var jeg blitt fraløpt av min tidligere medløper og kjente meg varm og ubekvem. Kom på at jeg hadde brutt den gyldne regel om at jeg har kledd på meg for mye om jeg ikke fryser før start. I samme øyeblikk startet pissregnet og varmen var plutselig ikke noe problem likevel.

5 km: Kroppen kjentes nå vissen. Kanskje var starten litt ivrig, men dette virket ikke som noen toppdag. Hvor ble det av Siri? Rakk å bli litt bekymret før hun sto der, godt innpakket, like over tregrensen. Bakkene truet nå med stadig tøffere helling og regnet marinerte gjørma på stien. Fikk saftflasken og skylte ned en desiliter før hosten avgjorde at resten av innholdet måtte bli igjen. Smakte godt med litt skikkelig god, gammeldags husholdningssaft. Har nemlig på permanent basis gått over til sukkerfri saft, grunnet stort væskeinntak og vektproblemer.

6-7 km: Passerte et par stykker fra den gamle tetgruppa og la meg i ryggen på en tredje. Det skjer bare unntaksvis at jeg blir tatt igjen senere enn 2 km i et løp. Hadde fortsatt tro på å opprettholde den statistikken. Men gratis ville det ikke bli. Beina jamret nå og stivheten stakk slik som bare dem som har opplevd det kan se for seg. Pipelydene fra brystet ga et pusterom fra smerten ved å dreie tankene inn på de siste dagers astmadebatt i langrennsmiljøet. Astma er heldigvis noe jeg aldri har tenkt å bekymre meg for.

8-8,7km: Bakken var nå på det bratteste. Føltes like greit at  løypa ikke skulle til toppen i dag. Så mål der oppe, så vidt under skydekket. Ryggen foran meg gled noen meter fra og jeg kjempet for å holde takten oppe. Spurten var av det mindre spurtete slaget, og løperen foran meg følte seg nok aldri virkelig truet. Krysset målinjen godt bak teten, på en niendeplass.

IMG_20160828_141652

Her var det i grunnen ingen grunn til å bli. Vått var det og kaldt var det. Skiftet raskt på meg en ulltrøye og en vindjakke og ga meg i kast med turen nedover.

Det var liten tvil om at lårene hadde gjort sitt, men stilen bedret seg gradvis med antall minutter etter målgang. Traff en gammel skitrener nede i bakken. «Hvordan er formen?» (joda, sånn passe), «blir det noen renn i år, da? (nje, tror ikke det, men liker jo å holde litt på), osv. Trykket på litt tilbake ut dalen, ikke så mye som straff for et svakt løp, som for at Siri ikke skulle trenge å vente så lenge. Tok henne igjen i det vi nådde parkeringsplassen og ble med det førstemann i min egen, høyst uoffisielle konkurranse om å komme først ned. Siri som nå hadde gått gode 10 km og samlet flerfoldige pokémons, var ganske sliten. Vi fistbumpa og satte oss i bilen for å kjøre hjem.

Oppsummert var det en trå dag på løp. Beina bør være bedre enn dette, men det blir de sikkert til neste gang. Må vel også innse at man får som man fortjener. «Vil man prestere som en toppidrettutøver, må man trene som en toppidrettutøver,» som Siri sier. Så nå har jeg sagt opp jobben.

Hallén

Statusoppdatering

20160814_103932

20160814_001339

Må bare slenge på en tb til, assa, jeg har rett og slett ligget i senga hele uka, så jeg har ikke akkurat så mye å flotte meg med på internett akkurat nå. Denne tb-en er fra forrige helg, da vi var på luksustelttur på Elgsnes.

Sånn helsemessig ser det litt dårlig ut for løpinga akkurat nå, Hallén sier dessverre at det ikke er lov å løpe med feber. (Prøvde å fortelle ham at det jo kan hende jeg bare har fått et akutt anfall av latskap, men da så han på meg med strengefjeset.) På den annen side, så er tydeligvis alle i hele verden syke nå, så det har vært mange gode Netflix-tips å få (Rebellion, The Get Down, Marcella).

De nye godterireglene fungerer ganske bra. Nå har de nok dessverre/heldigvis fått litt hjelp av hele den «å være syk»-greia, men hjelp er hjelp. Brøt reglene én gang, men det var fordi det bare lå en sur colasmokk alene på kjøkkenbenken en morgen. Hva skal man gjøre, liksom?

Så nei, altså. God helg, da! Håper det blir actionfylt eller avslappet, alt etter hva du foretrekker.

Siri
(fortsatt ikke syk nok til å trenge trøst)

tb

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare en liten tb til sommeren som varte i 11 dager. Nå er det 10 grader og jeg har sølt masse på duken. Ellers ok.

Siri

Tre bra bokstagrammere

La oss feire konseptet bok litt, hm? Her er tre bokinstagrammer jeg alltid blir glad for å se et bilde fra i feeden min:

♥ Marie puster i takt med Oslo-boklivet, og det er både fargerikt og altoppslukende. Sjekk det ut på @magpaaeventyr.

magpaaeventyr

♥ Her snakker vi alvorlig bokstragramming på sitt beste. Bare å lene seg tilbake og nyte. Du finner det på @ma_solem.

ma_solem

♥ Tidenes mest delikate bokstragram? Veldig mulig. Lengre bokomtaler finner du på Lisas blogg her. Instagrammer på @bokfiol her.

bokfiol

(Ja, assa, som du skjønner, så er ingen av disse bildene mine, men om du trykker på dem, kommer du rett til eieren. Gjør det!)

Siri

Havfrue er kjønnsnøytralt

20160822_213733

Som du kan se på bildet, er jeg ikke helt i toppform, men jobber med saken. (Helt reglementært smågodt, dersom du lurer på det.) Har brukt litt av sengedagen på å gjøre research til den erotiske havfruenovellen jeg har tenkt å skrive og selge for å utnytte den popkulturelle havfruebølgen jeg er helt sikker på vi er på vei inn i nå. Vampyrer er litt 2009, hekser er litt 2015, havfruer er helt 2017.

20160822_213930

Trenger nok minst fire sengedager til for å bli ferdig, så vi kan jo bare håpe at denne forkjølelsen sitter godt.

Siri

Trim uke 33 (maratonuke 5)

20160815_175953

Denne uka fikk jeg en liten smell. Hallén sier jeg er syk, men jeg tror jo ikke på sykdom, bare på SVAKHET, så det er litt vanskelig å svelge. Bokstavelig talt: det er litt vanskelig å svelge. Jeg trodde ikke på den sykdomskonspirasjonen før i dag, da jeg prøvde å løpe en langtur med innlagte maratonfartbolker underveis. Nå skal ikke jeg si at jeg synes maratonfart er helt easy-peasy, vi snakker jo 5:00 min/km, men det er iallfall ikke noe problem å holde det i en kilometer av gangen. Ganske lett, faktisk. Jeg løp jo 21 kilometer på rad vesentlig raskere enn det for bare halvannen måned siden, og har ikke akkurat ligget på latsiden siden det. Så i dag måtte jeg bare innse at den rare pipelyden fra halsen og den noe forstyrrende følelsen av at hodet holdt på å eksplodere av slim, nok har hatt en viss innvirkning på løpinga mi de siste dagene.

«Nå stopper vi og så jogger vi hjem,» sa Hallén. «Herregud, jeg er bare litt snørrete, man kan ikke dø av forkjølelse,» sa jeg. «Vi går hjem, og så skal du hvile i morgen. Ellers blir det ikke noe løp på tirsdag,» sa han. «Vennligst ikke vær så legete akkurat nå,» sa jeg. «Tenk hvordan det blir hvis du må ha tre ukers slimpause fra maratontreninga,» sa Hallén. «Må du ta med jobben hjem hele tiden?» sa jeg, for det har jeg sett at er en ting man kan si i diskusjoner med livspartneren sin. Vi gikk hjem.

Så her er den midlertidige planen:

  1. Bli kvitt noen liter snørr og slim.
  2. Bli kvitt følelsen av å holde på å besvime hele tiden.
  3. Gitt at 1 og 2 går i orden i løpet av de to nærmeste dagene: løpe 5k-løp tirsdag kveld.

Sånn med tanke på maratontreninga er jeg ikke stressa. Ennå. Synes egentlig det har gått overraskende greit til nå (altså jeg synes det er kjipt, men det er en annen ting), så det skulle vel egentlig bare mangle at jeg fikk en liten kjepp, mer som en pinne, i hjulet nå. Å gjøre det beste ut av situasjonen er vel poenget med hele dette maratonprosjektet. Dessuten har nok føttene og knærne og hoftene mine godt av noen løpefrie dager.

(Det er med andre ord ingen grunn til å trøste meg så mye akkurat nå, lover å si fra når jeg trenger trøst på ordentlig.)

Siri

Et tekstilproblem til

Ikke nok med at jeg måtte kjøpe duk denne uka, i dag røk jammen meg yndlingsputevaret mitt. Litt kjipt, jeg har bare hatt det i 14 år.

Processed with VSCO with a8 preset

Jeg har levd med én spjæra side ganske lenge nå, men da den andre siden også røk, var på en måte poenget med putevar borte. Ikke noe å gjøre med det. Frodo og Sam har virkelig tatt en støyt ved å absorbere såpass mange banneord og gledeshyl opp gjennom årene. De har vært med på klasseturer og sommerleire, på de lange og korte nettene, på svetting og petting og tusen millioner leste sider. Klart det har vært en tung bør å bære. Jeg unner dem en rolig reise over havet.

Nå må jeg bare finne er putevar med Legolas på, for det var det jeg egentlig ønsket meg julen 2002.

Siri

Jeg må dessverre begynne å spise mat, ikke bare godteri

For å si det først: Dette er ikke et slankeinnlegg, tvert imot.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har gått ned i vekt etter at jeg begynte med maratontreninga. Det er to grunner til det. For det første løper jeg litt mer enn før. Spesielt på langturdagene synes jeg det er vanskelig å spise nok, fordi jeg blir så slått ut og bare vil ligge i dusjen resten av dagen. Den andre grunnen er at jeg spiser for mye godteri. Det høres selvfølgelig veldig rart ut, men greia er jo at jeg spiser så mye godteri at jeg ikke har lyst på vanlig mat, men så lite godteri at jeg ikke klarer å holde vekta oppe. Hva skal man med frokost når man har rosa søppeldyngafisker? Dessverre blir man jo litt slapp av å bare spise sure sild, uten at jeg skal begynne på noe kostholdspreking her. Det finnes det nok av andre steder + jeg hater det og synes folk må slutte med det.

Uansett. Jeg er rett under trivselsvekta mi nå, og jeg tror det kan bli mer enn rett under hvis jeg ikke skjerper meg med spisinga framover. Nå er det jo sånn at vekt selvfølgelig er en faktor i løping, men for meg er det helt uaktuelt å slanke meg i form. Vi snakker om maraton på 3:30, liksom! Om jeg ikke klarer det med trivselsvekta mi, kan det være det samme. Dessuten har jeg vært ganske tynn før, og det er ikke så kult som man tror. (Jada, jeg vet at jeg er slank nå, og det at jeg ble såpass tynn var ikke med vilje, så bare chiiiiiill.)

Så jeg ser dessverre ingen annen mulighet enn å begynne å spise litt vanlig mat. Trist, men sant. Husker du i våres da jeg ikke spiste godteri på en hel uke? Det var ganske kjipt, så jeg har ikke tenkt å gjøre det igjen. Men jeg bare spise mindre godteri, assa. Det er den eneste måten jeg kan få plass til og lyst på mer mat på. Så jeg har tenkt at det blir sånn som dette noen uker framover:

  • Bare lov å spise godteri som dessert etter måltider.
  • Ikke lov å spise godteri hvis jeg er sulten (må m.a.o. spise nok mat i måltidet).
  • Ikke lov å spise godteri før klokka 16.
  • Reglene gjelder ut august, så får jeg ta en evaluering i september.
  • (Her kunne det vært en definisjon på godteri, men det er ikke så viktig når det jeg er ute etter er å spise mer ordentlig mat.)

Tenkte bare jeg skulle fortelle deg det, for da må jeg gjennomføre. Lover å oppdatere deg om dette spise-brød-og-brunost-prosjektet om noen dager. Begynner i morgen, da. Må bare gjemme godterirestene først.

Siri

Et slags bokklubbmøte: «Drep ikke en sangfugl» – 1

HARPER LEE 1

God bokklubbtorsdag!

Vi leser klassiker! Joho! Går det bra med lesinga? Hva synes du? Jeg håper, men tviler på, at Calpurnia får skikkelig godt betalt. Ellers gir denne boka meg en skikkelig god, klam sommerfølelse. Vi har jo ikke kommet til de tunge tingene ennå, så foreløpig er det jo bare fryd og gammen i Maycomb.

Si gjerne fra om du kommer over noen referanser til Drep ikke en sangfugl i tv-serier, filmer, bøker osv. Til neste gang leser vi resten av del 1, det er til og med side 168 i min utgave.

Det er aldri for seint å bli med i bokklubbgruppa på Facebook, bare så det er sagt.

Siri

Duk

I dag kjøpte jeg min første duk. Duk er litt som bryllup for meg. Jeg synes det er hyggelig når andre har det, jeg vil bare ikke ha det i mitt eget liv. Enkelte andre mennesker i livet mitt synes derimot sånne ting er viktig, så det har hendt at vi har diskutert nødvendigheten av duk når det egentlig er andre ting vi diskuterer. Det er jo lettere å snakke om duk enn om de viktige tingene i livet, ikke sant.

Men jeg trengte altså den duken. Eller, trengte er vel å overdrive. Jeg syntes plutselig ikke det var en så dårlig idé å kjøpe duk fordi: 1. Alle overflatene i leiligheten er brune, og det ser trist ut på Instagram. 2. Jeg kan muligens ha brent en grop i bordet som Hallén ikke vet om.

Det var den sistnevnte årsaken som fikk fart på sakene, selvfølgelig. Så jeg gikk på bruktbutikken først. Der kunne jeg velge mellom en beige gardin eller noe broderigreier. Litt usikker på hvordan sånt tar seg ut på Instagram, gikk jeg videre til dukbutikken. Fikk meg en Lollipop og et par voltorbs på veien. På dukbutikken hadde de veldig mye å velge mellom, så jeg tok den første jeg så. Det sto til og med «DUK» utenpå. Da jeg pakket den ut og la den på bordet, viste det seg dessverre at den hadde noen unødvendige båter på seg. Det kan jeg leve veldig godt med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så her er et interiørtips på onsdagskvelden: duk. Eller ikke duk.

S

Bra bok, dårlig bok

Om ikke det har kommet tydelig nok fram, så elsker jeg bøker. Jeg elsker konseptet lesing, med pledd og tekopp og hele den dritten der, men mest av alt elsker jeg å slappe av litt i en historie som ikke har noe med meg selv å gjøre. Bøker er virkelighetsflukt og underholdning for meg. Selvfølgelig er bøker viktige, de kan forandre liv og land. Likevel synes jeg ofte vi behandler dem med et ufortjent og kanskje urettferdig stort alvor.

Jeg tenker at en bok kan være bra på veldig mange forskjellige måter. Et par av dem er selvfølgelig om boka oppfyller noen kvalitetskrav sånn rent litterært og språklig, det kan jeg ingenting om. Det er vel det vi pleier å tenke på som en bra bok. Ikke nødvendigvis en klassiker, men iallfall en fin sosial markør. Her er noen andre måter jeg synes en bok kan være bra på: Den kan være skikkelig spennende, fengende, sexy, morsom, kul, vild, koselig, grusom, romantisk, skummel. Det finnes sikkert tusen andre måter bøker kan være bra på også.

Nå kan det hende jeg bruker ordet bra feil. At det kanskje bare er de bøkene som oppfyller en eller annen veldig kjedelig liste med kritikergodkjente punkter, som er bra bøker. Det er greit for meg, kanskje det jeg snakker om er bøker som er leseverdige selv om de ikke er så bra. Uansett synes jeg det er rart når de samme folka som synes det er helt forståelig at man binger en sesong av Pretty Little Liars på tre dager (man er jo litt sliten), synes det er uhørt å lese Calendar Girl. Ok, så har jeg verken sett Pretty Little Liars eller lest Calendar Girl, men skjønner du greia? Noen ganger tror jeg bare vi tar prinsippet bok for alvorlig.

Jada, Calendar Girl er helt sikker reinspikka porno, men du kan iallfall være sikker på at ingen har måttet late som de synes det er dritdigg med sæd i øyet under produksjonen. Dessuten blir jeg så gretten når folk kaller sånne bøker for kvinnelitteratur. Jeg tviler ikke ett sekund på at Calendar Girl har flest kvinnelige lesere, men alle bøker har flest kvinnelige lesere. Hallo, det er kvinner som driver hele bokhjulet rundt. Og jeg nekter ikke for at Calendar Girl sikkert er et makkverk av en bok, jeg sier bare at det er helt greit! Dritt er digg! Spesielt godt timet og oppmålt dritt.

Det kan også virke som at det at man har lest Calendar Girl utelukker eller nuller ut lesing av Toni Morrison eller Donna Tartt eller noe annet bra. Det gjør det jo ikke. Noen av mine yndlingsbokanbefalere er folk som leser veldig forskjellige ting. Alt fra tung dokumentar til grafiske romaner til nobelprisvinnere og Vi menn-noveller. De veit hva som er bra og de veit hva som underholder, og de veit at de to tingene ikke alltid overlapper.

Ok, nå overtalte jeg nesten meg selv til å lese Calendar Girl, men det var ikke meningen, og du kan være helt sikker på at jeg ikke har blitt betalt for å skrive dette (det er bare å ta kontakt ved neste pornoslipp, Cappelen Damm). Tror oppfølgeren til dette innlegget blir en post om Hulebjørnens klan, jeg må bare slappe av litt i pornoentusiasmen først.

Siri