Trim uke 49

grimase trim uke 49

Jeg kunne ha sagt at jeg har tilpasset meg, at jeg elsker alle former for skigåing og at mørketida ikke er så ille når man først venner seg til det. Problemet er bare at den eneste skitypen jeg liker, er vannski, og at mørketida virkelig har fucket med hele livssystemet mitt.

I dag sov jeg til klokka 12. KLOKKA 12. Jeg har aldri sovet lenger enn klokka 10 noen gang før, og da har jeg lagt meg sånn i 8-tiden på morgenkvisten. Dette er helt ute av kontroll. Hva blir det neste? At jeg engasjerer meg når noen sender meg en Trump-link fordi de vet at jeg ikke liker det? At jeg slutter å skrive «få ham av lufta for helllvette» på facebookveggen til NRK, hver eneste gang Dan Børge Akerø er på? At jeg klarer å komme meg ut på trening regelmessig, fordi jeg uansett synes det er kjipt å eksistere i totalt mørke, så jeg kan like gjerne ha det kjipt i snøen? Hvem vet.

trim uke 49 mørketid

Foreløpig ligger jeg godt her. Langt, langt, langt under dyna.

Mål for neste treningsuke:

  • Komme meg ut én gang.
  • Ikke drepe eller drapstrue noen.

S

Julekalender, 4. desember

Les del tre her.

julekalender 4. desember

Sukkertoppen bakeri og konditori lå på torget i Harstad, med prima utsikt til julegrana midt på plassen. Kasper vurderte treet mens han tørket av et av bordene nærmest vinduet og dro tunga forsiktig over leppene, som fortsatt smakte en anelse salt. Lysene satt litt langt fra hverandre, men sånn måtte det bli når de valgte en så omfangsrik gran. Stjerna satt iallfall godt og trygt langt nedi skjegget, selv ikke den gufsne vinden fra nord-øst kunne rikke på den.

LES DET VERSTE VRØVLET OM SUSHISPISING EVER HER⇒

Julekalender, 2. desember

Les del 1 her.

2

Huden hennes hadde et grønnlig skjær mot de hvite badeflisene. Kasper måtte lene seg rundt henne for å vise hvordan man skrudde på dusjen. Hun luktet sjørsprøyt og saltrimete dekk. Da strålen traff henne i nakken, skvatt hun til siden og så forskrekket opp på dusjhodet. “I helvete!” hveste hun, og han klarte ikke la være å fnise. Han hadde alltid tenkt på seg selv som en hyggelig fyr, men dette her var jo helt absurd. Lyden fikk henne til å snu seg mot ham. Han hadde ikke lagt merke til tennene hennes før hun smilte til ham der i dusjen. De var små og spisse, kanskje et resultat av langvarig misbruk av det stoffet hun for øyeblikket cruiset hardt på. Nå var dette bare en teori basert på enkelte av figurene på Orange Is the New Black, og det var egentlig ikke så ille når han så nærmere etter. Leppene hennes lå stramt om den runde munnen, og smilet minnet om åpningen på et hangarskip. Som om hun åpnet munnen og gapte i en slags etterligning av et smil.

LES RESTEN AV SYNDENS BOK HER⇒

Julekalender, 1. desember

Jeg må jo bare på beklage dette på forskudd.

en våt og klam julekalender

1-2

Til å være det vanskeligste deloppdraget, var bossen i vanntempelet overraskende lett. Morpha, en giant aquatic amoeba, hadde en rosa hjerneklump et sted inni alt slimet, og det var bare å hekte den ut med hookshoten og gå amok med sverdet. Det gjaldt å gå for den åpenbare svakheten, det hadde han alltid ment. Kasper lagret spillet og lente seg tilbake i den ergonomisk riktige kontorstolen. Ifølge den knuste skjermen på telefonen hans, var klokka halv fem om morgenen. På denne tiden av året var det mørkt uansett, og det fucket som vanlig med døgnrytmen hans. Om bare to timer måtte han uansett stå opp og gå på jobb, så han kunne like gjerne gå en tur med Fluffy nå.

LES RESTEN AV DRITTEN HER⇒

Best of kommentarfeltet i november

nok-en-krenkenfesunshinethatmakesmyday

snusmunmriken

jessheimny

Mitt nye mål også; Slutty 110.
Jeg makter ikke følge opplegg, så satser på flaks.
Løp maraton i dag – perset faktisk med 8 minutter. Det ER mulig!

– Mrs Johansen

Godt å høre! Og grattis! Løp du i New York??

– Siri

Nesten: Jessheim.

– Mrs J

meg nielson

I hjembygda er det tradisjon at «kjøpmannen» (i 2016 vil det si han eller hun som eier den lokale butikken) kler seg ut med frakk og hodelykt, og setter til skogs på ski for å skremme de lokale barna under aliaset «Den Sorte Dame». Det blir riktig nok ikke ordentlig mørketid her, men «kjøpmannen» syns det er drit gøy, så mitt forslag til deg er å bringe denne tradisjonen til Harstad.

Karoline

Er dette noe som skjer daglig/ukentlig/til jul? Jeg vil også drive nærbutikk og skremme unger.

– Trine

Det begynner som regel i oktober/november, og varer til det blir sommertid igjen. Det finnes ingen timeplan, så man vet aldri når Den Sorte Dame dukker opp, eller om man vil se henne i det hele tatt. Jeg har bare sett henne en gang, da jeg var 8, og som resultat holdt jeg meg inne resten av vinteren. (Barna vet selvfølgelig ikke at det er kjøpmannen. Det skal være litt som med julenissen.

Karoline

Herregud vil bo i den bygda. Da jeg var liten var vi jo redde for å møte blottere, pedoer eller nynazister. Og gærne folk med kniv.

– Anne

Vi har PedoGeir og BlotteLars da, så det er ikke bare fryd og gammen

Karoline

vottemari

kirkebrann

Og så var det hele den Dagbladet-greia. Der var det rett og slett innmari mye dritt, og jeg tror jeg har slettet et sted mellom 15 og 30 kommentarer fra det blogginnlegget. Heldigvis har jeg ingen råderett over Dagbladets eksterne kommentarfelt, så for å si det med en på Dagbladet Meninger sin facebookside:

virker-som-det-er

Så har vi min alltimefavoritt her:

betlehemsstjerna

Det var klassikere som:

pakk-alle-inn-i-bomull-og-vatt-forby-vitser-og-humor-d

Og:

nok-en-krenkenfesunshinethatmakesmyday

For ikke å snakke om Per:

dicks i bloggmiljøet

Også var det selvfølgelig annet grums, og litt grums i mailboksen min (noen som trenger en voldtektsvits eller fem?), men det tåler jeg, overraskende nok. Alt i alt har det gått bra, og jeg har igjen blitt minnet på hvor diiiiigg kommentarfeltet på denne bloggen pleier å være. Jeg er sååå glad i dere. Og i morgen er det desember!

Siri

Julemarked på låven

julemarked001

I går var det første søndag i advent, og julemarked på låven på Røkenes gård. Det var deilig etter en lang lørdag med mye knebling av menn.

julemarked006

julemarked002

Det var haugevis av fine votter der, og jeg vurderte å kjøpe noen par, si at det er jeg som har strikket dem, og gi dem bort til jul. Strikkestoltheten seiret, da, og det får bli plan b når jeg får skikkelig dårlig tid med julegavene en gang rundt 20. desember. Eller? Det er det vel umulig å dobbeltsjekke. Kanskje jeg ikke kan strikke i det hele tatt, kanskje det er Gudrun som har strikket alle prosjektene jeg skryter av. Hvem vet.

julemarked007

julemarked003

Dødskoselig å være på en julegård i skumringen mens det snødde ute og knitra i peisen inne. Jeg dro hjem og hørte på P7 Klem Jul mens jeg shottet gløgg og snorta mandelhakk.

julemarked0010

julemarked004

Siden julepynten vår ligger i en pappeske på pikerommet mitt i Oslo, hadde jeg bestemt meg for å kjøpe én julepynt. Det ble dette lyset:

julemarked008

Noen i livet mitt var ikke helt fornøyd, men jeg kjøpte også:

julemarked009

Så det var greit.

Siri

Trim uke 47

Rumpa mi hadde slått seg litt mer enn først antatt. Måtte ta denne uka helt av. Det går jo bra, jeg har jo ikke så mye jeg skulle rukket. Nå er den tilbake til den bleikrgrønne fargen den pleier å ha på denne tiden av året, og i dag har jeg jogget en halvtime. Det gikk fint. Sånn hvis du ser bort fra føret:

20161127_171054

20161127_170936

Det er litt av et styr å løpe nå. Man må på med fullt utstyr. Våtsokker og refleksvest og supertøy og rumpevarmer og hodelykt og masse ekstra dill. Og så kommer man seg ut, og så har man en times kaving foran deg. Dessuten er det mørkt. Jaja. Man kan iallfall se julelysene godt. Og høre på 8 Days of Christmas med Destiny’s Child, som er den eneste julesangen som finnes, om du spør meg. Det går egentlig greit. Spesielt fordi jeg vet at en jeg bor sammen med har truet med å finne fram skiene mine snart. SKrEkK & GrU.

S

 

#runarmåsvare

lille my

Her er det jeg tror skjedde i Stars Hollow forrige gang: Rory helte et pappkrus med svart kaffe i hodet på en fraternity-fyr med blond lugg og dyr bil. Var det noe fallskjermhopping involvert? Usikker. Lorelai snakket veldig fort til han gretne på dineren. Kirk gikk rundt og sa ting.

Ok, jeg skjønner at jeg må se en recap før jeg begynner på de nye episodene. Så det skal jeg gjøre nå, for jeg tar mitt nye mummikoppliv på alvor. Folk med mummikopper er opptatt av Gilmore Girls. Sjekk forresten den Lille My-koppen jeg fikk av Laila! Tusen takk, Laila! Nå har jeg en komplett samling, både kopp til meg selv og en gjest eller en livspartner.

Mens jeg smeller opp Netflix og nipper søtt av en mummikopp, kommer jeg også til å refreshe kommentarfeltet på den voldektsvitsgreia mi. Etter at Dagbladet republiserte innlegget, har vi fått litt besøk utenfra i kommentarfeltet. Det har vi sikkert godt av. Sånn generelt. En av de nyankomne heter Runar og har sin egen blogg, der han har skrevet et lekkert lite innlegg som svar på min greie. Kan for øvrig anbefale å sjekke ut resten av bloggen også, der er det litt av hvert å sperre opp øynene av. Men nå har jeg altså stilt ham et viktig spørsmål både på hans egen blogg og i kommentarfeltet mitt, og han nekter å svare. Så jeg blir nok sikkert sittende her resten av kvelden, til Runar svarer på hva som er den beste Backstreet Boys-sangen.

Oppdatering 1: Det viser seg at jeg ikke er så interessert i Gilmore Girls. Runar har fortsatt ikke svart.

Oppdatering 2: Runar har svart! Han synes den beste Backstreet Boys-sangen er I Want It That Way.

Siri

The Ring

the-ring

Jeg var 13 år gammel og på Danskebåten. Vi var, som hver vår, på vei til orienteringsløp på Sjælland, en rimelig forblåst affære. Jeg elsket det. Etter mange måneder med snø, slaps og trange gymsaler, skulle vi endelig få løpt fra oss i kratt og lyng og sand. Dessuten var sjelden noen av mine foresatte med, og jeg kunne jazze så mye jeg ville med gjengen.

Danskebåten er ganske kul når du er 13 år. Teppegulvet gjør det mulig å løpe fort eller snike seg gjennom gangene, uten at noen kan klage på støy. Man må ha nøkkelkort for å komme inn på kabinen, så det er enkelt å stenge voksne ute. Kiosken har maxipakker med alt mulig godteri, og Marabou-platene er dobbelt så svære og ganske mye mer eksotiske enn Freia-platene hjemme. For ikke å snakke om hopping opp og ned trappene i vinden på dekk. Dessuten er det både badebasseng og kino der.

Vi gikk på kino. Jeg, min jevngamle venn og noen folk som var bittelitt eldre enn oss. Når man er 13 år, er det helt umulig å si hva slags utslag en aldersforskjell på ett år har. Jeg var nok en moden, det betyr sur, 13-åring, men jeg hadde på ingen måte den kulturelle bagasjen som skulle til for å takle en ordentlig skrekkfilm. Kinosalen var liten, kanskje 40 seter, om ikke mindre. Vi satt på første rad, jeg kunne strekke ut beinet og ta på lerretet med foten, og så en film om et morderisk gjenferd som kom ut av tv-skjermen og forårsaket en smertefull død.

Jeg var livredd.

Når jeg skriver livredd, så mener jeg livredd. Redd for mitt liv. Ikke bare for mitt liv, når jeg tenker meg om, men for mitt liv etter døden også. Blodårene mine lå plutselig utenpå huden, helt eksponert, jeg var støl i kjeven i dagevis etterpå. Det var i løpet av disse 115 minuttene jeg utviklet et grep jeg senere i livet har hatt god bruk for, nemlig skrekkfilmgrepet. Skrekkfilmgrepet er når man putter tomlene i ørene og holder seg for øynene med resten av fingrene. Som kjent er det lydene man skvetter av. Man kan myse litt forsiktig gjennom fingrene når det føles trygt. Problemet med The Ring, er at det aldri er trygt. Selv i de rolige øyeblikkene, virker alt håpløst. Hele dritten er grå og regnfull, du får ikke en gang slappe av etter at du er død.

Likene i denne skrekkfilmen var de første skrekkfilmlikene jeg virkelig så. Når folk bruker ordet skrekk, tenker jeg fortsatt på det forvridde, blågrå ansiktet til en fyr i en lenestol. Men det er ikke det verste. Selvfølgelig ikke. Det verste er jenta.

Hvitkledd, med langt, svart hår hengende foran ansiktet. Våt og bleik etter å ha blitt kasta i en brønn, men sint nok og lei seg nok til å komme kravlende gjennom tv-skjermen din om du har vært dum nok til å putte den halvcreepy VHS-en i videospilleren din. Høflig som hun er, ringer hun på forhånd. You will die in seven days, sier hun.

Som du skjønner, var jeg skvetten resten av turen. Teppegulv er ikke så fett når det er du som er byttet. Jeg sov ikke, men brukte min helt nye Nokia 3310 til å lyse opp min side av senga i et grønnlig skjær. Det hjalp ikke. Dyner og sengetøy er ingen beskyttelse mot et monster som har dødd tusen døder. Romkameraten min hadde langt, mørkt hår, noen ganger fikk jeg det på puta mi. En kveld lå det et hårstrå på kanten av vasken. Jeg skyldte det halvveis ned i sluket, før jeg kom på at det ikke hjalp noe som helst, og kastet det i søpla isteden.

Jeg så hvite gevanter i sidesynet i årevis. Skal jeg være helt ærlig, kan jeg fortsatt skremme meg selv med det, om jeg prøver. Spesielt i klamme miljøer, som på hytter ved sjøen og på badet. Da er det lett å forestille seg innsiden av en brønn. For ikke lenge siden knuste jeg tannglasset mitt, fordi jeg skvatt sånn av et brunt håndkle som hang bak meg da jeg så meg i speilet. Det så ut som langt, svart hår. I år er det 13 år siden jeg så The Ring.

Selv her jeg sitter, i min egen lyse, varme, tørre stue, i min egen lyse, varme, tørre kropp, kan jeg bli litt harehjerta. Jeg skulle tegnet en illustrasjon til deg, sånn som jeg pleier til filminnleggene mine, men det måtte ha vært en sånn hard, svart ring av kulepenn, og jeg har rett og slett ikke lyst.

Håper vi snakkes i morra.

Siri

Til en mann

Her om dagen snakket jeg med T om det å si ifra. Hun har skrevet litt om det her. I hennes tilfelle handler det om et konkret eksempel der hun plutselig var blitt punchline i en voldtektsspøk. Det er ikke så veldig kult, av mange årsaker. Min erfaring tilsier at det ikke er så gøy å kose seg i ett sekund, for å i neste sitte der og lure på hva slags kvinnesyn vennene dine egentlig har, om du må ødelegge stemningen ved å si ifra om at sånt ikke er greit, og bli hun kjipe kjerringa igjen, eller om du i verste fall må føre opp noen av dem på den mentale lista over menn du unngår å være alene med.

Jeg er en sånn som sier ifra. Nå skal jeg verken skryte på meg å alltid gjøre det, eller å alltid skjønne når jeg burde gjøre det, men som regel sier jeg ifra. I noen situasjoner har det vært dritvanskelig. Det var ikke så kult å be den eldre mannen jeg møtte i jobbsammenheng, om å forklare den blowjobevegelsen han gjorde da jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe ham med. Det var ikke så kult å være hun som ødela stemningen da gutta fant fram de bildene av en norsk toppblogger.

Det var heller ikke så kult å ikke si fra da jeg ble fortalt at mitt “ellers takk” til invitasjon om tomannsnach ikke var “tydelig nok til å holde i retten”. Selv om han som sa det var en venn, og jeg skjønner at det var en vits som skulle spille på straffefriheten i voldektssaker. Der jeg sto ved Birkelunden klokka to om natta, syntes jeg det var enda mindre morsomt enn jeg ville gjort midt på lyse dagen. Midt på dagen hadde jeg heller ikke følt meg tvunget til å le, for å prøve unngå en eskalerende situasjon.

Her er greia med voldtektsvitser og det som kan virke som nedverdigende, men tilfeldige kommentarer om kvinner: det er en spøk for deg, men det er virkeligheten for absolutt alle kvinner. Ikke alle kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep, men en god del blir faktisk det. Antallet avhenger av hva du legger i begrepet, selvfølgelig, men det er uansett mange nok til at du har møtt flere. Du møter dem mest sannsynlig hver eneste dag. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe kjipere enn å være han fyren som slår en roofievits til noen som har opplevd å få noe i drinken sin.

Det er også sånn at selv om man er så heldig å ha sluppet, så er muligheten for det alltid tilstede. Alltid. I hverdagen. Når som helst. Så det du i beste fall gjør når du joker rundt med sånt, er å si: “Jeg klarer ikke å sette meg inn i livet ditt.” I verste fall sier du: “Jeg bryr meg ikke.”

Dessuten, og dette er kanskje det viktigste poenget mitt, kan det hende at noen som ikke burde hørt den vitsen eller den slengkommentaren, hører den. Nå snakker jeg ikke om kvinner eller andre som burde vært skånet, jeg snakker om noen menn. For uansett hvordan vi vrir og vender på det, så blir mange overgrep begått av vanlige menn. Ikke ustabile menn som har opplevd ekstreme ting, eller som er drevet av en medfødt eller påtvunget ondskap. De er vanlige menn. Å kalle dem monstre, er å aktivt velge å se bort fra de delene av vår kultur som gjør det mulig for dem å handle på den måten. Jeg sier ikke at jeg tror du er en potensiell voldtektsmann, jeg sier at jeg tror vennen din er det. Du veit hvilken jeg mener.

Hvis du synes det er ubehagelig å høre, så er det et godt tegn. Det ubehaget har jeg lyst til å utnytte nå.

Hadde du giddi å være den som sier ifra neste gang? Så kan vi dele litt på den børa? Jeg tar den delen med å være redd og sint, og så kan du ta den delen med å si ifra neste gang du hører noen gjøre et ordspill på navnet til offeret i Hemsedalsaken? Det hadde gjort livet mitt lettere og bedre. Dessuten tror jeg at det som gjør at noen menn aldri har lært seg at en kvinnes nei betyr nei, er det samme som gjør at det at du sier ifra, veier tyngre enn når jeg sier ifra. (Det er absurd, så klart.)

Jeg vet at det hadde betydd mye for folk som kanskje ikke klarer å si til deg at det betyr mye for dem. Det kan være helt avgjørende for noen som aldri kommer til å få vite om det, en gang. Nå er jeg i utgangspunktet imot at man skal få poeng for å klare minimumskravet, som man jo kan argumentere for at det å si ifra er, men i dette tilfellet skal jeg gjøre et unntak. Kan du plis være med å avnormalisere det kvinnesynet som ligger til grunn for at vanlige menn synes det er innafor å midlertidig avlyse kvinners rett til å bestemme over egen kropp?

Jeg skal ikke selge det så hardt inn til deg, jeg tror at du enten skjønner greia, eller så skjønner du ikke greia. Det at du ikke skjønner greia, betyr ikke at du har tenkt å voldta noen. Det betyr kanskje bare at du ikke bryr deg så mye om noen andre gjør det, heller. Du kan i så fall gjerne slutte å lese denne bloggen, for du creeper meg noe jævlig ut.

Det er ikke lett å si fra. Jeg synes ofte det er vanskelig, og jeg har øvd veldig lenge. Så jeg skjønner at det ikke er så fristende. Seriøst, jeg skjønner det kjempegodt. Dessuten blir det vanskeligere og vanskeligere jo bedre man kjenner noen og jo gladere man er i dem, så det å si ifra til en bror, en far, en livspartner eller en god venn, er kjempevanskelig. Plis prøv likevel. Jeg synes det er litt lettere å si fra til noen jeg er glad i, hvis jeg gjør det på tomannshånd og aktivt prøver å la være å drite dem ut. Det kan man gjøre ved å stille spørsmål underveis og å legge saken død etterpå. (Det finnes sikkert flere tips for det, så bare rop ut om du har noen.) Egentlig synes jeg jo at man fortjener litt offentlig skrape om man virkelig plumper uti med noe skikkelig dritt, men det er sjelden mest effektivt og ikke alltid nødvendig. Selv om jeg altså synes det raseriet som ligger bak en godt timet utdriting av andres sexisme, absolutt er rettferdiggjort og fortjent. Jeg sier bare at du ikke trenger å starte der.

Greia med å si ifra, er at det ikke er så mye som skal til. Om vi snakker vitsing og jazzing med gutta, så er vel humor aller mest et slags verktøy for å skape samhold i en gruppe. I det du ekskluderer deg selv fra den gruppa ved å si ifra, faller det på steingrunn.

Her er noen forslag til hvordan man kan begynne:

  • Noora-varianten: “Hehehe, var det ei litta voldtektsvits jeg hørte der?”
  • Jazze med gutta: “Fy faen, jeg bare elsker god stemning, øl og seksuell trakassering!”
  • Rett fram: “Jeg synes ikke vi skal snakke sånn om damer, jeg.”
  • Retro: ”Er dette 1902? For det høres ut som du tror du har rett på sex?»
  • Stygging: “Oj, nå høres du ut som en voldtektsmann.»
  • Bokstavelig: «Hun ber ikke om det med mindre hun bokstavelig talt ber om det.»
  • Bokstavelig II: «Jeg skjønner ikke hva ordet slutty betyr, en gang.»
  • Listhaug-varianten: ”Dette hører ikke til vår kultur, folkens.“
  • Den ryddige måten: ”Ikke si sånt, tenk om en voldtektsmann hører deg og tror det er greit.“
  • Gjenta det-varianten: ”Jeg skjønte ikke den vitsen der, ass. Sorry. Kan du forklare den for meg?“
  • Smiske-varianten: «Jeg synes ikke den oppførselen der står helt i stil med din ellers innmari oppegående, beleste & sexy personlighet?»
  • Personlig utviklings-varianten: “Jeg prøver å bli flinkere til å se på kvinner som fullverdige mennesker, så hadde det vært greit om vi holdt de vitsene for oss selv?”

Jeg hadde ikke spurt hvis jeg ikke trodde du kunne klare det. Ilu osv.

Siri

Tre lettleste, romantiske bøker jeg har lest i det siste

romaaance

At Any Price av Brenna Aubrey
Ganske kjedelig og dårlig. Handler om en blogger som auksjonerer bort jomfrudommen sin. Veldig mye fram og tilbake med gjennomføringa av førstegangsligget. Syntes ikke kjekkasen hørtes verken digg eller kul ut, dessuten virket selve ligginga dårlig. Vanskelig bok å forholde seg til på alle plan. Kom ikke gjennom hele. Kjekkasscore: 10/69

A Rogue by Any Other Name av Sarah MacLean
Historisk romance satt i England en eller annen gang på 1800-tallet (tror jeg). Tar litt tid før ligginga kommer ordentlig i gang, men det er både gambling og hevn involvert, så det går greit. Og minst ett (foreløpig) kjærlighetsløst ekteskap, da. Gjennomsnittlig kjekkas. Ja, nei, assa. Helt ok, hvis du absolutt må. Sånt man leser når man har lest Pride and Prejudice litt for mange ganger. Kjekkasscore: 30/69

Kiss of Steel av Bec McMaster
Steampunkromance på sitt beste. Greit, dette er den eneste jeg har lest. Litt langtekkelig, men sånn helt middels interessant plott, så ok. Ble litt fenget, skal innrømme det. Fikk både vampyrer, adel og steampunkmaskineri. En av de bedre hovedpersonene jeg har vært borti i sånne bøker, veier opp for at jeg aldri i livet ville ligget med kjekkasen. Kjekkasscore: 20/69

Siri