BRB

Må kule blogginga litt i en uke eller to. Ikke vær bekymret, det er bare skjermleihet. Er på Instagram, Strava og kanskje Twitter’n så lenge, og det er bare å rope til meg der om du vil si meg noe. Eller la være, det er også helt ok. En slags bokklubb går som vanlig i facebookgruppa.

Straks tilbake!
Siri

Ting jeg prøver å la være å si til legene det forventes at jeg skal sosialisere med:

  • Gjort noen livsfarlige feil i det siste?
  • Reddet noen bra liv i dag?
  • Når begynner egentlig den selvmordsstatistikken til leger å slå inn?
  • Så hvem er Michael Swango-en i gjengen deres, egentlig?
  • Hvilken seriemorderlege er din favoritt?
  • Ville du helst laget nasjonal skandale ved å ligge med en pasient (pasienten er myndig, men maktmisbruket er tydelig for alle bortsett fra utvalgte kommentatorer i Dagbladet), eller spist en pasient uten at noen fikk vite om det (du kan ha liket i fryseren og spise litt om gangen)?
  • Kan jeg få noen bra piller? Ja, hehe… Nei, men, seriøst.
  • Hvorfor må du alltid ha så mye øyenkontakt når du prater, og hvorfor må du stå så nærme mens du gjør det?
  • Spist noe bra rugsprø med avokado i det siste?
  • Hele gruppedynamikken deres går ut på å gjøre narr av andre for småfeil de har gjort, kanskje dere burde gjøre noe med det?
  • Alle dere er mer nørd enn meg, og det er ganske sjukt.
  • Nei, jeg mener ikke sjukt på ordentlig, det er en talemåte.
  • Hvis jeg hører noe mer dritt om sykepleiere, setter jeg ut et rykte om at dere koser dere med Children of the Flames i legebokklubben deres.
  • Hvorfor er dere så glade i å gå på tur?
  • Kan dere skaffe dere noen bedre hashtags?
  • Hvor ofte håper du at pasienter skal dø, så du blir kvitt problemet?
  • Er det sant at alle leger er rusmisbrukere?
  • Det hadde vært digg hvis én av dere kunne hatt en litt utradisjonell livsstil.
  • Kunne du fått et lik til å forsvinne i sykehussystemet?
  • Smaker maten godt når det er et legemiddelselskap som betaler?
  • Nei, jeg vil ikke at du skal se på kneet mitt! Jeg fortalte om den tryninga som en morsom historie, ikke som en innledning på en konsultasjon.
  • Hvor ofte har du lyst til å be folk om å bare skjerpe seg?
  • Hele den greia med å rette på vanlige folk som bruker medisinske ord og uttrykk litt feil, er det noe dere har tenkt å fortsette med, eller tror dere at det kommer til å gi seg etter hvert?
  • Har du mer eller mindre eksistensiell angst når du har fingrene oppi et gammelt rumpehull, enn ellers?
  • Jo, takk for at du fyllediagnostiserte meg med depresjon etter å ha lest bloggen min en gang i 2015. Det var ikke ubehagelig.
  • I hvilken modul på legeskolen lærer dere å gjenta det siste folk sier til dere, for å understreke at dere hører etter? Kan dere slutte med det?
  • Kan dere også slutte med å si fornavnet til den dere snakker med hele tiden? Det gir litt psychovibber.
  • Skal jeg lære deg touch-metoden?
  • Ikke se på Hallén på den sultne måten der, jeg er ikke ferdig med ham ennå.
  • Helt ærlig, hvor mange av kollegene dine tror du er litt eller veldig syke i hodet?
  • Skrevet noen kronikker om noe som er langt utenfor ditt fagfelt i det siste?
  • Halvparten av dere burde vært sykepleiere.

(Til Kristine: Denne lista handler ikke om deg.)

Siri

Jeg fikser NRKs anmeldelse av «Gleden med skjeden»

Jeg har fått Gleden med skjeden av Aschehoug, bare sånn at vi har det på det rene, selv om dette ikke skal handle om selve boka. Det skal handle om den lolleste litteraturanmeldelsen jeg har lest på veldig lenge, nemlig den NRK publiserte i helga.

Dette er et utsnitt fra en av Tegnehannes illustrasjoner til boka, men kunne like gjerne vært meg da jeg leste anmeldelsen første gang:

Her er originalanmeldelsen, som jeg syntes var såpass teit at jeg syntes jeg måtte oversette den til et språk det er mulig å forstå.


Shit, gutta, visste dere at det finnes noe som heter utflod

– Du vil ha lite bruk for prevensjon den første tiden etter lesningen av denne boken, mener NRKs litteraturkritiker.

Populærvitenskapelige bøker med rimetitler er i vinden, og det er som regel kvinner som skriver dem. Kvinner, ja. Kvinner som er leger. Denne gangen er det hele to kvinner som har skrevet kroppslig rimetittelbok, og de er også på vei til å bli leger. Tidligere har de skrevet for feministmagasinet Fett, og det merker man blant annet på den aktivistiske bruken av klarspråk og åpenhet rundt seksualitet, noe jeg som anmelder med penis, synes er ubehagelig. Faktisk skriver jeg denne anmeldelsen med penisen min.

Dialog og duell

Her kunne jeg skrevet noen avsnitt om en egentlig ganske interessant observasjon, nemlig motsetningen mellom det å skulle formidle forskning og fakta, og det å engasjere et ungt publikum. I stedet vil jeg igjen understreke at jeg nok verken skjønner hva feminisme er, eller hvorfor det er på sin plass i en bok om fitte. Nå er ikke det i seg selv så uvanlig, men jeg skjønner jo at det virker påfallende i en anmeldelse der jeg insisterer på å vektlegge disse elementene.

Dessuten velger jeg elegant å la være å reflektere noe som helst rundt hvorfor en lesbar bok om underliv kan være viktig for unge mennesker. De får jo både én og to skoletimer med seksualundervisning. Som voksen med penis, synes jeg det er mye mer behagelig å lese om alvorlige ting, som herpes og kjønnslemlestelse, for da slipper jeg å høre på det pedagogiske maset om at sex er digg.

Alt som kan gå galt

Det er jo ganske lol når kapitlene i boka begynner med at din kule kusine forteller deg hvor fett det er å ha fitte, når de avsluttes med at en lege ramser opp alt som kan og vil gå galt. Og her, det vil si mot slutten av anmeldelsen, velger jeg å innrømme at jeg nok ikke befinner meg helt i bokas målgruppe. Likevel har jeg ikke prøvd spesielt hardt på å holde føttene mine unna salaten, men det spiller vel ingen rolle når boka tross alt har et kapittel om analsex, selv om den heter «Gleden med skjeden». Analsex har man ikke i skjeden. Niks. Det har man i rumpa. Skjeden og rumpa er ikke det samme. Det har jeg visst kjempelenge, og jeg trengte ikke å lære det i «Gleden med skjeden».

Boken som prevensjon

Her kommer det sjuke, folkens. Selv når kapitlene er skrevet på et voksent språk tilpasset meg og voksenheten min, er det dritekkelt! Visste dere at det finnes noe som heter utflod? Som ikke er tiss, men kommer ut av tissen! Seriøst! Too much information! Dette står helt i kontrast til for eksempel «Sjarmen med tarmen», som ikke handler om noen ekle ting i det hele tatt. Penisen min skumleste dritkjapt!

Her kommer en liten vits om at du ikke kommer til å trenge prevensjon etter å ha lest «Gleden med skjeden», rett og slett fordi den er så ekkel og jeg går i 6. klasse.

Og så, helt til slutt i anmeldelsen, velger jeg, og mangelen på redaktør, å innrømme at boka nok kan være viktig for folk med skjede. Nå er vel strengt tatt hele min anmeldelse et bevis på at den er like viktig for folk uten skjede, men det høres kulere ut når jeg beskriver skjeden som noe man «eier» og «vedlikeholder», som en bil eller en DAB-radio.


Ja, nei, hva skal man si. Jeg har ikke lest hele boka ennå, så jeg skal ikke synse noe mer om den. Det er altså ikke at anmelderen mislikte boka jeg synes er teit. Det er at de har latt et barn anmelde den. Ut ifra NRK Bok (som jeg i utgangspunktet liker!) sin twitteraktivitet å dømme, visste de godt at denne anmeldelsen ikke ville falle i god jord, og jeg synes det er både dårlig jobba og spekulativt. Men så klarte de å få noen irriterte tweets og dette blogginnlegget ut av det, da. Bare hyggelig.

(Oppdatering: Etter å ha fått den vanlige sinte mannemailen, vil jeg bare understreke at jeg ikke har noe imot at en person med pikk anmelder en bok om fitte, jeg synes bare hen skal gjøre det ordentlig. Ok, Gunnar?)

Siri

Litt løst om trimmeplanene framover + trim uke 2

Det langsiktige treningsmålet mitt er å løpe halvmaraton på under halvannen time. Slutty 90, kaller vi prosjektet her på bloggen. Deadline er ikke før om to år, så jeg har foreløpig god tid, men: god tid blir akkurat passe tid, som fort blir litt knapt med tid, som, uten at man merker det, blir dårlig tid.

Den foreløpige planen er å skaffe meg et slags grunnlag. (Hemmelighet: Det er alltid planen min, uansett hva det er snakk om.) De siste månedene har jeg vært i treningsdvale, så det første konkrete punktet på planen for å skaffe meg grunnlag, er å komme i gang med regelmessig og ganske mye trimming. Med ganske mye, mener jeg sånn omtret seks dager i uka.

Foreløpig har jeg ikke tenkt å legge noen føringer på hvor mye av treninga som må være løping. På grunn av miljøet jeg lever i, da snakker jeg både geografisk og sosialt, blir det nok mye skigåing framover. Ski er bra trening, så jeg tenker jeg bare får ta det jeg får, og heller passe på å løpe såpass ofte at det går greit å øke kilometerantallet når det blir bedre løpeforhold ute. Det kan også godt hende at jeg om en uke eller to blir helt kokosbananas av all skigåinga, og nekter å gli én meter til. Da kan det jo være greit at løpebeina ikke starter på null. Nå høres det ut som jeg skal gå skikkelig mye på ski, men greia er jo at jeg til vanlig bare løper, så alt annet enn det virker dramatisk.

Denne uka har jeg iallfall fått et ganske intensivt nybegynnerkurs i randonnéskigåing. Rando? (Beklager at jeg ikke helt vet hva de riktige begrepene og sånt er, og at jeg ikke gidder å google det. Det er en del av internett jeg prøver å holde meg unna.) Her er erfaringene så langt:

  • Det går helt fint å gå oppover, iallfall så lenge jeg ikke trenger å bruke armene så mye.
  • Det går absolutt ikke fint å kjøre nedover.
  • Hele instagramfeeden min er ødelagt av friske fjellbilder og røde kinn.

I helga har vi gått to småturer, og jeg gråt ikke på noen av dem, så det er jo en positiv utvikling fra tidligere i uka.

Her er jeg som prøver å geipe søtt, men som isteden avslører hvor hardt jeg beit meg i tunga på nedfarten dagen før:

Trim uke 2:

  • Mandag: Skitur, 1 t.
  • Tirsdag: I. Litt opp og ned i en li, rando 45 min. (Teller bare motbakken, selvfølgelig.)
    II. 50 min møllejoggings, inkludert 4 litt kjappe 30-sekundere på slutten + 10 min mattestyrke.
  • Onsdag: 16 km rolig på glatta, 6:12 min/km.
  • Torsdag: Moderat langintervall på mølle. 3 x 10 min, 1 min pause + 5×30 sek litt kjappere. 55 min til sammen. (Husker ikke akkurat hvor fort jeg løp dragene, lover å konse hardere neste gang.)
  • Fredag: Langrenn med Julie, 1 t 5 min.
  • Lørdag: I. Liten topptur med støtteapparatet, 45 min.
    II. 40 min jogg.
  • Søndag: Liten topptur med støtteappratet, 1 t.

Tid: 8 t 35 min + 10 min styrke
Løpt: 40 km
Følelse: Støl i arma etter ski, lurer på når sola kommer tilbake
Pågangsmot: 7/10

Jeg er som alltid på Strava, hvis du vil ha mer treningsdetaljer. Har til og med gravd fram pulsbeltet igjen.

Mål for neste treningsuke:

  • Gå på ski minst to ganger (samma hva slags ski), ikke gråte på noen turene
  • Løpe minst én moderat økt på mølla
  • Minst én styrkings på mer enn 20 min
  • Finne en ny, bra podkast til rolige joggeturer

Siri

Vi leser Rebecca i En slags bokklubb

Neste uke har vi første møte om Rebecca av Daphne du Maurier i En slags bokklubb.

En slags bokklubb er en bokklubb der vi, kanskje du gjettet det, leser bøker sammen. Vi har dessverre ikke fysiske møter med kjeks og toddy, men snakker om bøkene onliiiiine. Du kan selvfølgelig få være med! På torsdager pleier jeg å legge ut en liten video om det vi har lest, og så diskuterer vi. Det meste av snakkinga foregår i facebookgruppa vår. Alle får være med! Den er bare lukket for at broren min ikke skal trolle oss så hardt.

Den neste boka vi skal lese, er Rebecca av Daphne du Maurier.
Sånn ser leseplanen ut:

Til 19.01: t.o.m. s. 102, altså ut kapittel VIII
Til 26.01: t.o.m. s. 221, altså ut kapittel XV
Til 02.02: t.o.m. s. 331, altså ut kapittel XX
Til 09.02: resten av boka

Jeg leser på norsk, men du kan selvfølgelig lese hvilken utgave og på hvilket språk som helst. På forsiden står det at dette er et av «tidenes mest uhyggelige kjærlighetsdramaer», så jeg gleder meg. Første møte er altså om en uke!

Siri

Camp Harstad

Etter en varm og lun juleferie hjemme hos mamma i Oslo, var det en noe brå og kald overgang å komme til Harstad.

Jepp, jeg har gått, stått og grått på ski igjen.

Livspartneren min og jeg var enige om at vi hadde latet oss lenge nok, så vi lagde en pakt om å få rumpene våre i gir. Vi kaller det Camp Harstad. For min del betyr det egentlig bare at jeg må komme i gang med mosjoneringa igjen, og da snakker jeg om løping. Det er løping jeg liker. For Hallén handler det bare om snø. Alt handler om snø. Vi bor faktisk i Harstad på grunn av Halléns snøbesettelse.

På dette tidspunktet i min mosjonistkarriere er jeg ganske trygg på langrennsski. Jeg er ikke rask eller elegant, men jeg kommer meg framover og kan helt fint bruke det som trening uten at Hallén blir veldig flau over å starte og avslutte sammen med meg. Vi går selvfølgelig aldri sammen, for begges skyld. Å gå sammen er kjedelig for ham og stressende og utmattende for meg.

Så fant han ut at jeg skulle lære meg å gå på topptur på ski. «Dette handler mye mer om opplevelsen enn det langrenn gjør», sa han. Dessuten kan vi, etter hans beregninger, gå sammen på tur, hvis han brøyter og har tungt utstyr og tung sekk, og jeg jogger bak med lettvektssortimentet. Det er akkurat så romantisk som det høres ut.

Vi øvde en gang seint i vår, det gikk ikke så bra. Jeg har jo null kontroll på skiene, det er derfor jeg foretrekker skispor og lav fart. I dag hadde jeg dessverre ikke flere unnskyldninger igjen, og Hallén visste om en «slak bakke».

Han bare: «Litt sånn keeperstilling, rett over skiene, tyngden på ytterskien når du svinger!» Jeg bare:

Skal vi zoome inn?

Jeg skulle ønske det var på grunn av snøpisk i trynet jeg hadde det ansiktsuttrykket der, men det er rett og slett ren fortvilelse over min egen situasjon. Jeg hadde grått så mye at jeg hadde fått dugg på innsiden av brillene. Problemet er ikke å gå opp, det er ikke noe verre enn andre aktiviteter man må drive med i snø, problemet er å måtte kjøre ned igjen.

«Bra det var så mye nysnø, da er det mykt å falle!» sa Hallén, da jeg hadde kommet med ned med bare fire faceplantinger.
«Er det… er dette som er pudder?» spurte jeg.
«Ja, nå har du kjørt i skikkelig pudder!» sa han med den glade stemmen han bare får når han snakker om snø og fjell og ekstremsport.
«Awesome, duuuude!» sa jeg.
«Hæ?» sa han.

Som premie fikk jeg løpe litt på mølla på kvelden, og helt ærlig, så var det veldig kjedelig og deilig.

Camp Harstad er iallfall i full gang.

Siri

 

En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri

Bok: The Interestings av Meg Wolitzer

The Interestings av Meg Wolitzer

She recognized that that is how friendships begin: one person reveals a moment of strangeness, and the other person decides just to listen and not exploit it.

En av de beste leseropplevelsene jeg hadde i 2016, kom helt på slutten av året.

I høst sakteleste jeg The Interesting ved siden av andre bøker. Som regel holder jeg meg til én bok om gangen, men med de lange bøkene er det iblant fint å dra ut lesinga litt. Da unngår jeg å føle at jeg går glipp av andre, spennende bøker, samtidig som den lange boka får marinert seg godt i brystkassa mi. Faren er selvfølgelig at man helt glemmer de lange bøkene, men jeg glemte aldri The Interestings.

En gjeng ungdommer møtes på sommerleir et sted på østkysten av USA på 70-tallet. Sommerleiren er en sånn kreativ en, der man kan fordype seg i musikk, teater, maling og andre uttrykksfulle aktiviteter. Derfra følger vi ungdommene gjennom det kreative miljøet i New York, til de er godt oppi middelalderen. Noen har talent, andre har det ikke. Noen vil ikke bruke talentet sitt, andre ville gitt alt for å få lov.

And specialness – everyone wants it. But Jesus, is it the most essential thing there is? Most people aren’t talented. So what are they supposed to do – kill themselves?

Vi ser det meste av historien gjennom Jules Jacobson. Hun er ikke fra New York, og er også i en annen økonomisk situasjon enn the Wolfs, familien som står i sentrum for mye av handlingen i boka. At dette ikke blir en pretensiøs greie, er nok mye på grunn av Jules og hennes blikk på både sin egen og de andres situasjon, og hvordan det endrer seg etter hvert som hun blir eldre.

The Interestings handler om hvordan vennskap, kanskje enda mer enn romantiske tilknytninger, kan være de viktigste forholdene i livene våre. Å lese hvordan Jules’ misunner vennenes livsstil og talent, og hvordan hun lærer seg å leve med sin egen situasjon, er rett og slett altoppslukende.

The Interestings er en stor bok, og det er egentlig en litt utypisk bok for meg å like, men jeg leste slutten på en strand på Cuba, og måtte gå og bade rett etterpå for å late som jeg ikke hadde grått.

Perfekt for saktelesing på søndager.

Siri

Hei, min kjære, kjære leser

Jeg håper du får en god avslutning på 2016. Om ikke, håper jeg du husker at et år er den tiden det tar jorda å runde sola, ikke noe annet. Årstidene avhenger av jordas stilling i banen sin, det gjør ikke du. Planetbaner er for planeter, ikke mennesker.

Når du i 11-tiden på søndag våkner halvveis i en sofa, halvveis på gulvet, med glitter i øyekroken og litt spy på kjolekanten, kommer det ikke til å ha skjedd noe magisk i løpet av de timene du har slumra. Det finnes ingen magi her, i overgangen til et nytt år. Derimot finnes det kanskje pusterom, noen timer der alt er stille.

Jeg skal ikke si at alt kommer til å bli bra i 2017, men jeg skal si dette: Om et år kommer minst halvparten av problemene dine til å være helt andre problemer enn i dag. I mellomtiden kommer det til å knitre i snøkrystallene og firkløverne når du trår på dem, og akkurat nå har noen begynt å skrive en sang du kommer til å spille hver eneste dag fra du hører den første gang.

I 2017 håper jeg du får være i fred når du trenger det mest, og at du minst én gang får føle en overraskende connection med et annet menneske. Jeg vet ikke om man kan forvente mer, egentlig.

Tusen takk for i år, vi snakkes.

Siri

Lærdom etter et år med blogging hver dag

Ok, så er det to dager igjen av 2016, men assa. Dette er den 364. dagen jeg poster et innlegg på denne bloggen. Med mindre jeg dør i morgen, kommer det innlegg både da og på lørdag.

Sånn så jeg ut for et år siden:

Før jeg begynner på lista over hva jeg har lært av dette blogge-hver-dag-prosjektet, vil jeg si to ting. Den første er at jeg verken tror det er optimalt eller nødvendig å blogge hver dag, nesten uansett hva eller hvem du blogger for. Om man først har havna på bloggekjøret, tror jeg det er viktigere å blogge bra enn mye. For deg selv som blogger, først og fremst, da. Om du er ute etter mye trafikk, kan helt sikkert høy bloggfrekvens hjelpe til, selv om jeg ikke tror det er avgjørende.

Når det er sagt, så tror jeg at om noen lever av å blogge, altså om de tjener nok penger til å ikke gjøre noe annet, så skal det gå an å blogge ganske bra hver eneste dag. Iallfall nesten hver dag. Så kan man jo spørre hva jeg legger i begrepet «bra blogging», og det er jeg jammen ikke sikker på selv. Uansett synes jeg altså ikke at man bør eller må blogge hver dag.

For det andre er jeg helt sikker på hva suksessfaktoren i blogge-hver-dag-prosjektet har vært, og det er at jeg la lista så lavt. Dette skrev jeg nyttåraften 2016:

(…) nyttårsforsettet mitt er å blogge hver dag i 2016. All juksing er tillatt. Det er lov å forhåndsskrive og legge til planlagt publisering og bare poste et bilde eller en setning. Det er til og med lov å få noen andre til å blogge her. Men jeg poste. Hver dag.

Det er en lav list, folkens. Hva med innlegget fra 17. desember, for eksempel. Det som rett og slett bare var: “ja hei”. Seks tegn, ikke noe bilde. Ganske snaut. Mer et slags livstegn enn et blogginnlegg.

Uansett. Her er noen av tingene jeg har lært av et år med daglig bloggings:

♦ Jeg har blitt mer effektiv i blogginga, fordi jeg veit at det ikke er noe alternativ å utsette det til i morgen eller neste uke eller måned. Det betyr at jeg rett og slett ikke kan la være å sette meg ned med bloggen, jeg kan ikke gnure på et bilde- eller ordvalg, og jeg kan ikke la være å poste fordi jeg ikke synes det ble bra nok. Nå har denne bloggen alltid vært et slags førsteutkast, jeg har alltid pleid å skrive og publisere innlegg i samme session, men dette året har jeg virkelig måttet effektivisere både bildetaking, skriving og (iblant) filming.

♦ Dermed har jeg lært meg å bare la ting være som de er. Om et innlegg er bra nok etter 45 minutter, men kunne blitt perfekt etter tre timer, så er det som regel ikke verdt det å gnikke på detaljer de siste timene der.

♦ For å få til den effektive blogginga, gjelder det å midlertidig slå av sin indre kritiker. Min indre kritiker er veldig sånn: «Dette her kan du jo like gjerne skrive i dagboka di, hva er egentlig poenget med å legge det ut på internett? Dessuten er det dårlig skrevet og kjedelig.» Så da gjelder det å slå av den delen av seg selv, og heller satse på den som sier sånn: «Lol! Her har vi ingen kontroll! Pøs på med fjas, ingen bryr seg! Vi får bare se åssen det blir!» Og så er det bare å publisere. Slipper iblant til kritikeren litt mot slutten igjen.

♦ Man har som regel tid til å blogge hver dag. De dagene man ikke har tid eller mulighet, vet man som regel om på forhånd. Da gjelder det å forhåndslage innlegg. Når målet er å poste hver dag, så er det lov å forhåndsinnstille et screenshot av Lars og ørnen hans. Det går også an å ha et kriseinnlegg som automatisk publiseres hvis man ikke har postet noe når klokka er 23:59. Bare et protip.

♦ Bra blogging handler om andre ting enn blogging. Det betyr at den tiden du sparer på å ikke perfeksjonere alt du legger ut, kan brukes på, nettopp, andre ting. Altså er det ikke bare bra for deg personlig, men også for blogginga di, om du klarer å ikke tenke så mye på det.

♦ Av sju innlegg i uka, er det kanskje i gjennomsnitt ett jeg liker og er litt stolt av i ettertid. Nå høres det jo ikke akkurat ut som det er verdt det å blogge hver dag, men på den andre siden, så ligger det nå 52 ok innlegg på denne bloggen. Det hadde det ikke gjort om jeg hadde fortsatt med sporadisk blogging.

♦ Jeg har blitt mye mer komfortabel med hele bloggegreia. Synes fortsatt det er flaut når folk spør om bloggen i sosiale sammenhenger, men har øvd meg på å svare avslappet og ærlig om det. (Jeg har alltid snakket om bloggen med folk jeg kjenner godt, assa, det handler ikke så mye om å holde noe hemmelig, som om at jeg synes hele greia fortsatt er litt flaut.) Jada, jeg har ved et par anledninger sagt «kan vi snakke om noe annet», men feiling er en del av læringsprosessen, veit du.

♦ Det viser seg at det ikke går an å bruke opp de gode bloggideene. Å være tvunget til å blogge hver dag, er tvert imot en god måte å lage flere gode bloggideer på. Skulle nesten tro blogging var noe man ble bedre på om man øvde. Hvem hadde trodd det.

♦ Alt trenger ikke være morsomt. Faktisk er det bra å øve på å være litt alvorlig iblant. Det går an å være alvorlig og uhøytidelig samtidig.

♦ Det er deiligst å få unnagjort blogginga på morgenen. Det er enda deiligere når jeg har klart å være en dag eller to på forskudd (har skjedd kanskje sju ganger i løpet av hele året, eeeeh). Veit ikke om det blir bedre blogging av det, men det er definitivt mer avslappende.

♦ Det er noen ting i livet mitt jeg aldri kommer til å blogge om, og det er helt greit. Samtidig er det mange tid som noen kanskje ikke synes jeg burde blogge om, som jeg ikke har noen problemer med å brette ut på internett.

♦ Dårlig internett er irriterende.

♦ Det gjelder å sette av tid som bare skal brukes på å svare på kommentarer eller sånne ting. Da blir det bedre svar fra meg, og jeg trenger ikke gå og føle at jeg hele tiden må svare så fort som mulig, og alt blir mindre stress. Dessuten er det veldig hyggelig, og jeg kan kose meg fullt ut med alt det morsomme og bra dere skriver.

♦ Det har blitt en vane. Alt kan bli en vane, tydeligvis.

♦ Det var litt lettere enn jeg hadde trodd.

Siri