(hvis du savner løpeblogginga)

(så hender det jeg eller Hallén skriver en linje eller to om løpinga mi, eller mangelen på den, på friluftsinstagrammen:

Jeg tror ikke det blir noen løpeblogging her med det første, så jeg bare sier ifra, sånn hvis du dævver av å ikke vite hvordan det står til med løpinga mi. Du kan fint åpne Instagram i nettleseren din, hvis du vil.

Siri)

To greier om krenkelse

Forrige uke så vi Fornærmelsen på kino. Det var en interessant film, synes jeg, og jeg synes ofte seigklippa filmer uten flashy spesialeffekter er kjedelige. Jeg vet ikke om Fornærmelsen er en god oversettelse av den arabiske tittelen, men det handler altså om to menn som lar krangelen vokse ut av alle proposjoner etter at en av dem spyler den andre med en vannslange.

Filmen undersøker konflikt, hva som kan skape, opprettholde, dempe og forverre den. Den foregår i Beirut, en by som ikke akkurat er ukjent med aggressive religiøse, politiske og sosiale uenigheter, men er, tilsynelatende, dratt helt ned på individnivå.

Av en eller annen grunn minnet fimen meg om Arv og miljø av Vigdis Hjorth, og jeg tror det er fordi den konsentrerer seg så hardt om nettopp uløselig (?) konflikt. Det druknet litt i alt rabalderet rundt den boka, synes jeg, at den er en innmari grundig og omtenksom når det kommer til behandlingen av det å skulle leve uten noen løsning. Bak alt virkelighetsitteraturmaset, familien Hjorths private anliggender og det blinkende neonskiltet med INCEST på, ligger det jo et skikkelig godt, nyansert møte med en gruppe mennesker i hard konflikt.

Nå er selvfølgelig bakteppet for konflikten i Fornærmelsen større og annerledes enn den er i Arv og miljø, men omtenksomheten i dem er den samme, synes jeg. Bare et filmtips på en tirsdag!

Siri

Rå bord

De siste to og et halvt årene har jeg og samboeren min flyttet fem ganger. Hver gang har jeg tenkt at vi jo kan benytte anledningen til å bli minimalister. Eller, det jeg har tenkt at vi kan benytte minimalisme til å gjøre flyttinga enklere. Kaste og gi bort mer, bære og rydde mindre.

Jeg har på ingen måte satt meg inn i minimalisme som ideologi (er det en ideologi?), men jeg innbiller meg at samboeren min har for mye turutstyr og at jeg er for ufokusert til å utøve meningsfull minimalisme. Dessuten virker det som man trenger å bo et sted uten tapet, men med gulv-til-tak-vinduer for å virkelig få mest mulig ut av minst mulig, og det kommer jeg nok aldri til å gjøre. Bare to sekunder, jeg skal gå ut og ta bilde av trappeoppgangen vår.

Dette er en rå bord. Hver gang jeg kommer hjem, tenker jeg: For en rå bord, her kan hva som helst skje.

Grunnen til at vi har flyttet så mange ganger de siste årene, er en blanding av dårlig planlegging fra vår side og litt uflaks. Samma det, nå bor vi med denne borden, og her kan vi bo så lenge vi vil, tror jeg. Vi har til og med gjesterom, så om du har lyst på en liten retreat, er det bare å si fra. Pulten min står på gjesterommet, du kan godt få låne den. Derfra har du utsikt rett ut på hekken og snart er det mørketid.

Selv om jeg ikke er minimalist, kvitter jeg meg med litt ting for hver flytting. Av ren latskap. Så nå eier jeg bare tre hyller med bøker og et par tonn klær. Samtidig har jeg kjøpt meg en sånn tavle til å klistre opp inspirasjonssitater på og en pute til å ha i en stol, så det går sikkert i null. De to tingene hadde jeg aldri kjøpt for et par år siden. Enten har all denne flyttinga vært en større mental belastning enn jeg tror, eller så er det alderen som gjør seg gjeldende. Jeg har, som vi vet, bare 361 dager igjen av 20-årene, også kalt livet.

TIKK

TAKK

Siri

Bok: Motherhood av Sheila Heti

What is the main activity of a woman’s life, if not motherhood? How can I express the absence of this experience, without making central the lack? Can I say what such a life is an experience of not in relation to motherhood?

En gang mens mamma var gravid med min yngste bror, spurte jeg henne om man selv kan bestemme når man skal få barn. Hun svarte ja. Jeg husker ikke annet enn mammas levende mage og min egen lettelse, jeg var fem år gammel. Når jeg nå på dramatisk vis nærmer meg 30, tiden går fort, plutselig er jeg 35, 40, 45, må jeg på et eller annet tidspunkt forholde meg til at svaret på det spørsmålet ikke alltid kommer til å være ja. En dag er det for seint å lage barn inni meg.

Et sted i Motherhood av Sheila Heti, skriver fortelleren at om hun ikke hadde blitt fortalt noe om verden, ville hun funnet opp kjærester, sex, vennskap og kunst for å tilfredsstille dype lengsler inni seg selv. Om hun ikke visste noe om verden, ville hun ikke ha funnet opp barn. Hun hadde ikke kommet på det.

I det ja-et mamma ga meg da jeg lurte på om man selv kan bestemme når man skal få barn, ligger det også et litt skjult alternativ. Svaret på når? kan være aldri.

Jeg synes ikke det er vanskelig å si at jeg er skeptisk til å få barn. Mange generasjoner av kvinner har kjempet hardt for at jeg skal være så fri. Det jeg synes er vanskelig, er å snakke om det på en god måte for alle involverte, inkludert meg selv. Enten sier jeg det jeg mener og føler og er redd for, og det er ikke hyggelig for mødre, eller så sier jeg ikke det jeg mener og føler og er redd for, og det er ikke akkurat konstruktivt for meg selv i denne sammenhengen. Da er det jo jævlig luksus at Sheila Heti har skrevet en bok til meg personlig.

I Motherhood møter vi en forteller som nærmer seg førti og som må slutte med «skal/skal ikke»-leken før tiden tar avgjørelsen for henne. Eller kanskje tiden er den beste til å ta denne avgjørelsen? Hvem vet? Ikke denne fortelleren, for å si det sånn.

Hun stiller spørsmål ved oppleste og vedtatte sannheter, men kommer ikke med forenkla svar eller fjasete oppgulp fra verken Babyforum eller barnefri.no. Sakte men sikkert sirkler hun seg inn mot noe som kanskje kan være en form for svar på det hun lurer på: skal jeg lage et barn?

Viktigere enn å sirkle seg inn på et svar, er ambivalensen. Heti gir plass til det usikre på en måte som er befriende både for meg som leser og som innehaver av det vi rett og slett må anta er en fruktbar kropp. Skråsikkerheten, det bombastiske, mangler nesten helt i denne spørrende romanen. For det er en roman, og det er en vakker roman, både i form og språk.

Jeg vet at det finnes ankepunkter, jeg ser den fraværende farsrollen, jeg ser de karikerte mødrene, jeg er ikke enig i alt Heti sier, eller i hvordan Kunsten er viktigere en alt annet og ordet mor nesten utelukkende blir brukt om den fødende kvinnen. Boka er selvfølgelig navlebeskuende i både bokstavelig og overførert forstand.

Flere (eller, eh, to!) mødre jeg kjenner har sagt at de synes den er provoserende, men jeg har enda ikke klart å forstå helt hvorfor. Kanskje jeg ikke hørte godt nok etter, det skjer jo både titt og ofte, eller kanskje noe inni meg er litt lei av mammaer. Dessuten er jeg så tilfredsstilt over å ha sett meg selv avkledd og avslørt av litteraturen på en måte jeg aldri har opplevd tidligere, at jeg rett og slett ikke veit om boka er god eller ikke. Jeg elsket den.

I know a woman who refuses to mother, refuses to do the most important thing, and therefore becomes the least important woman. Yet the mothers aren’t important, either. None of us are important.

Siri

(En liten oppdatering: Når jeg sier at det kan hende jeg er litt lei av mammaer, så mener jeg på samme måte som at jeg er litt lei av fotball. Jeg er ikke interessert, med mindre noen jeg kjenner spiller, og jeg klarer helt fint å unngå fotballnyheter. Det er en helt normal kjedsomhet, og det er på ingen måte synd på meg! Kanskje er det tvert imot litt slemt av meg, for jeg synes generelt mødre får mye pes.)

29

I dag er den siste bursdagen i 20-årene mine. Jeg spiste kake til lunsj og tenkte på at jeg har 364 dager igjen til jeg er avleggs.

For eksempel er det en god del narkotiske stoffer jeg ikke har prøvd, og det føles rett og slett litt teit å skulle begynne med sånt i 30-årene. Samtidig har jeg definitivt anlegg for avhengighet, så det er mulig jeg bør bruke mine siste 364 dager på noe annet, et prosjekt av noe slag, en slags bauta over 20-årene mine. En gravstein, om du vil.

Jeg vet bare ikke helt hva det burde være. Det eneste jeg vet er at jeg burde komme meg litt ut av komfortsona, for der har jeg tilbrakt nok tid de siste ti årene. Ikke et vondt ord om komfortsona, virkelig ikke, jeg synes strengt tatt den er svært undervurdert, men iblant må man bort for å sette pris på hjemme, ikke sant.

Så de neste 344 dagene har jeg tenkt å skremme meg selv litt. Enten ved å gjøre noen nye ting, eller ved å gjøre noen gamle ting på en ny måte. Kanskje jeg til og med skal ta noen sjanser. Det blir ekkelt.

Siri

Ikke tilgivelse

Jeg leter etter ord. Det er et ord for det man får eller blir tilgodesett med av fellesskapet når man har sagt unnskyld på en tilfredsstillende måte, når man har gitt folk mulighet til å summe seg, når man virkelig har tatt innover seg hva man har gjort, når man har gjort det man kan for å gjøre det godt igjen, selv om det er umulig å gjøre det godt igjen.

Tilgivelse er for privat, synes jeg. Hvis vi gjør det til noe vi som fellesskap kan gi og ta, legger vi en umulig belastning på ofre. Skal jeg sitte her og tilgi Terje Søviknes, liksom? Det var ikke meg han voldtok på landsmøtet i 2000.

Det kan hende man skal kunne være minister selv om man voldtok noen for 18 år siden, det kan hende man skal kunne være praktiserende journalist selv om man har en lang historie med såkalt upassende oppførsel, det kan hende man skal kunne være høyesterettsdommer i USA selv om man overfalt en jente på 80-tallet. Det kan hende svaret er ja på alt dette, det kan hende svaret er nei på alt dette, mest sannsynlig er det vel ja på noe og nei på noe annet.

Jeg leter altså etter et ord, og jeg vil at det skal kunne brukes om folk som har gjort noe, kanskje utilgivelig, men som likevel må få leve og praktisere blant oss. Finnes det? Hvilket ord er det? Hvis det ikke finnes, kan vi for eksempel bruke pågivelse eller noe sånt. Han har fått pågvelse. Han er pågitt. Nå er det på tide å pågi. Forgivelse blir for likt det engelske forgiveness, synes jeg, jeg vil ikke at de over tid skal smelte sammen i uvøren tilgivelse.

Jeg vil at ordet skal si: «Du kan være her, det er greit. Vi har ikke glemt hva du gjorde.»

Men først må man altså si unnskyld på en god måte. Jeg mener ikke perfekt, jeg mener god. Man kan seriøst bare google det.

S