Halvmaratontrening, uke 2

Uke to av halvmaratontreninga skulle vise seg å bli litt utfordrende. To grunner gjorde at jeg ikke fikk løpt så mye som jeg hadde planlagt: 1. Sviktende vilje og gjennomføringsevne. 2. Spy.

Jeg er vant til at den sviktende gjennomføringsevnen kommer sånn ca halvannen til to uker inn i et treningsprosjekt. Boosten i å begynne på et nytt mål gir seg for meg omtrent da. Det viser seg at jeg faktisk har en jobb foran meg, en jeg ikke kan skulke unna om jeg vil gjennomføre prosjektet på en grei måte. I tillegg er det såpass lenge til målgang, at jeg kan innbille meg at det ikke er så farlig hva jeg gjør akkurat nå, selv om jeg selvfølgelig egentlig vet at det jeg driver med nå er viktigere enn hva jeg driver med i tiden rett før løpet, sånn satt på spissen.

Så på torsdag og fredag ble det litt tungt å få til de løpeøktene, rett og slett. På torsdag ble jeg heller med på ski, for da trengte jeg ikke ta noe ansvar for noe som helst. På fredag brukte jeg all min viljestyrke på å tvinge meg til treningssenteret og opp på mølla, for å løpe halvannen kilometer og så tenke: Fuck dette, jeg hater løping, jeg vil heller se på Doctor Foster hjemme i sofaen. Jeg gikk av tredemølla og gikk hjem.

Dagen etter kom jeg meg greit på trening og gjorde det jeg skulle, for så å bli spysyk fra helvete på kvelden. (Jeg må bare fortelle at det hele skjedde så kjapt, at for å unngå å spy ned alt turutstyret som ligger strødd i gangen vår, projektilspydde jeg ned i min egen genser på vei inn på badet. Gøy.) Så søndagen ble en smule amputert, den også. Det var gyldig fravær.

Nå er jeg frisk igjen, klar for en ny og bedre uke. Egentlig er jeg fornøyd med å ha hatt en litt sånn halvveis uke så tidlig i prosjektet, for det betyr at jeg har hoppet over noen hindre tidlig, som jeg kanskje slipper å ta seinere, på mer kritiske tidspunkt. Dessuten er jeg fornøyd med at det ble en helt ok treningsuke, selv om jeg fucka det litt til. Kunne fort blitt sju dager uten trening, det der.

Trening uke 2

Mandag: Hvilings. Helt nødvendig etter uke 1.

Tirsdag: Hardøkt på mølla. 13 km til sammen. Oppvarming + 6 km progressivt fra 11 km/t -> 13,5 km/t + 4 x 1000 m på 13,5 km/t + nedjoggings

Onsdag: Fem rolige kilometer i sola. Hadde tenkt å løpe litt lenger, men prøver å være forsiktig med beina og de var sliiitne etter dagen før.

Torsdag: Liten topptur, kanskje 45 minutter i motbakke + tvungen skileik etterpå (vi øver på skikontrollen min, eh)

Fredag: se beskrivelse over

Lørdag: Middels hardøkt på mølla. 12 km til sammen. Oppvarming + 8 km på 12,8 km/t + nedjogg. Prøver å ikke overdrive, veit du.

Søndag: Roooolig skitur etter lørdagskveldens spykalas.

Oppsummering: nei takk

Åja, på lørdag ble jeg bedt om å kle på meg på tredemølla, fordi jeg løp i bare sports-bh (og shorts, da, altså). Spennende opplevelse! Det er god presedens for løping i baris på de møllene der, så jeg ble litt sånn: «Jeg trodde det der er en regel alle er enige om at er veldig teit?» Men jeg sa ikke det, altså, jeg bare kledde på meg uten protest, og sendte advarselmelding til alle andre konfliktsky løpere i Harstad.

Denne uka er det jo påskeferie! Og jeg skal selvfølgelig på skibasert utflukt. Vet altså ikke hvor mye løping det blir, men jeg har tenkt å tvinge inn et par kilometer her og der.

Mål for påskeuka:

1. Å ikke bli bedt om å kle på meg

2. Å ikke spy én eneste gang

3. Å bli ganske sliten

God påske!

S

Halvmaratontrening, uke 1

Ja, hallo, først må jeg bare få si at jeg i går subba litt og dermed holdt på å falle stygt og flaut av tredemølla, og at du bare kan se bort fra hele forrige innlegg.

Uansett. Den første av tolv uker i halvmaratonprosjektet mitt er overstått. Min svært rigide treningsplan ser sånn ut:

Minimum er å hver uke få til to litt kjappere/hardere økter + én litt lang økt.

I tillegg har jeg selvfølgelig noen tanker om hvor fort og hvor langt og at jeg må øke kilometerantallet gradvis og så senke det litt igjen før løpet, men altså, først og fremst handler det om gidd. Gidden har vært god denne uka. Faktisk har jeg trent ganske mye mer enn jeg hadde tenkt, og det er fordi det har vært fint vær og fint vær betyr skitvang her i heimen. Jeg kommer ikke til å fortsette å gå så mye på ski fram mot løpet om elleve uker. Håper jeg.

Jeg har altså sagt at målet for halvmaratonet er å løpe et sted på 1:36-tallet. Det er sånn ca 4:35 min/km, som er rett over 13 km/t.

Trening uke 1

Mandag: Mølleøkt. Oppvarming + 7 km progressivt fra 10,5 km/t -> 13,5 km/t + 2 x 1000m @ 13,2 km/t. 11 km til sammen.

Denne økta var mest for å kjenne litt på beina og finne ut omtrent hvor landet ligger. Føltes virkelig helt bingo å skrive 1:36 på forventa sluttid da jeg meldte meg på løpet, så var greit å kjenne litt på farta. Det var slitsomt å løpe den siste kilometeren i den progressive delen på 13,5 km/t, men gikk greit med to tusinger på 13,2 km/t rett etterpå. Tar det som et godt tegn. (Kunne på ingen måte løpt 21 tusinger i strekk i den farta nå, altså.)

Tirsdag: En times ganske rolig, kupert joggings + litt styrke.

Onsdag: Langrenn, 1 t 10 min. Alltid slitsomt.

Torsdag: Mølleøkt. 3 x 2000m (@ 13 km/t, @ 13,1 km/t, @ 13,2 km/t) + 3 x 1000m (@ 13,3 km/t, @ 13,4 km/t, @ 13, 5 km/t). 1 min pause. 12 km til sammen. + litt styrke.

Fredag: Topptur på ski, rolig i en times tid oppover, kanskje?

Lørdag: Ukas langtur, 15 km @ sånn ca 5:35 min/km.

Søndag: Topptur igjen, 1000 høydemeter, blablabla, fikk henge i strikken til Hallén, er fortsatt goood trening for meg.

Kilometer løpt: 48

Timer trent: hvem vet

Feeeeling: dritsliten nå, men ved godt mot

En frekk tb til bedre løpeforhold.

Jeg har altså ikke tenkt at denne skigreia skal fortsette i så mange ukene til, men uansett er jeg godt fornøyd med å ha løpt 48 kilometer. Det er en passe start! Ikke for mye for beina mine akkurat nå, men heller ikke noe å kimse av.

De to hardøktene har vært gode. Gjennomføre med stil, prøvde å holde ut en god stund framfor å speede opp mølla for mye, ga meg mens leken var god. Det er jo fristende å gønne på og ligge langflat etter tre kilometer (altså, det er jo ikke fristende i det hele tatt?), men det har jeg prøvd før, og la meg forsikre deg om at halvmaraton er langt hvis man bare øver på de siste tre kilometerne.

Har dessverre ingen pulskurver å vise deg, jeg har rota bort pulsbeltet mitt og er for lat til å lete ordentlig etter det.

Men hallo, uke 1/12 er gjennomført! Bare 11 igjen! Neste uke tenker jeg blir ganske lik som denne. Kanskje litt mindre ski og litt mer løping, men det er altså avhengig av været og Halléns villighet til å mase på meg. Og jeg må hvile helt minst én, kanskje to dager. Er ikke trent for å holde på sånn her, veit du. Iallfall ikke ennå.

S

Marerittmølla

Å løpe på tredemølle har alltid vært en, eh, utfordring for meg. Ikke bare er det kjedelig, det er driiiitkjedelig.

Nå er det ikke sånn at jeg tror eller synes man må løpe på tredemølle hvis man liker å løpe, men når man bor i Norge, er det ikke akkurat jug å si at økta iblant blir mer effektiv av å ta den på mølla. For eksempel hvis alternativet er å skli rundt på blåisen som dekker alt av veier og fortau i mils omkrets (jada, jeg har piggsko og brodder, dette er noe annet enn «glatt føre»), eller det uten å overdrive er en god gammeldags snøstorm ute.

Det er nettopp de ytre forholdene som har gjort at jeg har vent meg til mølleløping. Ikke fordi uteøktene er miNdRe EfFekTiVe, men fordi uteøktene er mer ubehagelige. Jeg liker komfort, ok?

I Oslo er det kanskje vår nå, det er det ikke i Harstad, her er det to meter snø. Vinteren her er lang, sur og forblåst, faktisk såpass ubehagelig, at det å ta av seg goretexen og krype opp på mølla i shorts ganske ofte føles som en luksus. BETRAKT MITT BLEKE LEGEME.

Jeg vet at vinteren er verre andre steder, ok? Jeg sier bare at jeg er vant til at det går an å løpe langs Trondheimsveien uten å dø store deler av året, men at jeg en gang tryna og sklei så langt i Sørvika at jeg ikke stoppa før jeg traff en reinflokk?

Dessverre er det fortsatt ganske kjedelig å løpe på mølla, men jeg er iallfall varm og ikke spesielt bekymra for å slå meg helseløs eller forsvinne i føyka.

Kjedsomheten pleier jeg å døyve ved å enten løpe litt fort og dele opp økta, som i intervaller eller en progressiv greie eller noe sånt, eller så tar jeg med tableten, løper ganske rolig og ser på realityserier eller andre teite greier. Det er viktig at det er teit og at ting skjer kjapt! Serier som funker: Nyinnspillingen av Dynastiet, Selling Sunset, Kardashians, Queer Eye. Serier som ikke funker: True Detective, Top of the Lake, triste dokumentarer.

Denne uka har jeg løpt på tredemølla tre ganger, det kan godt hende det blir en fjerde. For et par år siden hadde jeg aldri trodd det om meg selv, men livets veier er uransakelige, veit du! Personlig utvikling ftw osv.
S

Jobber med å bli et sånt turmenneske

En gang i januar hadde jeg mitt verste skisammenbrudd til nå. Jeg satt fast med én ski på hver side av en liten busk, med snø i supertrøya og desperasjon dunkende i halsen. «Ikke se på meg! Ikke se på meg!» hulket jeg, mens Hallén fortvilet så på meg. Han måtte ploge meg ned fra fjellet som om jeg var dansk.

Noe med det sammenbruddet gjorde tydeligvis mer inntrykk enn de andre sammenbruddene jeg har hatt på ski. Ikke for å skryte, men jeg har hatt en del. Nå har han skjønt at jeg mener det når jeg sier at jeg aldri har lært å stå ordentlig på nedoverski, at det ikke bare handler om innstilling, men først og fremst om ferdigheter.

I ettertid har vi rett og slett begynt å øve ordentlig. Ikke så mye, men litt. Vi har vært i alpinbakken et par ganger, tatt heisen opp og kjørt ned. Øvd på keeperstilling med knekk i knærne og framoverlening. På å markere svingen. På å stole på at ytterskia gjør jobben sin om jeg trykker nok, på å tørre å trykke litt mindre, så svingen blir større.

Vi har fått en strikk (se nøye på bilde 1). Nå drar han meg oppover fjellene så jeg har litt mer overskudd når det er på tide å kjøre ned. Vi har blitt flinkere til å avklare forventningene på forhånd, så jeg kan vite hvor lenge vi skal være ute og han ikke blir irritert fordi jeg vil dra hjem etter den andre turen opp og ned Hvetefjellet. Jeg har skjønt at jeg må stramme støvlene ordentlig hardt, så jeg har mer kontroll på småbevegelsene og ikke mister hele skoen når jeg faceplanter inn i en busk.

Jeg får lov å utlevere ham mer på friluftsinstagram, jeg får pauser til å lage content og han har sluttet å kommentere det når jeg fisker opp Pepsi Max-flaska, som han teknisk sett har dratt opp fjellsiden med sine egne krefter. Barn som er mindre enn én av mine skistøvler har mer kontroll enn meg, men jeg har ikke grått på tur siden.

Jeg jobber veldig med det. Prøver til å med å være hyggelig mot andre folk på tur. Har ikke helt skjønt greia enda, da, men det er jo fin utsikt og deilig å legge seg på sofaen etterpå.

Siri

Må dessverre løpeblogge litt igjen

God mandag, god april, god ny uke nye muligheter osv.

Jeg har løpt litt de siste månedene. Ikke mye, litt. Kanskje tre ganger i uka i gjennomsnitt, i tillegg til litt annen snø- og hatbasert aktivitet. Det går sakte, men det går. Jeg koser meg litt med det.

Grunnen til at jeg sluttet å løpeblogge, var at jeg ikke koste meg med noen av delene, verken løpinga eller blogginga. Så jeg slutta med begge. Like greit. Nå har jeg funnet ut hvordan jeg skal kose meg med løpinga, så da er det problemet foreløpig løst.

Angående blogginga, så var et av problemene at jeg syntes løpeinternett var såpass irriterende at jeg ikke ville være en del av det. Altså, nå snakker jeg ikke om deg, kjære leser og kommentator, jeg snakker om Løpeinternett. Om magre, raske løpedamer som ikke synes det finnes bedre start på dagen enn en brun bønnesmoothie etter 17 møllekilometer. Jeg var bekymra for at jeg virket som en del av den gjengen, og jeg vil ikke være en del av den gjengen. Jeg er for lat og sur.

To ting har skjedd som gjør at jeg har lyst til å løpeblogge litt igjen:

For det første har jeg gått fra å synes at Løpeinternett er et irriterende sted, til å synes at det er et kjedelig sted. Jeg synes ikke løping er kjedelig akkurat nå, jeg synes det er gøy og utfordrende og jækla slitsomt, og det kunne jeg tenkt meg å fortelle litt om.

Den andre grunnen er at jeg har gått hen og bedrevet litt påmelding:

Jeg har meldt meg på halvmaraton i Tromsø 22. juni. Det er 12 uker til. Jeg trenger denne bloggen for å ansvarliggjøre meg selv. For å fortelle om planen min høyt, og for å fortelle hvordan gjennomføringen gikk etterpå. Ikke bare sånn i det store og det hele, men fra dag til dag og uke til uke.

12 uker er kort nok tid til at jeg ikke blir overveldet av å tenke på det, men lang nok tid til at jeg kan gjøre en ordentlig innsats for å være i god form når startskuddet går.

Så hva nå?

Jeg tror jeg løper en mil på et sted mellom 46 og 49 minutter akkurat nå. Kanskje jeg skal teste det. Da jeg i morges meldte meg på halvmaraton, måtte jeg oppgi forventet sluttid. Jeg skrev 1 time og 36 minutter, fordi jeg løp på 1:37 forrige gang jeg løp halvmaraton i Tromsø (for to? tre? år siden).

De to prestasjonene, altså 10k på rett under 50 minutter og halvmaraton på 1:36, er ikke forenelige. Men kanskje de er det hvis jeg bruker 12 uker på å trene nok, uten å overdrive.

Så, ja, det jeg ville si, er at løpebloggen er tilbake og at du godt kan få se på at jeg blir skikkelig sliten.

Siri