Meny Lukk

Bok: Fri vilje. Og litt Arv og miljø, selvfølgelig.

Fri vilje av Helga Hjorth

Kort versjon: Fri vilje er mest for de skikkelig nysgjerrige, tenker jeg. Det er ikke en spesielt god bok.
Kort versjon 2: Mye smartere ting har blitt skrevet om dette, prøv for eksempel Gerd Elin Stava Sandve, Kathleen Rani Hagen eller Bernhard Ellefsen.

Ok.

Jeg har lest Fri vilje av Helga Hjorth. Den prøver ikke å late som den er noe annet enn et svar på Arv og miljø, og står dermed dårlig på egne bein. Sånt er selvfølgelig litt vanskelig å si etter at man har lest Arv og miljø, men jeg tror det er riktig. Fri vilje framstår iallfall som en ren forsvarstale. Den er klokkeklar og vanntett. Problemet er at forsvarstaler egner seg bedre i rettssaler enn i romanform.

⇒Her er det jeg skrev om Arv og miljø.

Etter at Aftenposten begynte å faktasjekke en roman, ja, det er så absurd som det høres ut, synes jeg Helga Hjorth er i sin fulle rett til å skrive en slags motsvarsbok. Eller «hevnroman», som VG kaller det. Altså, hun har selvfølgelig alltid rett til å skrive bok, men jeg skjønner behovet hennes på en annen måte etter det året familien Hjorth må ha hatt. Kanskje jeg er naiv, men hvor sanne de faktiske hendelsene i en roman er, har aldri vært et leserkriterium for meg. Jeg visste ingenting om Hjorth-familien før Aftenposten begynte med gravinga si, men det gjorde kanskje andre? Hva veit jeg. Uansett har jeg ingen problemer med at Helga Hjorth ville svare. Det må Vigdis Hjorth også ha regnet med, sånn som tingene utviklet seg.

Uavhengig av om Vigdis Hjorth skriver bøker etter din smak eller ikke, så er det ingen tvil om at hun er en av Norges dyktigste forfattere. På den måten vil en debutroman som Fri vilje, som ikke bare lener seg på, men i stor grad er helt avhengig av en av hennes bøker, litterært sett komme til kort. Helga Hjorth skriver fint og med driv, men det kan nesten virke som hun har skrevet en liste over situasjoner og hendelser hun vil tilbakevise. Sånt blir monotont i lengden, både på grunn av alle irrelevante detaljer og på grunn av en uvilje til å granske egne motiver.

Der Arv og miljø i stor grad handler om konseptet sannhet og konflikt, der den problematiserer hva vi tror på og hvorfor vi tror på det, der den stiller seg undrende til hvordan vi oppfatter virkeligheten, er Fri vilje skråsikker og bastant. Det er en stor og ikke minst usjarmerende mangel, synes jeg. Kjernekonflikten i begge romanene er jo tross alt at familien ikke tror på Bergljot/Veras overgrepsanklager mot faren. Sånn sett er også Arv og miljø en mye viktigere bok enn Fri vilje.

Det gjør også at jeg synes familien kommer bedre ut av Arv og miljø enn av Fri vilje. Dette er en ganske usikker og shaky dom fra min side, altså. Men jeg synes det at Bergljot i Arv og miljø virkelig prøver å forstå, virkelig tviler og spør og graver, gir rom for familiens lidelse på en annen måte enn den skråsikre ruta Nina i Fri vilje velger. Sånn sett kan man si at Fri vilje er mislykket som forsvarsskrift. Arv og miljø er så rå og skarp, på en måte som må har vært både sår og befriende for overgrepsofre å lese. Helga Hjorths bok handler i stor grad om å diskreditere det, ikke å nyansere familiens ståsted, og det synes jeg går aller mest utover Fri vilje.

Det betyr ikke at boka var dømt fra unnfangelsen. Hvordan det er å ufrivillig bli gjort til romanfigur, er et både interessant og relevant perspektiv. Dessverre synes jeg selv de partiene som handler om å bli brukt som levende modell gjennom et langt forfatterskap, bærer preg av at Nina, jeg-personen, er mer opptatt av å framstille storesøsteren som en utagerende, kreativ sjel uten anstendighet, enn å undersøke situasjonen.

Når det er sagt, så har boka sine gode øyeblikk, og Helga Hjorth har definitivt en tydelig stemme. Kanskje det kunne blitt brukt på en bedre måte.

Alle romaner er litterære konstruksjoner, men de kan målbære noe som er sant.

– Vigdis Hjorth

Nå kunne vi sikkert snakket om den såkalte virkelighetslitteraturen, men jeg skjønner helt ærlig ikke hva som skiller virkelighetslitteratur fra annen litteratur, så, ja.

Gleder meg til å høre hva dere tenker, folkens.

Siri

En trimupdate: hviling gir dessverre god tid til å tenke seg om

Motbakkeløping i Sollia

Bonjour, bloggen!

Jeg lovet jo at jeg skulle dokumentere Slutty 90-prosjektet ordentlig, så det er vel bare å komme i gang med det. Både prosjektet og dokumenteringen, altså. (Slutty 90-prosjektet handler om å komme meg under 90 minutter på halvmaraton. Lykke til, si.)

Den siste uka har egentlig utelukkende handlet om å komme meg på plussida etter Tromsø Skyrace. Løpet var på lørdag for en drøy uke siden, og på fredag trodde jeg beina var klare for en liten joggings. Det var de ikke. Lårene klarte seg helt fint de 20 første minuttene av joggeturen, og så sa de tydelig ifra at det bare var å rusle rolig  hjemover. I helga har jeg derfor bare slappet av, vært på Godisfabriken og sett på VM.

Men! Når man ikke løper, har man jo ekstra god tid til å tenke på løping, så jeg har funnet fram min gamle venn Jack Daniels. Ikke til å forveksle med Jack Daniel’s, så det er sagt. Jo, takk, bare si fra om du trenger et lite stand-up-show. Uansett, så finnes det helt sikkert mange bøker om løping, men den her er godt tilrettelagt for folk som egentlig ikke synes det er noe gøy å lese om løping. Som bare vil ha tusen tips og ikke noe fjas.

Daniels' Running Formula

Nå kommer ikke jeg til å følge noen plan fra denne boka på en stund (kanskje aldri), til det er jeg altfor glad i å gjøre andre ting enn å løpe flatt på asfalt og bane, men det er jo veldig greit å ha en slags stum trener (en stumtrener! hahahahaaahah aa hhaa ahahah herregud, stopp meg) som egentlig ikke bryr seg så mye, men som jeg kan snakke litt med når jeg trenger det.

Ok. Om noen (for eksempel jeg) skal løpe halvmaraton på under 90 minutter, må de ha en gjennomsnittsfart på drøyt 4:15 min/km. Omg. 4:15. Haha. Det er bare litt treigere enn jeg løp de tre kilometerne rundt Sognsvann på tidligere i sommer. Lol og fml!

Konkurranseinstinktet mitt veldig innoverrettet, så istedenfor å bli helt motløs av å skulle løpe halvmaraton i tilnærmet samme fart som jeg løper 3000 meter på nå (ok, overdrivelse), så blir jeg ganske gira. Iallfall når jeg føler at jeg har god nok tid og at jeg veit hva jeg skal gjøre. Og det gjør jeg nå.

Første praktiske gjøremål på lista, er å trene litt mer. De punktene jeg ramset opp i det opprinnelige Slutty 90-innlegget (løpe litt mer, løpe litt hardt, trene bittelitt styrke), handler jo egentlig bare om å trene litt mer, ikke sant. Ikke overdrive, ikke ødelegge for meg selv, bare smyge inn litt mer trening. På en lur måte.

Nå når jeg er sånn passe uthvilt, er det på tide å løpe litt flatt igjen. Det trenger ikke være mye, men jeg må løpe litt halvfort på flatt underlag, og jeg må løpe litt på asfalt. Sånt kan jo kombineres, så da har jeg fortsatt tid nok til å herje rundt i terrenget og på fjellet. Med «å herje rundt» mener jeg å pusle rundt i avlsappet tempo. Kanskje én ca flat økt i uka kan være noe å strekke seg etter? Få langa ut litt, liksom?

Her er meg og masse fluer:

Motbakkeløping i Sollia

Man kan si hva man vil om inspirational quotes, men for min del er de aller teiteste de som er sånn: «They said I couldn’t do it. I said: Watch me!» Sånn motivasjon funker ikke for meg. Det er ingen som sier at jeg ikke får til ting. Alle sier at jeg kan få til nesten hva jeg vil innenfor rimelighetens grenser. Sub 90 er innenfor rimelighetens grenser. Så når jeg sier at jeg har et langvarig løpeprosjekt på gang, sier folk bare sånn: «Ok, kult.» Heldigvis blir det motstand nok etter hvert, tenker jeg, bare ikke i form av skeptisk heiagjeng.

Merker du at jeg prøver å hype meg opp? At jeg prøver å jazze opp mitt eget stemningsleie og komme i til døden-modus? Det har du iallfall helt rett i. Jeg må finne driven. Jobber med saken.

Siri

Kjernefamilien

– Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten.
– Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar.

(Fra «Nei og atter nei» av Nina Lykke)

Nei og atter nei av Nina Lykke

Hvis jeg sier «Damn, bitch, you live like this?», skjønner du hvilken meme jeg mener da? Det er den der Max, sønnen til Langbein, har blitt med en dame, en bitch, hjem, også viser det seg å være veldig rotete der. Så da sier han: «Damn, bitch, you live like this?»

Sånn tenker jeg når jeg er hjemme hos kjernefamilier, når det handler om tidsklemma på Dagsrevyen, eller når venner forteller om hverdagslivene sine med partner og barn. I hodet mitt sier Max dette på en halvbekymret måte. Litt sånn: …går det bra med deg? Trenger du hjelp? Det er altså ikke snakk om en streng, fordømmende måte å tenke det på. Det handler mer om at jeg ikke skjønner helt hva som foregår. Damn, bitch, you live like this? Med folk som er avhengige av deg til alle døgnets tider og minimal plass til deg selv og din egen personlighet? Hvordan får du det til? Hvorfor får du det til?

Nå spiller det ingen rolle for meg hvordan folk organiserer forholdene og formeringen sin, virkelig ikke. Dette handler ikke om at jeg hater kjernefamilien eller synes folk som lever i kjernefamilier er lettlurte. Jeg bare skjønner ikke helt hvilke regler som gjelder, jeg skjønner ikke helt konseptet. Og jeg skulle gjerne skjønt konseptet. For det er jo som Ariel Levy skriver i The Rules Do Not Apply:

Daring to think that the rules do not apply is the mark of a visionary. It’s also a symptom of narcissism.

Jeg er en helt gjennomsnittlig dame, man skulle tro at en helt gjennomsnittlig samfunnsinstitusjon burde appellere til meg. Jada, her er det mange forbehold å ta, for eksempel at kjernefamilien er i utvikling, at det er mange folk som ikke lever i kjernefamilier og bla blab la bla lalala. I sommer har jeg uansett vendt meg til litteraturen for svar. Hahaha, «vendt meg til litteraturen». Sorry, ass.

Jeg har lest bøker som på forskjellige vis handler om kjernefamilien. Om å ikke ville ha den, og så plutselig ville ha den, om å ikke få det til, om tiden etterpå, om hva som skjer med en kjernefamilie etter 20 år. Litt forskjellig, med andre ord. Går det an å få til et utvalg som virkelig representerer alle kriker og kroker ved kjernefamilien? Nei, det tror jeg ikke. Klarte jeg likevel å utelukkende velge ut bøker som er forferdelig dårlige reklamer for kjernefamilien? Definitivt.

Misforstå meg rett, alle bøkene jeg snakker om her er gode bøker. Jeg anbefaler dem på det varmeste. Men jeg har helt tydelig valgt bøker som fortserker tvilen min, bøker som ikke har beroliget meg på noe vis. Kanskje jeg gjorde det helt ubevisst, kanskje jeg valgte bøker jeg på et eller annet plan visste at ikke kom til å si: «Kjernefamilie er kjempebra og -digg».

Det er slitsomt å lese ting som utfordrer grunnverdiene våre, veit du.

Nei og atter nei av Nina lykke

Jeg begynte med Nei og atter nei av Nina Lykke. En såkalt vittig satire over middelklasselivene til Ingrid og Jan, som har vært gift i 25 år. Romanen veksler mellom tre synspunkter. Ingrid kveles sakte men sikkert av livet sitt, av voksne sønner som legger igjen bremsespor i undertøy hun fortsatt vasker. Hanne er i begynnelsen av 30-årene og merker deadlinen for kjernefamilie nærme seg. Jan blir forfremmet og får en slags ny giv.

Nei og atter nei er morsom og på kornet, dessuten er den lett ubehagelig fordi den ser rett gjennom den norske middelklassen. Her kan man ikke gjemme seg bak fast stilling og jentetur til Barcelona. Samtidig er det ikke parodisk. Selv den middelaldrende mannen som er utro med en yngre dame, får komme fra det med menneskeligheten sin i behold.

Som leser var det befriende å slippe den monotone hverdagsligheten som preger mye av norsk samtidslitteratur. Er det lov å si? Det var deilig å slippe handlingslammede og nostalgiske figurer, å bli servert det ene stikket etter det andre, uten at jeg var bekymret for at en av hovedpersonene skulle bli i fosterstilling resten av boka.

Dessuten var det som å se monsteret i en skrekkfilm. Det er som vi veit alltid mye skumlere før man får se det arrete gjenferdfjeset på nært hold. Neste gang jeg kjenner på en sånn generell frykt for forpliktelse og befruktning og sånt, vet jeg nøyaktig hva det er jeg er redd for. Det er å våkne opp som Ingrid om 25 år. Name your fear, ikke sant.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Fra en rusten kjernefamilie i oppløsning, til etterdønningene av selve oppløsningen. I Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen skiller Karen seg fra mannen sin. Sammen har de en liten datter. Som den moderne kvinnen hun er, skriver Karen selvfølgelig under på delt omsorg. Men hva er du egentlig, den uka ungen er hos faren sin? Er det i det hele tatt lov å tenke at ungen er mer din enn hans? At du har laget den mer enn han har laget den, at den hører til deg? Det er ikke mye moderne ved det.

Vær snill med dyrene er en liten og tøff bok. Den er oppdelt i korte scener, minner og tankesekvenser fra ulike deler av skilsmissen og tiden etter. Den er vond, ikke bare fordi Karen må kjempe så hardt med seg selv, men fordi man jo umulig kan vite hvilken påvirkning situasjonen har på datteren.

Selv om Vær snill med dyrene var en sår bok, var det også den minst skremmende av kjernefamiliebøkene jeg leste i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Karen tok et valg og sto for det, kanskje fordi til og med kjernefamilien er noe man kan trekke seg fra. Med konsekvenser, jada, men til syvende og sist finnes det fluktmuligheter. Bare litt synd om det går så hardt utover barna man i affekt har laget. «Sjekk her, dette er grunnen til at du ikke drar staten inn i dine private anliggender», tenkte jeg, da jeg leste om meklingskontorer og barnefordelingspapirer og familieterapeuter.

The Rules Do Not Apply av Ariel Levy

Da jeg begynte på The Rules Do Not Apply av Ariel Levy, var jeg ikke akkurat overbevist om at et kjernefamilieprosjekt er en god idé for mitt vedkommende. Dette er ikke skjønnlitteratur, men en selvbiografisk fortelling om det hun selv kaller «å ville ha for mye». Det er også, uten tvil, den mest hjerteskjærende boka jeg har lest på en stund. Allerede på de første sidene etableres det at Levy nettopp har mistet barnet sitt. Sånn ordentlig mistet, altså. Barnet er dødt.

Når jeg sier at jeg er veldig usikker på om jeg skal ha noen barn, så betyr ikke det at jeg hater barn, at jeg ikke synes noen skal få barn, at jeg tror at du faker kjærligheten for barnet ditt, eller at jeg ikke har noen forståelse for at du har skikkelig, skikkelig lyst på dem. Jeg er jo et menneske, ikke sant.

Det er egentlig bare to spørsmål jeg har lyst til å stille folk med barn, og det er to spørsmål jeg aldri, aldri, aldri stiller. Det første er: Har du tenkt på miljøet? Hva da? Og det andre er: Hva skal du gjøre når barnet dør? Det er spørsmål jeg har lyst til å stille av nysgjerrighet, for å trøste meg selv og kanskje selv klare å vurdere barn på ekte. Ikke for å stille noen til veggs eller lage dårlig stemning. Så derfor spør jeg aldri, det er jo dritslemt. «Takk for paien, har du tenkt på at barnet ditt kan dø når som helst?» Herregud, selvfølgelig har folk tenkt på det.

Men barnet til Ariel Levy dør, og det er jo som om himmelen skulle falle ned. Men før det, før himmelen faller ned, er The Rules Do Not Apply en smart historie om en dame som vil ha alt. Selv om fortellingen handler om å jobbe for å få et barn og så miste det, så handler den også om at Ariel Levy er et helt menneske i seg selv. Med eller uten barn, med eller uten kjernefamilien sin. Og på den måten var det kanskje den mest oppmuntrende boka jeg leste om kjernefamilien som konsept i sommer.

Siri

Løp: Tromsdalstind Skyrace

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Har vært på løpetur i helga, da!

Her er greia: Jeg skjønner ikke helt dette premisset om at lengre er bedre. Jeg er ikke enig i at brattere, glattere, høyere, mer, mer, mer, strengt tatt er viktig. Når det er sagt, så får folk gjøre som de vil. Problemet var bare at denne gangen gikk det utover meg.

Livspartneren min sier at han «ikke mente å lure» meg da vi meldte oss på Tromsø Skyrace en gang i vår. Han på den lange distansen, 57 km og 4 800 høydemeter, jeg på den såkalte «minien», 28 km og 2 000 høydemeter. Nå kunne jeg sagt masse om at jeg trodde jeg hadde meldt meg på et relativt kort fjelløp, kanskje av en times varighet eller noe sånt, og så sjokkert fant ut at jeg hadde meldt meg på en distanse jeg, etter å ha saumfart resultatlistene fra året før, fant ut at jeg kom til å bruke fem timer på, men det har vi ikke tid til. Vi skal snakke om løping.

Pastafabrikken

Hvordan forbereder man seg mentalt på noe sånt? Den fysiske delen av forberedelsene er jo greie nok: Du slapper av og spiser nok. Hva er «slapp av og fyll på» når det kommer til hjernen? Jeg aner ikke. Heldigvis trenger han jeg lever sammen med å snakke mye mer om ting enn det jeg gjør, og da spesielt om ting han er litt nervøs for. Så vi har snakket masse om hans løp og ikke noe om mitt løp, og det er akkurat sånn jeg liker det. En ting vi burde ha snakket om, er at det kanskje ikke er så lurt å løpe nærmere seks mil i fjellet når man nettopp har avsluttet skisesongen.

Men jeg skulle ikke løpe seks mil, jeg skulle bare løpe tre. Så etter å ha fulgt Hallén til start på Hamperokken Skyrace (den lange), det vil si matet ham, roet ham ned, holdt ham i hånda og gulpet ham som en baby (neida, det fikk jeg egentlig ikke lov til å skrive), gikk jeg tilbake på hotellet og så på America’s Funniest Home Videos til det var min tur.

Tromsø Skyrace

Løpsreferat

Start

Det var fint vær og ganske varmt, så jeg valgte t-skjorte og kort shorts. En sånn kort shorts som er veldig behagelig, men som sklir oppover så rumpa etter hvert henger ut av den. Komfort over stil, si. Jeg hadde teipet anklene for første gang på lenge, og hadde tynne ullsokker oppi terrengskoene mine. I den lette løpesekken hadde jeg regnjakka mi, mobiltelefon, en flaske Solo og noen energibarer (rester etter en viss ekspedisjon andre i husholdningen foretok tidligere i sommer). Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med de raske brillene mine, men slo fra meg å gå tilbake for hente dem.

Helt ærlig var jeg litt skremt av nerdefaktoren på hele arrangementet. Altså, dette sier jeg med all kjærlighet. Dessuten er jeg er helt hundre prosent nerd selv, så ingen trenger å ta seg nær av det her. Jeg sier bare at det var så mange Salomon-løpeskjørt, teleskopstaver og ultralighte drikkevester at selv jeg, som er oppvokst i nerderunkering nummer én, orientering, ble litt satt ut. Jeg trakk meg rolig langt tilbake i startfeltet.

0 – 43 minutter

Da jeg løp maraton for første (og siste) gang, hadde jeg en viss peiling på hvilken fart jeg kunne holde fra start. Iallfall på hvilken fart jeg ikke skulle holde fra start. Det hadde jeg ikke  her. Hvilken innsats klarer man å holde i fem timer, liksom?

Startfeltet rullet rolig over streken, jeg var langt baki der et sted. Tenkte noen kom til å sette opp farta snart. Vi puslet bortover brygga i Tromsø, forbi turistene på utekafeene. Ingen skrudde opp farta. I ettertid ser jeg at vi løp på omtrent 6:00 min/km de to første kilometerne. På flatt underlag er det sånn skikkelig, skikkelig rolig for meg. Men jeg hadde ikke peiling på hva jeg dreiv med, og dessuten var jeg fortsatt litt skremt av nettingcapser, av fancy drikkebelter og sånne neoprengamasjer til å ha utenpå løpeskoene. Jeg tenkte at hvis dette er bra nok for Herr Har-teipet-brillene-til-hodet-med-rosa-sportstape, så er det bra nok for meg.

Da vi kom over broa løste det seg opp litt, og jeg fikk plass til å sige forbi et par stykker. Det er vel like greit å sige forbi som å bruke en haug mental energi på holde krypefart? Jeg vet ikke! Det føltes sånn. Like fullt begynte jeg å gå i første kneik. Man kan bare ikke løpe 2 000 høydemeter. Eller, noen kan sikkert det, men ikke jeg.

Sandnessundbrua

Over den brua løper man helt i begynnelsen og helt på slutten av løpet.

Nå følte jeg meg også vesentlig mer tilpass. Å være en kald fisk og begynne å gå tidlig, er selve grunnsteinen i min motbakkefilosofi. Oppover i lia mot Fjellheisen var det smalt og bratt og vanskelig å komme seg forbi folk, så jeg tok det helt kuli. Farta var helt behagelig og jeg lurte på når man egentlig skal begynne å spise og drikke. Sikkert lurt å gjøre det i motbakker, der jeg uansett går.

Ifølge resultatene brukte jeg 43:41 og var nummer 31. av damene på Fjellheisen, og da Hallén så det etter løpet, sa han: «Du har jo ikke tatt dette alvorlig i det hele tatt.» Story of my life, liksom.

Men historien er ikke over ennå.

43 minutter – 1 time og 16 minutter

På drikkestasjonen på Fjellheisen skjedde det viktigste som skjedde i løpet av hele løpet: De hadde smågodt! Det gir automatisk toppscore på løpet, det! 10/10 stjerner til Tromsø Skyrace. Anbefales på det sterkeste!

Jeg stappa tre lakrisfisker i munnen og snudde nesa mot neste checkpoint, på Bønntuva. Over Fløya var vi på snaufjellet, på smooooth sti med digg underlag. Koste meg skikkelig. Hadde godteri i munnen og mose under føttene, ikke sant. Nå var det plass til å passere folk, dessuten hadde jeg begynt å tenke litt på balansegangen mellom å spare krefter og å faktisk komme meg til mål på under et døgn. Så jeg begynte å plukke rygger. Tok igjen noen fancy tightser, noen skyggeluer og gamasjer. Drakk halve Soloen min.

Tromsdalstind

Tromsdalstinden i det fjerne. Fjellheisen er på toppen av den haugen du ser til høyre i bildet.

Anerkjente den spektakulære utsikten. Tok et bilde for et par dansker. Irriterte meg mildt over de første snøflekkene vi måtte løpe over. Småsnakket med en finne.

Her angret jeg litt på at jeg, i min totale latskap, ikke hadde sett ordentlig på løypekartet. Jeg var rett og slett ikke helt sikker på hvilket fjell som var Tromsdalstind, altså det høyeste punktet på løypa. Jada, jeg har vært der før. Jada, jeg var sånn rimelig sikker på at det var det ruvende fjellet med regnsky rundt, men det kunne jo hende at det var den litt mindre haugen borti der. Så jeg spurte en fyr. Han så på meg og pekte på det store fjellet, før han trakk ut teleskopstavene sine.

1:16 – 2:34

Fra Bønntuva løp vi et stykke nedoverbakke, ganske slakt og deilig på sånn digg fjellsti. Jeg prøvde å rulle nedover, ikke gi på så mye at det smalt veldig i beina, men heller ikke bruke krefter på å bremse. Det fungerte fint. I bånn sto det noen folk og sa: «Fyll vann her, det er lenge til neste vannmulighet». Så jeg fylte vann på Solo-flaska og følte at det var nå alvoret begynte. Sikkert litt fordi det seriøst var en regnsky rundt hele Tromsdalstind. Den lå der som et surt, gammelt beist.

Dette bildet la jeg ut på Instagram etter løpet, og ingen har spurt om flekken jeg har mellom beina er svette, utflod, cum eller generell skitt? Litt skuffa, men også stolt av dere. (Vet ikke svaret på spørsmålet.)

Idet jeg begynte å gå oppover, kom jeg på at det nok var på tide å spise litt mer, så jeg fant fram en sånn bar med panøttsmørsmak. Tok halvannen bit og puttet resten i bh-en. Gikk og gikk og gikk. Oppå den første ryggen sto det en reinflokk på en snøflekk og stirret på oss. Det var skikkelig mange av dem. Bare sekunder seinere kom det et ambulansehelikopter flyvende forbi, og jeg skrudde opp lyden på telefonen i tilfelle Hallén hadde falt ned fra Hamperokken. Ja, det er sånn jeg tenker, ok! Jeg er dritredd for at han skal falle ned fra steder! Og han er steder han kan falle ned fra hele tiden. (Det var noen andre som hadde falt ned, men det går visst bra, og det er på ingen måte meningen å gjøre narr av det.)

Og så brakk stien skikkelig oppover og vi var ved roten av Fjellet. Ura vokste fram og det begynte å regne. Jeg gadd ikke finne fram jakka mi, for jeg var varm og lat. Det kan vel også være en medvirkende årsak til at jeg på en måte sovna litt i denne delen av løpet. Kanskje jeg begynte å bli sliten i hodet, hvem vet.

På et eller annet tidspunkt var jeg iallfall på toppen. Ikke var jeg andpusten og ikke var jeg kald, men jeg var litt lei.

2:34 – 4:00

Uansett våknet jeg ikke før vi var godt på vei ned fra Tromsdalstinden igjen, og skjønte at jeg hadde bedrevet aktiviteten «gå på behagelig fjelltur» de siste 45 minuttene. Jeg hadde altså ikke bedrevet aktiviteten «gå på kjapp fjelltur og komme meg ned fra dette fjellet asap», som var det jeg hadde tenkt på forhånd at jeg skulle drive med. I det jeg skjønte hva jeg holdt på med, spratt jeg forbi de foran meg og kravlet meg ned den urete lia ganske mye raskere enn før. Jeg er på ingen måte noen ekspert på nedoverbakkeløping i ur (har blant annet et par ankler som virkelig trenger en oppussing), men jeg var iallfall bedre på det enn de rundt meg. Ikke vær en pyse, tenkte jeg og kom meg ned med æren sånn passe i behold.

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Litt nedi lia sluttet det å regne, stien gikk fra urete og dritt til mosete og digg, og jeg fikk fylt opp flaska mi i en bekk igjen. På vei nedover ryggen krysset vi en haug bekker, og det var deilig for innestengte fjellføtter. Jeg plukket noen rygger og løp for det meste i mitt eget tempo, uforstyrret av andre. På dette tidspunktet var løperne godt spredd utover løypa, og da jeg ble litt usikker på merkingen et sted, måtte jeg spørre noen turgåere om jeg løp riktig. «Jada!» sa de og ringte med en sånn kubjelle.

Og så kom vi til den siste motbakken. Tromsdalstind Skyrace skal jo være 28 kilometer, men det er egentlig 32 kilometer langt. Det hadde jeg heldigvis blitt advart om av flere på forhånd, blant annet rutinerte Molly (som løp den lange løypa! Herreguuuuud!). Fire kilometer fra eller til høres kanskje ikke så mye ut når man uansett skal holde på i fem timer, men det er tvert imot heeelt avgjørende. Dermed var jeg også forberedt på denne siste bakken, denne kjerreveien som skulle stige sakte oppover i 4-5 kilometer. Det var flaks, for ellers hadde jeg kanskje gitt opp løpet og livet og alt.

Jeg startet den siste bakken med å drikke det siste av flaska mi og ta en bit til av energibaren. Så lagde jeg en megastreng avtale med meg selv: Det er ikke lov å gå på flatene. Det er en streng avtale å ha når man har vært ute i tre-fire timer, men det var helt nødvendig for at jeg skulle ha noen som helst form for framgang. Nå handlet det mer om å komme seg til mål enn å gjøre det med stil, for å si det sånn.

Det holdt hardt, og det kan hende jeg jukset litt enkelte steder. Teller det for eksempel som «flate» hvis det er snø på den? Og hvor sakte kan man egentlig jogge før det ser ut som man har laget en helt idiotisk avtale med seg selv om å ikke gå på flatene? La oss bare si at det som skjer på vei opp siden av Tromsdalen, det blir værende på vei opp siden av Tromsdalen.

Fordi dette var den aller tøffeste delen av løpet, og egentlig den eneste delen av løpet der jeg måtte kjempe skikkelig med meg selv, så er det også den delen av løpet jeg er mest fornøyd med og stolt av. Jeg var alene, turte ikke se på klokka fordi jeg visste at jeg skulle være i den lia der i minst en halvtime, og hadde det sånn sikkelig slitedritt. Ikke sånn blodsmak- og smertefestdritt, mer sånn «jaja, om jeg skulle dø nå så finner de iallfall kroppen min ganske kjapt»-dritt. Det eneste jeg hadde lyst til var å ligge på baderingen min i et svalt tjern, med sugerøret til en flytende Camelback med Pepsi Max (ok, kanskje Solo eller ingefærøl eller noe med sukker, da) i munnen.

Men jeg fløt ikke på baderingen min, jeg var på en sti på vei opp til Fjellheisen for andre og siste gang denne dagen. Det var en luresti, en sånn som bølger litt opp og ned, så for hver bølgetopp håpet jeg etter hvert at jeg skulle se Fjellheisen. Heldigvis har jeg vært på nok luretopper det siste halvannet året, til at jeg aldri tar noe på forskudd.

Dette er helt ærlig min fjellvettregel nummer 1: Ta aldri toppen på forskudd.

4:00 – 4:28

Dermed trodde jeg egentlig ikke at jeg var på Fjellheisen før jeg kunne ta på smågodtet. Og nå skal jeg si noe ganske vilt. Jeg ville så mye til mål at jeg ikke gadd å ta noe godteri. Jeg var så tørr i munnen at det ikke hadde vært lett å sutte på det, og jeg gadd ikke drikke noe mer, for da måtte jeg ta av sekken, og det var jo bare en halvtime med nedoverbakke og flatt igjen. Så jeg droppet det, jeg bare rullet forbi hele stasjonen og veltet meg over kanten mot byen.

Vi skulle altså ned den samme veien vi hadde kommet opp i starten, og den trange stien var faktisk ganske morsom å løpe nedover, selv på bein som begynte å hate alt og alle. Svisj, svusj, tjokk, tjokk, tjokk.

Så var det slutt på det. Ut på asfalten og ned på flata var det ikke spesielt fett å være meg. Jeg hadde glemt hvordan man løper, og følte at jeg drev med en form for overdreven herming av folk som løper.  På vei over broa innvilget jeg meg en gåpause, med streng avtale om at jeg måtte løpe resten av løypa uavhengig av fysisk og mental tilstand. Så det gjorde jeg. Sakte men sikkert.

Mål

Jeg kan ikke tro at jeg kom meg rundt med både vettet og kroppen i behold. 4:28:36. Det gikk både raskere og bedre enn jeg trodde. I mål satt jeg litt på en kant, fikk meg en bolle og tok en selfie. Det viste seg også at jeg ble nummer ni av damene, og det betyr både at jeg har løpt veldig bra, at de tøffe folka løper den lange distansen, at jeg tok igjen over 20 damer fra første mellomtid til mål, og at jeg enten åpnet for sakte eller akkurat passe. Hvem veit.

Målselfie, Tromsø skyrace

I etterkant har jeg tenkt at det nok er litt lite å ha en halv energibar, en solo og tre lakrisfisk som totalt sukkerinntak på fire og en halv time løping, men det gikk jo sånn rimelig greit. Hva veit jeg, liksom. Jeg kom til mål uten å grine.

Strava-aktivitet
Resultater

Karakter på Tromsø Skyrace: 10/10 (smågodt)
Karakter på mitt eget løp: 8/10 (minus for generell likegyldighet i starten og midten)
Karakter på skyrunning generelt: Uvisst. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva skyrunning er. Er Tromsdalstind Skyrace skyrunning? Eller er det for kort? Og hva skjer med de stavene egentlig?

Tromsø Skyrace

Ganske kjapt sjekket jeg hvordan det lå an med Hallén, og selv om resultatservicen ikke akkurat kan si: «HER HAR DET SKJEDD NOE», så var det nøyaktig det den sa. Heldigvis sa den også: «DET GÅR FRAMOVER, BARE VELDIG SAKTE», så da sluttet jeg å tenke på det ambulansehelikopteret.

For å gjøre en lang historie kort, så er det en dårlig idé å gå rett fra skisesong til ni timer løping. Det synes de krampete musklene til Hallén, iallfall. Bevis:

Tromsø Skyrace

«Jeg har ikke hatt så vondt siden jeg ble påkjørt av en trailer, og da fikk jeg iallfall morfin», sa han. Pommes frites i senga er kanskje ikke morfin, men det hjelper ganske mye på skuffelsen, iallfall!

Til slutt vil jeg bare gi en shoutout til været i Tromsø, for det var helt prima i helga. Tenk så mye deiligere det er å slite rundt i shorts og t-skjorte, enn i vintertights og boblejakke.

Nå blir det en stund til neste ekstreme utskeielse, merker jeg.

Siri

Løpsrapport fra tre løp jeg har løpt i sommer

Sognsvann rundt

Jeg har løpt tre løp i sommer! Sognsvann rundt medsols, St. Hansgaloppen og en 10-kilometer i Hellas. Her kommer litt forkorta løpsrapporter.

I. Sognsvann rundt medsols, 1 runde. 13:12.

Sognsvann rundt er vel et løp de aller fleste kjenner, men det er helt greit om du ikke gjør det. Det går hver onsdag rundt Sognsvann i Oslo, og du kan velge hvor mange ganger du har lyst til å løpe rundt vannet. Én runde er 3258 meter, og arrangementet er helt prima lavterskel. Fra gamle dager er persen min 12:45, bare sånn at vi har perspektivet i orden.

Jeg tvang som vanlig en bror til å bli med på løp. Det var fint vær, skoleavslutningsbonanza på Sognsvann, og generelt GS (det betyr God Stemning, har jeg lært).

Det er rart å løpe så korte distanser når man ikke er vant til å makse ut på farta. Jeg kan jo løpe 1000 meter raskere enn 4:30, men det er innmari sjelden jeg gjør det. Dermed var det et skikkelig hardt truserøsk for systemet å banke rundt vannet så fort jeg kunne, noe som viste seg å være 4:08 min/km. Det var jeg ordentlig positivt overrasket over, faktisk. Traff perfekt på utgangsfarta og klarte å holde god kok helt inn.

Også ble jeg igjen overraska over hvor vondt det er å løpe korte distanser. De siste kilometerne føler jeg meg alltid som en gammel rønne der alle de skeive dørene og vinduene står og slår aggressivt i vinden. Råtten, falleferdig og helt ute av kontroll. Men mål kommer jo, enten man klarer å holde farten oppe eller ikke. Uansett veldig godt fornøyd med løpet. Følte meg som en løper. Det har jeg ikke gjort så ofte de siste årene.

Offisiell tid: 13:12
Karakter: 10/10

II. St. Hansgaloppen, rundt Maridalsvannet. 14,5 km, 1:06:57.

St. Hansgaloppen er et av de morsomste løpene jeg vet om. Det går i en litt kupert løype rundt Maridalsvannet, skjer godt utpå sommerkvelden, og det er vafler til alle etterpå. Også til de som blir flaue av å i det hele tatt tenke på konseptet «norske verdier».

løpings

Jeg åpnet som vanlig forsiktig. Etter et par kilometer trodde jeg at jeg skulle få gubbeheng, men det var dessverre en juksegubbe som hadde åpnet i overkant hardt. Jeg cruisa uansett på et behagelig gir, tenkte på hvor deilig det er å løpe i behagelig flyttempo på kupert grusvei mens jeg løp i behagelig flyttempo på kupert grusvei. Hadde det helt topp.

Jeg plukket en og annen rygg og spiste en og annen mygg. Drakk litt på en drikkestasjon. Ved omtrent 10 km ble jeg tatt igjen av en gubbe jeg hadde løpt forbi tidlig i løpet, og det likte jeg ikke. Dermed var det bare å skru på konkurranseinstinktet og henge seg på. Tøffet meg med å løpe forbi de gamle, knirkete leddene hans i utforbakken ned til jordene før Sander gård, og da ga han opp. Det sa han høyt.

Jeg skulle akkurat til å gratulere meg selv og roe ned tempoet et hakk, da jeg så en ny rygg. Det var det jeg tenker på som en fotballrygg. En fotballrygg er en relativt ung type med et antrekk og et steg som tilsier at han egentlig ikke er megakomfortabel med å være med på en løpekonkurranse. Gjerne litt baggy shorts og sånn tynt hårbånd. Rett og slett høyere kulhetsfaktor enn det vi løpenerder kan stille opp med. Hater å bli slått av fotballrygger. Spesielt når jeg har slått på konkurranseinstinktet. Det går jo ikke an å bare slå det av når man først har slått det på.

Jeg nærmet meg sakte men sikkert i et par kilometer, og i bakken ved det berømte treet seig jeg forbi. Men da måtte jeg jo fortsette å holde farta oppe, for plutselig begynner sånne fotballfolk å spurte. Dessuten hadde han en foruroligende stor heiagjeng spredt utover løypa. Nå begynte jeg virkelig å bli sliten, sånn sliten man blir på lange løp. I kroppens reisverk, liksom. Så var kirkeruinene rett rundt svingen og det var bare en kilometer slak motbakke igjen. Akkurat det man trenger på slutten av et langt løp. Men jeg beit tenna sammen og følte meg igjen som en løper og tenkte som vanlig at dette har jeg bedt om, så det er bare å skjerpe seg og stå for de valgene jeg har tatt i livet.

Jeg løp på 1:06:57, nøyaktig 57 sekunder saktere enn i 2012. Det er jeg driiitfornøyd med. Da var jeg i slag. Fikk vaffel. Så sov jeg tre timer før vi reiste til Hellas.

Tid: 1:06:57
Karakter: 10/10

St. Hansgaloppen

III. 10 varme kilometer i Hellas. 44:09.

10 km i Stoupa

Det er varmt å løpe løp på Mani i juli. Det er jo det. Uten å overdrive, så var det 40 grader den dagen. Det er varmt. Heldigvis er de skikkelig flinke til å arrangere løp, og veit at det kommer en gjeng idiotiske turister som nekter å ta det rolig, og dermed trenger vannstasjoner hver halve kilometer. Jeg har også utviklet den banebrytende teknikken å ta en vannflaske, skru korken skeivt på og putte den opp ned i bh-en, så vannet sprutes ut litt saktere enn en sjokkdusj. Bare å nominere meg til diverse priser og utmerkelser, folkens.

Jeg var i overkant passiv i starten, men det skulle vel bare mangle. Vi var på ferie. Det var trangt og mye folk. Ingen hadde dårlig tid. Dermed fikk jeg også en solid negativ splitt, og å ha krefter igjen på slutten gir alltid en god løpsopplevelse.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å si enn at jeg fikk 44:09 i nettotid. Det er nesten ett minutt raskere enn jeg løp på 10-ern i Harstadkarusellen i våres. Litt av en fremgang! Også i den varmen, hæ! Det er helt tydelig at jeg presterer best når jeg kommer rett fra stranda, og det synes jeg mine nære og kjære bør legge til rette for ved flere anledninger.

Nettotid: 44:09
Karakter: 10/10

Hvordan føles det, da

Det har vært en helt topp løpesommer. For første gang siden 2014 føler jeg at jeg kan stille opp på løp og gjøre en ordentlig innsats. At det ikke bare handler om å komme meg helskinna til mål, men at jeg har en viss kontroll med farta og kroppen min underveis. At jeg løper på ordentlig. Det er veldig gøy. Det er jo det jeg liker med løping, og nå når jeg får det til igjen, merker jeg at jeg har savnet det.

Så viser det seg jo også at det er lett å være fornøyd med løp når jeg egentlig er fornøyd bare jeg kommer til mål på en relativt oppreist måte. En god start på Slutty 90, tror jeg vi kaller det.

I morgen skal jeg løpe Tromsdalstind Skyrace, og det kommer jeg til å bruke omtrent fem timer på. Hahahahaha. Det blir jo en ny opplevelse. Håper vi snakkes på søndag.

Siri

Bok: The Power av Naomi Alderman

The Power - Naomi Alderman


Innholdsadvarsel: Denne boka inneholder all mulig dritt. Vold, voldtekt, krig, tortur, mm.


Folkens, jeg har lest en sci-fi-klassiker. Ok da, den er kanskje ikke en klassiker ennå, men det blir den. Lover. Jeg elsket den på det groveste.

Her er greia: Et av forsvarsprosjektene under andre verdenskrig får uante følger når jentebabyer 50 år senere begynner å fødes med et organ som gjør det mulig for dem å sende eletriske støt. Vi snakker sånne skikkelige Pikachu-støt. Menn har ikke lenger et fysisk overtak på kvinner, og The Power handler om hva som skjer når en av vår verdens mest grunnleggende maktstrukturer blir snudd på hodet.

Nothing special has happened today; no one can say she was more provoked than usual. It is only that every day one grows a little, every day something is different, so that in the heaping up of days suddenly a thing that was impossible has become possible. This is how a girl becomes a grown woman. Step by step until it is done.

Jeg ble skikkelig gira, selvfølgelig. Kunne nesten føle det sitre elektrisk under huden, ble forført av noen av de tidlige sjokkscenene i boka. Tenk å ha den makten, liksom. Tenk å være i et rom fullt av menn og vite at du kunne tatt dem ut? Tenk å være på joggetur alene i parken, og slippe å snu deg for å se om han fyren du nettopp passerte løper etter deg? Tenk på friheten, liksom. Friheten! Sånn føltes min rimelig selvopptatte oppjazzethet i begynnelsen av The Power.

Det i seg selv hadde vært en deilig leseropplevelse, en jeg fint kunne anbefalt når vi diskuterer sci-fi i en krok på et kjøkken en vinternatt. Men det som gjør The Power til en skikkelig klassiker, en solid roman og en bok jeg håper mange leser, er at den utvikler seg fra en ren maktfantasi til å si noe om makt generelt. Om hva den gjør med de som får den og de som mister den. The Power klarer å bruke den lille powertrippen man (kanskje spesielt som kvinne, da, jeg skal ikke benekte det) går på i den første delen av boka, til å understreke poenget og plottet.

«It’s starting already. Have you seen the numbers on domestic violence against men? On murders of men by women?»
He has seen those numbers. He carries them with him like a lozenge og ice lodged in his throat.

Såkalt genderswapping er et vanlig, feministisk virkemiddel for å understreke ubalanse eller ren og skjær teithet i hvordan et kjønn (ofte kvinner) blir framstilt i popkultur. The Power er veldig mye mer enn en feministisk pekefinger. Den er noe så sjeldent som spekulativ fiksjon der både premiss og gjennomføring sitter som støpt. For fysisk makt er ikke isolerbar, den siver utover og plutselig skulle det bare mangle at en som nyter godt av maktstrukturen setter navnet sitt på arbeidet ditt. Kjønn er ikke en pepperkakemann- og en pepperkakedameform som man presser ned i deigen til det ikke er plass til flere og man spiser opp restene.

The Power av Naomi Alderman

Sånn kort fortalt så digger jeg denne boka så grovt fordi den balanserer spenning og smarthet helt perfekt. Den undervurderer aldri leseren, men tar underholdningsbehovet på alvor. Det er en fuckings drøm for meg. Sci-fi er god når den sier noe om hvordan det er å være menneske. The Power er god, ikke bare fordi den er underholdende, spennende, smart, men fordi den sier noe om vår verden. Den vi ikke har funnet på.

Astrid Lindgren sa: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Det tror jeg Naomi Alderman er enig i. Les den.

Siri

Prosjekt: Løpe halvmaraton på under halvannen time, også kalt Slutty 90

Halvmaraton, Oslo, 2012

Vi har snakket om dette før, så du kan ta det som en påminnelse.

Halvmaraton er min distanse. Jeg vet ikke  helt hvordan man bestemmer seg for hva som er sin distanse, men halvmaraton er min. Kanskje det har noe med mestringsfølelse å gjøre, men om man sammenligner tider, er jeg nok ikke noe særlig bedre på halvmaraton enn på andre veidistanser. Jeg liker det mye bedre likevel.

Helt ærlig tror jeg det har å gjøre med at jeg er glad i halvheten. Mellomtingen, liksom. Du må ha kontroll for å få det til ordentlig. Du kan ikke gnure deg igjennom, som man gjør på en 10-kilometer, og du kan ikke jogge gjennom, som man gjør på et maraton. Du må vite hva du driver med, og du må stole på deg selv.

Sagt på en annen måte: 10-kilometer er dritslitsomt og fælt, maraton er en jævla drittdistanse. Så, ja. Da blir det halvmaraton, da.

Nå har jeg løpt 10 kilometer på under 40 minutter (2013), og jeg har løpt maraton (2016). Jeg ser på begge de kapitlene som avsluttet. Jada, det kan alltid komme oppfølgere, men om jeg skulle slutte å løpe, miste lysten eller beina i morgen, så er både sub 40 og maratonfullføring medaljer jeg er stolt over å ha på knaggen min.

Halvmaraton, Tromsø, 2016

Halvmaraton, derimot. Halvmaraton føler jeg meg ikke ferdig med. Og det som er min distanse, til og med. Der har jeg fortsatt noe jeg har lyst til å si, noe som ikke har fått nok tid og plass i livet mitt ennå. Jeg merker det hver eneste gang noen nevner halvmaraton. Jeg ække ferdig.

Den gylne grensa på halvmaraton er 90 minutter. Det er bare et rundt og fint tall, det er ikke noe spesielt som skjer mellom 89:59 og 90:00. Som med 40-minuttersgrensa på mila, ikke sant. Så poenget med å velge akkurat sub 90, og ikke sub 88 eller sub 91, er bare at det ser pent ut. Også må jeg perse for å få det til. Det må jo være et poeng. I dag er persen min på halvmaraton 1:30:50, fra Fredrikstadløpet 2013. Det er klart det skal perses, liksom.

Men et mål er ikke et mål uten en tidsramme (joda, det er det selvfølgelig, ikke hør på de mentale trenerne). Jeg gir meg selv et par år, ass. Det må være innafor. Jeg er for gammel til å hardstresse, og jeg har for godt anlegg for utskeiende livsførsel til at jeg kan tillate meg å bli skadet igjen. Dessuten gir det plass til mye anen gøy løping, som for eksempel motbakkeløp og sånt, uten at jeg trenger å prioritere vekk noe fordi deadlinen nærmer seg. Så her er målet:

Sub 90 i 2019

Jada, det er litt bearbeidet siden forrige gang vi snakket om det. Altså, før 2019 er helt greit, det også, men 31.12.2019 er absolutt siste frist. Neida, det er ikke det heller, men hvis jeg ikke får det til innen 2019 er omme, må jeg skrive et blogginnlegg der jeg innrømmer nederlaget, og det har jeg ikke noe lyst til. De innleggene svir, skal jeg si deg.

Så selv om tidsramma er lang, stor, bred, så er den gode nyheten at du selvfølgelig skal få være med på både opp og nedturer. Du skal få være med når jeg jogger rundt i fjellet en crispy morgen i oktober, du skal få være med når jeg fuckings hater løpeforholdene i Harstad i desember, du skal få være med når jeg griner på mølla i februar, og du skal selvfølgelig få være med når jeg endelig, endelig, endelig får bar asfalt under fotan igjen i april. Eller mai, da, hvis det blir litt sein vår.

Her er litt fakta:
  • Min halvmaraton-PR er 1:30:50. Det er bare 51 sekunder unna sub 90, men skjedde i en helt annen del av min løpekarriere. Om ikke annet, betyr det iallfall at kroppen min kan få det til, om den bare får øvd seg nok.
  • Akkurat nå tipper jeg at jeg ligger på sånn ca 1:37-1:38-ish (det tror Jack Daniels også). Så jeg har en jobb å gjørra, for å si det sånn.
Her er den første delen av Sub 90-planen:
  • Komme meg opp på 80-90 kilometer i uka, eller tilsvarende tidsbruk. Sånn ca. Akkurat kilometerantall spiller ikke noen rolle. Jeg skal løpe i skogen og i myra og i fjellet, så kilometertallet er litt sånn skuldertrekk. Etter en kjip og forkjøla vinter, har jeg brukt et par måneder på å komme meg opp på ca 70 kilometer (eller tilsvarende tidsbruk, da) i uka på den tålmodige måten. Det er ganske tungt, men på den bra måten.
  • Løpe én til to hardøkter i uka. Det trenger ikke være så hardt, det kan gjerne være moderat, og alt er lov. Motbakke er lov, progressivt på mølla er lov, konkurranse er lov, alt er lov. Det eneste som ikke er lov, er å overdrive.
  • Trene styrke to ganger i uka. Nå snakker jeg skikkelig lavterskelstyrke. Ti minutter teller. Har fått det til så langt i sommer.

Lover å oppsummere treninga hver uke, men om du bare ikke kan vente, så logger jeg alt på Strava.

Neste løp er 28-kilometeren i Tromsø Skyrace 5. august. Oj, det er på lørdag! Det blir… eh… interessant.

Siri