Er gjest i en podkast du kan høre på, hvis du vil

Er med i podkasten til Idunn, "Zille i samtale"

Jeg har en venn med podkast! Det er henne på bildet over her. Hun heter Idunn og har startet et forlag som heter Zille. Jepp, hun har startet forlag på ekte. Snakk om å få ting gjort.

Jeg fikk lov å være med på podkasten hennes, der vi snakker litt om bloggen, om å jobbe alene hele dagen, om bokklubben og om en av de beste bøkene jeg har lest det siste året.

Her kan du finne podden:

Hun stilte morsomme spørsmål, og jeg står for alt jeg sa. Kanskje bortsett fra det med at det ikke finnes noen damer som går rundt og tenker på puppene sine hele tiden, for det tror jeg kanskje det gjør.

Takk for praten, Idunn! Er jeg en influencer nå?

Siri

 

En slags bokklubbpåminnelse

Årets første solstråler på bokhylla

I dag tror jeg bokhylla fikk smake på årets første solstråler. I den anledning vil jeg bare minne om at vi jo har en bokklubb der du er mer enn hjertelig velkommen!

Her er leseplanen i En slags bokklubb framover:

Februar: Innsirkling 1 av Carl Frode Tiller
Mars: Små nøkler store rom av Bjørg Vik (første bok om Elsi Lund)
April og mai: Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad
Juni: Vilhelms værelse av Tove Ditlevsen

Hvis dette ser fristende eller interessant ut, er det bare å søke opp En slags bokklubb på Facebook (eller følgen den lenken) og spørre om å bli medlem. Alle får bli medlem, selvfølgelig!

Jeg pleier å lage en liten video hver uke med det jeg har lest siden sist, også snakker vi litt om det. Det handler mer om å lese bøker enn om å si så mye smart om dem, selv om jeg lærer ting av de andre medlemmene hele tiden.  Dessuten er det veldig hyggelig der inne. Bli med!

Siri

Et forsøk på mildhet

For litt siden skrev jeg om at jeg hadde et lite løpeproblem, at jeg ikke er sikker på om jeg er glad i å løpe lenger. Jeg hadde selvfølgelig tenkt lenge på det før jeg skrev det. Selv om jeg prøver å være ærlig på denne bloggen, jeg er for dum og lat til noe annet, så må jeg jo også forholde meg til at humøret går opp og ned, at jeg vil ha surt godteri én dag og sjokolade den neste. Å si på en løpeblogg at jeg kanskje ikke digger løping mer, var med andre ord noe jeg hadde tenkt på lenge. Årevis, faktisk, uten å bli dramatisk.

Jeg kunne selvfølgelig analysert dette til helvete, men jeg har ikke tenkt å gjøre det her, det blir liksom litt antiklimaks når svaret helt ærlig er til å trekke på skuldrene av. Spiller det noen rolle, egentlig? Løping er bare løping, det er ikke viktig på ordentlig, man kan leve både lenge og vel uten.

Jeg har likevel lyst til å snakke om én ting som definitivt er medvirkende til denne lille, egentlig litt søte, identitetskrisen min, og det er at jeg har lyst til å være sammen med kroppen min på en annen måte enn jeg har vært til nå.

Det høres dramatisk ut, jeg vet det, men vit at vi er helt på mentalt trygg grunn her. Vi snakker utfordring av personlighet og preferanser, ikke omveltning av verdensbilde og frastjålet livsløgn osv. De periodene jeg har følt mest på dette løpeproblemet, har vært gode perioder for meg. Fine tider. Ikke sånne perioder der jeg prøver å rette på noe for å ordne opp i et helt annet problem, hvis du skjønner hva jeg mener.

Greia er iallfall at jeg har lyst til å prøve å være mild mot kroppen min.

Jeg har lyst til å gjøre helt vanlige ting og være fornøyd med det, som å gå tjue minutter på trappemaskinen og ta noen halve pushups. Jeg har lyst til å tenke mer på andre ting, på å ha plass i livet til å ikke alltid lure på når jeg kan få presset inn en treningsøkt. Jeg har lyst til å bevege kroppen på mykere måter, at det ikke alltid trenger å handle om mer eller fortere.

Ikke minst har jeg lyst til å bevege meg uten å måtte fortelle internett om det. Dette er ikke en anklage mot deg som leser, bare så det er sagt, jeg vet godt at jeg har lagt opp til dette selv. Derfor legger jeg også opp til noe annet nå.

Jeg kommer fortsatt til å løpe sub 90 på halvmaraton en dag, tror jeg. Jeg er bare ikke helt sikker på om hele veien dit kommer til å bli dokumentert her. Eller kanskje den gjør det, hvem veit. Foreløpig skal jeg bare holde litt kjeft om løping, ok?

Får blogge om yoga isteden. Neida, skal ikke det. Kan ikke noe om yoga. Har ikke så veldig lyst til å lære noe om det, heller, men kanskje jeg kan blogge om gruppetimer på treningssenteret. Eller noe sånt. Se litt mer på Netflix.

Siri

Om å lage ting

Notatbøker jeg kjøpte i London

Strikker votter med revemotiv

Jeg vil si noe om å lage ting, men jeg er redd for at det blir sånt fjasete og pretensiøst inspirasjonssnakk. Tror jeg prøver likevel, også ser vi åssen det går. Bare vit at jeg prøver å la være å bli en sånn kreativitetsekstremist som synes alle skal drive med eksperimentelle flytskrivingsøvelser eller akvarellmaling.

I det siste har jeg tenkt ganske mye på hvor viktig det er for meg å lage ting. Ikke fordi jeg er spesielt talentfull og resultatet blir flott (I wish), men fordi jeg har skjønt at for å ha det bra, er jeg avhengig av selve prosessen med å lage ting.

Nå sier jeg «å lage ting» med vilje, for jeg prøver å favne bredt her. Med å lage ting mener jeg å skape noe som ikke var der før meg, det betyr som regel tekst, men det gjelder også når jeg strikker, når jeg pusler med bokklubben eller når jeg får være med på å klippe og lime sammen tusenvis av små kremmerhus til en venns eksamensprosjekt. Noen ganger tror jeg det til og med gjelder å legge ut et bilde på Instagram, liksom.

Det er med andre ord ikke de store, viktige tingene vi snakker om. Og det er ikke tingene, resultatene som er viktige for meg, heller, det er laginga. Jeg er veldig glad i å sitte og pusle, i å holde på med mitt, i å være i fred. Noen ganger lager jeg selvfølgelig ting sammen med andre, og det er også fint, og helt sikkert avgjørende på en annen måte, men i den laginga vi snakker om nå, er det bare meg selv og puslinga mi. Å gå fra tomehendt til fullhendt for egen maskin, liksom, å se at der det ikke var noe er det noe nå, og det er på grunn av meg.

Dette virker kanskje selvfølgelig for deg, det er ikke akkurat revolusjonerende å synes det er viktig å utfolde seg, å få brukt kreativiteten sin og å føle seg aktiv og som en lager, ikke bare som konsument, men det har egentlig aldri vært selvsagt for meg, og det har iallfall ikke vært noe jeg har hatt et bevisst forhold til.

Nå er det viktig for meg å påpeke at dette altså ikke er snakk om å uttrykke meg gjennom kunsten eller noe sånt fjas, jeg mener bokstavelig talt det å sitte her med tekstredigereren på bloggen åpen og å si dette her i denne teksten som ikke fantes før jeg prøvde å si det nå nettopp. Dette her er viktig for livskvaliteten min.

Ja, det er hyggelig når det blir noe fint eller bra ut av laginga også, selvfølgelig. Det hender jo, faktisk. Men det er ikke den viktige delen. Dette er den viktige delen.

Da jeg var liten, hadde jeg en skoeske jeg kalte mysterieboksen. Jeg kalte den mysterieboksen fordi det var i den jeg puttet de flotteste skattene mine. Neida. Mysterieboksen var full av dritt og søppel, som for eksempel noen gamle knapper, en tom teiprullkjerne, en ti centimeter lang (jeg målte) kaninpelsremse, to størkna neglelakker, noen paljetter i ulik størrelse, litt gammelt bokbind og noe viskelærstøv jeg likte å rulle fort mellom håndflatene og lage pølser av.

Den viktigste skatten i mysterieboksen, grunnsteinen, den som fikk det andre søppelet til å skinne, var en tube ganske sterkt lim jeg hadde stjålet fra boden.

Poenget med boksen, og grunnen til at jeg var så glad i den, var at den inneholdt ting jeg kunne bruke som jeg ville. Det var ting jeg hadde samlet selv, som jeg kunne knekke, brette, lime og klippe i, uten at jeg ødela noe for noen. Kanskje det rett og slett var et mobilt, lite juleverksted.

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg hadde noen store begrensninger på kreativiteten min da jeg var liten, tvert imot ble jeg oppmuntret til både det ene og det andre, men det som skilte mysterieboksen fra alle de andre fargestiftene og limstiftene og fargepapirene vi hadde, var at mysterieboksen var hemmelig. Eller, jeg trodde iallfall at den var hemmelig. Den var så hemmelig som en skoeske på en femårings rom får blitt, tenker jeg.

Hemmeligholdet av mysterieboksen la noen føringer på hva og hvordan jeg brukte søppelet mitt. Jeg tenkte aldri på hva andre kom til å synes om den paljetterte dolken jeg laget av et glasskår (blod involvert) og noe seig plastelina. Det var liksom ikke med i beregningen hva andre kom til å synes om den, det handlet bare om hva jeg kunne og hva jeg ville og hvordan jeg skulle få det til. Faktisk tenkte jeg ikke på hva jeg skulle bruke den til i det hele tatt, resultatet var for abstrakt.

Når man tar ut andre fra beregninga, så er det veldig mye plass til laging. Når jeg ikke trenger å forsvare noe, eller tenke på hvordan jeg skal formulere noe for å få det til å høres bra eller gøy ut, når jeg liksom slipper å presentere noe, da er det plutselig ganske mye plass til tull og tøys og plattheter, som jo er det de aller fleste greiene jeg lager består av. Dessuten er det deilig å ha en hemmelighet eller to.

(Nå tror du at jeg skriver en hemmelig bok, det gjør jeg ikke, lover, veit du hvor mange ord det er i en bok? Sikkert 100 000, og det kan ikke være tilfeldige ord, heller!)

Likevel holder jeg bare en liten del av det jeg lager hemmelig, og med hemmelig mener jeg egentlig noe som er litt mindre dramatisk enn hemmelig. Diskré, kanskje. Jeg mener bare at når nyttårsforsettet mitt er å skrive dagbok hver dag, så er det ingen som leser den. Jeg skriver ikke bra eller smart i den, jeg skriver fjas, og det er helt greit, nettopp fordi jeg veit at ingen andre skal lese det. Det finnes ingen list å strekke seg etter, det er bare å sette seg ned og få det gjort.

Hemmelige prosjekter høres så alvorlig ut, det høres ikke minst veldig resultatorientert ut, det høres ut som to bloggere som lanserer enda et nettmagasin, og det er egentlig ikke det jeg mener når jeg snakker om hemmeligheter her. Jeg mener små, gode hemmeligheter som bare får være seg selv.

Men jeg vil anbefale alle å skaffe seg et bittelite, hemmelig prosjekt, et prosjekt ingen andre enn deg vet om. Ikke samboeren din, ikke bestevennen din, ikke noen tilfeldige jenter du møtte på do en gang du var full på Last Train.

En hemmelighet som er så liten at den ikke er farlig, så liten at det bare er hyggelig. Det kan være en anonym blogg som utelukkende består av lyktestolpebilder, det kan være et worddokument der du skriver én setning i uka om livet ditt eller noen andres liv, det kan være at du helt stille prøver å pille av den gamle lakken på innsiden av skapet ditt på jobb, litt etter litt, så du til slutt sitter der med en helt bar innside av en skapdør. Jeg veit ikke, jeg. Jeg bare unner alle å ha en liten ting de ikke trenger å dele med andre.

Det jeg egentlig prøver å si, er vel at det er fint å lage ting selv om det jeg lager ikke er bra eller gøy. Ikke fordi jeg til slutt kommer til å lage noe bra hvis jeg holder på lenge nok, enten med flaks eller øving, men fordi det er viktig og deilig og bra for meg å lage ting. Laginga er viktig.

Siri

Sånn ser det ut når vi drar til London for å browse bøker

Non-books-avdelingen på Waterstones Piccadilly, London 2018Denne uka har jeg vært i London med klassen min fra Fagskolen for bokbransjen, for å se på bøker og drikke gin. Finnes det et godt norsk ord for browsing? Vi har vært på omvisning og presentasjoner både her og der, men mest av alt har vi browset. Tittet, kanskje? Jeg bare titter litt. 

Hatchard's Bookshop

Rosa på rosa bellini i Covent Garden

London 2018

Idunn i London

Dina på London Review

Neal's Yard

Fagskolen for bokbransjen i Covent Garden

På toppen av Waterstones Piccadilly

Waterstones Piccadilly

En diiiigg negroni på The Cinnamon Club

Hatchard's Bookshop

Merete browser litt

Maren og Idunn på Foyles

GT i Notting Hill

Jeg bare elsker bøker. Det er en klisjé, men det er også sant og bra. Nå snakker jeg ikke om at jeg er litteraturinteressert, selv om jeg selvfølgelig er det også, det er vanskelig å skille de to, jeg snakker om at jeg elsker konseptet bok. Tilgjengeligheten i det, liksom. At man bare kan gå bort til en hylle, enten den er fysisk eller digital, og plukke seg en historie. Æsj, det høres banalt ut når jeg skriver det sånn. Stryk alt det der, jeg kan bare ikke tro at menneskene har funnet opp å putte ord i skrift og så putte skrifta inn i permer og så bare lage så mange sånne permer som mulig.

⇒ Et innlegg om lesesnobberi

Det er fint å være på tur med folk som kan mye mer om litteratur enn meg, for det betyr både at jeg lærer ting og at jeg setter mer pris på å lese for gøy, ikke for studiepoeng. Tenk for en luksus å kunne spørre ut i lufta: «Hva er egentlig greia med Bukowski?» Også svarer noen helt konkret og forståelig. Også slipper jeg å google det og egentlig ikke forstå det jeg leser.

Jeg føler meg kvalmt heldig og takknemlig for at jeg får lære så mye gøy og spennende, og ikke minst for at jeg synes noe er gøy og spennende. Det er faktisk ikke en selvfølge. Å være interessert er også en luksus.

Jeg synes alltid det er morsommere å høre om hvorfor folk liker ting de liker, enn hvorfor de ikke liker ting de ikke liker. Hva er det med boka som gjør at du liker den? Entusiasme er deilig, spesielt fordi jeg har lett for å havne på det motsatte kjøret selv, der jeg bare kverner dritt til det er dritt overalt.

Det er jo ofte vanskeligere å svare på hva man liker enn hva man ikke liker, men det er kanskje også en av grunnene til at jeg synes det er mer interessant. Jeg øver meg på å sette ord på det jeg liker, for da er det lettere for meg å føle på det, kan liksom lage en nesten håndfast klump med digg og kjenne på den når jeg trenger det.

For jeg er ikke en myk person, jeg er skarp i kantene, og da gjelder det å ikke skrape opp dem rundt meg for mye. Her er for eksempel meg da en i klassen min ikke kjente igjen stemmen til Harry Styles:

Det er Harry Styles, bitch!

Er en vandrende meme, veit du.

Her er bøkene jeg fikk med meg fra London:

Mary Beard, Maggie Nelson, Ali Smith, Reni Eddo-Lodge, Kenneth Clark

Snakkes!
Siri

Et løpende identitetsproblem

10k Harstadkarusellen

Jeg har alltid løpt. Sakte, fortere, ganske mye, ganske lite, i perioder ikke i det hele tatt, men alltid kommet tilbake, enten med vilje eller av ren og skjær flaks. Uavhengig av mengde og intensitet på løpinga, har jeg alltid vært en sånn som løper. Ikke fordi jeg har følt at jeg har måttet, men fordi jeg har likt å løpe. Jeg har likt å knyte på meg skoene, bli sliten, svett, og ikke minst har jeg likt å få være alene i en sånn mental sone der det er plass til å flyte dit man vil.

Likevel har jeg aldri tenkt på meg selv som noen løper. Det har liksom vært for drøyt for meg. Jeg liker å sette en fot foran den andre i et tempo som er raskere enn gange, ikke å studere pulskurver, lage detaljerte planer og brune smoothier. Dette har altså ikke med hvor mye eller lite jeg faktisk har løpt, men at hele den løperidentiteten har føltes too much. Litt kvelende, kanskje.

Dette høres jo veldig gubbete ut, at jeg liksom er mer opptatt av å være i ett med meg selv og naturen, enn av å logge øktene mine på Strava, og det er virkelig ikke sånn jeg mener det. Jeg mener bare at jeg liker å løpe, jeg synes det er helt ok å logge øktene mine på Strava, og jeg synes det er kjedelig å snakke om å løpe fortere og fortere og fortere hele tiden.

Det har jeg levd fint med hele livet, selv i perioder der jeg i stor grad er omgitt av folk som løper 16 kilometer på mølla 05:30 en mandagsmorgen. Jeg er glad i mange folk som kunne funnet på å gjøre det, altså, dette er ikke en evaluering av deres mentale tilstand eller noe sånt. Den er sikkert fin, den (den er ikke det, veit du, men det er ikke min sak). Ok, jeg har altså levd helt fint med en sånn avmålt løperidentitet hele livet.

Men nå har det skjedd et eller annet som har rokket ved den. Jeg har prøvd å formulere det på forskjellige, hyggeligere måter, men jeg kommer liksom ikke forbi dette:

Jeg vet ikke om jeg liker å løpe lenger.

Jada, selvfølgelig er det sånt som går opp og ned, jeg har hatt mange, lange perioder der jeg bare pusler rundt i joggesko, eller der jeg må tvinge meg ut på hver eneste løpetur, og kanskje egentlig ikke synes det er så veldig gøy. Dette er noe annet, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Jeg har aldri vært arrogant nok til å tenke at løping eller trening er viktig, men jeg har tenkt at det er viktig for meg. Og nå er det plutselig ikke viktig mer.

Plutselig er en overdrivelse, jeg har følt og kjent på dette i flere år, at jeg prøver og prøver og prøver, men ikke finner det jeg pleide å finne i løpinga. Jeg ser andre som løper, og tenker: Jaja, fint for deg. Ikke: Jeg vil også løpe. Heller ikke dennes slemme kusine: Jeg burde også løpe.

Selvfølgelig har jeg hatt mange skikkelig fine og digge løperopplevelser de siste årene, mange av dem kan du finne i arkivet på denne bloggen. Og jeg kommer heller ikke til å slutte å løpe, jeg vet ikke om det går an for meg.

Jeg ville bare fortelle om min lille og totalt ufarlige identitetskrise. For hva gjør man egentlig, når det ene kommodebeinet knekker og man står der som en sånn skeiv IKEA-utstilling?

Jeg veit ikke helt, men du kan jo få bli med mens jeg finner det ut.

Siri

 

PS. Jeg trenger ikke trøst, men jeg trenger ikke kjeft eller sleivete råd, heller.

Hei, kjære bloggen

qwerty bitch

I år er det ti år siden jeg begynte å blogge. Ja, det er sant, det første innlegget mitt var bare:

Hei aper!

To ord, én kommafeil.

Jeg elsker denne bloggen. Den er livsverket mitt, og det mener jeg både på fjas og på ekte.

Selv om jeg aldri har tatt bloggen helt på alvor, hvis du skjønner hva jeg mener, så har den lært meg mye, på alvor, og gitt meg både venner og jobbmuligheter. På alvor. Samtidig er det nok mangelen på alvor, som gjør at jeg har syntes dette har vært så gøy, så lenge.

Men jeg er jo en ganske annen nå, enn da jeg skrev mitt første innlegg som 18-åring. Jeg har andre behov, interesser og meninger, jeg skriver, snakker og tenker annerledes. Heldigvis.

Kanskje jeg har blitt voksen sammen med bloggen. Det er ganske stas å tenke på. Jeg håper at bloggen også har blitt det. Voksen, altså.

En stund nå, kanskje en del år, om jeg skal være helt ærlig, har bloggen føltes som noe jeg kunne skrevet da jeg var 20, 22, 23. Nå er det på tide at jeg gir meg selv plass til å skrive bloggen til en 28-åring. Er jeg heldig, får jeg en gang i framtiden skrive bloggen til en 40-åring.

Kanskje det kommer til å føles annerledes for deg også, eller kanskje det blir helt umerkelig. Vi får se, jeg aner jo ikke hvordan man gjør det ennå. Jeg veit bare at jeg må gjøre noe.

Vi snakkes når jeg har lyst til det. Og om jeg ikke har vært tydelig nok på det i dette innlegget, så er det du som er den aller beste delen av denne bloggen. GID for alltid.

Jeg lover at jeg aldri kommer til å ta bloggen på alvor.

Siri