Løpeplaner for 2017

Ok, her er løpeplanene mine for 2017. Beklager at de er så lite håndfaste, sånn er det å være retningsløs og ivrig mosjonist.

  • Harstadkarusellen. Det er løp gjennom hele sesongen, alt fra 3-12 km, begynner neste uke.
  • Halvmaraton i Tromsø 17. juni.
  • Den korte («korte») løypa på Tromsø Skyrace 5. august.
  • Et halvmaraton i september eller oktober.
  • Det som faller meg inn.

Harstadkarusellen blir som vanlig bare kosing. Altså, det blir slitsomt og jævlig, men det spiller jo ingen rolle hvor fort eller sakte det går der, så det er et lavskuldra arrangement for min del. Bare gøy! Ikke noe stress! Spying i bilen på vei hjem! Hver mandag!

Jeg har lyst til å gjenta suksessen fra halvmaratonet i Tromsø i fjor. Lurer på om jeg skal sette meg som mål å slå tiden fra i fjor? Det virker passe realistisk uten å være for pysete. Da snakker vi i så fall en tid på omtrent 1:37.

Og så kommer det lolleste punktet på lista: Minidistansen i Tromsø Skyrace. Hallén skal løpe den lange distansen (58 km opp og ned i fjella), og lurte på om jeg ikke kunne tenke meg å løpe det han kalte «minien». Minien høres jo bra ut. Det er ikke det, veit du. Det er 28 kilometer inkludert en topp på 1200 meter. Jeg kommer, helt alvorlig talt og uten overdrivelser, til å bruke et sted mellom 4,5 og 5 timer. Og jeg som akkurat var ferdig med hele det maratonprosjektet. Fuck me, assa.

Utpå høsten, sånn i september eller oktober, har jeg lyst til å gjøre et ordentlig forsøk på halvmaraton. Det blir ikke sub 90, men det blir kanskje i nærheten av gamle tider. Jeg vet ikke hvor ennå, men det har jeg jo god tid på å finne ut av. Kanskje Oslo, kanskje ikke.

Da er det bare treninga som gjenstår, da. Det har jo aldri vært noe problem. Haha, neida. Det har vært et problem i hele vinter, faktisk.

Men i dag løp jeg uten pigger under skoene.

Siri

Spjoiiing

Jeg har en vandrende, rastløs hjerne som hopper fra det ene til det andre. Spjoiiing, spjoiiing, spjoiiing, sier den. Sånn har den alltid vært. Her sitter jeg og jobber, også bare: Spjoiiing! Nå skal det tenkes på de for lange neglene mine, på Harry Styles, på den første gangen jeg så True Blood i 2008, på den memen av en krabbe som holder en kniv, på noe teit jeg gjorde i 8. klasse, på hva som helst annet enn det jeg egentlig skal tenke på akkurat nå.

Det er ganske vanlig, tror jeg. Vi har vel så mye info vi skal prosessere, at om vi ikke blir født med hoppende hjerne, får vi det kjapt. Nå skulle jeg til å si at jeg ikke aner hvordan jeg får gjort noe som helst, men jeg vet jo veldig godt hvordan jeg får gjort ting: jeg setter timeren på en halvtime og tvinger meg selv.

Men dette handler ikke om produktivitet eller noe sånt, det kan du lese om på careergirl.com. Jeg prøver å gjøre bra ting, og det holder. Bra holder.

Dette skal handle om at jeg tror den rastløse hjernen min har smittet kroppen min. Spjoiiingheten har vokst seg utover i lemmene mine. De siste månedene har jeg hatt mark. Jeg klarer ikke sitte stille, jeg har blitt en sånn som fikler med stearinlysene på restaurant, iblant må jeg, for å føle at jeg får nok luft, puste i takt med en gif av en firkant som pakker ut seg selv til en linje. Jeg går uker i strekk uten å sove noe særlig, jeg våkner midt på natta sånn som de gjør på film: med et gisp og hamrende hjerte.

Det føles som å ha en sånn energikule fra et eller annet fantasyunivers, strålende ut fra magen. Ganske slitsomt og uforutsigbart.

Men det føles litt gøy også. Jeg har ikke kjent på så mye energi før, uavhengig av om det er en håndterlig, konstruktiv kraft eller ikke. På et vis er det deilig, det er en hard, tydelig, nesten håndfast greie. En avveksling fra det som nå i ettertid virker slurete og monotont, om enn kontrollerbart.

Jeg vet ikke hvor lenge denne helt retningsløse boosten kommer til å vare, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Til nå har det hjulpet å gjøre små, men dramatiske ting, som for eksempel å isbade. Enn så lenge føler jeg meg litt som en atombombe. Fortsettelse følger.

Siri

(Disclaimer: Det er som vanlig ingen grunn til å være bekymret for meg! Serr!)

Ok, så det er dette som er påske

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Ja, nei, her kommer det et ras av bilder fra påskeferien. Vi har vært på Rolla, det er Norges mest vannrike øy. Jeg aner ikke hva det betyr, men det har nok noe å gjøre med at Rolla er naboøya til Andørja, som er den øya i Nord-Europa med flest fjelltopper på over 1000 meter. Eller noe sånt. Ikke korriger meg på dette, jeg verken skjønner eller bryr meg om det. Det gjelder uansett å ha mest av noe, det gjør jo det.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Årest påskekonsept var selvfølgelig topptur på ski, og jeg har nok dessverre stagnert i ferdighetsutviklingen min. Opp går, som jeg har sagt tusen ganger før, helt fint. Ned er sånn her:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Heldigvis har Hallén endelig skjønt at jeg må få lov å ta av meg skiene og gå ned de bratte partiene (der det er mer enn fire prosent helning). Da unngår vi som regel grining, og jeg får sove om nettene selv om jeg vet at vi skal på tur dagen etter.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

På bildet over ser du Doktor Mord og Lektor Solstråle planlegge neste tur. Kristine og jeg foretrekker avslappa turer, mens Eirik og Hallén foretrekker mer hardcore jåssing, så det blir noen diskusjoner om rute og tempo. Heldigvis betyr det også at vi kan lese i godstolen mens de hakker rundt i en eller annen isvegg.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Her er Kjetil og Berit, også kalt Kikkan og Bibb, som bare elsker å være ute:

Påske 2017

Påske 2017

De er omtrent like ivrige som Hallén, så der er det lite støtte å hente når det kommer til begrensninger på ekspedisjonene. Sånn ellers er de greie.

Her får jeg shreddetips av Kristine:

Påske 2017 Påske 2017

Påske 2017

Her er jeg dritsur, helt på ekte, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra det fjellet vi er på:

Påske 2017

Men så kom vi oss ned på et vis, og da ble jeg skikkelig avslappa og fornøyd:

Påske 2017

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Sjekk de profesjonelle påskegropene vi koste oss i! For bare et par år siden kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte i påskegrop og grille pølser, men nå har jeg jammen meg kost meg med det også. Der snakker vi personlig utvikling. Før vi veit ordet av det, elsker jeg sikkert å gå på ski også. Hehehe. Neida.

Påske 2017

Her er gjengen når jeg begynner å grine midt nedi bakken:

Påske 2017 Påske 2017

Sånn bortsett fra at vi ikke fikk én eneste fisk, vi prøvde alt, var det en helt topp påskeferie. Det var lov å drikke rødvin på badet, vi fikk helt eksotisk godt vær og klarte over halvparten av spørsmålene i Morgenbladets påskequiz.

Påske 2017 Påske 2017

(Hvis du trenger flere turdetaljer, vil jeg anbefale turbloggen.) Håper din påske har vært minst ok+!

Siri

Svar på noen spørsmål jeg har fått i det siste

Jeg lurer på om du synes det gi begynner å gi noe tilbake, at du har stått mer på ski? Jeg mener, føler du mestring? Kan du strekke henda i være og hyle JAAAAA (eller pow!) innimellom?

Tja. Jeg kommer nok aldri til å hyle jaaaaa på ski, men nå kan jeg ta på meg støvlene uten hjelp, og det må jo kalles en type mestring.

Synes du det er greit å slå nazister?

Ja, jeg synes det er ugreit å la være å slå nazister.

Kan jeg spørre deg om boktips? Bortsett fra Arv og miljø – hvilke andre av Hjorth anbefaler du?

Selvfølgelig! Selv om det tar mer enn 86 timer for meg å svare. Jeg har ikke lest alle av Hjorth, men har blant annet likt Hjulskift, Leve posthornet!, Et norsk hus og Tredje person entall.

Er det en «lettvekter» og gjerne feelgood du kan anbefale?

Altså, min go-to feelgood-serie er Discworld av Terry Pratchett, men det er humorfantasy, og det har jeg skjønt at ikke er noe alle er så begeistra for. Kanskje noen i kommentarfeltet har noen tips? Jeg vil også gjerne lese noe lett og oppløftende.

Hva er det flaueste du har lest?

Sånn hvis vi ser bort ifra ting jeg har skrevet selv, så er det nok Fifty Shades, selv om det er et forutsigbart svar. Makan til flaut ræl. Helt ærlig syntes jeg Min kamp var litt flaut, men det var mer på grunn Prosjektet, liksom. Når det er sagt, så er jeg egentlig litt glad i flaue ting, da. Har du noe flaut å anbefale?

Kan du velge en bok utelukkende basert på omslaget? Hva er det fineste omslaget du husker?

Nei, det tror jeg ikke jeg kan, men et fint omslag gjør det mer sannsynlig at jeg plukker den opp og leser bakpå. Litt som en fisk som ser noe digg agn. Det fineste omslaget jeg husker, er kanskje Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos av Gine Cornelia Pedersen. Det er i glins!

Har du lest Trilogien om gutten? Det ryktes om at den er så bra…

Niks. Har ikke lest.

Har du noe krim å anbefale – nå som det nærmer seg påske og all ting!

Stallo! Agatha Christie! Robert Galbraith! Gillian Flynn!

Hva synes du om chiafrø?

Ingenting, egentlig. Spiser det i yoghurten eller i frokostblandinga iblant. Det smaker frø.

Er du og Hallén gift?

Nei, men vi har akkurat fått oss en felles Instagram-konto med bare turbilder. Den heter @slappavlittda.

Personlig synes jeg en sånn konto er vel så forpliktende som giftemål, nå ser det jo jævlig dumt ut når vi gjør det slutt.

Hvor lenge har dere vært sammen?

11 år. (Jeg vet.)

Hva synes han om at du skriver om han på bloggen?

Han har ikke så mye valg, men han får som regel lese det som står om ham før jeg publiserer det. Man kan sikkert drøfte sånt både i bredden og høyden, men det koker vel ned til at han vet at jeg liker å blogge, og at han stoler på at jeg veit hva jeg driver med. Litt som når han går på fjellet og jeg bekymrer meg for at han skal bli tatt av ras. Interessant at det i begge disse tilfellene er ham eventuelle konsekvenser går utover, da.

Hvorfor hater du barn?

Hater dem ikke, bare liker at jeg kan gå hjem uten dem. Mer om det her.

Hvordan går det med løpinga di?

Nå har jeg trent i halvannen uke (altså, ikke i halvannen uke i strekk, da) uten å drukne i snørr, så det går bedre enn på lenge.

Skal du løpe noen løp i år?

Ja! Det er bare det at det fortsatt er vinter her i Harstad, pluss det med snørret, så jeg har ikke helt fått ut påmeldingsfingeren ennå.

Siri

Påskeegg småskeegg

Her er det som skjedde:

Moren til Hallén er kjempegrei. Så grei at hun ikke bryr seg om at jeg er en slask, så grei at hun alltid har Pepsi Max når jeg kommer på besøk, så grei at hun sender påskeegg i posten til Harstad.

Påskeegget kom i dag, jeg så det stikke opp av postkassa da jeg var på vei ut på løpetur.

«Gi meg litt godteri», sa jeg da jeg kom inn.
«Vi har ikke noe godteri», sa Hallén.
«Jo, vi fikk jo påskeegg fra fru Hallén i dag», sa jeg.
«Ja, men det er jo ikke påske ennå», sa han.

Og så fulgte en lang diskusjon om hvorvidt det er lov å spise godteri fra påskeegg før påske.

Hans poeng: påskeegg spiser man bare i påsken, ellers kan man plutselig spise påskeegg når som helst, og da mister påskeegget hele sin sjarm.

Mitt poeng: vi har ikke godteri i huset, gi meg godteri, vi kan fylle på påskeegget seinere.

Det ble såpass opphetet stemning at Hallén tok med seg påskeegget på badet mens han dusja, for at jeg ikke skulle smugspise av det. Se, der ligger det, fortsatt postinnpakket:

Så foreslo Hallén at vi kunne avgjøre det hele ved å sende melding til Kristine og høre hva hun synes. Kristine er lege, men ganske ok likevel. Til vanlig ville jeg syntes det var en dårlig idé, for Hallén og Kristine er enige om veldig mange ting, for eksempel at alle skal ha likt bestikk når man spiser og at barn er bra. Siden det handlet om godteri, var jeg likevel rimelig sikker på at hun ville dømme i min favør.

Men nei. Hun sa også at jeg måtte vente til påske. Jeg klikka fullstending og rørte voldsomt i pannekakerøra.

Jeg vet ikke når påsken begynner, engang. Er det på fredag, er det når den første påskekrimmen går på NRK, er det på palmeviftingsdagen, har det noe med et lam eller slakting av førstefødte sønner å gjøre?

I mitt barndomshjem fikk vi ikke ett stort påskeegg. Brødrene min og jeg hadde hvert vårt lille påskeegg, og de lå på stuebordet hele påska. Inni hvert egg lå det en liten, fluffy kylling, som hver morgen og kveld tryllet fram noen godteribiter. Sånn er det fortsatt, om jeg er hjemme i påsken. Mamma sier at det er sånn fordi vi hadde spist opp alt godteriet med én gang, om vi fikk sjansen.

Men nå er jeg ikke hjemme hos mamma, jeg er voksen og i mitt eget hjem og min egen livspartner nekter meg å spise mitt eget godteri.

Jeg ble driiiitsur og sa: «Du bare elsker regler! Du elsker regler så mye at du finner på regler når det ikke er noe regler! Hva er det som har skjedd i livet ditt, for at du skal være så opptatt av å legge begrensninger på tilværelsen din? Hæ?»

Jeg ble så sur at jeg gikk til byen, kjøpte det største påskeegget jeg fant, fylte det med godteri, gikk hjem, la meg på sofaen og spiste av egget mens jeg holdt blikkontakt med Hallén.

Dessuten kjøpte jeg M&Ms med peanøtt, og det er Halléns store svakhet. Så nå har begge to spist av påskeegget før påsken har begynt.

Hilsen Siri,
tverr

Jobber med den saken også

Her er jeg når jeg analyserer sporet mitt fordi han jeg deler livet mitt med synes det kan lære meg noe:

Jeg jobber fortsatt med hele den skigreia. Det går seg sakte men sikkert til, det gjør jo det. Nå hater jeg det ikke hver dag. Ikke at jeg går eller står på ski hver dag, men ski har et ganske stort nærvær i livet mitt på grunn av folk jeg omgås med, for eksempel folk jeg deler bad og seng og oppvaskmaskin med, så det er ganske lett å føle på hvor mye ski til enhver tid irriterer meg.

Oppoverbakkene liker jeg. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg liker det, kanskje det heller er det at motbakkene er så utrolig mye hyggeligere og mindre skrekkfylt enn nedoverbakkene, men samma det. Oppover går fortsatt bra.

Nedover, derimot. Men det har jeg egentlig klaget nok over. Jeg er dritredd og veldig dårlig nedover.

Det er meg på begge disse bildene, du bare ser meg ikke fordi jeg ligger begravet i pow. Pow er forkortelse for powder, som i puddersnø, eller løssnø, som vi sier hjemme hos oss, det er ikke tegneserielyden pow-pow-pow, som jeg trodde. Jeg trodde også at man skulle si «pow» hver gang man svingte. Det skal man ikke. Man skal ikke si noe som helst, kanskje bortsett fra oh yeah.

Det blir nok aldri skientusiast av meg, men nå er det lenge siden jeg gråt på skitur.

S

Kanskje snørrfri

Eller, snørrfri er å overdrive, men nå kan jeg jogge uten å dødsgispe etter fire sekunder. Halsen er sånn helt ok, kroppen er som forventet etter en lang og harkete vinter. Faktisk er det vinter her fortsatt, det bare snør og snør og skifolka er dritfornøyde og jeg ser sånn ut:

Siden jeg jinxa det så jævlig forrige gang jeg sa at jeg endelig hadde kommet i gang med treninga, lar jeg være å si det denne gangen. Jeg gnurer ut litt trimming nå, så får vi se åssen det går. Det samme gjelder våren, egentlig. Jeg tør ikke tenke på den før jeg merker sola varme på rumpa. Enn så lenge tusler jeg rundt i arktisk outfit og klarer meg.

Den lokale løpskarusellen begynner om en måned, og klokka mi sier jeg bruker 47 minutter på 10 kilometer. Vi får se på det.

S

En liten utflukt til Narvik

Skilt i Narvik

I går var vi på familieutflukt til Narvik. Livspartneren min skulle gå på ski, og siden jeg strengt tatt er et helt udugelig støtteapparat, fikk jeg lov å gå på krigsmuseum så lenge.

Narvik

Så mens han holdt på her:

Narvikfjellet

Holdt jeg på her:

krigsmuseet i narvik

Vi trenger jo ikke ta en gjennomgang av Slaget om Narvik akkurat her og nå, men om du skulle trenge det, så kan jeg anbefale Narviksenteret på det sterkeste. Det var torpedoer man kunne ta på (obs! Ikke lov å sitte på!), det var en sånn digital modell der man kunne se skipene komme innover fjorden og hvordan slaget bredte seg utover fjellene rundt, det var masse uniformer og våpen og vitnesbyrd.

Jeg klarer aldri å ta de delene av sånne utstillinger som skal være tankevekkende på alvor, men det er mitt problem. Finnes det vinnere i krig? Hvilket ansvar har vitenskapen for mulighetene den gir? Unnskyld meg, men hvis jeg begynner å tenke på det, så er jeg lei meg i tre måneder, hvor er monteret med reinsdyrbrigaden?

På et tidspunkt så jeg på en stridskanon, og klarte ikke la være å si wow! litt sånn halvhøyt (den kunne skyte 2 200 meter), og da var det en gammel mann som kom bort og sa: «Wow, ja. Ja, det kan du si.» Det er vel ingen hemmelighet at jeg iblant støter på problemer når jeg prøver å omgås middelaldrende menn, men gamle menn, derimot! Han trodde jeg hadde kommet helt fra Oslo for å lære om da britene skøyt på husene i Bjerkvik, og det lot jeg ham fortsette å tro.

Hut deg inn

Biblioteket i Narvik

Så gikk jeg på biblioteket (kjempefint), før jeg ordna meg til å kafeen. Etter en bolle og femti sider i De urolige, gikk jeg på shopping. Shoppet en halvliter Pepsi Max (19 kroner) og et nytt deksel til telefonen min, fordi det gamle har blitt ødelagt (29 kroner). Satt litt på en benk og vurderte å prøve shopping på ekte, men klarte ikke mønstre noen form for motivasjon. Gikk for å ta et bilde av den speilpyramiden isteden, og da jeg kom rundt et hjørne ved utsiktspunktet, skremte jeg to fjortiser som sto og klinte. Eller hooka, da, som det heter nå. Jeg bare: Hei, sorry, jeg skal bare ta et bilde. De bare: Hei. Og så sto de pent og ventet til jeg var ferdig.

Hallén ringte og sa han var ferdig på skirennet, og at vi kunne dra hjem til Harstad. Han hadde blitt nummer tre og var godt fornøyd med utprøvingen av utstyret (?).

burgerking

Alle var enige om osv.

Siri

Film: Logan (Wolverine) + litt snakk om hvem som er på lista

Megaspoileralarm! Megaspoileralarm! Megaspoileralarm!

Vi er i 2029! Staten har prøvd å utrydde mutantene en stund nå, og en rimelig sliten Wolverine ligger lavt og livnærer seg som Uber-sjåfør. Men så, gjett hva som skjer! Han møter en dame og en jente som trenger hans hjelp. Kjapp spoling over masse skikkelig drøy vold, blant annet veldig mange adamantiumklør gjennom diverse hodeskaller og ansikter, og så viser det seg at jenta er datteren til Wolverine! Det er en ekte wolverine-puppy!

Eller, nå kan det vel diskuteres hva som er ekte farskap og ikke, men hun er iallfall laget av genmaterialet hans, og hun har jerveklørne og humøret hans. Action og drama følger.

Jeg synes Logan var en helt toppers superheltfilm, en av de beste jeg har sett på lenge. Passe mye menneskelig struggle i en noe dystopisk, nær fremtid, passe mye action og hevn. Nå er jo jeg generelt glad i superheltfilmer, kanskje til og med i overkant glad i dem, men her snakker vi topp superheltkvalitet anno 2017.

Visste ikke at jeg trengte å se en liten jervunge klore seg gjennom diverse hindringer, men jo, det gjorde jeg. Wolverine sjæl har som vanlig nok å hanskes med, både av ytre og indre konflikter.

Puh, der fikk vi endelig snakket om Wolverine. Gå og se den, hvis du har lyst.

Ellers, så har vi i swingersklubben min for tiden gående en diskusjon om listene våre. Du veit lista di, ikke sant? Lista over kjendiser du har lov å ligge med uten at livspartneren din kan flippe ut over det? Vi har bestemt at vi kan ha fem personer på lista, og at man må gjøre endringer på lista minst én måned før eventuell ligging finner sted. Her er utkastet til min liste:

  • Rihanna (det tror jeg hadde vært skikkelig, skikkelig avslappa og gøy ligging)
  • Eric Northman (egentlig var det bare Alexander Skarsgård, men jeg blir så freaket ut av den rollen han spiller i Big Little Lies.)
  • Michael B. Jordan (min favoritt, gleder meg så sjuuukt til han skal være slem i Black Panther!)
  • Petter Northug (føffaen, det hadde vært så lol, og jeg kunne blogget om det i årevis!)
  • Kristen Stewart (det bare er sånn ok)

Som sagt bare et utkast foreløpig, jeg er definitivt åpen for forslag. Vil veldig gjerne høre hvem som er på din liste.

S

Dette skulle handle om den nye Wolverine-filmen, men så bare

Nå skal jeg få noe som på ingen måte handler om meg, til å handle om meg.

Jeg kommer aldri til å unnskylde meg for at det går en stund mellom hvert blogginnlegg. Dette er min blogg, jeg kan gjøre hva jeg vil med den. Dessuten er sånne unnskyldninger litt sånn: eeeeh, ingen bryr seg…?

Så dette er ikke en unnskyldning for bloggefravær, det er mer en slags utdyping av min sinnstilstand akkurat nå. For det er ingenting annet enn sinnstilstanden min som gjør det tungvint å blogge. Hver gang jeg begynner på et innlegg, sitter jeg med følelsen av at jeg heller burde skrive noe viktig. Skrive noe smart, sant eller hardtslående om verden, ikke fortelle hvor godt jeg likte den siste Wolverine-filmen (den var kjempefin!). Ikke fordi jeg tror det jeg har å si om verden er smartere, sannere eller mer hardtslående enn det som allerede blir sagt, men fordi jeg er redd for at noen skal tro at jeg for eksempel synes det er greit at vi har den regjeringen vi har.

Jeg trodde man ble mer og mer konservativ og likegyldig med alderen, men for meg har det gått helt i motsatt retning. Jeg er sintere og mer radikal enn noen sinne. Det sier jeg på mildest mulige måte, ingen trenger å være redd for meg. Men jeg er sint på ekte.

Det er ikke det at jeg synes det er teit å blogge om bøker og filmer og middelklasseklaustrofobi, men jeg synes det er vanskelig å gjøre det, så lenge jeg ikke har sagt dette her:

Noen hadde klistret frihetskamp.net-merker (det er hjemmesiden til en nynazistisk organisasjon, hvis du lurte) på lyktestolper i Harstad. De henger ikke der lenger. Jeg så dem, helt ærlig, på vei til norskstunden på asylmottaket. Vi kaller det norskstunden, for jeg er ikke lærer og det vi gjør er ikke ordentlig undervisning, men det er skikkelig vanskelig å lære seg et nytt språk når man ikke kjenner noen som snakker det nye språket, og når den ordentlige undervisningen består av tre dårlig tilrettelagte og dritkjedelige timer i uka, hvis man er så heldig å ha krav på undervisning i det hele tatt. Så da hjelper alt, til og med norskstund. Man kan for eksempel se på Skam og snakke om hva tamponger heter på norsk.

Jeg sier ikke dette for å få noen plusspoeng av noe slag, jeg sier det fordi dette er ekte og skjer på ordentlig akkurat her og akkurat nå.

Folk jeg er glad i synes Trump er morsom. Fordi han er så inkompetent, selvfølgelig, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Folk dør på grunn av oss hele tiden, jeg vet det, men akkurat dette føles som noe vi kunne unngått, som om noen burde visst bedre. Det føles som å få øye på det stygge speilbildet sitt i sånn grell prøveromsbelysning.

Det er ikke meningen å være sånn som alltid skal bestemme hva som er morsomt og ikke, du skal selvfølgelig få lov å le av spetakkelet, jeg bare klarer det ikke, jeg blir helt stram i kjeven av å tenke på det. Det er en tålmodighetsprøve å skrape ned klistremerker i minusgrader, men det skulle da for faen bare mangle at vi gjorde det.

Problemet med Trump er selvfølgelig ikke at han gjør meg uvel, det er at han er det dødelige pusset som kommer ut når man piller på en råtten kvise, men dette blogginnlegget handler om hvorfor jeg synes det er litt vanskelig å fortelle om den nye Wolverine-filmen. Ikke på grunn av filmen, jeg likte den godt, men på grunn av alt det andre jeg ikke har sagt ennå.

For eksempel at det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt. For eksempel at selvebstemmelsesrett over egen kropp handler om mer enn abort, og at man ikke trenger fitte for å være kvinne. Apropos abort, så må vi klare å huske at tilgangen på selvbestemt abort i stor grad handler om sosial klasse og penger, også her til lands.

Men altså, kanskje ingenting av dette spiller noen rolle, om vi bare rir denne kapitalismen rett ut i klimaapokalypsen. Bare synd det skulle være så mye lidelse på veien. God tirsdag, da!

Men du, egentlig koker vel alt det jeg nettopp spydde ut, ned til dette her: Mange av oss har muligheten til å ikke bry oss om det som skjer rundt oss. Det er et massivt privilegium. Jeg foreslår at vi ikke benytter oss av det.

Denne bloggen kommer aldri til å bli viktig på den ordentlige måten, og det er helt greit. Jeg hadde vel bare et behov for å fortelle deg at jeg veit det. Sånn, nå har jeg sagt det, så da klarer jeg sikkert å blogge om Wolverine i morgen.

Siri

American translation: I have absolutely no political views.

Ikke vææær så dramatisk

Her er et bilde livspartneren min tok på en av skiturene sine i helga:

fjell i tåka da

Og her er et av de andre bildene han tok, men da syntes jeg det var nok, så jeg gjorde det om til Mordor:

mordor

Jeg vil si en ting, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg prøver å si. Før jeg sier det, så vil jeg også understreke at jeg har det fint, så du trenger ikke bekymre deg for meg. Det jeg vil si, er noe sånt som det her:

Det er lov å ta seg god tid når man trenger det. Man må ikke alltid rive av plasteret i én kjapp bevegelse, man kan for eksempel legge det i bløt eller bare pirke litt på det hver morgen til det faller av av seg selv.

Siri

 

(Til alle legene jeg vet leser dette: Det med plasteret er en metafor. Google it.)