En forbannelse

I vår kastet jeg en forbannelse over vennene mine. Livspartneren min og jeg var på vei hjem fra en såkalt parmiddag, da han sa: Folk får barn og gifter seg hele tiden, det stresser meg litt. Det var et godt stykke utpå våren, kveldene var lange, lyse og kjølige. Han holdt rundt knyttneven min for å varme meg på fingrene, en versjon av å holde hender vi bruker når jeg fryser. Jeg fryser ofte. Han hadde rett i situasjonsbeskrivelsen, vi er snart 30 år gamle, vennene våre gifter seg i hytt og vær, de får den ene ungen etter den andre.

Vi var på vei inn i den bratteste bakken i Harstad, der blir man varm uansett vær og årstid, og det var da jeg kastet forbannelsen: Det blir lettere når de begynner å gå fra hverandre, sa jeg.

Jeg mente det ikke på en ondskapsfull måte, som alle andre grusomme forbannelser ble den kastet ved et uhell, eller iallfall uten full forståelse for konsekvensene.

Jeg mente det på en betryggende måte, mente å si at vi er i den hyggelige fasen, eller at vi ser på andres hyggelige fase, og at andre faser kommer. Det er ikke noe hyggelig med oppdeling av barn og venting på skilsmisse, og de samlivsbruddene kommer, mente jeg å si.

De kom ganske kjapt, faktisk. Bare en måneds tid etter at jeg hadde kastet forbannelsen, avlyste det første paret bryllupet sitt. Brudgommen la ut en hjerteskjærende status på Facebook, bruden dro til Lisboa og ble der i to måneder. Rett etterpå måtte noen bruke mammapermisjonen sin på å Flytte Ut. Det var intenst. Et annet par gikk i oppløsning da én fant ut at den andre hadde massiv gjeld. Jeg vet ikke om det er bedre eller verre enn å finne ut at du ikke er kvinnen i livet til mannen i ditt liv, som noen andre opplevde.

Jeg har prøvd å reversere forbannelsen, selvfølgelig, først og fremst ved å tilby meg å banke opp ekspartnere, dernest ved utførelsen av diverse vennete aktiviteter, som lytting, mhmm-ing og forsiktig klapping på hender. For selv om jeg fikk det som jeg ville, han jeg bor sammen med har ved flere anledninger uoppfrodret sagt at det ser enda mer stressende ut å kjøre full familiepakke enn å la være å kjøre full familiepakke, så er det ikke sånn at jeg synes det var verdt det. Jeg liker ikke, forbannelse eller ei, å se på at vennene mine lider.

Men du tar ikke tilbake en forbannelse ved å være en god venn, du tar den tilbake ved å våkne av ditt eget skrik fordi du har drømt at du har blitt påkjørt i den bratteste bakken i Harstad, og har havnet i koma på et sykehusrom fullt av fremmede som sier til partneren din at han ikke kan få bestemme over organene dine fordi dere bare er samboere.

En av mange grunner litt usannsynlig drøm, men ikke usannsynlig nok til at jeg har slått meg helt til ro med sivilstatusen min etterpå. Så nå planlegger jeg et frieri, og jeg tror det er sånn man tar tilbake en forbannelse.

Siri

Tre høydepunkter fra en lesesommer

I sommer leste jeg en periode en bok om dagen. Det er sånt man har tid og mulighet til hvis dagens agenda ser slik ut: 1. ligge langflat, 2. mer ligge langflat. Å lese så mye føltes luksuriøst, på grensa til dekadent. Man blir ikke noe smartere eller greiere av det, tror jeg, snarere tvert imot.

Nå er det aldri en hemmelighet hva jeg leser, jeg er svært ekshibisjonistisk på det området, men her er uansett fire av bøkene jeg koste meg mest med i sommer.

Florida av Lauren Groff

Florida er den aller merkeligste amerikanske staten, og eføyen, krypdyrene og sumpene vokser inn i de fleste historiene i denne novellesamlingen. Groff skriver om de øyeblikkene og periodene som setter en støkk i oss for resten av livet, enten det handler om en hyttetur i villmarken gone wrong, om en figurs hjemløshet eller om ekstremvær.

Florida er et sted som er svært sårbart for menneskeskapte forandringer i klima og miljø, og et par av novellene i boka handler om en mor som lever med den høyst rasjonelle frykten for at barna hennes ikke skal kunne leve det livet hun har levd. Det var befriende å lese for en som ikke skjønner hvordan det skal gå an å bli mor, når vi veit det vi veit. (Dette er ikke en kritikk av foreldre, bare en beskrivelse av min egen sinnsstilstand, jeg jobber som du vet med saken.)

Jeg likte Florida så godt fordi den er frodig. Den yrer liksom av liv, men er helt klar over at de stygge tingene også lever og vokser.

Coils of rattlers sat in formaldehyde on the windowsills. Writhing knots of reptiles lived in the coops out back, where his mother had once tried to raise chickens. At an early age, Jude learned to keep a calm heart when touching fanged things.

The Bluest Eye av Toni Morrison

The Bluest Eye er Toni Morrisons debutroman fra 1970, og dermed startskuddet for et av tidenes beste og viktigste forfatterskap. Det synes både at det er den første, litt rufsete, boka hennes, og at det ligger et massivt potensial der. Det potensialet har jeg kost meg innmari mye med, i for eksempel Sula og Beloved.

Samtidig er nettopp det litt uslepne, eller hva jeg skal kalle det, noe av det som gjør The Bluest Eye så god. I typisk Morrison-ånd, er det ikke alltid naturlovene gjelder, mentale traumer kan få aparte, fysiske konsekvenser, og strukturell vold synliggjøres på måter som er umulig å ignorere.

Lille Pecola Breedlove ønsker seg blå øyne, sånne som de hvite dukkene hun leker med, har. I et segregert, amerikansk 40-tallssamfunn, er ikke det så rart, og Morrison er seg svært bevisst hvilke synsvinkler leseren får se Pecolas tragiske liv med. Som forfatteren selv skriver i forordet, handler The Bluest Eye om mange ting, ikke minst om hvem som får lov å være vakre, og hva det gjør med dem som ikke gjør det.

There is really nothing more to say — except why. But since why is difficult to handle, one must take refuge in how.

Og, hallo, vi skal lese Beloved av Toni Morrison i En slags bokklubb i høst, hvis du vil være med.

The Argonauts av Maggie Nelson

På overflaten er The Argonauts Maggie Nelsons historie om hvordan hun skaffer seg familie med barn. Denne essayaktige memoarsamlingen (ikke memoaraktige essaysamlingen) er ekstremt nørd i sin oppbygning, som består av Nelsons sedvanlige, korte avsnitt, nesten meditasjoner, der hun helt eksplisitt går i dialog med andre tenkere. Det høres tungt ut, og det er det også til tider. Jeg brukte flere sider på å komme inn i tralten, men det går altså lettere og lettere.

I The Argonauts skriver Nelson om hvordan identiteten vår, kjønnet vårt, kjærligheten og familien vår, glir over i hverandre, om det er mulig å være et helt menneske i en familiesituasjon, og om det er mulig å være et helt menneske utenfor en. Boka undersøker prøvende og godhjertet de myke stedene mellom alle tingene vi er sikre på, og det gir et overraskende hardtslående resultat.

In fact I have come to understand revolutionary language as a sort of fetish — in which case, one response to the above might be: Our diagnosis is similar, but our perversities are not compatible.

Anbefales til alle som synes de enkle tingene ofte blir gjort vanskelige og de vanskelige tingene ofte blir gjort enkle. The Argonauts var kanskje både den tyngste og fineste leseropplevelsen min i sommer.

Siri

En sommer i spoilers

En kveld så vi Beast på kino. Det er en film om en dame som bor på et lite sted herjet av vind og seriedrap. Lenge vet man ikke om filmen handler om drapsgåten eller hvordan det er å elske en morder, hvordan livet som en som elsker et menneske hvis ondskap flommer over på den måten, arter seg.

Filmen var helt etter min smak. Oppbygningen var sikkert for tydelig til at Beast er en film de viktigste snobbene liker, men jeg er glad i å se dramaturgiens skjelett vokse fram og folk la være å nappe ansiktshår de tidligere i filmen bestemt har fjernet.

Jeg har hatt en lang sommer. En måned i Hellas og Romania, lange midnattssolsnetter i Nord-Norge, jeg har lest tjue bøker, badet i sjøvann med seks grader og sytten grader og tretti grader. Alt er egentlig det samme havet, ikke sant. I Messiniabukta fløt jeg rundt på en oppblåsbar bananklase og tenkte på hvalhai, verdens største fisk. Den tenkte jeg på under en grøsskald dukkert i Vågsfjorden, også. Man har fristende bein som stikker langt ned, når man dupper i havet. Sårbart.

Da jeg gikk i barnehagen var vi på Kon-Tiki-museet og så den store hvalhaimodellen som henger i taket der, og siden har ingenting vært det samme. Noe av problemet var at vi så den undenfra, tror jeg, som om den ikke hadde oppdaget oss ennå. De voksne sa at verdens største fisk ikke er interessert i å spise mennesker, selv om den heter noe med hai.

En oppblåsbar bananklase med plass til ett menneske, er lite sammenlignet med verdens største fisk. Den hadde ikke trengt å være sulten, en gang. Det hadde holdt med nysgjerrighet. Hvordan er man mild når man er ti meter lang og i sitt rette element?

En annen kveld så vi Megalodon på kino, om et forskningsteam som i sin iver etter å oppdage et nytt dyp, et dyp under dypet, om du vil, slipper en kjempehai ut av en urgrotte. Den haien er interessert i å spise mennesker og bademadrasser. Den er ikke en hval, den tåler litt plast i magen.

På skolen lærte jeg at det finnes forskjellige typer spenningskurver og måter å bygge opp spenning på, og man skulle jo tro at en kjempehai er et godt utgangspunkt for den vellykka gjennomføringen av minst én av dem. Megalodon er en dårlig film, såpass dårlig at jeg ikke har tenkt på monstrøse haier siden. Urhaien i 3D er mindre skummel enn en pappmodell på Kon-Tiki-museet.

Jeg vet ikke helt hvor på spenningskurven jeg befinner meg akkurat nå. Jeg er ikke helt sikker på at det er min egen spenningskurve, heller. Men jeg har fått noen forvarsler.

I sommer var jeg alene hjemme en ukes tid, da dusjhodet begynte å dryppe. Det høres ikke dramatisk ut, men dråpene lagde nøyaktig samme lyd som jenta i Hereditary, et enkelt plopp nå og da. Først trodde jeg jeg prøvde å skremme meg selv, som man jo gjør iblant, at det var min egen hjerne som fant opp lyden. Det tok tid før jeg skjønte at den kom utenfra, at den var ute i verden og inne i min egen leilighet.

Har du sett Hereditary? Den er ekkel, en verkende byll av dårlig stemning. Jeg syntes den var bra, min pragmatiske partner syntes ikke det.

Da jeg hørte ploppelyden rett bak meg mens jeg pusset tennene ved vasken på badet, klorte jeg tak i benken med begge hendene og gurglet et skingrende JAVEL, mens tannkremskum sprutet utover speilet. Jeg visste at jeg måtte ta tak i problemet før jeg fikk tenkt meg om, så jeg la fra meg tannbørsten, snudde meg kjapt rundt og sto ansikt til ansikt med ingen.

Det tok litt tid å skjønne at ploppinga var drypping med god dusjakustikk, poenget er uansett ikke hva det var, men at jeg snudde meg for å se problemet rett inn i øynene, selv om jeg var vettskremt.

Den gode nyheten er at jeg tror jeg har blitt litt tøffere, litt modigere, kanskje litt mer dumdristig den siste tiden, for jeg har en lang historie med å jogge bedagelig vekk fra problemene mine.

Den dårlige nyheten er at jeg har lært om spenningsoppbygging på skolen, og vet at hvis jeg faktisk befinner meg på min egen spenningskurve, er det bare et spørsmål om tid før jeg snur meg rundt og står ansikt til ansikt med noen eller noe inne på mitt eget bad.

Siri

Kicket ikke på ideen

Hvis jeg skal komme på én ting jeg angrer på med aborten min, så er det at jeg gikk Holmenkollmarsjen dagen etter. Det får da finnes grenser. Jeg hadde ligget på badegulvet og krampet, blødd og spydd meg gjennom dagen i forveien, jeg hadde strengt tatt ikke mer igjen å bevise.

Nå snakker vi om en selvvalgt og framprovosert abort, vi snakker om abort på den måten vi bruker det i dagligtalen, selv om begrepet selvfølgelig rommer tusenvis av andre erfaringer som vi også burde snakke mer om. Men nå skal vi altså snakke om min eneste erfaring med abort, og det er den medikamentelle typen der du stapper noen piller så langt oppi fitta du kan, og håper på det beste. Eller verste, da, det kommer vel an på menneskesynet ditt.

Jeg kunne kanskje sammenlignet aborten min med å trekke visdomstennene. Ganske vondt, men nødvendig. Deilig å bli ferdig med. Litt morsomt i ettertid.

Helt ærlig tenker jeg ikke så mye på aborten. En arrogant ting å si, kanskje, men også en sann ting å si. Jeg tenkte aldri på om jeg hadde rett til å avslutte et svangerskap jeg ikke var interessert i å fullføre. De tankene der var jeg på et vis ferdig med lenge før det ble personlig relevant for meg. At jeg hadde tenkt på selvvalgt abort på privat og politisk plan på forhånd, gjorde helt sikkert noe med min oppfatning av situasjonen. Det er kortere fra hva hvis det var meg til shit, det er meg, enn det er fra dette gidder jeg ikke forholde meg til til shit, det er meg.

Selvfølgelig gjorde jeg meg de obligatoriske tankene, om å bli mor, om å bli mor akkurat da, om at dette kunne være min eneste sjanse til å bli mor, om jeg skulle si det til samboeren min, hvordan jeg skulle si det (jeg kastet fire graviditetstester på ham da han kom inn døra hjemme), det er hundretusen ting å tenke på. Jeg mener ikke at du er forpliktet til å tenke på alle disse tingene idet du skjønner at du er gravid, jeg sier at du vanskelig kan la være. Et svangerskap er ikke et av de problemene du kan håpe på at går over hvis du lar være å forholde deg til det. Prisen er rett og slett for høy.

På et vis kan man kanskje si at jeg tok lett på aborten min. Den er ikke inne på topp ti lista over kjipe situasjoner jeg har opplevd, og jeg har hatt et ganske skjerma og behagelig liv. Hvis jeg tenker på den, er det ofte i samtale med andre, for eksempel hvis jeg merker at menn ikke skjønner at det sannsynligvis sitter både én og to kvinner sammen med dem, som har erfart på kroppen det de synser om over potetsalaten. Folk skvetter fortsatt litt når jeg sier «min abort blablablabla». Jeg skvetter litt selv, det er derfor jeg fortsetter å snakke om det.

Om jeg skal si én ting jeg ikke angrer på med aborten min, så er det å snakke om den. Jeg har opplevd mange ganger at jeg har nevnt den i forbifarten, eller at jeg har sagt noe om den i en diskusjon, og at det har gjort at andre har følt seg trygge nok til å snakke om sin erfaring. Enten høyt der og da, eller under fire øyne ved en senere anledning. Det har vært fint å oppleve, og har gitt meg mange av mine livs deiligste samtaler. Samtidig har det vært litt trist, både fordi det finnes mange triste aborter der ute, men også fordi det føles så lite hverdagslig å snakke om. Som om det ikke er 15 000 aborter i Norge hvert år.

Det betyr på ingen måte at jeg synes kvinner snakke om abortene sine. Det hadde vært urimelig. Jeg synes derimot at om du har det i deg, om du tenker at det ikke hadde vært noe stress å snakke litt om, da er det verdt å nevne iblant. Man veit aldri hvem som hører på, og man veit aldri hvem som trenger å høre deg.

Min abort var kanskje det vi kan kalle en bekvemmelighetsabort. Jeg hadde hatt litt dårlig beskytta sex med min partner gjennom mange år, vi kommer fra ressurssterke familier som helt fint hadde taklet en baby. At jeg ikke ville ha et barn, handlet rett og slett om at jeg ikke hadde lyst.

Jeg kicket ikke på ideen. Jeg ringte og bestilte meg en abort.

Det var ikke voldtekt og incest involvert, det var (foreløpig) ingen fare for hverken mor eller barns liv og helse (selvfølgelig med den snevrest mulige tolkningen av uttrykket «liv og helse»), jeg var så gammel at det ikke ville vært ubehagelig for omgivelsene mine å tenke på at en på min alder var gravid. Det var rett og slett: «Nei, takk, du. Dette prosjektet avslutter vi i startgropa.»

Om jeg tok og tar lett på aborten min, så er jeg i min fulle rett til å gjøre det. Jeg står selvfølgelig alltid hundre prosent bak kvinners og, grusomt ofte, jenters rett til å avslutte svangerskap på en trygg måte. Men det er ikke en trøstepremie for å ha opplevd noe forferdelig. Du skal ikke behøve å bli voldtatt av faren din for å få kastet til deg noen godbitrester i form av en provosert abort. Å ikke ha lyst på barn, strekkmerker eller mindre tid til den teite hobbyen din, er mer enn nok. Du trenger ingen grunn, en generell ugh-følelse er mer enn nok.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at voldtektsofre og alvorlig syke kvinner og fostre har kuppet abortkampen. Jeg sier bare at den eneste kvalifikasjonen du trenger for å ha rett til fri abort, er å være gravid. Å skyve de misbrukte foran oss i denne debatten, føles litt som å be på våre knær om å bli tilgodesett med litt menneskeverd. «Jammen, hva med kvinner som har blitt voldtatt» og «jammen, hva hvis du kan DØ av svangerskapet», føles som å sette foten i sprekken på en dør som er i ferd med å lukkes. Et desperat skrik om at hva som helst er bedre enn status quo.

Kanskje bildene av døde kvinners ansikter hjalp til i valget i Irland i forrige uke, det gjorde de sikkert. Kanskje det er riktig måte å forhandle med paver og konservative på. Jeg skulle bare ønske at vi slapp å tigge til oss menneskeverd.

Jeg skulle også ønske at vi istedenfor å hele tiden måtte forsvare de eksisterende og strengt tatt ganske begrensa rettighetene vi har, kunne brukt tid og krefter på å utvide dem. Snakke litt om at for å kunne benytte seg av det vi kaller fri abort i Norge, så må man ha muligheten til å gjøre det. At ingen skal befinne seg i sosiale, økonomiske eller geografiske situasjoner som gjør det vanskelig eller umulig å få tatt en abort man har lyst på. Også hvis det bare handler om å ha lyst på en abort, også når ingen kvinneliv står i fare. Å tenke at vi i praksis har fri abort i Norge, er for damer som vurderte å utsette aborten sin en dag for å rekke å gå Holmenkollmarsjen på full tank.

Selvfølgelig hadde jeg ikke trengt å gå det skirennet. Jeg burde ikke ha gjort det, men jeg skulle gå Birken og trengte seedingspoengene, ok? Jeg tenkte noen måneder fram i tid. Om ti år kan det hende det er noe annet jeg angrer mest på med aborten min. Kanskje jeg angrer på hele greia. Det er i så fall helt opp til meg, og meg alene.

S

Bok: Ali Smith og Autumn

Autumn av Ali Smith

Jeg har vel fortalt om Ali Smith i absolutt alle mine sosiale kanaler, men jeg kan bare ikke ha en blogg som iblant handler om bøker, men som aldri handler om Autumn og resten av sesongkvartetten hennes. Foreløpig har hun skrevet to, Autumn og Winter, der førstnevnte akkurat har kommet på norsk. Gjett hva den heter.

Ali Smith er en av de store for meg. Hun bruker språk på en måte som gjør at leseren må ta innover seg alt det surrealistisk tilfeldige vi omgir med, samtidig som nettopp det også synliggjør de store, gapende hullene i tilværelsen. Egentlig liker jeg ikke ordet leken, det får meg alltid til å tenke på erotiske noveller skrevet av menn, og det er litt synd, for jeg tror egentlig det er en god beskrivelse av Smiths stil. Hun tar leken på alvor.

If you have no choice but to go underground, go in the form of something useful. If you have to be cut down, good to spend the afterlife as messenger between people across landscapes. Pines are tall. It’s a lot better than being confined in a dwarf conifer.

Autumn handler om Storbritannia på vei mot og rett etter Brexit-avstemningen, men selvfølgelig også om mye mer enn det. Jeg vet ikke om noen som gjør ordspill og ordlek på den måten Smith gjør det, og det passer innmari godt med den drømmende tilstanden Daniel, en av hovedpersonene, befinner seg i. Elisabeth, den andre hovedpersonen, må derimot forholde seg til den håndfaste verdenen på både smertelig og taktilt vis.

Alt i alt framstår boka som en slags brainstorming om hva som er verdt noe og hvorfor det er verdt noe, og om historiene vi forteller hverandre. Anbefales på det sterkeste. Leste den på engelsk, har ikke sett på den norske utgaven, men den er helt sikkert fin, den også.

Apropos Ali Smith, så vil jeg så veldig gjerne anbefale det forrige prosjektet hennes, nemlig How to Be Both (Begge deler på norsk). Den handler om kunst og kjønn og hvordan vi hele tiden prøver å være den riktige tingen for vår egen historie, den tingen som skal løsne opp og fikse situasjonen. Som om én ting skal løsne opp, liksom.

Begge deler inneholder en underhistorie som jeg har tenkt overraskende mye på i ettertid, om den unge jenta George som kommer over et ubehagelig pornoklipp på nettet, som hun på et eller annet vis føler seg tvunget til å se hver dag. Noe i den fortellingen viser en del av Smiths varme og omtanke for persongalleriet sitt og leseren, synes jeg.

Ali Smith var på Litteraturhuset denne uka, jeg fikk ikke gått, for jeg bor jo der jeg bor, men Jenny gikk, og vet du hva Ali Smith sa til henne? ALWAYS BE BOTH, sa hun. Jeg begynte nesten å grine da Jenny fortalte det. Hun skrev det til og med i boka hennes:

Følg Jenny på Instagram!
Bilde fra @jennyoglitteraturen! Følg henne på Instagram! Bare trykk på bildet!

Always be both, folkens!

S

Søviknes

Orderud-drapene er den første nyhetssaken jeg husker. I ettertid har jeg selvfølgelig hørt og lært om andre viktige hendelser som skjedde før Orderud-saken, og det er heller ikke sånn at den saken var startskuddet for et fotografisk nyhetsminne, men jeg hadde blitt 9-10 år og drapene på Orderud gård var såpass mye omtalt at det ble vanskelig å unngå, rett og slett. De sammenfalt sikkert med en eller annen utvikling av barnehjernen min, som gjorde meg mottakelig for nyhetene og verden rundt meg på en annen måte enn tidligere.

Jeg tenkte ikke noe særlig bevisst over Orderud-saken, tvert imot trodde jeg at nyhetene alltid kom til å være fulle av norske trippeldrap. Så kom Åsta-ulykken, og jeg skjønte at vi ikke bare hadde trippeldrap, vi hadde også togulykker. Halvannet år etter Åsta-ulykken, skjedde 11. september.

Jeg vet at jeg mellom Orderud-saken og 11. september, fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år gammel, ble en ganske annerledes type nyhetskonsument. Jeg hadde begynt å bla gjennom avisen på ordentlig, jeg leste mer enn tegneseriene, jeg kunne følge en sak fra begynnelse til slutt, om den ikke trakk ut for lenge. Jeg skal ikke overdrive det, jeg var på ingen måte uvanlig smart, men jeg ble jo eldre, ikke sant.

Jeg ble eldre, og internett ble bare større og større og mer og mer. Uansett hvordan jeg forholdt meg til nyheter da jeg var 12, forholder dagens 12-åringer seg til dem på en helt annen måte. Jeg er ikke purist, jeg tror internett er bra. Men der jeg på en måte måtte øve meg på å ta inn ting, så må jo barna i dag øve seg på å ikke ta inn ting.

Sånn føles det, men jeg veit ikke om det er helt riktig, jeg vet ikke hvordan man skal tenke på internett, for å være ærlig.

Uansett var Søviknes-saken en nyhetssak som skilte seg ut fra resten av mølet i min tidlige karriere som nyhetskonsument, den gangen nyhetene var i avisen, ved frokosten, og klokka 19 på tv.

Jeg var en 11 år gammel jente. I motsetning til trippeldrap og togulykker, var det noe jeg ikke fikk grep om i Søviknes-saken.

Orderud-drapene og Åsta-ulykken var grusomme, misforstå meg rett, dette er på ingen måte en rangering av tragedier. Jeg sier bare at drap og trafikkulykker er tydelige, de er klare brudd på hva man skal behøve å oppleve som menneske, også i en 11-årings øyne. I Søviknes-saken var det noe jeg ikke skjønte, og jeg skjønte at det var noe der jeg ikke skjønte. Noe i den saken var bare for voksne.

Nå er jeg voksen, nå vet jeg noe. Jeg vet for eksempel at hva som er greit og hva som er lov, ikke alltid følger de samme linjene. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at den linja som går mellom hva som er greit og hva som ikke er greit, er viktigere enn den som går mellom hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at det er vanlige menn, helt vanlige menn, ikke monstre eller syke på sinnet, som tar seg til rette hvis muligheten byr seg. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det.

Jenta Terje Søviknes voldtok på det hotellrommet, har vært 16 år siden år 2000.

I begynnelsen var det å forestille seg en 16-åring for meg nesten det samme som å forestille meg en voksen. En 16-åring var en stor ungdom. Så, på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «Nå er vi like gamle. 16 år.» Jeg hadde sex sånn som 16-åringer skal ha sex, klønete og med jevnaldrende. Noen år senere: «Nå er jeg eldre enn henne, om det skulle skje med meg, ville jeg i utgangspunktet vært bedre rustet», tenkte jeg, pragmatisk nok.

Det var kanskje på den tiden Terje Søviknes dukket opp igjen i riksmediene, og det viste seg at han hadde vært ordfører hele tiden. Ikke akkurat en hemmelighet, men jeg husker at jeg hadde et solid wtf-øyeblikk da jeg skjønte det. Jeg trodde, godtroende nok, at han hadde måttet trekke seg. Fra alt. Noen hadde sittet ekstremt stille i båten.

Uansett når i livet jeg har tenkt på jenta fra Søviknes-saken, så er 32 dobbelt så mye som 16. Dobbelt så mye, dobbelt så lenge, dobbelt så mye erfaring, minst dobbelt så mye makt.

Nå er jeg 28 år, fire år yngre enn det han var da han lå med en drita 16-åring, som etterpå satt i gangen utenfor hotellrommet og gråt med skjørtet rundt knærne, før hun søkte trøst hos en annen mann som også så sitt snitt.

Nå er jeg 28 år, og jeg verken kan eller vil forestille meg å ligge med en av elevene på den videregående skolen nede i høgget her. De er barn. De er barn. Selv når jeg er beruset selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på. Jeg vet det, for jeg har konkrete eksempler på å i alkoholtåka ha sagt: «Dere kan ikke sitte her, dere er for unge.»

Jeg har ikke spesielt god moral, jeg jukser i spill og hadde løyet ofte hvis jeg var flinkere til det. Jeg er ikke spesielt snill, en gang. Det er ikke en himmelsk velsignelse som gjør at jeg ikke vil ligge med tenåringer. Noen har lært meg det. Noe i samfunnet vårt har gjort det tydelig for meg at det er uakseptabelt, at det ville vært forbundet med såpass mye skam at jeg ikke en gang ser på det som et alternativ.

Selv ikke de som er to meter høye, to meter brede, og med den derre myke nakkegropa jeg synes er dødsdigg på voksne menn, selv ikke de tenåringsguttene har jeg lyst til å ligge med.

Jeg vet fortsatt ikke hvilken metode jeg skal bruke for å tenke på internett. Når vi snakker om influencere som poster bilder av sin slanke kropp, og alt det gjør med unge jenters selvbilde og verdensforståelse, så tenker jeg iblant at jeg er heldig som ikke hadde en blogg da jeg var 14 år gammel. At jeg tross alt ikke ble utsatt for 22-åringer som fortalte meg at skallet mitt, kroppen min, meg, nok trengte både det ene og det andre for å fungere som det skulle. Hva gjør det med barna at de må beskytte seg selv hele tiden?

Men noe jeg ikke har tenkt så mye på, og som jeg nok burde ha tenkt mer på, det er:

Hva gjorde det med meg, 11 år gammel, å lære at i møte med voksne menn, var det mitt ansvar å oppføre meg sømmelig? Ikke deres?

Hva gjorde det med meg?

Hva
gjorde
det
med
meg?

S

Bok: Difficult Women av Roxane Gay

Difficult Women av Roxane Gay

Jeg er glad i stilen til Roxane Gay. Den er ofte knapp, men alltid tydelig, enten hun skriver essays, som i den moderne feministklassikeren Bad Feminist, eller skjønnlitteratur, som i hjerteskjærende An Untamed State. I Difficult Women skriver hun noveller, en sjanger jeg sjelden får til å like. Men det gjorde jeg nå.

Novellene handler, som tittelen avslører, om vanskelige kvinner. Det finnes jo veldig mange måter for kvinner å være vanskelige på, og veldig få måter for oss å være riktige på.

She and Laura, who also works at the supper club, will sit on the hood of Hanna’s car in the back alley and hold hands. Hanna will lean against Laura’s shoulder and inhale deeply and marvel that her friend can still smell good after hours in that dark, smoky space where men don’t hear the word no. If the night is empty enough, they will kiss for a very long time, until their cold lips become warm, until the world falls away, until their bodies feel like they will split at the heart. She and Laura never talk about these moments but when Hanna is plotting her escape, she is not going alone.

Kvinnene i novellene opplever ville og vanskelige ting, og ofte handler det om hvordan de prøver å leve med dem i ettertid. Det finnes ingen bortforklaringer og ingen dulling i Gays univers, men det er heller ikke nådeløst.

Noe av det jeg liker best er hvordan Gay skriver seg inn i rommet mellom språklige bilder og rene fantasyelementer. Er denne kvinnen av glass en metafor, eller handler historien faktisk om en kvinne av glass, folkens? Svaret er vel som vanlig begge deler. Svaret er ofte begge deler hos Roxane Gay.

Kan man komme seg videre i livet etter at noe helt forferdelig har skjedd? Kanskje, kanskje ikke. Ja og nei. Ikke på den måten du vil, men på den måten du må.

Enkelte motiver og settinger går igjen, som kvinnen som har mistet et barn, om det å være gift med en mann, bilder fra hjortejakt og de rurale nordstatene i USA. Jeg likte spesielt godt novellene Baby Arm, The Mark of Cain, North Country og The Sacrifice of Darkness, som selv om de ikke virker sånn, er av de mer oppløftende historiene. De som er enda mørkere er vel så gode, og rett og slett ubehagelige å lese.

Jeg vet at dette er sånt som er for kraftig kost for mange, og det er helt greit. Passet meg ypperlig. Anbefales som saktelesing til de kveldene du ikke har lyst til å lese noe som helst, når alt er kjedelig og tamt, når du trenger noe som røsker godt.

Siri