Best besøk

Sjekk her. Min bff er i Harstad! Seriøst!

Flaks hun er sprek, for hun ble tvunget til å være med på Harstadkarusellen på mandag. Sånn ellers har vi diskutert romantisk-erotiske bøker (blant annet Hate F@*k), hvilken vampyr som er den beste (mest sannsynlig en fra The Vampire Diaries eller True Blood), hvor grensa mellom kulturfitte og wine-mom går, og beskuet verdens nordligste steinkirke fra middelalderen (ok).

Her forteller hun om den lille hunden som hoppet i døden etter en pølse som ble kastet fra Preikestolen:

Hun har selvfølgelig fått låne One Direction-sengetøyet mitt, og det er det ikke hvem som helst som får. Skulle egentlig bare mangle, det er jo hun som har gitt meg det. Jeg er blid og fornøyd og tror jeg skal takle den siste resten av vinteren.

Siri

Løp: 10 km i Harstadkarusellen

Dette løpet løp jeg i fjor, også. Les om det her.

Løpesesongen er i gang! Oh jeee! Kjempegøy! Det er fortsatt månedvis til jeg har noen forventninger om hvor fort jeg skal løpe, så nå er det duka for masse gøy løping! Oj! Her var det mange utropstegn! Merker du at jeg hadde det gøy på løp i går?

10-kilometeren i Harstadkarusellen tror jeg er et av Norges fineste, flateste og kanskje raskeste løyper. Gitt at det ikke blåser noe særlig, selvfølgelig. Man løper langs vannet i en vik, snur etter fem kilometer og løper samme vei tilbake.

Jeg løp det samme løpet i fjor, og det var den mest slitsomme løpsopplevelsen jeg hadde i 2016. Mer slitsomt enn 10-kilometer i 40 grader, mer slitsomt enn maraton. Selv om det selvfølgelig ikke var løpet sin skyld, det var min skyld, var jeg forberedt på en rimelig hardcore opplevelse. Årets første løp er jo alltid drøyt og vondt.

Derfor hadde jeg ordnet meg dette ambisiøse, todelte målet:

  1. ha en god opplevelse
  2. kanskje løpe fortere den andre halvdelen enn den første (også kalt negativ splitt)

For meg er den første delen av målet ofte avhengig av den andre. Det er vanskelig å ha en god opplevelse om kreftene ikke strekker til, og den aller beste måten å sørge for at kreftene strekker til på, er å begynne rolig nok. Ikke alltid like lett, men i går fikk jeg det lett til.

Nå synes jeg generelt det er hyggelig å løpe løp, så det er ikke sånn at jeg hater det selv om jeg bruker opp futten for tidlig, altså. Bare sånn at vi har det på det rene.

Løpsreferat

0-1 km
Jeg var gira før start. Jeg var så klar for å løpe løp igjen, gledet meg til å cruise langs sjøen i finværet. Hadde avtalt med meg selv at jeg skulle åpne rolig, så jeg var ikke sånn vondt nervøs. Bare spent og glad. Åpnet i avslappet tempo, selv om jeg i ettertid ser at det jo gikk i 4:25-fart den første kilometeren. Likevel ganske rolig til førstekilometer å være, tenker jeg.

1-3 km
Fant meg et veldig behagelig tempo, og konsentrerte meg om å holde igjen. Tenkte litt på hvor fælt jeg fikk det på slutten av samme løp i fjor, og da var det ikke vanskelig å begrense meg. Det ble mer og mer plass mellom løperne, sola skinte og ulltrøye var helt perfekt klesvalg.

3-5 km
Fikk meg en mannerygg å ligge i le av, han pustet mer enn meg, og sånt er jo oppmuntrende. Hadde det helt prima. Vurderte om jeg hadde begynt litt i overkant sakte, men bestemte meg for at det jo ikke spilte noen rolle, og at det var bedre å være på den sikre siden. Var hyggelig å møte folk som allerede hadde vært på vending, men ingen av dem hadde et utpreget feminint uttrykk, så jeg ble i et par sekunder bekymret for at jeg var den første dama. Det er jo litt av et press. Så kom jeg på at det var Harstadkarusellen vi løp, og at jeg mest sannsynlig kom til å bruke et sted mellom 45 og 50 minutter, og at det ikke er noe press i det hele tatt.

5-7 km
Så med vilje ikke på klokka ved vending, så faktisk ikke på klokka én eneste gang i løpet. I ettertid ser jeg at jeg løp den siste 5-kilometeren progressivt fortere og fortere for hver kilometer. Yo. Løp etter hvert forbi den praktiske manneryggen og ble liggende alene. Det er helt greit å løpe alene, synes jeg. Det var jo mange rygger ganske langt foran meg jeg kunne måle fart og sånt mot. Snakket fortsatt hyggelig til meg selv om å ikke bli for ivrig, og klarte å cruise ganske bra.

7-8 km
Løp forbi en boblejakkemann som pekte på meg og ropte: «Nå blir det mye opp og ned her, prøv å få krafta til å gå mer framover! Men bra løpt!» Så jeg prøvde å konsentrere meg om å få til litt bedre skyv, men aner ikke hvor godt jeg fikk det til. Nå begynte det å bli tyngre å holde flyten oppe, men jeg følte meg fortsatt overraskende fresh. Dessuten begynte gruppa langt der framme å skave av folk, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta igjen en av dem før dem mål.

8-10 km
De siste to kilometerne var veldig gøy. Nå kjenner jeg løypa så godt at det ikke er noen overraskelser underveis, jeg vet akkurat hvor mange svinger det er på veien og alt det der, så jeg pushet på litt, prøvde å få armene til å gå rett fram, ikke ut til siden. Nærmet meg så vidt ryggen foran, tenkte på hvor mye jeg elsker å løpe, hadde det helt topp. De siste 200 meterne kjørte til og med på med en liten spurt, og det er ikke hver dag, for å si det sånn!

Ifølge resultatlista brukte jeg 45:03, og det er 12 sekunder raskere enn i fjor. Det er jo dødsbra etter den drittvinteren her. Tenk å få en så digg opplevelse i betaling for ti år med sørpe. Løping, ass.

Her er Strava.

Analysen sier at jeg brukte 23 minutter på den første 5-kilometeren og 22:01 på den andre, og det er jo en massiv negativ splitt. Sikkert i overkant, men det var en utrolig digg måte å løpe løp på. Anbefales for selvtilliten. En så digg følelse har jeg aldri hatt på sesongens første løp før. Elsker løping.

Siri

 

En midlertidig trimmeplan + trim uke 16

Nei, nå er det på tide å trene litt, ikke bare snakke om å gjøre det.

Min helt midlertidige treningsplan er å smyge meg inn i løpinga igjen. Det er lenge siden jeg har løpt mye, og jeg gidder ikke bli skada, syk eller lei igjen, så da blir det smyging. Jeg har allerede begynt. Kan anbefales.

Med smyging mener jeg ikke at jeg skal unngå å bli sliten eller at jeg skal ta det helt kuli, men at jeg kommer til å løpe så mye jeg og kroppen min har lyst til, og så fylle på med skigåing og ellipsing ved siden av. Akkurat hvor mye jeg og kroppen min har lyst på, kommer nok til å variere litt, men det er helt greit. Jeg tipper kroppen kommer til å ha litt mindre lyst enn resten av meg, spesielt nå som veiene begynner å bli bare, og akkurat i løpesammenheng er det viktig at den stakkars skrotten får være med å bestemme.

Sånn så treninga mi ut forrige uke:

  • Mandag: 30 min jogg etter mye skigåing i påsken.
  • Tirsdag: Moderat, progressiv økt på mølla. 50 min @ 9,5 til 11,5 km/t + 5×30 sek kjapt. 60 min til sammen, drøyt 10 km.
  • Onsdag: Helt prima løpetur på halvveis bare veier. 11 km, 5:43 min/km.
  • Torsdag: Rolig på ellipsa, 65 min.
  • Fredag: Moderat langingtervall på mølla, 4×10 min @ 11-11,5-11,5-11,5 km/t + 5×30 sek kjappere. ca 11 km, 65 min.
  • Lørdag: Hvilings.
  • Søndag: I. 30 min joggings i finværet.
    II. Skitur opp på et fjell. 75 min ganske tøft.

Tid: 6 t 30 min
Løpt: ca 45 km
Følelse: hva i alle dager

I dag skal jeg løpe løp! Lol!

Siri

Løpeplaner for 2017

Ok, her er løpeplanene mine for 2017. Beklager at de er så lite håndfaste, sånn er det å være retningsløs og ivrig mosjonist.

  • Harstadkarusellen. Det er løp gjennom hele sesongen, alt fra 3-12 km, begynner neste uke.
  • Halvmaraton i Tromsø 17. juni.
  • Den korte («korte») løypa på Tromsø Skyrace 5. august.
  • Et halvmaraton i september eller oktober.
  • Det som faller meg inn.

Harstadkarusellen blir som vanlig bare kosing. Altså, det blir slitsomt og jævlig, men det spiller jo ingen rolle hvor fort eller sakte det går der, så det er et lavskuldra arrangement for min del. Bare gøy! Ikke noe stress! Spying i bilen på vei hjem! Hver mandag!

Jeg har lyst til å gjenta suksessen fra halvmaratonet i Tromsø i fjor. Lurer på om jeg skal sette meg som mål å slå tiden fra i fjor? Det virker passe realistisk uten å være for pysete. Da snakker vi i så fall en tid på omtrent 1:37.

Og så kommer det lolleste punktet på lista: Minidistansen i Tromsø Skyrace. Hallén skal løpe den lange distansen (58 km opp og ned i fjella), og lurte på om jeg ikke kunne tenke meg å løpe det han kalte «minien». Minien høres jo bra ut. Det er ikke det, veit du. Det er 28 kilometer inkludert en topp på 1200 meter. Jeg kommer, helt alvorlig talt og uten overdrivelser, til å bruke et sted mellom 4,5 og 5 timer. Og jeg som akkurat var ferdig med hele det maratonprosjektet. Fuck me, assa.

Utpå høsten, sånn i september eller oktober, har jeg lyst til å gjøre et ordentlig forsøk på halvmaraton. Det blir ikke sub 90, men det blir kanskje i nærheten av gamle tider. Jeg vet ikke hvor ennå, men det har jeg jo god tid på å finne ut av. Kanskje Oslo, kanskje ikke.

Da er det bare treninga som gjenstår, da. Det har jo aldri vært noe problem. Haha, neida. Det har vært et problem i hele vinter, faktisk.

Men i dag løp jeg uten pigger under skoene.

Siri

Spjoiiing

Jeg har en vandrende, rastløs hjerne som hopper fra det ene til det andre. Spjoiiing, spjoiiing, spjoiiing, sier den. Sånn har den alltid vært. Her sitter jeg og jobber, også bare: Spjoiiing! Nå skal det tenkes på de for lange neglene mine, på Harry Styles, på den første gangen jeg så True Blood i 2008, på den memen av en krabbe som holder en kniv, på noe teit jeg gjorde i 8. klasse, på hva som helst annet enn det jeg egentlig skal tenke på akkurat nå.

Det er ganske vanlig, tror jeg. Vi har vel så mye info vi skal prosessere, at om vi ikke blir født med hoppende hjerne, får vi det kjapt. Nå skulle jeg til å si at jeg ikke aner hvordan jeg får gjort noe som helst, men jeg vet jo veldig godt hvordan jeg får gjort ting: jeg setter timeren på en halvtime og tvinger meg selv.

Men dette handler ikke om produktivitet eller noe sånt, det kan du lese om på careergirl.com. Jeg prøver å gjøre bra ting, og det holder. Bra holder.

Dette skal handle om at jeg tror den rastløse hjernen min har smittet kroppen min. Spjoiiingheten har vokst seg utover i lemmene mine. De siste månedene har jeg hatt mark. Jeg klarer ikke sitte stille, jeg har blitt en sånn som fikler med stearinlysene på restaurant, iblant må jeg, for å føle at jeg får nok luft, puste i takt med en gif av en firkant som pakker ut seg selv til en linje. Jeg går uker i strekk uten å sove noe særlig, jeg våkner midt på natta sånn som de gjør på film: med et gisp og hamrende hjerte.

Det føles som å ha en sånn energikule fra et eller annet fantasyunivers, strålende ut fra magen. Ganske slitsomt og uforutsigbart.

Men det føles litt gøy også. Jeg har ikke kjent på så mye energi før, uavhengig av om det er en håndterlig, konstruktiv kraft eller ikke. På et vis er det deilig, det er en hard, tydelig, nesten håndfast greie. En avveksling fra det som nå i ettertid virker slurete og monotont, om enn kontrollerbart.

Jeg vet ikke hvor lenge denne helt retningsløse boosten kommer til å vare, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Til nå har det hjulpet å gjøre små, men dramatiske ting, som for eksempel å isbade. Enn så lenge føler jeg meg litt som en atombombe. Fortsettelse følger.

Siri

(Disclaimer: Det er som vanlig ingen grunn til å være bekymret for meg! Serr!)

Ok, så det er dette som er påske

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Ja, nei, her kommer det et ras av bilder fra påskeferien. Vi har vært på Rolla, det er Norges mest vannrike øy. Jeg aner ikke hva det betyr, men det har nok noe å gjøre med at Rolla er naboøya til Andørja, som er den øya i Nord-Europa med flest fjelltopper på over 1000 meter. Eller noe sånt. Ikke korriger meg på dette, jeg verken skjønner eller bryr meg om det. Det gjelder uansett å ha mest av noe, det gjør jo det.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Årest påskekonsept var selvfølgelig topptur på ski, og jeg har nok dessverre stagnert i ferdighetsutviklingen min. Opp går, som jeg har sagt tusen ganger før, helt fint. Ned er sånn her:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Heldigvis har Hallén endelig skjønt at jeg må få lov å ta av meg skiene og gå ned de bratte partiene (der det er mer enn fire prosent helning). Da unngår vi som regel grining, og jeg får sove om nettene selv om jeg vet at vi skal på tur dagen etter.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

På bildet over ser du Doktor Mord og Lektor Solstråle planlegge neste tur. Kristine og jeg foretrekker avslappa turer, mens Eirik og Hallén foretrekker mer hardcore jåssing, så det blir noen diskusjoner om rute og tempo. Heldigvis betyr det også at vi kan lese i godstolen mens de hakker rundt i en eller annen isvegg.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Her er Kjetil og Berit, også kalt Kikkan og Bibb, som bare elsker å være ute:

Påske 2017

Påske 2017

De er omtrent like ivrige som Hallén, så der er det lite støtte å hente når det kommer til begrensninger på ekspedisjonene. Sånn ellers er de greie.

Her får jeg shreddetips av Kristine:

Påske 2017 Påske 2017

Påske 2017

Her er jeg dritsur, helt på ekte, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra det fjellet vi er på:

Påske 2017

Men så kom vi oss ned på et vis, og da ble jeg skikkelig avslappa og fornøyd:

Påske 2017

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Sjekk de profesjonelle påskegropene vi koste oss i! For bare et par år siden kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte i påskegrop og grille pølser, men nå har jeg jammen meg kost meg med det også. Der snakker vi personlig utvikling. Før vi veit ordet av det, elsker jeg sikkert å gå på ski også. Hehehe. Neida.

Påske 2017

Her er gjengen når jeg begynner å grine midt nedi bakken:

Påske 2017 Påske 2017

Sånn bortsett fra at vi ikke fikk én eneste fisk, vi prøvde alt, var det en helt topp påskeferie. Det var lov å drikke rødvin på badet, vi fikk helt eksotisk godt vær og klarte over halvparten av spørsmålene i Morgenbladets påskequiz.

Påske 2017 Påske 2017

(Hvis du trenger flere turdetaljer, vil jeg anbefale turbloggen.) Håper din påske har vært minst ok+!

Siri

Svar på noen spørsmål jeg har fått i det siste

Jeg lurer på om du synes det gi begynner å gi noe tilbake, at du har stått mer på ski? Jeg mener, føler du mestring? Kan du strekke henda i være og hyle JAAAAA (eller pow!) innimellom?

Tja. Jeg kommer nok aldri til å hyle jaaaaa på ski, men nå kan jeg ta på meg støvlene uten hjelp, og det må jo kalles en type mestring.

Synes du det er greit å slå nazister?

Ja, jeg synes det er ugreit å la være å slå nazister.

Kan jeg spørre deg om boktips? Bortsett fra Arv og miljø – hvilke andre av Hjorth anbefaler du?

Selvfølgelig! Selv om det tar mer enn 86 timer for meg å svare. Jeg har ikke lest alle av Hjorth, men har blant annet likt Hjulskift, Leve posthornet!, Et norsk hus og Tredje person entall.

Er det en «lettvekter» og gjerne feelgood du kan anbefale?

Altså, min go-to feelgood-serie er Discworld av Terry Pratchett, men det er humorfantasy, og det har jeg skjønt at ikke er noe alle er så begeistra for. Kanskje noen i kommentarfeltet har noen tips? Jeg vil også gjerne lese noe lett og oppløftende.

Hva er det flaueste du har lest?

Sånn hvis vi ser bort ifra ting jeg har skrevet selv, så er det nok Fifty Shades, selv om det er et forutsigbart svar. Makan til flaut ræl. Helt ærlig syntes jeg Min kamp var litt flaut, men det var mer på grunn Prosjektet, liksom. Når det er sagt, så er jeg egentlig litt glad i flaue ting, da. Har du noe flaut å anbefale?

Kan du velge en bok utelukkende basert på omslaget? Hva er det fineste omslaget du husker?

Nei, det tror jeg ikke jeg kan, men et fint omslag gjør det mer sannsynlig at jeg plukker den opp og leser bakpå. Litt som en fisk som ser noe digg agn. Det fineste omslaget jeg husker, er kanskje Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos av Gine Cornelia Pedersen. Det er i glins!

Har du lest Trilogien om gutten? Det ryktes om at den er så bra…

Niks. Har ikke lest.

Har du noe krim å anbefale – nå som det nærmer seg påske og all ting!

Stallo! Agatha Christie! Robert Galbraith! Gillian Flynn!

Hva synes du om chiafrø?

Ingenting, egentlig. Spiser det i yoghurten eller i frokostblandinga iblant. Det smaker frø.

Er du og Hallén gift?

Nei, men vi har akkurat fått oss en felles Instagram-konto med bare turbilder. Den heter @slappavlittda.

Personlig synes jeg en sånn konto er vel så forpliktende som giftemål, nå ser det jo jævlig dumt ut når vi gjør det slutt.

Hvor lenge har dere vært sammen?

11 år. (Jeg vet.)

Hva synes han om at du skriver om han på bloggen?

Han har ikke så mye valg, men han får som regel lese det som står om ham før jeg publiserer det. Man kan sikkert drøfte sånt både i bredden og høyden, men det koker vel ned til at han vet at jeg liker å blogge, og at han stoler på at jeg veit hva jeg driver med. Litt som når han går på fjellet og jeg bekymrer meg for at han skal bli tatt av ras. Interessant at det i begge disse tilfellene er ham eventuelle konsekvenser går utover, da.

Hvorfor hater du barn?

Hater dem ikke, bare liker at jeg kan gå hjem uten dem. Mer om det her.

Hvordan går det med løpinga di?

Nå har jeg trent i halvannen uke (altså, ikke i halvannen uke i strekk, da) uten å drukne i snørr, så det går bedre enn på lenge.

Skal du løpe noen løp i år?

Ja! Det er bare det at det fortsatt er vinter her i Harstad, pluss det med snørret, så jeg har ikke helt fått ut påmeldingsfingeren ennå.

Siri

Påskeegg småskeegg

Her er det som skjedde:

Moren til Hallén er kjempegrei. Så grei at hun ikke bryr seg om at jeg er en slask, så grei at hun alltid har Pepsi Max når jeg kommer på besøk, så grei at hun sender påskeegg i posten til Harstad.

Påskeegget kom i dag, jeg så det stikke opp av postkassa da jeg var på vei ut på løpetur.

«Gi meg litt godteri», sa jeg da jeg kom inn.
«Vi har ikke noe godteri», sa Hallén.
«Jo, vi fikk jo påskeegg fra fru Hallén i dag», sa jeg.
«Ja, men det er jo ikke påske ennå», sa han.

Og så fulgte en lang diskusjon om hvorvidt det er lov å spise godteri fra påskeegg før påske.

Hans poeng: påskeegg spiser man bare i påsken, ellers kan man plutselig spise påskeegg når som helst, og da mister påskeegget hele sin sjarm.

Mitt poeng: vi har ikke godteri i huset, gi meg godteri, vi kan fylle på påskeegget seinere.

Det ble såpass opphetet stemning at Hallén tok med seg påskeegget på badet mens han dusja, for at jeg ikke skulle smugspise av det. Se, der ligger det, fortsatt postinnpakket:

Så foreslo Hallén at vi kunne avgjøre det hele ved å sende melding til Kristine og høre hva hun synes. Kristine er lege, men ganske ok likevel. Til vanlig ville jeg syntes det var en dårlig idé, for Hallén og Kristine er enige om veldig mange ting, for eksempel at alle skal ha likt bestikk når man spiser og at barn er bra. Siden det handlet om godteri, var jeg likevel rimelig sikker på at hun ville dømme i min favør.

Men nei. Hun sa også at jeg måtte vente til påske. Jeg klikka fullstending og rørte voldsomt i pannekakerøra.

Jeg vet ikke når påsken begynner, engang. Er det på fredag, er det når den første påskekrimmen går på NRK, er det på palmeviftingsdagen, har det noe med et lam eller slakting av førstefødte sønner å gjøre?

I mitt barndomshjem fikk vi ikke ett stort påskeegg. Brødrene min og jeg hadde hvert vårt lille påskeegg, og de lå på stuebordet hele påska. Inni hvert egg lå det en liten, fluffy kylling, som hver morgen og kveld tryllet fram noen godteribiter. Sånn er det fortsatt, om jeg er hjemme i påsken. Mamma sier at det er sånn fordi vi hadde spist opp alt godteriet med én gang, om vi fikk sjansen.

Men nå er jeg ikke hjemme hos mamma, jeg er voksen og i mitt eget hjem og min egen livspartner nekter meg å spise mitt eget godteri.

Jeg ble driiiitsur og sa: «Du bare elsker regler! Du elsker regler så mye at du finner på regler når det ikke er noe regler! Hva er det som har skjedd i livet ditt, for at du skal være så opptatt av å legge begrensninger på tilværelsen din? Hæ?»

Jeg ble så sur at jeg gikk til byen, kjøpte det største påskeegget jeg fant, fylte det med godteri, gikk hjem, la meg på sofaen og spiste av egget mens jeg holdt blikkontakt med Hallén.

Dessuten kjøpte jeg M&Ms med peanøtt, og det er Halléns store svakhet. Så nå har begge to spist av påskeegget før påsken har begynt.

Hilsen Siri,
tverr

Jobber med den saken også

Her er jeg når jeg analyserer sporet mitt fordi han jeg deler livet mitt med synes det kan lære meg noe:

Jeg jobber fortsatt med hele den skigreia. Det går seg sakte men sikkert til, det gjør jo det. Nå hater jeg det ikke hver dag. Ikke at jeg går eller står på ski hver dag, men ski har et ganske stort nærvær i livet mitt på grunn av folk jeg omgås med, for eksempel folk jeg deler bad og seng og oppvaskmaskin med, så det er ganske lett å føle på hvor mye ski til enhver tid irriterer meg.

Oppoverbakkene liker jeg. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg liker det, kanskje det heller er det at motbakkene er så utrolig mye hyggeligere og mindre skrekkfylt enn nedoverbakkene, men samma det. Oppover går fortsatt bra.

Nedover, derimot. Men det har jeg egentlig klaget nok over. Jeg er dritredd og veldig dårlig nedover.

Det er meg på begge disse bildene, du bare ser meg ikke fordi jeg ligger begravet i pow. Pow er forkortelse for powder, som i puddersnø, eller løssnø, som vi sier hjemme hos oss, det er ikke tegneserielyden pow-pow-pow, som jeg trodde. Jeg trodde også at man skulle si «pow» hver gang man svingte. Det skal man ikke. Man skal ikke si noe som helst, kanskje bortsett fra oh yeah.

Det blir nok aldri skientusiast av meg, men nå er det lenge siden jeg gråt på skitur.

S

Kanskje snørrfri

Eller, snørrfri er å overdrive, men nå kan jeg jogge uten å dødsgispe etter fire sekunder. Halsen er sånn helt ok, kroppen er som forventet etter en lang og harkete vinter. Faktisk er det vinter her fortsatt, det bare snør og snør og skifolka er dritfornøyde og jeg ser sånn ut:

Siden jeg jinxa det så jævlig forrige gang jeg sa at jeg endelig hadde kommet i gang med treninga, lar jeg være å si det denne gangen. Jeg gnurer ut litt trimming nå, så får vi se åssen det går. Det samme gjelder våren, egentlig. Jeg tør ikke tenke på den før jeg merker sola varme på rumpa. Enn så lenge tusler jeg rundt i arktisk outfit og klarer meg.

Den lokale løpskarusellen begynner om en måned, og klokka mi sier jeg bruker 47 minutter på 10 kilometer. Vi får se på det.

S

En liten utflukt til Narvik

Skilt i Narvik

I går var vi på familieutflukt til Narvik. Livspartneren min skulle gå på ski, og siden jeg strengt tatt er et helt udugelig støtteapparat, fikk jeg lov å gå på krigsmuseum så lenge.

Narvik

Så mens han holdt på her:

Narvikfjellet

Holdt jeg på her:

krigsmuseet i narvik

Vi trenger jo ikke ta en gjennomgang av Slaget om Narvik akkurat her og nå, men om du skulle trenge det, så kan jeg anbefale Narviksenteret på det sterkeste. Det var torpedoer man kunne ta på (obs! Ikke lov å sitte på!), det var en sånn digital modell der man kunne se skipene komme innover fjorden og hvordan slaget bredte seg utover fjellene rundt, det var masse uniformer og våpen og vitnesbyrd.

Jeg klarer aldri å ta de delene av sånne utstillinger som skal være tankevekkende på alvor, men det er mitt problem. Finnes det vinnere i krig? Hvilket ansvar har vitenskapen for mulighetene den gir? Unnskyld meg, men hvis jeg begynner å tenke på det, så er jeg lei meg i tre måneder, hvor er monteret med reinsdyrbrigaden?

På et tidspunkt så jeg på en stridskanon, og klarte ikke la være å si wow! litt sånn halvhøyt (den kunne skyte 2 200 meter), og da var det en gammel mann som kom bort og sa: «Wow, ja. Ja, det kan du si.» Det er vel ingen hemmelighet at jeg iblant støter på problemer når jeg prøver å omgås middelaldrende menn, men gamle menn, derimot! Han trodde jeg hadde kommet helt fra Oslo for å lære om da britene skøyt på husene i Bjerkvik, og det lot jeg ham fortsette å tro.

Hut deg inn

Biblioteket i Narvik

Så gikk jeg på biblioteket (kjempefint), før jeg ordna meg til å kafeen. Etter en bolle og femti sider i De urolige, gikk jeg på shopping. Shoppet en halvliter Pepsi Max (19 kroner) og et nytt deksel til telefonen min, fordi det gamle har blitt ødelagt (29 kroner). Satt litt på en benk og vurderte å prøve shopping på ekte, men klarte ikke mønstre noen form for motivasjon. Gikk for å ta et bilde av den speilpyramiden isteden, og da jeg kom rundt et hjørne ved utsiktspunktet, skremte jeg to fjortiser som sto og klinte. Eller hooka, da, som det heter nå. Jeg bare: Hei, sorry, jeg skal bare ta et bilde. De bare: Hei. Og så sto de pent og ventet til jeg var ferdig.

Hallén ringte og sa han var ferdig på skirennet, og at vi kunne dra hjem til Harstad. Han hadde blitt nummer tre og var godt fornøyd med utprøvingen av utstyret (?).

burgerking

Alle var enige om osv.

Siri