Vi snakkes

Er her så lenge:

Send meg en mail (sirivilberg@gmail.com) hvis du kanskje vil jobbe med meg, jeg er ganske god med tekst og internett.

Du kan selvfølgelig sende meg en mail eller melding hvis du har noe annet på hjertet, også.

Vi snakkes senere!

Siri

Kicket ikke på ideen

Hvis jeg skal komme på én ting jeg angrer på med aborten min, så er det at jeg gikk Holmenkollmarsjen dagen etter. Det får da finnes grenser. Jeg hadde ligget på badegulvet og krampet, blødd og spydd meg gjennom dagen i forveien, jeg hadde strengt tatt ikke mer igjen å bevise.

Nå snakker vi om en selvvalgt og framprovosert abort, vi snakker om abort på den måten vi bruker det i dagligtalen, selv om begrepet selvfølgelig rommer tusenvis av andre erfaringer som vi også burde snakke mer om. Men nå skal vi altså snakke om min eneste erfaring med abort, og det er den medikamentelle typen der du stapper noen piller så langt oppi fitta du kan, og håper på det beste. Eller verste, da, det kommer vel an på menneskesynet ditt.

Jeg kunne kanskje sammenlignet aborten min med å trekke visdomstennene. Ganske vondt, men nødvendig. Deilig å bli ferdig med. Litt morsomt i ettertid.

Helt ærlig tenker jeg ikke så mye på aborten. En arrogant ting å si, kanskje, men også en sann ting å si. Jeg tenkte aldri på om jeg hadde rett til å avslutte et svangerskap jeg ikke var interessert i å fullføre. De tankene der var jeg på et vis ferdig med lenge før det ble personlig relevant for meg. At jeg hadde tenkt på selvvalgt abort på privat og politisk plan på forhånd, gjorde helt sikkert noe med min oppfatning av situasjonen. Det er kortere fra hva hvis det var meg til shit, det er meg, enn det er fra dette gidder jeg ikke forholde meg til til shit, det er meg.

Selvfølgelig gjorde jeg meg de obligatoriske tankene, om å bli mor, om å bli mor akkurat da, om at dette kunne være min eneste sjanse til å bli mor, om jeg skulle si det til samboeren min, hvordan jeg skulle si det (jeg kastet fire graviditetstester på ham da han kom inn døra hjemme), det er hundretusen ting å tenke på. Jeg mener ikke at du er forpliktet til å tenke på alle disse tingene idet du skjønner at du er gravid, jeg sier at du vanskelig kan la være. Et svangerskap er ikke et av de problemene du kan håpe på at går over hvis du lar være å forholde deg til det. Prisen er rett og slett for høy.

På et vis kan man kanskje si at jeg tok lett på aborten min. Den er ikke inne på topp ti lista over kjipe situasjoner jeg har opplevd, og jeg har hatt et ganske skjerma og behagelig liv. Hvis jeg tenker på den, er det ofte i samtale med andre, for eksempel hvis jeg merker at menn ikke skjønner at det sannsynligvis sitter både én og to kvinner sammen med dem, som har erfart på kroppen det de synser om over potetsalaten. Folk skvetter fortsatt litt når jeg sier «min abort blablablabla». Jeg skvetter litt selv, det er derfor jeg fortsetter å snakke om det.

Om jeg skal si én ting jeg ikke angrer på med aborten min, så er det å snakke om den. Jeg har opplevd mange ganger at jeg har nevnt den i forbifarten, eller at jeg har sagt noe om den i en diskusjon, og at det har gjort at andre har følt seg trygge nok til å snakke om sin erfaring. Enten høyt der og da, eller under fire øyne ved en senere anledning. Det har vært fint å oppleve, og har gitt meg mange av mine livs deiligste samtaler. Samtidig har det vært litt trist, både fordi det finnes mange triste aborter der ute, men også fordi det føles så lite hverdagslig å snakke om. Som om det ikke er 15 000 aborter i Norge hvert år.

Det betyr på ingen måte at jeg synes kvinner snakke om abortene sine. Det hadde vært urimelig. Jeg synes derimot at om du har det i deg, om du tenker at det ikke hadde vært noe stress å snakke litt om, da er det verdt å nevne iblant. Man veit aldri hvem som hører på, og man veit aldri hvem som trenger å høre deg.

Min abort var kanskje det vi kan kalle en bekvemmelighetsabort. Jeg hadde hatt litt dårlig beskytta sex med min partner gjennom mange år, vi kommer fra ressurssterke familier som helt fint hadde taklet en baby. At jeg ikke ville ha et barn, handlet rett og slett om at jeg ikke hadde lyst.

Jeg kicket ikke på ideen. Jeg ringte og bestilte meg en abort.

Det var ikke voldtekt og incest involvert, det var (foreløpig) ingen fare for hverken mor eller barns liv og helse (selvfølgelig med den snevrest mulige tolkningen av uttrykket «liv og helse»), jeg var så gammel at det ikke ville vært ubehagelig for omgivelsene mine å tenke på at en på min alder var gravid. Det var rett og slett: «Nei, takk, du. Dette prosjektet avslutter vi i startgropa.»

Om jeg tok og tar lett på aborten min, så er jeg i min fulle rett til å gjøre det. Jeg står selvfølgelig alltid hundre prosent bak kvinners og, grusomt ofte, jenters rett til å avslutte svangerskap på en trygg måte. Men det er ikke en trøstepremie for å ha opplevd noe forferdelig. Du skal ikke behøve å bli voldtatt av faren din for å få kastet til deg noen godbitrester i form av en provosert abort. Å ikke ha lyst på barn, strekkmerker eller mindre tid til den teite hobbyen din, er mer enn nok. Du trenger ingen grunn, en generell ugh-følelse er mer enn nok.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at voldtektsofre og alvorlig syke kvinner og fostre har kuppet abortkampen. Jeg sier bare at den eneste kvalifikasjonen du trenger for å ha rett til fri abort, er å være gravid. Å skyve de misbrukte foran oss i denne debatten, føles litt som å be på våre knær om å bli tilgodesett med litt menneskeverd. «Jammen, hva med kvinner som har blitt voldtatt» og «jammen, hva hvis du kan DØ av svangerskapet», føles som å sette foten i sprekken på en dør som er i ferd med å lukkes. Et desperat skrik om at hva som helst er bedre enn status quo.

Kanskje bildene av døde kvinners ansikter hjalp til i valget i Irland i forrige uke, det gjorde de sikkert. Kanskje det er riktig måte å forhandle med paver og konservative på. Jeg skulle bare ønske at vi slapp å tigge til oss menneskeverd.

Jeg skulle også ønske at vi istedenfor å hele tiden måtte forsvare de eksisterende og strengt tatt ganske begrensa rettighetene vi har, kunne brukt tid og krefter på å utvide dem. Snakke litt om at for å kunne benytte seg av det vi kaller fri abort i Norge, så må man ha muligheten til å gjøre det. At ingen skal befinne seg i sosiale, økonomiske eller geografiske situasjoner som gjør det vanskelig eller umulig å få tatt en abort man har lyst på. Også hvis det bare handler om å ha lyst på en abort, også når ingen kvinneliv står i fare. Å tenke at vi i praksis har fri abort i Norge, er for damer som vurderte å utsette aborten sin en dag for å rekke å gå Holmenkollmarsjen på full tank.

Selvfølgelig hadde jeg ikke trengt å gå det skirennet. Jeg burde ikke ha gjort det, men jeg skulle gå Birken og trengte seedingspoengene, ok? Jeg tenkte noen måneder fram i tid. Om ti år kan det hende det er noe annet jeg angrer mest på med aborten min. Kanskje jeg angrer på hele greia. Det er i så fall helt opp til meg, og meg alene.

S

Bok: Ali Smith og Autumn

Autumn av Ali Smith

Jeg har vel fortalt om Ali Smith i absolutt alle mine sosiale kanaler, men jeg kan bare ikke ha en blogg som iblant handler om bøker, men som aldri handler om Autumn og resten av sesongkvartetten hennes. Foreløpig har hun skrevet to, Autumn og Winter, der førstnevnte akkurat har kommet på norsk. Gjett hva den heter.

Ali Smith er en av de store for meg. Hun bruker språk på en måte som gjør at leseren må ta innover seg alt det surrealistisk tilfeldige vi omgir med, samtidig som nettopp det også synliggjør de store, gapende hullene i tilværelsen. Egentlig liker jeg ikke ordet leken, det får meg alltid til å tenke på erotiske noveller skrevet av menn, og det er litt synd, for jeg tror egentlig det er en god beskrivelse av Smiths stil. Hun tar leken på alvor.

If you have no choice but to go underground, go in the form of something useful. If you have to be cut down, good to spend the afterlife as messenger between people across landscapes. Pines are tall. It’s a lot better than being confined in a dwarf conifer.

Autumn handler om Storbritannia på vei mot og rett etter Brexit-avstemningen, men selvfølgelig også om mye mer enn det. Jeg vet ikke om noen som gjør ordspill og ordlek på den måten Smith gjør det, og det passer innmari godt med den drømmende tilstanden Daniel, en av hovedpersonene, befinner seg i. Elisabeth, den andre hovedpersonen, må derimot forholde seg til den håndfaste verdenen på både smertelig og taktilt vis.

Alt i alt framstår boka som en slags brainstorming om hva som er verdt noe og hvorfor det er verdt noe, og om historiene vi forteller hverandre. Anbefales på det sterkeste. Leste den på engelsk, har ikke sett på den norske utgaven, men den er helt sikkert fin, den også.

Apropos Ali Smith, så vil jeg så veldig gjerne anbefale det forrige prosjektet hennes, nemlig How to Be Both (Begge deler på norsk). Den handler om kunst og kjønn og hvordan vi hele tiden prøver å være den riktige tingen for vår egen historie, den tingen som skal løsne opp og fikse situasjonen. Som om én ting skal løsne opp, liksom.

Begge deler inneholder en underhistorie som jeg har tenkt overraskende mye på i ettertid, om den unge jenta George som kommer over et ubehagelig pornoklipp på nettet, som hun på et eller annet vis føler seg tvunget til å se hver dag. Noe i den fortellingen viser en del av Smiths varme og omtanke for persongalleriet sitt og leseren, synes jeg.

Ali Smith var på Litteraturhuset denne uka, jeg fikk ikke gått, for jeg bor jo der jeg bor, men Jenny gikk, og vet du hva Ali Smith sa til henne? ALWAYS BE BOTH, sa hun. Jeg begynte nesten å grine da Jenny fortalte det. Hun skrev det til og med i boka hennes:

Følg Jenny på Instagram!
Bilde fra @jennyoglitteraturen! Følg henne på Instagram! Bare trykk på bildet!

Always be both, folkens!

S

Søviknes

Orderud-drapene er den første nyhetssaken jeg husker. I ettertid har jeg selvfølgelig hørt og lært om andre viktige hendelser som skjedde før Orderud-saken, og det er heller ikke sånn at den saken var startskuddet for et fotografisk nyhetsminne, men jeg hadde blitt 9-10 år og drapene på Orderud gård var såpass mye omtalt at det ble vanskelig å unngå, rett og slett. De sammenfalt sikkert med en eller annen utvikling av barnehjernen min, som gjorde meg mottakelig for nyhetene og verden rundt meg på en annen måte enn tidligere.

Jeg tenkte ikke noe særlig bevisst over Orderud-saken, tvert imot trodde jeg at nyhetene alltid kom til å være fulle av norske trippeldrap. Så kom Åsta-ulykken, og jeg skjønte at vi ikke bare hadde trippeldrap, vi hadde også togulykker. Halvannet år etter Åsta-ulykken, skjedde 11. september.

Jeg vet at jeg mellom Orderud-saken og 11. september, fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år gammel, ble en ganske annerledes type nyhetskonsument. Jeg hadde begynt å bla gjennom avisen på ordentlig, jeg leste mer enn tegneseriene, jeg kunne følge en sak fra begynnelse til slutt, om den ikke trakk ut for lenge. Jeg skal ikke overdrive det, jeg var på ingen måte uvanlig smart, men jeg ble jo eldre, ikke sant.

Jeg ble eldre, og internett ble bare større og større og mer og mer. Uansett hvordan jeg forholdt meg til nyheter da jeg var 12, forholder dagens 12-åringer seg til dem på en helt annen måte. Jeg er ikke purist, jeg tror internett er bra. Men der jeg på en måte måtte øve meg på å ta inn ting, så må jo barna i dag øve seg på å ikke ta inn ting.

Sånn føles det, men jeg veit ikke om det er helt riktig, jeg vet ikke hvordan man skal tenke på internett, for å være ærlig.

Uansett var Søviknes-saken en nyhetssak som skilte seg ut fra resten av mølet i min tidlige karriere som nyhetskonsument, den gangen nyhetene var i avisen, ved frokosten, og klokka 19 på tv.

Jeg var en 11 år gammel jente. I motsetning til trippeldrap og togulykker, var det noe jeg ikke fikk grep om i Søviknes-saken.

Orderud-drapene og Åsta-ulykken var grusomme, misforstå meg rett, dette er på ingen måte en rangering av tragedier. Jeg sier bare at drap og trafikkulykker er tydelige, de er klare brudd på hva man skal behøve å oppleve som menneske, også i en 11-årings øyne. I Søviknes-saken var det noe jeg ikke skjønte, og jeg skjønte at det var noe der jeg ikke skjønte. Noe i den saken var bare for voksne.

Nå er jeg voksen, nå vet jeg noe. Jeg vet for eksempel at hva som er greit og hva som er lov, ikke alltid følger de samme linjene. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at den linja som går mellom hva som er greit og hva som ikke er greit, er viktigere enn den som går mellom hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at det er vanlige menn, helt vanlige menn, ikke monstre eller syke på sinnet, som tar seg til rette hvis muligheten byr seg. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det.

Jenta Terje Søviknes voldtok på det hotellrommet, har vært 16 år siden år 2000.

I begynnelsen var det å forestille seg en 16-åring for meg nesten det samme som å forestille meg en voksen. En 16-åring var en stor ungdom. Så, på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «Nå er vi like gamle. 16 år.» Jeg hadde sex sånn som 16-åringer skal ha sex, klønete og med jevnaldrende. Noen år senere: «Nå er jeg eldre enn henne, om det skulle skje med meg, ville jeg i utgangspunktet vært bedre rustet», tenkte jeg, pragmatisk nok.

Det var kanskje på den tiden Terje Søviknes dukket opp igjen i riksmediene, og det viste seg at han hadde vært ordfører hele tiden. Ikke akkurat en hemmelighet, men jeg husker at jeg hadde et solid wtf-øyeblikk da jeg skjønte det. Jeg trodde, godtroende nok, at han hadde måttet trekke seg. Fra alt. Noen hadde sittet ekstremt stille i båten.

Uansett når i livet jeg har tenkt på jenta fra Søviknes-saken, så er 32 dobbelt så mye som 16. Dobbelt så mye, dobbelt så lenge, dobbelt så mye erfaring, minst dobbelt så mye makt.

Nå er jeg 28 år, fire år yngre enn det han var da han lå med en drita 16-åring, som etterpå satt i gangen utenfor hotellrommet og gråt med skjørtet rundt knærne, før hun søkte trøst hos en annen mann som også så sitt snitt.

Nå er jeg 28 år, og jeg verken kan eller vil forestille meg å ligge med en av elevene på den videregående skolen nede i høgget her. De er barn. De er barn. Selv når jeg er beruset selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på. Jeg vet det, for jeg har konkrete eksempler på å i alkoholtåka ha sagt: «Dere kan ikke sitte her, dere er for unge.»

Jeg har ikke spesielt god moral, jeg jukser i spill og hadde løyet ofte hvis jeg var flinkere til det. Jeg er ikke spesielt snill, en gang. Det er ikke en himmelsk velsignelse som gjør at jeg ikke vil ligge med tenåringer. Noen har lært meg det. Noe i samfunnet vårt har gjort det tydelig for meg at det er uakseptabelt, at det ville vært forbundet med såpass mye skam at jeg ikke en gang ser på det som et alternativ.

Selv ikke de som er to meter høye, to meter brede, og med den derre myke nakkegropa jeg synes er dødsdigg på voksne menn, selv ikke de tenåringsguttene har jeg lyst til å ligge med.

Jeg vet fortsatt ikke hvilken metode jeg skal bruke for å tenke på internett. Når vi snakker om influencere som poster bilder av sin slanke kropp, og alt det gjør med unge jenters selvbilde og verdensforståelse, så tenker jeg iblant at jeg er heldig som ikke hadde en blogg da jeg var 14 år gammel. At jeg tross alt ikke ble utsatt for 22-åringer som fortalte meg at skallet mitt, kroppen min, meg, nok trengte både det ene og det andre for å fungere som det skulle. Hva gjør det med barna at de må beskytte seg selv hele tiden?

Men noe jeg ikke har tenkt så mye på, og som jeg nok burde ha tenkt mer på, det er:

Hva gjorde det med meg, 11 år gammel, å lære at i møte med voksne menn, var det mitt ansvar å oppføre meg sømmelig? Ikke deres?

Hva gjorde det med meg?

Hva
gjorde
det
med
meg?

S

Bok: Difficult Women av Roxane Gay

Difficult Women av Roxane Gay

Jeg er glad i stilen til Roxane Gay. Den er ofte knapp, men alltid tydelig, enten hun skriver essays, som i den moderne feministklassikeren Bad Feminist, eller skjønnlitteratur, som i hjerteskjærende An Untamed State. I Difficult Women skriver hun noveller, en sjanger jeg sjelden får til å like. Men det gjorde jeg nå.

Novellene handler, som tittelen avslører, om vanskelige kvinner. Det finnes jo veldig mange måter for kvinner å være vanskelige på, og veldig få måter for oss å være riktige på.

She and Laura, who also works at the supper club, will sit on the hood of Hanna’s car in the back alley and hold hands. Hanna will lean against Laura’s shoulder and inhale deeply and marvel that her friend can still smell good after hours in that dark, smoky space where men don’t hear the word no. If the night is empty enough, they will kiss for a very long time, until their cold lips become warm, until the world falls away, until their bodies feel like they will split at the heart. She and Laura never talk about these moments but when Hanna is plotting her escape, she is not going alone.

Kvinnene i novellene opplever ville og vanskelige ting, og ofte handler det om hvordan de prøver å leve med dem i ettertid. Det finnes ingen bortforklaringer og ingen dulling i Gays univers, men det er heller ikke nådeløst.

Noe av det jeg liker best er hvordan Gay skriver seg inn i rommet mellom språklige bilder og rene fantasyelementer. Er denne kvinnen av glass en metafor, eller handler historien faktisk om en kvinne av glass, folkens? Svaret er vel som vanlig begge deler. Svaret er ofte begge deler hos Roxane Gay.

Kan man komme seg videre i livet etter at noe helt forferdelig har skjedd? Kanskje, kanskje ikke. Ja og nei. Ikke på den måten du vil, men på den måten du må.

Enkelte motiver og settinger går igjen, som kvinnen som har mistet et barn, om det å være gift med en mann, bilder fra hjortejakt og de rurale nordstatene i USA. Jeg likte spesielt godt novellene Baby Arm, The Mark of Cain, North Country og The Sacrifice of Darkness, som selv om de ikke virker sånn, er av de mer oppløftende historiene. De som er enda mørkere er vel så gode, og rett og slett ubehagelige å lese.

Jeg vet at dette er sånt som er for kraftig kost for mange, og det er helt greit. Passet meg ypperlig. Anbefales som saktelesing til de kveldene du ikke har lyst til å lese noe som helst, når alt er kjedelig og tamt, når du trenger noe som røsker godt.

Siri

Om å være søring i Nord

Bading i midnattssola

Det ble faktisk tilløp til opprør i kollektivet vårt da det viste seg at den ene legen hadde blitt såpass godt integrert i Nord-Norge, at hun hadde handlet inn til torskemiddag på en fredag. En fredag! Tacodagen! Pizzadagen! I-verste-fall-lasagne-dagen!

Det ble torsk, da, og det var godt.

Nå er det snart to år siden jeg flyttet fra Oslo til Harstad. Jeg kan si tusen ting om det, men nå skal vi snakke om hvordan det er å være søring i Nord-Norge.

Men «søring»? Hva er det? tenker du. Søring er det begrepet nordlendinger bruker om folk sørfra. Ved flere anledninger har jeg observert nordlendinger som diskuterer hva som egentlig inngår i det noe ulne området Sørpå, og de blir som regel enige om at det minst består av alt sør for Nordland fylke. Noen ekstremister vil ha grensa lenger nord, selvfølgelig.

Badering i Knutevika på Senja

Her kommer noen observasjoner jeg har gjort meg om det å leve i Nord-Norge:

De kan holde kjeft

Det finnes ganske mange morsomme og mer eller mindre riktige framstillinger av nordlendinger rundt omkring. De fleste legger vekt på banning og generell råskap, men i all hovedsak er det én ting som skiller nordlendinger fra søringer: De er mye, mye flinkere til å holde kjeft.

Jeg har vært på fest, listet meg fram til kjøkkenet, som vanlig, og oppdaget at her sitter det jammen meg to nordlendinger overfor hverandre ved kjøkkenbordet, med hver sin isbjørn (det er øl!) i hånda, og nyter hverandres selskap i stillhet. De vekslet ikke et ord, bare satt der og slappet av. Kunne jo ikke akkurat trenge meg på i den situasjonen, men dette gjelder generelt. De kan å være stille.

Må man prate hele tiden? Svaret er NEI! Det må man ikke, og her er nordlendingene rett og slett overlegne. «Heia», kan de si hvis vi møtes på bussholdeplassen, og så holder det. Så vipper de gjerne litt bakover på hælene, trekker inn litt frisk, nordnorsk luft, og holder kjeft. Utrolig behagelig.

Påske 2017

De hater Oslo

Dette er jo interessant å observere, siden jeg tross alt kommer fra Oslo. Det er noe med Oslo som er veldig provoserende. Oslo klarer på samme tid både å ha for mange folk generelt og å ha for lite folk til å fortjene den oppmerksomheten byen og området får i de nasjonale mediene.

Dermed er det ingenting som er så tilfredsstillende som når den første østlandssnøen kommer, og det blir trafikkaos i Oslo. Da godter nordlendingene seg noe jævlig.

«Sku tru det bi snø i år igjen, ja», sier de, og ser fornøyd på livestreamen fra Ring 3.

En gang prøvde jeg å spørre om det kanskje kunne ha noe med antallet biler som tross alt kjører på Ring 3 hver dag, sammenlignet med de ti minuttene trafikken glir litt seigt gjennom Harstad sentrum i rushtiden, men det er rett og slett ikke et gyldig spørsmål. Grunnen er:

  1. Oslofolk kan ikke kjøre på vinterføre
  2. Oslofolk bruker ikke piggdekk
  3. Oslofolk er generelt litt dumme

Nå høres det ut som nordlendinger er slemme, men det er de virkelig ikke. De er ganske greie, dette handlet utelukkende om at jeg ikke skjønte omgangsformen. Her er det en mulighet til å le av Oslo, til å skape litt samhold her i nord, og da tar vi den.

Jeg har heldigvis lært meg en liten hack når jeg synes det blir i overkant mye oslohat i samtalen, og det er å si noe stygt om Narvik. Harstadfolk hater Narvik mer enn noe annet, til og med Oslo.

Påske 2017

Nordlendinger er gode til å feste og jeg vil være med!!!!

En gang så jeg en jente ligge under et bord på et utested. Hun hadde på seg selskinnslue og skibriller, som hun definitivt ikke kom i, og hvisket til seg selv: «Neeeei, ikke det, jeg ooorker ikke mer….» Så rakte en venn en hånd med en jævla fireballshot under bordet, og hun gapte den rett ned. Dagen etter så jeg henne, frisk og opplagt, på kafé klokka 09:00 om morgenen.

Du vet den emojien som har åpen munn, vidåpne øyne og som svetter én dråpe? Det var meg på den første nordlendingfesten jeg var på.

Nordlendingene er rett og slett mer hardcore enn meg. De vorser lenger og hardere, de går ut seint, de slår ned dørvakta hvis de ikke kommer inn, de kjører firehjuling hjem fra klubben. Dette er selvfølgelig en overdrivelse, men det er litt sant, også.

Og så spiser de fiskepinner til frokost dagen etter. Jeg vil være med! Inviter meg på ekte nordlendingfest uten leger! Pliiiis!

Påske 2017

Nordlendinger elsker krigen

Nå skal ikke jeg si at det forrige spennende som skjedde i Harstad, var andre verdenskrig, men nå sa jeg det kanskje likevel. Jeg mener ikke det, altså, men det er påfallende stor interesse for krigen her. Det er jo flott med engasjement og levende entusiasme for historien. Jeg mistenker likevel at det kan være en litt annen forklaring enn ren historieinteresse her.

Hitler plasserte nemlig to kanoner i Harstad. Adolfkanonene, heter de. De fungerer faktisk fortsatt, og er jo et viktig minnesmerke, om det går an å si. Samtidig har Narvik en stolt krigshistorie, som det er vanskelig for Harstad å måle seg med. Såpass ærlige må vi jo være. Narvik holdt tyskerne unna overraskende lenge, liksom.

Men de har ikke kanoner i Narvik, og veit du hvor langt Adolfkanonene kan skyte? Ganske nøyaktig til Narvik.

Døgnrytme er en illusjon

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om mørketida, faktisk, jeg blir nesten litt tung til sinns bare av å tenke på den.

Nordlendingene har selvfølgelig utviklet noen gode mestringsstrategier, da. De går rett og slett i hi. De har abonnement på Netflix og HBO og Sumo og ViaPlay og Amazon Prime og alle andre strømmetjenester, de har vært på Riksgränsen og kjøpt 19 kilo smågodt og et sånt mykt fleecepledd, og så godtar de situasjonen.

Om sommeren er det noe helt annet. Da skjer de villeste ting til alle døgnets tider. Åja, vindusvask, ja? Sola er oppe hele tiden, så hva med å ta den klokka to på natta? Samma det.

Noen interessante ord og uttrykk jeg har brukt to år på å tyde

vi kjæftes = vi snakkes
uti asjæklan = uti gokk
lægg inn åran = slutt/gi opp
på fetthåret, på et kløyva fetthår = med liten margin
du ska sjå ut nær gammelhuin gjør = hør på erfarne fjellfolk e.l.
jåssing = kødding, fjasing, masing

Andre observasjoner

  • Vinteren varer i 8 måneder, og det gjør noe med folk
  • Man kan gå ned til sjøen og nesten hente fisk
  • Det finnes faen ikke potetlefser? Lompesituasjon er også  veldig dårlig? Den minst realistiske scenen i Den 12. mann, er den der han får servert lefse under en stein.
  • Seljakt er en ekte greie folk driver med?
  • Jeg har aldri sett så mye vold som jeg har sett utenfor Karma i Harstad sentrum, og jeg er fra OSLO.
  • Sophie Elise er fra Harstad, og jeg synes de snart må få seg et museum.
  • Herregud, jeg elsker det når nordlendinger hermer etter dialekta mi. Det er veldig gøy.

Men aller mest påfallende er naturen, selvfølgelig, blablabla, naturen

Noen ganger ser jeg meg rundt og blir nesten irritert over hvor vakkert det er. Det føles litt som å se på på den peneste jenta i klassen, eller gjennom et kaleidoskop. Jada! Jeg vet at det er pent! Må du rope det så høyt, liksom. Andre ganger skvetter jeg idet jeg går ut døra og ser fjellryggene på Rolla og Andørja i solnedgangen. Ohoi, gi litt advarsel. Men mest av alt er det jo på grensa til absurd og ekstremt instagramvennlig. Noe annet er det egentlig ikke å si om den saken. Bortsett fra midnattssola, kanskje. Den er ganske kul.

Siri

Om å lage ting

Notatbøker jeg kjøpte i London

Strikker votter med revemotiv

Jeg vil si noe om å lage ting, men jeg er redd for at det blir sånt fjasete og pretensiøst inspirasjonssnakk. Tror jeg prøver likevel, også ser vi åssen det går. Bare vit at jeg prøver å la være å bli en sånn kreativitetsekstremist som synes alle skal drive med eksperimentelle flytskrivingsøvelser eller akvarellmaling.

I det siste har jeg tenkt ganske mye på hvor viktig det er for meg å lage ting. Ikke fordi jeg er spesielt talentfull og resultatet blir flott (I wish), men fordi jeg har skjønt at for å ha det bra, er jeg avhengig av selve prosessen med å lage ting.

Nå sier jeg «å lage ting» med vilje, for jeg prøver å favne bredt her. Med å lage ting mener jeg å skape noe som ikke var der før meg, det betyr som regel tekst, men det gjelder også når jeg strikker, når jeg pusler med bokklubben eller når jeg får være med på å klippe og lime sammen tusenvis av små kremmerhus til en venns eksamensprosjekt. Noen ganger tror jeg det til og med gjelder å legge ut et bilde på Instagram, liksom.

Det er med andre ord ikke de store, viktige tingene vi snakker om. Og det er ikke tingene, resultatene som er viktige for meg, heller, det er laginga. Jeg er veldig glad i å sitte og pusle, i å holde på med mitt, i å være i fred. Noen ganger lager jeg selvfølgelig ting sammen med andre, og det er også fint, og helt sikkert avgjørende på en annen måte, men i den laginga vi snakker om nå, er det bare meg selv og puslinga mi. Å gå fra tomehendt til fullhendt for egen maskin, liksom, å se at der det ikke var noe er det noe nå, og det er på grunn av meg.

Dette virker kanskje selvfølgelig for deg, det er ikke akkurat revolusjonerende å synes det er viktig å utfolde seg, å få brukt kreativiteten sin og å føle seg aktiv og som en lager, ikke bare som konsument, men det har egentlig aldri vært selvsagt for meg, og det har iallfall ikke vært noe jeg har hatt et bevisst forhold til.

Nå er det viktig for meg å påpeke at dette altså ikke er snakk om å uttrykke meg gjennom kunsten eller noe sånt fjas, jeg mener bokstavelig talt det å sitte her med tekstredigereren på bloggen åpen og å si dette her i denne teksten som ikke fantes før jeg prøvde å si det nå nettopp. Dette her er viktig for livskvaliteten min.

Ja, det er hyggelig når det blir noe fint eller bra ut av laginga også, selvfølgelig. Det hender jo, faktisk. Men det er ikke den viktige delen. Dette er den viktige delen.

Da jeg var liten, hadde jeg en skoeske jeg kalte mysterieboksen. Jeg kalte den mysterieboksen fordi det var i den jeg puttet de flotteste skattene mine. Neida. Mysterieboksen var full av dritt og søppel, som for eksempel noen gamle knapper, en tom teiprullkjerne, en ti centimeter lang (jeg målte) kaninpelsremse, to størkna neglelakker, noen paljetter i ulik størrelse, litt gammelt bokbind og noe viskelærstøv jeg likte å rulle fort mellom håndflatene og lage pølser av.

Den viktigste skatten i mysterieboksen, grunnsteinen, den som fikk det andre søppelet til å skinne, var en tube ganske sterkt lim jeg hadde stjålet fra boden.

Poenget med boksen, og grunnen til at jeg var så glad i den, var at den inneholdt ting jeg kunne bruke som jeg ville. Det var ting jeg hadde samlet selv, som jeg kunne knekke, brette, lime og klippe i, uten at jeg ødela noe for noen. Kanskje det rett og slett var et mobilt, lite juleverksted.

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg hadde noen store begrensninger på kreativiteten min da jeg var liten, tvert imot ble jeg oppmuntret til både det ene og det andre, men det som skilte mysterieboksen fra alle de andre fargestiftene og limstiftene og fargepapirene vi hadde, var at mysterieboksen var hemmelig. Eller, jeg trodde iallfall at den var hemmelig. Den var så hemmelig som en skoeske på en femårings rom får blitt, tenker jeg.

Hemmeligholdet av mysterieboksen la noen føringer på hva og hvordan jeg brukte søppelet mitt. Jeg tenkte aldri på hva andre kom til å synes om den paljetterte dolken jeg laget av et glasskår (blod involvert) og noe seig plastelina. Det var liksom ikke med i beregningen hva andre kom til å synes om den, det handlet bare om hva jeg kunne og hva jeg ville og hvordan jeg skulle få det til. Faktisk tenkte jeg ikke på hva jeg skulle bruke den til i det hele tatt, resultatet var for abstrakt.

Når man tar ut andre fra beregninga, så er det veldig mye plass til laging. Når jeg ikke trenger å forsvare noe, eller tenke på hvordan jeg skal formulere noe for å få det til å høres bra eller gøy ut, når jeg liksom slipper å presentere noe, da er det plutselig ganske mye plass til tull og tøys og plattheter, som jo er det de aller fleste greiene jeg lager består av. Dessuten er det deilig å ha en hemmelighet eller to.

(Nå tror du at jeg skriver en hemmelig bok, det gjør jeg ikke, lover, veit du hvor mange ord det er i en bok? Sikkert 100 000, og det kan ikke være tilfeldige ord, heller!)

Likevel holder jeg bare en liten del av det jeg lager hemmelig, og med hemmelig mener jeg egentlig noe som er litt mindre dramatisk enn hemmelig. Diskré, kanskje. Jeg mener bare at når nyttårsforsettet mitt er å skrive dagbok hver dag, så er det ingen som leser den. Jeg skriver ikke bra eller smart i den, jeg skriver fjas, og det er helt greit, nettopp fordi jeg veit at ingen andre skal lese det. Det finnes ingen list å strekke seg etter, det er bare å sette seg ned og få det gjort.

Hemmelige prosjekter høres så alvorlig ut, det høres ikke minst veldig resultatorientert ut, det høres ut som to bloggere som lanserer enda et nettmagasin, og det er egentlig ikke det jeg mener når jeg snakker om hemmeligheter her. Jeg mener små, gode hemmeligheter som bare får være seg selv.

Men jeg vil anbefale alle å skaffe seg et bittelite, hemmelig prosjekt, et prosjekt ingen andre enn deg vet om. Ikke samboeren din, ikke bestevennen din, ikke noen tilfeldige jenter du møtte på do en gang du var full på Last Train.

En hemmelighet som er så liten at den ikke er farlig, så liten at det bare er hyggelig. Det kan være en anonym blogg som utelukkende består av lyktestolpebilder, det kan være et worddokument der du skriver én setning i uka om livet ditt eller noen andres liv, det kan være at du helt stille prøver å pille av den gamle lakken på innsiden av skapet ditt på jobb, litt etter litt, så du til slutt sitter der med en helt bar innside av en skapdør. Jeg veit ikke, jeg. Jeg bare unner alle å ha en liten ting de ikke trenger å dele med andre.

Det jeg egentlig prøver å si, er vel at det er fint å lage ting selv om det jeg lager ikke er bra eller gøy. Ikke fordi jeg til slutt kommer til å lage noe bra hvis jeg holder på lenge nok, enten med flaks eller øving, men fordi det er viktig og deilig og bra for meg å lage ting. Laginga er viktig.

Siri