Tre ting jeg har likt i det siste

The Pisces av Melissa Broder og Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

En tv-serie som heter Killing Eve

Killing Eve går på HBO, og det er den første tv-serien jeg har brydd meg ordentlig om på en god stund. Sandra Oh (Christina Yang!) spiller Eve, en slags etterforsker i en slags sikkerhetstjeneste, som jakter på en seriemorder som opererer over hele Europa.

Seriemorderen heter Villanelle og er rett og slett helt pling i bollen og svært god til å drepe. Plottet utvikler seg til en slags katt og mus-lek, der det ikke alltid er like sikkert hvem som jakter på hvem.

Villanelle og Eve i Killing Eve

Jada, det er spennende, men det er aller mest forfriskende. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi det ikke handler om en alkoholisert og traumatisert politmann som nekter å få hjelp. Sandrah Oh er som alltid helt top notch, Jodie Comer er en stjerne i rollen som Villanelle, Fiona Shaw er der med det magiske trynet sitt. Det er tyll! Det er giftmord! Det er et slitent, engelsk kontor som lukter vondt! Det er ikke bare kvinner som dør! Det er morsomt! Det er to personer som virkelig trenger noen å jakte på!

En bok av Melissa Broder som heter The Pisces

But my longing leaked out in other places. It was in my love for Sappho, the divine feminine. I craved that nurturing, to be swallowed up in the arms of Aphrodite herself, rocked and held. But I was afraid to ask women for it, afraid they would die on me or reject me in some other way. So I looked for it in men who could not give it.

Ok, denne anbefalingen kommer med massive forbehold, bare så det er sagt.

Her på bloggen har vi jo hatt noen interessante diskusjoner om hvordan et eventuelt samleie mellom menneske og havfrue skulle foregått. Etter å ha gjort litt research med The Shape of Water tidligere i vinter, var jeg egentlig ganske skuffa. Den ga virkelig ikke svar på noe som helst. Er det penetrering? Med hva? Eventuelt hvor? Spørsmålene er mange, og den filmen ga ikke svar på noe som helst. Feigt av del Toro, spør du meg. Men uansett.

the pisces

The Pisces blir markedsført som en fantasyromanse, altså en kjærlighetshistorie i underholdningssjangeren, med mytologiske elementer (les: havfrue). Jeg bare: Eeeendelig skal jeg få svar på logistikken rundt interartsligging! Og det gjorde jeg jo også, men The Pisces var ganske langt fra det jeg så for meg. Istedenfor å handle om kjærlighet og sex og hjelp, jeg har en kjekk havfrue i badekaret, handlet den i overveldende grad om hovedpersonens eksistensielle krise.

Jeg liker en eksistensiell krise iblant, jeg, og dette var en sånn «alltid deprimert på den anonyme bloggen min i 2009»-type eksistensiell krise. Veldig introspektivt og selvopptatt, til tider mørkt og langdrygt, men tross alt ganske lettlest og med enkelte humoristiske høydepunkter. Skulle nesten ønske jeg hadde en hemmelig emofortid mens jeg leste den.

Dette her er en sånn bok som jeg bare veit at blir for mye for mange. Ikke fordi de er dårlige lesere eller noe sånt, men fordi denne boka er veldig mye. Samtidig fungerer den havfruegreia godt i samspill med tomhetsfølelsen og depresjonen til hovedpersjonen, og på den måten står romanen kanskje overraskende godt i H.C. Andersens tradisjon. Det originale eventyret om den lille havfruen er jo definisjonen på en eksistensiell krise.

En bok av Jenny Erpenbeck som heter Alle dagers ende

Ok, denne anbefalingen kommer uten forbehold, ok? Jeg har sikkert snakket så mye om Alle dagers ende at det har vært vanskelig å ikke få med seg, men jeg elsker altså denne boka.

Når alt bare handler om å overleve kulde og sult, smetter alle mennesker inn i de samme sparsomme bevegelsene og gjøremålene, som kanskje er innpodet i dem fra den tiden de var dyr, mens alt som skiller dem, med ett fremstår som luksus.

Alle dagers ende er en solid roman på alle måter og nivåer, og jeg er glad for at jeg leste den i samme periode som jeg leste Autumn av Ali Smith. Begge handler på et vis om 1900-tallets Europa.

Et menneske kan dø hele tiden, spedbarnet kan dø i feber, 40-åringen i en sovjetisk arbeidsleir. Alle dagers ende handler om det som hadde skjedd om babyen ikke døde akkurat da, men fikk fortsette alle øyeblikkene sine. En rimelig hardcore tanke i et Europa herjet av krig og ekstremisme.

Erpenbeck har en helt vill formuleringsevne, og det hele minner meg litt om Knausgård. Bare i sprekere form, om du spør meg.

Det er umulig å forutsi når det vil vise seg at et ønske ikke gikk i oppfyllelse, skriver Erpenbeck, og tar trivialitene og tilfeldighetene som utgjør et helt liv, på brutalt alvor. Alle dagers ende handler uten fjas og mas om hvordan vi forholder oss til tiden. Hva vi tar med oss, hva vi gir videre. Anbefales hardt og kontant.

Siri

Nek

Jada, blablabla, 17. mai, blablabla.

Én ting jeg har lært på internett, er dette:

Det nytter svært sjelden å svare på dustekommentarer i affekt. Altså, får du en kommentar der et eller annet nek vil rette opp skrivefeilene dine (eller det hen tror er skrivefeil, men som tvert imot er gjort med overlegg og kanskje til og med er korrekt norsk), så bare pust med magen. Ta deg noen minutter og et glass Pepsi Max. Så svarer du. Avslappet. Kanskje til og med hyggelig.

Nekene blir kanskje ikke mindre nekete av det, men du trenger iallfall ikke i årevis tenke på om du var for krass. Og nå brukte jeg bare skrivefeil som et eksempel, altså. Disse nekene er nekete på mange forskjellige måter.

Bare noe jeg har tenkt på denne grunnlovsdagen.

Fred ut, god kveld og fuck nasjonalstaten.

S

Tilstandsrapport, mai 2018

Katten under busken

Pizza- og lesedate med min nørdete bror

Jeg er ferdig med eksamen, alt gikk fint, og så hadde vi fest. Vi prøvde å ta et klassebilde, det gikk sånn helt middels.

Klassen min på Fagskolen for bokbransjen

Jeg insisterte selvfølgelig på å sitte i midten. Det betyr at det er på tide at jeg får meg en på trynet, og det fikk jeg egentlig da jeg kom tilbake til Harstad. På vei hjem fra festen så himmelen sånn ut:

Oslos nattehimmel en mai

Og det føltes egentlig som en passende avslutning.

Men før jeg fikk meg en på trynet i Harstad, så var jeg og Hallén i et bryllup i en middelalderlandsby i Spania. Ja.

Bryllupsgjester

Uten å si noe om dette spesielle bryllupet (som var veldig hyggelig! Ville gjort igjen!), må jeg bare si at hver gang jeg er i bryllup føler jeg meg mer og mer som en fremmedgjort Erlend Loe-figur. Men det har jeg bare godt av. Har godt av å sitte stille og oppføre meg som folk og øve på å ikke spørre sånn: «Jaja, hvis du måtte blitt torturert i tjue timer mens de spilte én sang i bakgrunnen hele tiden, hvilken hadde du valgt da?» Det er ikke quirky, veit du, det er rett og slett dårlig oppførsel.

Svartdalsåsen i Harstad

Vi dro til Harstad, og jeg hadde bestemt meg for å løpe litt oppover, men det er ganske vanskelig når man bare har drukket rødvin og ruslet rundt i skilpaddetempo i fire måneder. Så da ble jeg ganske sur på Hallén, for som alle skjønner, så er det jo hans skyld at jeg er i dårlig form, det er ikke noe jeg kunne tatt med i beregningen da jeg sluttet å løpe ordentlig.

Jeg har ikke tenkt å begynne å løpe igjen, og jeg har iallfall ikke tenkt å begynne å blogge om det igjen, men det kommer sikkert litt løpestoff på turbloggen vår på Instagram (@slappavlittda), hvis du savner det veldig.

Nå er jeg altså i Harstad, og det er deilig, for jeg har ikke vært alene på to måneder. Det betyr også at jeg har bedre tid til deg, min kjære bloggleser. Vi snakkes i morgen.

S

Hei, jeg bryr meg om noe

Baber meg i London
Min audition til Keeping up with the Kardashians. Foto: Idunn Sofie.

Hei, bloggen! Jeg savner deg!

Jeg er midt inni eksamensperioden akkurat nå, og det er en setning jeg aldri trodde jeg skulle si igjen. Men samma det, jeg har aldri vært nervøs for eksamen før, så jeg har ikke tenkt å begynne med det nå. Etter kommende uke er jeg omtrent ferdig med Fagskolen for bokbransjen.

Jeg har lært mange nyttige, spennende og morsomme greier, men aller viktigst er dette: Jeg har lært at jeg bryr meg veldig om bøker.

Det høres nok banalt og lite overraskende ut, jeg har jo jobbet i bokhandel og bokblogget i årevis, og arbeidet konsistent med En slags bokklubb. I tillegg til å være en jævla boknerd, selvfølgelig. Likevel har jeg helt ærlig aldri tenkt at jeg kunne jobbet med bøker på ordentlig, hvis du skjønner?

Misforstå meg rett, jeg synes absolutt det å jobbe i bokhandel er en ordentlig jobb, og jeg kunne godt gjort det resten av livet, hvis jeg kunne sittet mer. Seriøst, det er så slitsomt å stå hele dagen, hver dag, hele uka, hver uke, hele måneden, hver måned, hele året, hvert år.

Spiser litt popkorn i London, da
Jaja, ble ikke noe callback. Foto: Idunn Sofie.

Med skolen har vi vært på besøk hos så mange forlag og bokhandelkjeder og andre bransjeaktører, og nesten hver gang har jeg tenkt: det der kunne jo jeg gjort. Altså, jeg mener ikke at jeg bare kunne gått inn hvor som helst og gjort en skikkelig god jobb i hvilken som helst stilling, jeg sier bare at med mer erfaring og god opplæring, så kunne jeg bidratt godt.

Jeg sier bare at jeg kunne fikset opp i noen av de Instagram- og Facebook-sidene, jeg kunne skrevet noen ordentlige baksidetekster og noen lesbare bloggposter, jeg kunne hentet rødvin til forfatterne og vasket opp spyet deres i morgentimene, jeg kunne analysert Google-statistikk og SEO-optimalisert både det ene og det andre, jeg kunne til og med vist en pupp, jeg, ikke noe problem.

Men det aller viktigste med at jeg har funnet ut at jeg bryr meg veldig om bøker, er at jeg har funnet ut at jeg bryr meg veldig om noe. Jada, jeg bryr meg veldig om noen mennesker, men det er liksom en annen kategori. Jeg har tenkt at jaja, jeg er vel bare en sånn som ikke bryr meg noe særlig om noe annet enn å ha det relativt komfortabelt. Så da kan du tro at det er både er lettende og gøy å oppdage at jo, jeg bryr meg om ting. Eller, iallfall én ting, da.

Helt ok med tekst og internett.

Men det skumle er jo at det å bry seg selvfølgelig åpner for et helt nytt følelseslandskap, som for eksempel inneholder nervøsitet. Ikke for eksamen, riktig nok, men for å si: «Hallo, se på meg, her er visittkortet mitt, hehehe, ja, det er litt tullete, men jeg er faktisk ganske flink, altså, og dessuten gjør jeg nesten hva som helst når som helst og hvor som helst.»

Det er ganske morsomt at jeg synes det er så ubehagelig, for jeg har jobbet frilans lenge nå, og har virkelig ingen sperrer for å dytte kortet mitt i hånda på ingeniører som trenger å oppdatere nettsidene sine eller menn som trenger tips til bryllupstalen.

Til nå har jeg turt å gi visittkortet mitt til tre forskjellige bokmennesker, og jeg kommer ikke til å høre fra noen av dem, men det blir jo lettere og lettere, og til slutt kommer jeg til å høre fra noen. Tror jeg. Mens jeg venter får jeg vel lage en sånn ekkel portfolio eller lage en ordentlig «gi meg jobb, plis,»-bloggpost eller noe sånt. Jeg skal bare ha eksamen først.

Så, ja, det er ganske skummelt, faktisk, men det er også veldig forfriskende. Tenk å være nervøs for noe, da. For en luksus.

Siri

Viktig spørsmål

Tror du vi på en måte har blitt enige om at de buksene med ekstremt lavt liv, du veit de der man til tider kunne se kjønnshår stikke opp av linningen, var en så dårlig idé, at vi har tatt dem ut av trendsyklusen? At de aldri mer kommer til å se dagens lys? Eller handler det bare om å vente lenge nok? Til alle som var med forrige gang, er døde?

Vår

Vår, 2018

Vår, 2018

Snøen smelter i insisterende drypp og denne uka tok jeg fram tøyskoene. Jeg er i Oslo for den siste samlingen på Fagskolen for bokbransjen, den varer i noen uker, og det betyr at jeg liksom har fri fra det vanlige livet mitt. Perfekt timet med våren.

Fagskolen vår 2018

Tronsmo bokhandel, april 2018

Jeg er megaheldig som får gå på skolen hver dag og snakke med folk om bøker. Klassekameratene mine er folk som leser mer og bedre enn meg, som kan mye mer om bøker enn meg, og det er en luksus jeg benytter meg grovt av.

Bjørnar og Maren

Denne uka var vi på Litteraturhuset og så Ariel Levy i samtale med Bernhard Ellefsen. Hun har skrevet The Rules Do Not Apply, en selvbiografisk skildring om å bli tvunget til å forholde seg til sin egen biologi, men også om noen av de greiene som gjør tiden mellom fødsel og død verdt det.

⇒ Du kan lese det jeg skrev om boka langt ned i dette innlegget

Det er en veldig god bok, og jeg har på ingen måte blitt betalt for å si det. «You guys have a weird sense of humor», sa Ariel Levy til publikum underveis i den både morsomme og vonde samtalen.

Ariel Levy på Litteraturhuset

Jeg tror ikke jeg burde studert rett etter videregående på den måten jeg gjorde. Jeg burde sikkert begynt å studere nå, når jeg nærmer meg 30, om vi tenker på hva jeg får ut av forelesninger og ting jeg leser og oppgaver jeg skriver, og ikke minst hvor godt jeg trives med å lære nye ting. Tidligere var jeg for opptatt med å lære meg å være menneske, tror jeg.

Så da er det jo veldig gøy å faktisk få lov å studere litt nå. Suge til meg kunnskap og være overveldet av både det ene og det andre, men på en god og konstruktiv måte. Jeg lærer veldig, veldig mye, hver eneste dag. Om bøker og hva som er inni dem og hvordan man får folk til å lese dem.

Selv om det er snø til det, har jeg ikke gått på ski en eneste gang siden jeg kom til Oslo.

S

Bok: Ali Smith og Autumn

Autumn av Ali Smith

Jeg har vel fortalt om Ali Smith i absolutt alle mine sosiale kanaler, men jeg kan bare ikke ha en blogg som iblant handler om bøker, men som aldri handler om Autumn og resten av sesongkvartetten hennes. Foreløpig har hun skrevet to, Autumn og Winter, der førstnevnte akkurat har kommet på norsk. Gjett hva den heter.

Ali Smith er en av de store for meg. Hun bruker språk på en måte som gjør at leseren må ta innover seg alt det surrealistisk tilfeldige vi omgir med, samtidig som nettopp det også synliggjør de store, gapende hullene i tilværelsen. Egentlig liker jeg ikke ordet leken, det får meg alltid til å tenke på erotiske noveller skrevet av menn, og det er litt synd, for jeg tror egentlig det er en god beskrivelse av Smiths stil. Hun tar leken på alvor.

If you have no choice but to go underground, go in the form of something useful. If you have to be cut down, good to spend the afterlife as messenger between people across landscapes. Pines are tall. It’s a lot better than being confined in a dwarf conifer.

Autumn handler om Storbritannia på vei mot og rett etter Brexit-avstemningen, men selvfølgelig også om mye mer enn det. Jeg vet ikke om noen som gjør ordspill og ordlek på den måten Smith gjør det, og det passer innmari godt med den drømmende tilstanden Daniel, en av hovedpersonene, befinner seg i. Elisabeth, den andre hovedpersonen, må derimot forholde seg til den håndfaste verdenen på både smertelig og taktilt vis.

Alt i alt framstår boka som en slags brainstorming om hva som er verdt noe og hvorfor det er verdt noe, og om historiene vi forteller hverandre. Anbefales på det sterkeste. Leste den på engelsk, har ikke sett på den norske utgaven, men den er helt sikkert fin, den også.

Apropos Ali Smith, så vil jeg så veldig gjerne anbefale det forrige prosjektet hennes, nemlig How to Be Both (Begge deler på norsk). Den handler om kunst og kjønn og hvordan vi hele tiden prøver å være den riktige tingen for vår egen historie, den tingen som skal løsne opp og fikse situasjonen. Som om én ting skal løsne opp, liksom.

⇒ Her er det jeg skrev om Begge deler i 2016

Begge deler inneholder en underhistorie som jeg har tenkt overraskende mye på i ettertid, om den unge jenta George som kommer over et ubehagelig pornoklipp på nettet, som hun på et eller annet vis føler seg tvunget til å se hver dag. Noe i den fortellingen viser en del av Smiths varme og omtanke for persongalleriet sitt og leseren, synes jeg.

Ali Smith var på Litteraturhuset denne uka, jeg fikk ikke gått, for jeg bor jo der jeg bor, men Jenny gikk, og vet du hva Ali Smith sa til henne? ALWAYS BE BOTH, sa hun. Jeg begynte nesten å grine da Jenny fortalte det. Hun skrev det til og med i boka hennes:

Følg Jenny på Instagram!
Bilde fra @jennyoglitteraturen! Følg henne på Instagram! Bare trykk på bildet!

Always be both, folkens!

S