Pausefisk

    16. juni 2017

    Bading i midnattssola

    Jeg driver og jobber meg gjennom de 659 innleggene på denne bloggen. Sletter noen i skam, reopplaster bilder til andre. Du veit. Rydder opp litt. Jeg tar meg god tid, og det er en hyggelig aktivitet å pusle med på sengekanten.

    Når jeg går gjennom innleggene mine, ser jeg at jeg har gått glipp av noen kjempeinteressante kommentarer her og der. For eksempel en om emotional labour, som Elisabeth skrev i november. Og jeg ser at jeg ikke har innfridd alle bloggønskene dere har kommet med. Så dette er bare en slags anerkjennelse av det.

    Jeg har en liste der jeg skriver opp alt sånt, og kommer til å pusle meg gjennom det også etter hvert. Altså, jeg kommer til å skrive de innleggene, er det jeg prøver å si. Bare si fra om du er bekymret for at jeg har oversett forespørselen din, eller om du vil komme med et nytt ønske eller tips.

    Nå tar jeg sommerferie på ekte. Tipper jeg er på bloggeren igjen i løpet av sommeren, og lover å si fra i alle kanaler. Enn så lenge er jeg som vanlig på Instagram (det er ikke noe interessant der) og logger treninga på Strava.

    Om du vil være med i den bokklubben med lavest terskel i hele verden, så er du hjertelig velkommen. Vi skal lese «Arv og miljø» (Vigdis Hjorth) i juli, «Til fyret» (Virginia Woolf) i august og «Et lite liv» (Hanya Yanagihara) i september.

    Håper du har en behagelig juni. Jeg skal lese, løpe og spise chips.

    Savner dere og brb.
    Siri

    Best besøk

    27. april 2017

    Sjekk her. Min bff er i Harstad! Seriøst!

    Flaks hun er sprek, for hun ble tvunget til å være med på Harstadkarusellen på mandag. Sånn ellers har vi diskutert romantisk-erotiske bøker (blant annet Hate F@*k), hvilken vampyr som er den beste (mest sannsynlig en fra The Vampire Diaries eller True Blood), hvor grensa mellom kulturfitte og wine-mom går, og beskuet verdens nordligste steinkirke fra middelalderen (ok).

    Her forteller hun om den lille hunden som hoppet i døden etter en pølse som ble kastet fra Preikestolen:

    Hun har selvfølgelig fått låne One Direction-sengetøyet mitt, og det er det ikke hvem som helst som får. Skulle egentlig bare mangle, det er jo hun som har gitt meg det. Jeg er blid og fornøyd og tror jeg skal takle den siste resten av vinteren.

    Siri

    Løp: 10 km i Harstadkarusellen

    25. april 2017

    Dette løpet løp jeg i fjor, også. Les om det her.

    10-kilometeren i Harstadkarusellen tror jeg er et av Norges fineste, flateste og kanskje raskeste løyper. Gitt at det ikke blåser noe særlig, selvfølgelig. Man løper langs vannet i en vik, snur etter fem kilometer og løper samme vei tilbake.

    Jeg løp det samme løpet i fjor, og det var den mest slitsomme løpsopplevelsen jeg hadde i 2016. Mer slitsomt enn 10-kilometer i 40 grader, mer slitsomt enn maraton. Selv om det selvfølgelig ikke var løpet sin skyld, det var min skyld, var jeg forberedt på en rimelig hardcore opplevelse. Årets første løp er jo alltid drøyt og vondt.

    Derfor hadde jeg ordnet meg dette ambisiøse, todelte målet:

    1. ha en god opplevelse
    2. kanskje løpe fortere den andre halvdelen enn den første (også kalt negativ splitt)

    For meg er den første delen av målet ofte avhengig av den andre. Det er vanskelig å ha en god opplevelse om kreftene ikke strekker til, og den aller beste måten å sørge for at kreftene strekker til på, er å begynne rolig nok. Ikke alltid like lett, men i går fikk jeg det lett til.

    Nå synes jeg generelt det er hyggelig å løpe løp, så det er ikke sånn at jeg hater det selv om jeg bruker opp futten for tidlig, altså. Bare sånn at vi har det på det rene.

    Løpsreferat

    0-1 km
    Jeg var gira før start. Jeg var så klar for å løpe løp igjen, gledet meg til å cruise langs sjøen i finværet. Hadde avtalt med meg selv at jeg skulle åpne rolig, så jeg var ikke sånn vondt nervøs. Bare spent og glad. Åpnet i avslappet tempo, selv om jeg i ettertid ser at det jo gikk i 4:25-fart den første kilometeren. Likevel ganske rolig til førstekilometer å være, tenker jeg.

    1-3 km
    Fant meg et veldig behagelig tempo, og konsentrerte meg om å holde igjen. Tenkte litt på hvor fælt jeg fikk det på slutten av samme løp i fjor, og da var det ikke vanskelig å begrense meg. Det ble mer og mer plass mellom løperne, sola skinte og ulltrøye var helt perfekt klesvalg.

    3-5 km
    Fikk meg en mannerygg å ligge i le av, han pustet mer enn meg, og sånt er jo oppmuntrende. Hadde det helt prima. Vurderte om jeg hadde begynt litt i overkant sakte, men bestemte meg for at det jo ikke spilte noen rolle, og at det var bedre å være på den sikre siden. Var hyggelig å møte folk som allerede hadde vært på vending, men ingen av dem hadde et utpreget feminint uttrykk, så jeg ble i et par sekunder bekymret for at jeg var den første dama. Det er jo litt av et press. Så kom jeg på at det var Harstadkarusellen vi løp, og at jeg mest sannsynlig kom til å bruke et sted mellom 45 og 50 minutter, og at det ikke er noe press i det hele tatt.

    5-7 km
    Så med vilje ikke på klokka ved vending, så faktisk ikke på klokka én eneste gang i løpet. I ettertid ser jeg at jeg løp den siste 5-kilometeren progressivt fortere og fortere for hver kilometer. Yo. Løp etter hvert forbi den praktiske manneryggen og ble liggende alene. Det er helt greit å løpe alene, synes jeg. Det var jo mange rygger ganske langt foran meg jeg kunne måle fart og sånt mot. Snakket fortsatt hyggelig til meg selv om å ikke bli for ivrig, og klarte å cruise ganske bra.

    7-8 km
    Løp forbi en boblejakkemann som pekte på meg og ropte: «Nå blir det mye opp og ned her, prøv å få krafta til å gå mer framover! Men bra løpt!» Så jeg prøvde å konsentrere meg om å få til litt bedre skyv, men aner ikke hvor godt jeg fikk det til. Nå begynte det å bli tyngre å holde flyten oppe, men jeg følte meg fortsatt overraskende fresh. Dessuten begynte gruppa langt der framme å skave av folk, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta igjen en av dem før dem mål.

    8-10 km
    De siste to kilometerne var veldig gøy. Nå kjenner jeg løypa så godt at det ikke er noen overraskelser underveis, jeg vet akkurat hvor mange svinger det er på veien og alt det der, så jeg pushet på litt, prøvde å få armene til å gå rett fram, ikke ut til siden. Nærmet meg så vidt ryggen foran, tenkte på hvor mye jeg elsker å løpe, hadde det helt topp. De siste 200 meterne kjørte til og med på med en liten spurt, og det er ikke hver dag, for å si det sånn!

    Ifølge resultatlista brukte jeg 45:03, og det er 12 sekunder raskere enn i fjor. Det er jo dødsbra etter den drittvinteren her. Tenk å få en så digg opplevelse i betaling for ti år med sørpe. Løping, ass.

    Her er Strava.

    Analysen sier at jeg brukte 23 minutter på den første 5-kilometeren og 22:01 på den andre, og det er jo en massiv negativ splitt. Sikkert i overkant, men det var en utrolig digg måte å løpe løp på. Anbefales for selvtilliten. En så digg følelse har jeg aldri hatt på sesongens første løp før. Elsker løping.

    Siri

     

    Ok, så det er dette som er påske

    17. april 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Ja, nei, her kommer det et ras av bilder fra påskeferien. Vi har vært på Rolla, det er Norges mest vannrike øy. Jeg aner ikke hva det betyr, men det har nok noe å gjøre med at Rolla er naboøya til Andørja, som er den øya i Nord-Europa med flest fjelltopper på over 1000 meter. Eller noe sånt. Ikke korriger meg på dette, jeg verken skjønner eller bryr meg om det. Det gjelder uansett å ha mest av noe, det gjør jo det.

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Årest påskekonsept var selvfølgelig topptur på ski, og jeg har nok dessverre stagnert i ferdighetsutviklingen min. Opp går, som jeg har sagt tusen ganger før, helt fint. Ned er sånn her:

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Heldigvis har Hallén endelig skjønt at jeg må få lov å ta av meg skiene og gå ned de bratte partiene (der det er mer enn fire prosent helning). Da unngår vi som regel grining, og jeg får sove om nettene selv om jeg vet at vi skal på tur dagen etter.

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    På bildet over ser du Doktor Mord og Lektor Solstråle planlegge neste tur. Kristine og jeg foretrekker avslappa turer, mens Eirik og Hallén foretrekker mer hardcore jåssing, så det blir noen diskusjoner om rute og tempo. Heldigvis betyr det også at vi kan lese i godstolen mens de hakker rundt i en eller annen isvegg.

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Her er Kjetil og Berit, også kalt Kikkan og Bibb, som bare elsker å være ute:

    Påske 2017

    Påske 2017

    De er omtrent like ivrige som Hallén, så der er det lite støtte å hente når det kommer til begrensninger på ekspedisjonene. Sånn ellers er de greie.

    Her får jeg shreddetips av Kristine:

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Her er jeg dritsur, helt på ekte, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra det fjellet vi er på:

    Påske 2017

    Men så kom vi oss ned på et vis, og da ble jeg skikkelig avslappa og fornøyd:

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Påske 2017

    Sjekk de profesjonelle påskegropene vi koste oss i! For bare et par år siden kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte i påskegrop og grille pølser, men nå har jeg jammen meg kost meg med det også. Der snakker vi personlig utvikling. Før vi veit ordet av det, elsker jeg sikkert å gå på ski også. Hehehe. Neida.

    Påske 2017

    Her er gjengen når jeg begynner å grine midt nedi bakken:

    Påske 2017

    Påske 2017

    Sånn bortsett fra at vi ikke fikk én eneste fisk, vi prøvde alt, var det en helt topp påskeferie. Det var lov å drikke rødvin på badet, vi fikk helt eksotisk godt vær og klarte over halvparten av spørsmålene i Morgenbladets påskequiz.

    Påske 2017

    Påske 2017

    (Hvis du trenger flere turdetaljer, vil jeg anbefale turbloggen.) Håper din påske har vært minst ok+!

    Siri

    Påskeegg småskeegg

    5. april 2017

    Her er det som skjedde:

    Moren til Hallén er kjempegrei. Så grei at hun ikke bryr seg om at jeg er en slask, så grei at hun alltid har Pepsi Max når jeg kommer på besøk, så grei at hun sender påskeegg i posten til Harstad.

    Påskeegget kom i dag, jeg så det stikke opp av postkassa da jeg var på vei ut på løpetur.

    «Gi meg litt godteri», sa jeg da jeg kom inn.
    «Vi har ikke noe godteri», sa Hallén.
    «Jo, vi fikk jo påskeegg fra fru Hallén i dag», sa jeg.
    «Ja, men det er jo ikke påske ennå», sa han.

    Og så fulgte en lang diskusjon om hvorvidt det er lov å spise godteri fra påskeegg før påske.

    Hans poeng: påskeegg spiser man bare i påsken, ellers kan man plutselig spise påskeegg når som helst, og da mister påskeegget hele sin sjarm.

    Mitt poeng: vi har ikke godteri i huset, gi meg godteri, vi kan fylle på påskeegget seinere.

    Det ble såpass opphetet stemning at Hallén tok med seg påskeegget på badet mens han dusja, for at jeg ikke skulle smugspise av det. Se, der ligger det, fortsatt postinnpakket:

    Så foreslo Hallén at vi kunne avgjøre det hele ved å sende melding til Kristine og høre hva hun synes. Kristine er lege, men ganske ok likevel. Til vanlig ville jeg syntes det var en dårlig idé, for Hallén og Kristine er enige om veldig mange ting, for eksempel at alle skal ha likt bestikk når man spiser og at barn er bra. Siden det handlet om godteri, var jeg likevel rimelig sikker på at hun ville dømme i min favør.

    Men nei. Hun sa også at jeg måtte vente til påske. Jeg klikka fullstending og rørte voldsomt i pannekakerøra.

    Jeg vet ikke når påsken begynner, engang. Er det på fredag, er det når den første påskekrimmen går på NRK, er det på palmeviftingsdagen, har det noe med et lam eller slakting av førstefødte sønner å gjøre?

    I mitt barndomshjem fikk vi ikke ett stort påskeegg. Brødrene min og jeg hadde hvert vårt lille påskeegg, og de lå på stuebordet hele påska. Inni hvert egg lå det en liten, fluffy kylling, som hver morgen og kveld tryllet fram noen godteribiter. Sånn er det fortsatt, om jeg er hjemme i påsken. Mamma sier at det er sånn fordi vi hadde spist opp alt godteriet med én gang, om vi fikk sjansen.

    Men nå er jeg ikke hjemme hos mamma, jeg er voksen og i mitt eget hjem og min egen livspartner nekter meg å spise mitt eget godteri.

    Jeg ble driiiitsur og sa: «Du bare elsker regler! Du elsker regler så mye at du finner på regler når det ikke er noe regler! Hva er det som har skjedd i livet ditt, for at du skal være så opptatt av å legge begrensninger på tilværelsen din? Hæ?»

    Jeg ble så sur at jeg gikk til byen, kjøpte det største påskeegget jeg fant, fylte det med godteri, gikk hjem, la meg på sofaen og spiste av egget mens jeg holdt blikkontakt med Hallén.

    Dessuten kjøpte jeg M&Ms med peanøtt, og det er Halléns store svakhet. Så nå har begge to spist av påskeegget før påsken har begynt.

    Hilsen Siri,
    tverr

    Jobber med den saken også

    30. mars 2017

    Her er jeg når jeg analyserer sporet mitt fordi han jeg deler livet mitt med synes det kan lære meg noe:

    Jeg jobber fortsatt med hele den skigreia. Det går seg sakte men sikkert til, det gjør jo det. Nå hater jeg det ikke hver dag. Ikke at jeg går eller står på ski hver dag, men ski har et ganske stort nærvær i livet mitt på grunn av folk jeg omgås med, for eksempel folk jeg deler bad og seng og oppvaskmaskin med, så det er ganske lett å føle på hvor mye ski til enhver tid irriterer meg.

    Oppoverbakkene liker jeg. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg liker det, kanskje det heller er det at motbakkene er så utrolig mye hyggeligere og mindre skrekkfylt enn nedoverbakkene, men samma det. Oppover går fortsatt bra.

    Nedover, derimot. Men det har jeg egentlig klaget nok over. Jeg er dritredd og veldig dårlig nedover.

    Det er meg på begge disse bildene, du bare ser meg ikke fordi jeg ligger begravet i pow. Pow er forkortelse for powder, som i puddersnø, eller løssnø, som vi sier hjemme hos oss, det er ikke tegneserielyden pow-pow-pow, som jeg trodde. Jeg trodde også at man skulle si «pow» hver gang man svingte. Det skal man ikke. Man skal ikke si noe som helst, kanskje bortsett fra oh yeah.

    Det blir nok aldri skientusiast av meg, men nå er det lenge siden jeg gråt på skitur.

    S

    Ikke vææær så dramatisk

    15. mars 2017

    fjell i tåka da

    mordor

    Jeg vil si en ting, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg prøver å si. Før jeg sier det, så vil jeg også understreke at jeg har det fint, så du trenger ikke bekymre deg for meg. Det jeg vil si, er noe sånt som det her:

    Det er lov å ta seg god tid når man trenger det. Man må ikke alltid rive av plasteret i én kjapp bevegelse, man kan for eksempel legge det i bløt eller bare pirke litt på det hver morgen til det faller av av seg selv.

    Siri

    Bok: Arv og miljø av Vigdis Hjorth

    11. mars 2017

    arv og miljø av vigdis hjorth

    arv og miljø av vigdis hjorth

    Siden jeg flere ganger har sagt om ting at “denne tingen liker jeg ikke, men det er ikke på grunn av hvordan tingen er, det er på grunn av hva tingen er”, burde jeg nok være like ærlig nå. For jeg liker alt Vigdis Hjorth har skrevet. Jeg liker Vigdis Hjorth. Jeg liker hva hun skriver om og jeg liker hvordan hun skriver om det, og jeg har aldri mislikt eller vært likegyldig til noe jeg har lest av henne. Så på samme måte som at jeg vet jeg kommer til å mislike eller være likegyldig til en musikal, visste jeg at jeg kom til å like Arv og miljø. Bare sånn at du er klar over utgangspunktet, liksom.

    Jeg kunne ikke legge det bak meg. En datter glemmer aldri. Det var ikke som når buksa di blir våt og du tar den av deg og henger den til tørk og når den er tørr tar du den på deg igjen og glemmer det. Det hadde ikke tørket!

    Arv og miljø er en roman. Det står til og med utenpå boka. “Roman”, står det, under tittelen. Mer enn det trenger vi vel kanskje ikke si om akkurat den saken nå, det har blitt sagt lurere ting om det enn noe jeg kunne lirt av meg. Handlingen er rimelig rett fram, samtidig som den ikke er det. Bergljot er en middeladrende dame som på grunn av et arvespørsmål tar opp igjen kontakten med familien sin, en familie hun brøt med for mange år siden fordi de ikke tok incesthistorien hennes på alvor. Det som følger er en gradvis, men medrivende avkledning av fortiden og nåtiden, og et stort spørsmål om hva barndommen vår gjør med oss.

    Jeg elsket Arv og miljø. Selvfølgelig gjorde jeg det. Bergljots kamp for å eie sin egen historie er vond og krunglete, men også befriende og på et vis veldig tydelig. Det er et prosjekt i denne boka, hovedpersonen vet hva hun må ha, selv om hun også vet at det ikke kan veie opp for det fæle som skjedde i barndommen. Sammen med en skikkelig deilig bruk av tilbakeblikk og gradvis avsløring hva som har skjedd, vil jeg strekke meg så langt som å si at dette er en pageturner.

    Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg liker Vigdis Hjorth så godt. Det sier jeg med all respekt. Egentlig burde det være for basert på introspeksjon, for kvernende og klamt, men nei. Jeg synes Hjorth (eller bare Viggen, som jeg liker å kalle henne) er en av Norges beste forfattere, om ikke den aller, aller beste. Dette er selvfølgelig basert på helt objektive kriterier jeg har drøftet meg fram til etter årevis med studier.

    Så det er vel det vanlige som gjør at jeg liker Arv og miljø så godt, tenker jeg. At Hjorth skriver på en måte som er som tatt rett ut av en hjerne. Det er ikke helt en dagbok, men det er ikke helt ikke en dagbok, heller. Noen synes det er heseblesende og for intenst, jeg synes det har en egen energi som ikke ligner noe annet. Jeg vet ikke om ubehandlet er riktig ord, det har for negativ klang, mer som naturlig eller noe. Kan man si at en  stemme, et språk, er økologisk? Organisk? Jeg aner ikke, men Hjorth får det alltid til å virke som om hovedpersonen forteller sin egen historie, og det kunne nok Bergljot satt pris på.

    Det er bare så innmari ekte, ok? Ok?? Som når du sitter der og prøver å snakke med drittfamilien din om overgrepene du ble utsatt for som liten, også klarer de ikke å uttale incest ordentlig, de sier inchest, som noen forbanna idioter.

    Også er det vondt og fælt, men litt fint også, for det er masse ekte ting som er fine.

    Siri

    Lagt i Bok /

    Myke verdier

    8. mars 2017

    Å være omsorgsfull og lyttende er ikke en svakhet, det er en styrke. Det utelukker ikke rettferdighetssans, gjennomføringskraft eller mot. Å hjelpe folk som trenger hjelp, ikke fordi det kan bli lønnsomt eller fordi det ser bra ut eller fordi vi føler oss bedre av det, men fordi de trenger hjelp, er det eneste vi har som mennesker.

    Det har jeg lært av kvinner.

    Å snakke høyt og tydelig, å ha spisse albuer, alt det der er ikke viktig. Det er praktisk, men det er ikke viktig. Å høre etter, å ville skjønne hva folk sier og trenger, det er viktig. Det gjelder også når det de sier er at noen mennesker er mer verdt enn andre, for da veit vi hvem som ikke får være med å bestemme.

    Dette er ikke myke verdier, det er beinhardt og blodig.

    Jeg er så glad i dere.

    S