Hva er sliten nok?

Hvor sliten er egentlig sliten? Det ønsker jeg meg en bloggpost om når du har kommet deg etter halvmaraton og natterangling, for det er en av de tingene jeg synes er vanskelig med løping. 

Hvor sliten kan man bli før man sprekker? Hvor vondt skal det egentlig gjøre på 8 km i et 10km-løp? Og hvor gjør det vondt? Hvordan vet man at man har fått ut alt? Det synes jeg er skikkelig vanskelig å bli helt klok på. 

– Marthe

Heeeei, Marthe! Sorry for at det tok så lang tid, du skrev jo denne kommentaren i juni en gang. Jeg har kommet meg etter halvmaratonet nå, for å si det sånn.

Før jeg svarer på spørsmålet ditt, så må jeg som vanlig bare påpeke at jeg ikke er noen løpeekspert. De treningstekniske spørsmålene må nesten noen andre svare på. Det jeg derimot er god på, er å være et vanlig menneske som løper ganske mye. Så jeg svarer som det, ok?

Her er jeg som er dritsliten i den siste bakken i løpet på søndag:

bjerkelopet-2

Foto via Bjerkeløpet.

Hvor sliten er egentlig sliten?
Jeg tror man rett og slett bare må øve. Det er et utrolig kjipt svar, beklager det. Greia er at man må bli ganske godt kjent med kroppen sin før man får litt taket på innsatsbedømminga si. Nå snakker jeg ikke om å bli kjent med kroppen sin ved å dra ned trusa og finne fram et lommespeil, jeg snakker om å løpe ganske mange mil. For bak spørsmålet om hvor sliten som er sliten nok, så ligger det jo egentlig et spørsmål om hvor langt det er igjen, ikke sant. Hvordan kan jeg vite hvor sliten jeg skal være her og nå, flere kilometer før mål, for at jeg skal klare å akkurat klemme ut det aller siste på oppløpet?

Det som er den helt offentlige hemmeligheten, er at man må lære seg hvordan evighetstempoet sitt kjennes. Evighetstempo var bare et ord jeg fant på akkurat nå, sorry. Med evighetstempo mener jeg den farta du er helt sikker på at du kan holde hele distansen. Ikke for at du skal perse, ikke for at du skal bli fornøyd, men for at du skal være helt, helt sikker på at du holder hele veien. Det betyr mest sannsynlig drømmefarten din minus en ganske stor sikkerhetsmargin. Ikke tenk på klokka eller noe sånt, tenk på hvordan kroppen din føles. Nøkkelen her er iallfall at det skal være en fart du er helt, helt sikker på at du kan holde inn. Det betyr også mest sannsynlig at det er raskere enn rolig jogging, men også at det er ganske mye saktere enn den innsatsen du legger ned når du er på det siste 4-minuttersdraget i Grefsenkollen, for eksempel.

Jeg tenker på evighetstempoet mitt som kontrollert flytfart.

Alt kommer jo an på hvor langt du skal løpe, men generelt føles evighetstempoet lett i starten. Det skal føles så lett at du blir irritert på deg selv fordi folk du er omtrent like sprek som, kanskje løper fra deg i starten. Sånt er jo til å bli sprø av, det er det som er det vanskelige med evighetstempo og konkurranser. Man blir jazza opp og folk løper på alle kanter og man blir bare dratt med i mengden, og så har man plutselig løpt på seg syra i den første bakken.

Det som er bra, er at man kan øve på evighetstempoet sitt utenom konkurranse. Jeg gjør det hele tiden. Iblant tror jeg vi er så innprenta med train mean! og det er ikke slutt før du spyr! og det skakje vara gøy!, at vi glemmer at ingen, ikke en gang Almaz Ayana, kan løpe i maksfart et helt løp. Det går rett og slett ikke an. Så da får vi øve på evighetstempoet vårt isteden. Man øver på evighetstempoet sitt ved å gi seg selv lov til å la være å makse ut på trening. Man må si til seg selv før man løper ut, at i dag handler det om å flyte bortover, ikke om å banke bortover. Du skal ikke behøve å holde deg på knærne når du er ferdig med økta.

Igjen handler det jo om hvor langt du skal løpe, men jeg liker å ta halvmaratonfarta mi, eller helst halvmaratoninnsatsen min, som utgangspunkt. Ikke nødvendigvis fordi det er noe magisk med akkurat den farta, men fordi det er lettere å bare slappe av litt når man veit at man skal løpe to mil etter den kilometeren man holder på med nå. Det er den følelsen vi er ute etter, ok?

bjerkelopet-1

Foto via Bjerkeløpet.

Sånn føles evighetstempoet mitt:

  • Jeg er puster tungt, men ganske rolig. Kan forklare veien fra Grefsenkollen til Majorstua om jeg må.
  • Det er så kontrollert at det er lett å konsentrere seg om hvordan jeg løper. (Jeg prøver for eksempel å lære meg at armene skal gå rett fram, ikke fra side til side. Lettere sagt enn gjort, men evighetstempoet er en god fart å øve i.)
  • Jeg løper så fort at jeg ikke tenker på noe særlig annet enn løpinga, men om jeg må, klarer jeg å ta veloverveide beslutninger underveis (wow, han der kollapset bare rett foran meg, skal jeg stopp? Ok, de der stopper.)
  • Og: Det er ikke evighetstempo med mindre jeg på ethvert tidspunkt kan velge å sette opp farta minst ett hakk.

For greia er jo at man ikke skal løpe i evighetstempoet hele veien. Jeg pleier å dele inn løpet i minst to deler. Den første og lengste delen er evighetstempodelen. Den siste og korteste delen, er bombetempodelen. I en 10-kilometer pleier jeg for eksempel å tenke på evighetstempodelen som alt fram til 6-7 km, og så kommer bombetempodelen etter det. Så i et optimalt løp kan jeg sette opp tempoet litt etter de første 6-7 kilometerne. Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt å planlegge sitt eget løp, dette funker bra for meg. Når jeg får det til, da. Det er jo ikke alltid.

Hvis du blir stressa av å løpe kontrollert så lenge, så kan jeg trøste deg med at du for det første mest sannsynlig kommer til å være mer sliten enn du tror når du passerer 6 kilometer. Det er vanskelig å ikke la seg rive med. For det andre kan man ta overraskende mange sekunder på kort tid om man er fresh i beina og kroppen. Lover. De sekundene du føler at du taper på å holde hodet kaldt de første kilometerne, er egentlig sekunder du får igjen med god rente når du nærmer deg mål. Så her er en annen grunn til å øve på evighetstempoet ditt: Det er det tempoet du har mest bruk for, for det er det tempoet du løper mest i.

Helt ærlig vil jeg anbefale at du prøver å løpe et løp der det eneste målet ditt er at de to-tre siste kilometerne er de raskeste i hele løpet. Bare sånn for å føle på det. Bare drit i den totale sluttida, drit i at du føler deg dum fordi Berit løper fra deg i starten, drit i været. Slapp godt av fram til 7 km, og så er det bare å bombe inn. Jada, det kan hende du finner ut at du kunne ha løpt litt fortere den første delen og fortsatt klart å bombe på slutten, men da har du iallfall følt på prinsippet. Så kan du fintune alt seinere.

Dessuten er det så innmari mye mer gøy å løpe løp når man føler at man har noe å gi mot slutten. Det er det beste i hele verden.

Og: Jeg lover at når man blir bedre på evighetstempoet sitt, så blir man automatisk bedre på bombetempoet sitt også.

Så, nei, altså, her er et sammendrag:

  • man må rett og slett bare prøve seg litt fram.

Siri,
(sånn helt middels god på disponering)

Bok: I Love Dick av Chris Kraus

I Love Dick - sirivil.no

«Dear Dick,» I wrote in one of many letters, «what happens between women now is the most interesting thing in the world because it’s least described.»

Den begynte å dukke opp i feeden min i våres en gang. I LOVE DICK på helt vanlige, plaine bokstagrammer og -blogger. Så jeg måtte undersøke nærmere selvfølgelig, dette kunne jo være alt fra slapp erotikk til sylskarp blowjobanalyse. Det viste seg å være en såkalt feministisk kultklassiker. Jeg var selvfølgelig all in.

Chris forelsker seg i Dick. Ok, så det er snakk om en mann ved navn Dick, altså. Elleeeer? Uansett. Hun og mannen hennes (ikke Dick) lager et slags kunstprosjekt ut av å skrive kjærlighetsbrev til Dick. Alt i alt blir den til dels ugjengjeldte kjærligheten Chris føler for Dick, til et slags finne-seg-sjæl-prosjekt for henne. Det er mye mindre teit enn det høres ut som. Eller kanskje det er litt teit, men som Chris selv skriver:

I think the sheer fact of women talking, being, paradoxical, inexplicable, flip, self-destructive but above else public is the most revolutionary thing in the world.

For gjennom sin egen opplevelse av kjærlighet og sårbarhet, utforsker hun også kvinnens posisjon i heterofile forhold, og hennes mulighet til å uttrykke seg om den. Jeg klarer bare sånn halvveis å følge en del av de kunstresonnementene- og assosiasjonene hennes, spesielt når det er snakk om sånn kunst som blir utstilt, men samma det, poengene hennes er gode og for det meste tydelige selv om man må google Kitaj (eller lar være).

Også formen på boka er litt krevende, det veksler mellom brev og dagbøker og personlige notater, men man blir hjulpet av en ganske tydelig kronologi i selve historien som blir fortalt. Den dytter også leseren fra side til side, uten at jeg skal påstå at dette er en lettlest tekst. Jeg aner heller ikke hvilken sjanger dette er, den må befinne seg et sted mellom det som er sant og det som er funnet på, kanskje noe som er vanligere nå enn i 1997 da boka kom ut første gang? Etter å ha lest den har jeg også en følelse av at det finnes ekkoer av I Love Dick i mange av bøkene jeg har likt de siste årene. For her legger Kraus fram den provoserende, revolusjonerende, nesten klisjéfylte feministiske sannheten: at den kvinnelige opplevelsen også er en universell opplevelse.

At any rate in order not to feel this hopelessness, regret, I’ve set myself the job of solving heterosexuality (i.e. finishing this writing project) before turning 40. And that’s tomorrow.

Jeg vil anbefale I Love Dick på det sterkeste, men jeg tror ikke den er for alle. Hvis du for eksempel likte H for hauk, er du nok på trygg grunn. Dette er ikke en romantisk bok, det er stygt og flaut og til tider provoserende, men det hele vibrerer liksom med dette:

WHO GETS TO SPEAK AND WHY?, I wrote last week, IS THE ONLY QUESTION.

Jeg kjenner iallfall noen kvinner som kommer til å pakke opp denne på julaften. Det blir gøy.

S

Kom an

Her er en innrømmelse: jeg skjønte ikke den ketchupvitsen før nå.

Du veit denne vitsen: To tomater gikk over en vei, så ble den ene overkjørt. Da sa den andre: Kom an, ketchup!

For den sier jo ikke egentlig kom an, ketsjup, den sier come on, catch up. Har alltid trodd at poenget med vitsen var at en knust tomat blir ketchup, men nei. Det er faktisk et ordspill.

Her er katten da jeg forklarte vitsen:

20160918_164936-1

God mandag, da!

Siri

Trim uke 38 + en løpsrapport

20160925_141006

Det er to uker til maraton. Det betyr at det verste er gjort. Jeg kan ikke tro det. Jeg mangler riktig nok et par litt hardere økter, én av dem fikk jeg i dag, men den verste mengden er bankers. Med det håper jeg også at følelsen av å bevege meg i sirup sakte men sikkert vil forsvinne, og at jeg kan stå på start med ganske freshe bein om to uker. Det er jo lov å håpe, og nå har jeg iallfall gjort det jeg kan for at det skal skje. Sånn helt innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig. Skulle jeg gått hardere inn for dette maratonet, hadde det hatt større innvirkning på livet mitt generelt, og der er jeg ikke akkurat nå.

Sånn har jeg trent denne uka:

  • Mandag: hvilings
  • Tirsdag: I. 45 min morgenjogg + styrkings
    II. 60 min moderat distanse med god nettostigning. 1 t 30 min til sammen.
  • Onsdag: 1 t rolig i skogen
  • Torsdag: Smellen med Lone
  • Fredag: hvilings
  • Lørdag: 1 t 15 min rolig i skogen + styrkings
  • Søndag: Bjerkeløpet 11 km (racerapport følger under her). Løp med vilje litt lang oppvarming og nedjogging, så da ble det en liten langtur ut av det hele. 21 km.

Løpt: 70 km
Tid: 7 t 15 min + 60 min styrke

20160924_134506

Løpsrapport Bjerkeløpet

Jeg trenger å få ruska litt i kroppen før maraton, så selv om beina lagde skrikemoji til meg, meldte jeg meg på Bjerkeløpet i går kveld. Ble fristet av at det skulle være en «utfordrende løype». Det er jo aldri det, vøtt, for det er jo alltid friidrettsfolk som lager de beskrivelsene der, og de får jo panikk bare de ser en stein. Eller enda verre: en rot. Hvis du er friidrettsperson selv og føler deg litt støtt av dette, så kan jeg trøste deg med at du hundre prosent sikkert løper fra meg på asfalt. Lett. Uansett mener jeg bare at når det står at løypa er krevende eller utfordrende, så betyr det egentlig bare at den er morsom. Og det var den!

Start
Sto og hang på et gjerde i det starskuddet gikk. Måtte snakke litt strengt til meg selv: Nå skjerper du deg litt her, frøken. Har du meldt deg på løp, så har du meldt deg på løp.

0-1 km
Hele den første delen av løpet var rimelig motbakketung. Beina mine var seige og jeg syntes alle rundt meg løp veldig fort, men klarte å snakke konstruktivt til meg selv. Dette er veldig god trening, du kommer til å få igjen for det om to uker, det er mye bedre å gjøre dette sammen med mange andre enn alene langs Ringveien. Eneste oppgave i dag: Bli ganske sliten.

1-3 km
Kom inn på en sti og tempoet rundt meg gikk drastisk ned. Jeg var veldig avslappet til det, tror kroppen min klarte å overtale hjernen om at jeg bare fikk ta det som gratismeter. Det er jo veldig, veldig gøy å være avslappet og løpe i et helt behagelig flyttempo når folk rundt deg sliter. Hehehe, pingler. Dessuten er det mye morsommere å løpe på sti og i terreng enn på asfalt. Skal gjøre mer av det neste år, ass. Sånne ting tenkte jeg på helt til vi kom ut på grusveien og folka jeg nettopp hadde løpt forbi fikk opp farta.

3-5 km
Fra å føle meg rimelig kul og fresh blant stein og røtter, fikk jeg mer enn nok med å holde frekvensen og motet oppe på de lettløpte grus- og asfaltpartiene. Nå begynte jeg virkelig å merke at det har blitt noen mil de siste ukene, men var smart nok til å bare roe meg ned litt framfor å prøve å holde oppe et tempo jeg visste ikke kunne holde inn. Koste meg fortsatt godt nedover noen våte, sleipe, gjørmete gressbakker. Sayonora, bitches! tenkte jeg da jeg løp forbi de samme gubbene for tredje gang.

5-7 km
Kom ut på asfalten igjen og skjønte at det kom til å være nesten bare asfalt resten av løypa. Begynte også å skjønne at dette kom til å bli tøft. Flaks at du er så tøff, da! tenkte jeg, og så: Hehehe. Ble løpende alene, og det var egentlig helt greit. Da fikk jeg pusha bra uten å føle at jeg kom til å dø hvert øyeblikk.

7-9 km
Følte at jeg kom til å dø hvert øyeblikk. Hadde allerede klart målet om å bli ganske sliten, så fant meg et nytt: Å ikke gå i noen av kneikene. Ble tatt igjen og løpt fra av en gubbe (eller to? Usikker). Ble litt sur over hvor sakte han løp, for det betydde jo bare at jeg løp enda saktereee. Klarte så vidt å holde meg trippende i motbakkene. Prøvde å tenke at sånn slitensmerte jo er bedre enn mye annen smerte, for eksempel kjærlighetssorg og amputasjon, men det hjalp ikke sånn veldig. Prøvde å la være å tenke at jeg om to uker skal løpe fire ganger så langt. Klarte det ikke helt.

9-11 km
Å, herregud. Først nedover langs elva, så oppover på andre siden. Fint, grønt område med lekende barn og bakerier. Og helt jævlig, selvfølgelig. Ikke at det var så bratt, men på det tidspunktet i løpet trengte jeg virkelig ikke én eneste motbakke. Og spesielt ikke en slak en som varte i årevis. Her driver jeg og jogger, liksom. Jaja, man må løpe sakte før man kan løpe fort. Serrrr, kan du holde kjeeeeeft, jeg vil bare til mål og aldri løpe igjen. Den grusstien oppover langs elva der har jeg løpt mange ganger. I dag var den mye lenger enn den pleier. Jeg måtte til og med opp den siste kneika i løpet. Jada, den er så kort og bratt at det er trappetrinn der, men likevel.

Mål
Siste nedoverbakke gikk helt fint. Var like overrasket som alltid over at jeg faktisk kom meg til mål. Spiste en banan, småpludra litt med kjentfolk, tvang en av dem til å fungere som bloggfotograf. Lunta hjemover godt fornøyd med både innsats og løp. Syntes det var gøy. Tror jeg elsker å løpe løp.

20160925_1410060

Her er Strava.
Her er resultatene.

Siri

Oooops

Glemte nesten å blogge i dag  Skulle tatt seg ut å ha klart nesten ti måneder i strekk, og så røyk det på en helt vanlig lørdag. Så ja nei assa. Her prøver jeg å vise katten den fine gaven jeg har fått:

20160924_211402

Det er giraff-, zebra- og løvebokmerke. Hallén har nemlig vært i Tanzania, for der er det et høyt fjell. Skal prøve å få ham til å blogge om det. Kan ikke love noe. Uansett er han god på gavene, da, det skal han ha. God lørdag!

S

Er iallfall sliten nok, da

Først må jeg bare si at det er en hjemmelaget konkurranse på facebooksiden til bloggen akkurat nå, så om du vil vinne et par sokker jeg har strikka, kan du sjekke det ut (du trenger ikke like eller dele noe som helst). 


20160922_080042

I går gikk jeg på en liten smell på løpetur. Det begynte med at jeg måtte spørre Lone (det er hun som er på bildet over) om vi kunne gå i oppoverbakkene (ikke så uvanlig at jeg gjør det), og endte med at jeg måtte stå og holde meg på knærne et par minutter. Vi var på en rolig joggetur. Kroppen min hadde rett og slett fått nok, og syntes ikke det var noe gøy lenger. Heldigvis er Lone mye sprekere og mer fornuftig enn meg, så hun bare: «Nå går vi hjem og drikker sjokolademelk, og så blir det hviledag i morra.»

picmonkey-collage

Det var bare en liten smell, jeg verken besvimte eller måtte sette meg ned, og kom meg helt fint hjem for egen maskin. (Jeg er til vanlig en sånn som kan finne på å besvime av å reise meg opp litt fort, så det med besviminga er virkelig ikke så dramatisk som det høres ut.) Det var bare kroppen som sa: «Jada, jeg skjønner at du trener til maraton, men herreguuud, kan vi slappe av litt?»

Jeg har jo trent ganske mye de siste ukene, og litt sånn gledelig valgt å overse at det jo strengt tatt er over to år siden forrige gang det var vanlig for meg å løpe 90 kilometer i uka. Så det som i utgangspunktet skulle være en nedkjøringsfase før den skikkelige formtoppinga, har vel utviklet seg til en litt overdreven bombing av kroppen. 90 kilometer har jeg løpt mange ganger! har jeg tenkt, og så bare latt være å ta med i beregningen at jeg i hele 2015 kanskje løp 90 km til sammen. Så jeg gjorde som Lone sa. Drakk sjokomelk. Har ikke løpt i dag. Skal kanskje løpe i morgen, hvis jeg har lyst og kroppen føles fin. Det tror jeg den kommer til å gjøre.

Dette er jo strengt tatt bare bra, det betyr at jeg er mer enn sliten nok når den virkelige overskuddssamlinga før maraton begynner om noen dager.

Men noe viktigere: Nå er det refleksvesttid, folkens! Ble faktisk påkjørt av en rulleskiape i Maridalen på tirsdag (altså, for en ekstremt dårlig idé å løpe der i 19-tiden), og da hadde jeg ikke på refleksvest. Litt usikker på om det hadde hjulpet, han virket ikke så veldig mottakelig for eksterne inntrykk i det hele tatt, men det kan jo være kjekt å ta forholdsregler når man kan. Det hele gikk veldig bra, altså, jeg hoppet uelegant til siden og ble på en måte bare snurret inn i en piruett av rulleskimannen. I min forfjamselse klarte jeg ikke å si annet enn: «Kan du være litt bedre?!» Antar at jeg tenkte på hans generelle eksistens, at jeg uttrykte et ønske om at han burde begå en altomfattende skjerpings, men han tok det nok til å handle om skigåinga hans, for han bare trakk på skuldrene og staket videre. All in, liksom.

Siri

En slags bokklubb: Hvite tenner 1

hvite-tenner

Nå er vi i gang med Hvite tenner av Zadie Smith, folkens! Vi er i London midt på 70-tallet, noen unge kvinner er gift med noen gamle menn, vi aner et innvandringstema. Boka begynner med at Archie Jones mislykkes i å drepe seg selv, og med det føler at livet har gitt ham en ny sjanse. Han gifter seg med den mye yngre Clara, som fort blir gravid. Om jeg har forstått innholdsfortegnelsen riktig, så kommer vi til å følge de to sentrale familiene fram til 1990-tallet.

But I cannot be worrying-worrying all the time about the truth. I have to worry about the truth that can be lived with. And that is the difference between losing your marbles drinking the salty sea, or swallowing the stuff from the streams. My Niece-Of-Shame believes in the talking cure, eh?’ says Alsana, with something of a grin. ‘Talk, talk, talk and it will be better. Be honest, slice open your heart and spread the red stuff around. But the past is made of more than words, dearie. We married old men, you see? These bumps,’ Alsana pats them both, ‘they will always have Daddy-long-legs for fathers. One leg in the present, one in the past. No talking will change this. Their roots will always be tangled.

Til neste torsdag leser vi kapittel 5 og 6 i Hvite tenner. I mellomtiden skjer det som vanlig ting på facebookgruppa vår:

en-slags-boklubb

Der er det også Hulebjørnens klan-diskusjon, om du er interessert. Det er jo en slags bonusbok i denne runden av bokklubben. Lover at vi skal snakke mer om den etter hvert, må bare komme meg litt ordentlig i gang med den. Med å «komme meg ordentlig i gang» mener jeg å bli ganske full. Begynte å fnise allerede på andre side, og det er jo fortsatt halvannen bok til det blir noe ligging, er det ikke?

Uansett! Bare å slå seg løs i kommentarfeltet om du har noen synspunkter! Ellers snakkes vi neste torsdag! Altså, vi snakkes jo i morgen, men du veit hva jeg mener.

S

Åssen apper har du på mobilen a

Dette er vel egentlig et ganske teit blogginnlegg, men så kom jeg på at det er en gyllen mulighet til å vise fram skjermbakgrunnen min:

kransen

Det er et av de fineste bildene jeg har tatt, for det er helt umulig å vite at det som ser ut som inderlighet, egentlig er følelsen av å ha åpnet øynene for 0,2 sekunder siden og blitt møtt med en staselig blomsterkrans. Synes han det er greit at du legger ut sånne bilder på internett? kan det hende du har lyst til å spørre. Svaret er at det ikke finnes noe skrøpelig maskulinitet hjemme hos oss, så blomsterkransfilteret er for alle. Svaret er også at han bokstavelig talt er på Kilimanjaro, så han får ikke akkurat gjort så mye med det. Når vi gjør det slutt om noen år fordi han vil ha baby og jeg vil ligge med damer, kan han jo skrive en kronikk om å bli utlevert på internett mot sin vilje. Blir gøy! Men enn så lenge er det altså mitt yndlingsbilde i hele verden.

Sånn ser den mest brukte skjermen min ut:

screenshot_20160921-215317

Det er de appene jeg bruker mest. Tror ikke jeg bruker én eneste edgy app. Tror faktisk jeg er en ekstremt forutsigbar og kjedelig appbruker. Beklager det. Ser også at jeg har fem uleste messengermeldinger, og det kunne jeg jo også beklaget, men greia er jo at jeg er dårlig på gruppechatter. Får ikke med meg en tredjedel av det som skjer der, og så ender det bare med at jeg ikke orker å åpne dem fordi det er så mye å forholde seg til. Og så må noen skrive SIRI med store bokstaver for at jeg skal se det på forhåndsvisninga, eller sende meg en fuckings sms og si at jeg må sjekke gruppechatten. Dette er noe jeg jobber med, men som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å mestre.

Her er de andre appsa, enda kjedeligere:

appssx

Har mange streamingalternativer da! Den der appen som heter Brain Focus er bare en timer som teller ned fra 25 minutter, og så er det ikke lov å gjøre noe annet enn å konsentrere seg om det man holder på med i 25 minutter, ikke sant. Dessuten kan den logge aktiviteten din etter oppgave, så nå kan jeg for eksempel se at jeg har jobbet på den erotiske havfruenovella mi i 75 minutter de siste to ukene. Blir nok ferdig til jul, skal du se. Jeg pleier å si braaaaain focuuuuuzzz mens jeg holder meg på tinningen med peke- og langfingeren når jeg åpner den appen, for da fungerer den bedre. Bare et lite tips.

Et annet tips er å skru av alle verdens pushvarsler, men det er mer et livstips enn et apptips.

Siri

Bok: Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid


Jeg har fått denne boka gratis, bare sånn at du veit om det. Har ikke fått betalt for å skrive om den.


20160914_140656

For hvem ville ikke likt å bo på Texaco? På ei diger slette med en endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.

Rita og Linda er søstre med ett år mellom seg. Sammen med moren sin kommer de til en Texaco en gang på 70-tallet. Der bor og jobber Finn, som moren gifter seg med. Rita og Linda er vant til nye begynnelser, så nå er spørsmålet om dette bare blir ett av en lang rekke stopp, eller om de kan slå seg ned her for godt.

På et vis er den rotløsheten Rita og Linda føler på, en slags forsterket utgave av en følelse jeg tror er veldig vanlig å ha når man er 10-16 år, nemlig å ikke helt vite hvor man hører hjemme. I dette tilfellet er det jo snakk om en mer bokstavelig variant, men likevel lett å kjenne seg igjen i. For selv om dette er historien om hvordan en alenemor gyver løs på livet selv om hun kunne gitt opp for lenge siden, og om en stefamilie med sine egne problemer og hemmeligheter, så er det aller mest en historie om søsterskap.

Det er i hverandre søstrene finner både respons og trygghet, og det er deres forhold som må utvikle seg i takt med at de begge blir eldre og dras i forskjellige retninger. Når Linda får sitte på med en Harley-Davidson, tusler Rita på besøk til stebestemoren, men etterpå kommer de sammen om groteske spøkelseshistorier.

Jeg liker Drømmer fra Texaco godt. Spesielt godt liker jeg hvordan forfatteren balanserer det barnlige og det voksne i unge jenter. Hvordan de i det ene øyeblikket kan kravle på magen i vått ugress, og i det neste vite akkurat når de må holde kjeft for at de voksne ikke skal begynne å gråte. Rita og Linda får være energiske hit-og-dit-jenter uten at det er slitsomt å lese om dem. De slipper den sentimentale sukkerdøden, uten at de trenger å ofre noe av dybden eller personligheten sin. Sånn var det, tenkte jeg mange ganger underveis, og nå er jeg ikke helt sikker på om jeg tenkte på det fiktive livet på en fiktiv bensinstasjon på et fiktivt 70-tall, eller om jeg tenkte på mitt eget liv.

Hvis det går an å si om litteratur, så er det noe veldig ærlig uten å bli sosialpornografisk over denne beskrivelsen av norsk arbeiderklasse på 70-tallet. Anbefales.

Siri

 

Tre ting jeg har sett og likt i det siste

Film: Pride and Prejudice and Zombies

ppzzz

Nå skal jeg innrømme at jeg kunne vært helt tilfredsstilt med å utelukkende se ulike Pride and Prejudice-versjoner resten av livet, og dessuten synes jeg ting generelt blir bedre med zombier. Interessen for minst ett av disse elementene, altså PP eller zombier, bør nok være til stede for at man skal gidde å se denne filmen. Eller så kan det nok også fungere som en fin inngang til Austen, tenker jeg. Man tåler vel litt kostymedrama om man får zombier på kjøpet? Eneste minuset er at mr. Darcy ikke er den kjekkeste mannen i filmen, han er kanskje den tredje kjekkeste eller noe. «Not handsome enough to tempt me», som Susanne sa da vi så den i helga. Så kommer jo hele den diskusjonen om mr. Darcy egentlig er så kjekk, og det får vi nesten ta i et annet innlegg, tenker jeg.

Serie: Outlander

outlanderrr

Har du aldri hørt om Outlander, sier du? Vel, da har du litt i vente. I 1945 faller en britisk kvinne gjennom en magisk stein og lander på midten av 1700-tallet. Der møter hun den skotske hunken Jamie, og det hele blir et virrvarr av historiske hendelser, dårlig vær og bra sex. Min beskjedne mening er at serien i dette tilfellet er vesentlig bedre enn boka. Begge deler er helt ville, selvfølgelig. Vi snakker vakkert kostymedrama blandet med noe av det mest tullete romantiske greiene jeg har sett. Det er sikkert litt historie og sånn å lære, men hvem bryyyyr seg når det finnes manneknær som stikker så vidt ut av kilten.

(Til info: inneholder seksualisert vold)

Serie: Happy Valley

happyvalleeey

Her snakker vi ekte britisk krim av ypperste kvalitet! For gjett hva! Happy Valley er ikke så happy! Det er masse dop og generelt ganske kjipe forhold for en del av innbyggerne, og nå har mannen som var ansvarlig for at datteren til Vår Helt døde, sluppet ut av fengsel. Vår Helt, Catherine Cawood, er gatepoliti og god til det, og blir selvfølgelig ganske opprørt når hun må rippe opp i datterens død. Dessuten får vi se en kidnappingssak fra både skurkenes og de pårørendes side, og det er akkurat passe spennende alt sammen. Kanskje er det like mye drama som krim, og for en gangs skyld synes jeg det er skikkelig bra.

(Til info: Happy Valley inneholder også seksualisert vold. Overraskelse.)

Siri

Trim uke 37 (tre uker til maraton)

https://www.instagram.com/p/BKdUTsPgwGI/?taken-by=susanneglange

Var på Eikeskar med Susanne i går, her er et bilde hun tok.

Nå røyner det på, dere. Jeg har løpt 100 kilometer og verdens lengste langtur denne uka:

  • Mandag: løpings, 1 t 35 min, 17 km, 5:36 min/km + 10 min mattestyrke
  • Tirsdag: rolig stitur, 1 t 20 min
  • Onsdag: I. morgenjogg, 45 min + 10 min mattestyrke
    II. Kupert kontinuerlig intervall (eller distanse med tempovekslinger, om du vil): (5 min litt under maratoninnsats – 5 min maratoninnsats – 5 min litt over maratininnsats) x 3, altså 45 min rimelig hardt. 1 t 5 min til sammen.
  • Torsdag: rolig stitur, 1 t 20 min + 10 min mattestyrke
  • Fredag: verdens lengste langtur, herrgud. 33 km, 5:30 min/km.
  • Lørdag: hvilings
  • Søndag: 1 t rolig stitur + litt skumrulle

Tid: 10 t + 30 min styrke
Løpt: 100 km (jepp, jeg visste akkurat hvor langt jeg måtte løpe i dag for å få det til)

untitled-2

Jeg er sliten. Sånn skikkelig god og stinn i lårene, sovner med én gang jeg legger meg i senga, synes det er veldig unødvendig med trapper. Likevel går det på et vis. Jeg kommer meg ut, som regel er kroppen med når jeg får løpt meg litt inn i økta, og jeg får som oftest gjort det jeg har planlagt. Føler på en måte at jeg har godtatt at det er en drittjobb som må gjøres og at det bare er å brette opp ermene.

Men det er selvfølgelig ikke bare dritt. Det er sommervarmt i Oslo, og jeg har løpt masse uten t-skjorte denne uka. Jada, jeg vet at det ikke er Bra at det er så varmt, men det føles veldig godt for en frossen Harstad-kropp. Dessuten var langturen på fredag den lengset langturen jeg skal ha før maraton, så nå kan jeg krysse det av lista! Har planer om en langtur til uka igjen, men det blir mye kortere. Faktisk har jeg ikke noe lyst til å snakke så mye om den turen på fredag, for det var virkelig helt jævlig. Så det holder med dette: jeg gjorde det.

Mål for neste treningsuke:

  • minst én hardøkt
  • en langtur på +/- 22 km
  • to styrkeøkter
  • holde trykket oppe
  • overleve

 

20160915_125245

Siri

Viktig seminar

Eikeskar

Denne helga er jeg på et viktig seminar på Notodden. På agendaen står:

  • morgenstrikking
  • Susanne til å posere sånn turjenteaktig foran en utsikt
  • spise minst én pæreis
  • ha møte i Verdens lateste bokklubb (vi har brukt et år på halve Stillitsen)
  • høre ganske mye på det andre kaller guilty pleasures, men som vi bare kaller pleasures
  • unngå all omtale av Oslo maraton (failet her)
  • finne ut hvilken vin som er best til ostesmørbrød (svaret er: den man har)
  • se Pride and Prejudice and Zombies
  • diskutere når det er lov å si: «Da kan jo du prøve å suge ti pikker hver dag i et år!» (svar: sjeldnere enn man skulle tro)
  • spise chips
  • gå innom pokéstoppene på Høgskolen i Telemark

Jeg er som vanlig på Instagram, om du lurer på hva jeg gjør akkurat nå (altså, vi blogges jo uansett i morra).

Siri

Noe å lære fra katten

160916005

Du vet om katten, ikke sant? Den har dessverre ikke noe navn, med mindre man synes Pus er et greit navn, men det blir litt som om å kalle et menneske for Person eller Fyr eller noe sånt. Så vi kaller den bare katten. Eller VBK, da (verdens mest bortskjemte katt). Den har en litt shady forhistorie, men det trenger vi ikke gå nærmere inn på akkurat nå. (Du kan lese mer om det her.)

160916004

Greia med katten er at det er en lat katt. Den slapper av hele tiden, sover hele dagen og nesten hele natta. Liker å ligge med overkroppen i skyggen og rumpa i sola. I går fikk den sashimirester mens den satt på lillebroren min sin plass ved spisebordet. Likevel blir den glad og gira for et blad:

160916003

160916001

160916002

Man kan jo si at det gjelder å sette pris på de små tingene, men det er ikke det vi snakker om nå. Nå snakker vi om en katt som veit å slappe av, men som fortsatt klarer å mønstre litt entusiasme når det kommer et fint blad dalende. Håper du har et liv, eller kanskje en helg, da, iblant får man vel nøye seg med en helg, som er sånn. Avslappende med litt velplassert entusiasme.

Siri

En slags bokklubb: Hvite tenner av Zadie Smith + bonusbok

Den neste boka vi skal lese i En slags bokklubb, er Hvite tenner av Zadie Smith.

en-slags-bokklubb-1

Sånn ser leseplanen ut:

Til torsdag 22.09: kapittel 1-4
Til torsdag 29.09: kapittel 5-6
Til torsdag 06.10: kapittel 7-9
Til torsdag 13.10: kapittel 10-11
Til torsdag 20.10: kapittel 12-14
Til torsdag 27.10: kapittel 15-17
Til torsdag 03.11: kapittel 18-20

Hvite tenner er en ganske lang bok, dessuten er den nok litt tyngre enn de bøkene vi har lest til nå, så vi kommer til å bruke en stund på den. Det blir som vanlig bokklubbtorsdager her på bloggen, og mye bra action i bokklubbgruppa på Facebook:

en-slags-boklubb

Alle får selvfølgelig være med i gruppa, det er bare for å kunne passe på at alle oppfører seg ordentlig at den er lukket.

Siden dette nok er den mest ambisiøse bokklubblesinga til nå, kommer jeg til å lese Hulebjørnens klan ved siden av. Jepp. Hulebjørnens klan. Det blir ganske gøy og rimelig vilt, om jeg husker riktig.

bonusboken-slagsbokklubb

Som du kan se på bildet, så har jeg lest den boka før. Jeg var kanskje 12-13 år gammel, og syntes det var det beste jeg hadde lest noen sinne. Vi får se hvordan den står seg nå når jeg er dobbelt så gammel. Har vel egentlig skjønt at den ikke gjør det.

Om du ikke aner hva Hulebjørnens klan er, så er det kanskje aller best. Det er en eller annen form for steinalderromanse, men jeg mener å huske at den første boka er ganske mørk. Er Ayla like flink og flott? Hva er det egentlig som skjer i den første boka, for hun møter vel ikke Jondalar før uti andre bok en gang? Og stemmer det at de driver med noe rimelig hardcore hallusinogenseremonier?

Vet ikke helt hvordan oppdateringene på Hulebjørnens klan-lesinga blir, men skal nok få pønsket ut noe. Det er uansett Hvite tenner som er viktigst, altså.

Siri