La stå!

Det jeg vil ha, er en blogg der hvert innlegg forsvinner etter 24 timer, så slipper jeg å forholde meg til meg selv så lenge av gangen. Mindre forpliktende, vet du. En slags snapstory for tekst. Hadde sikkert blitt flere nudes også.

S

En vanlig lørdag

En lørdag kjøper jeg en rar ost fra Lofoten og en vanlig vin fra Frankrike, putter dem i posen min og går på et åpent foredrag i kaffebaren på Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet Campus Harstad. Sånn står navnet på et skilt, ingen kommaer eller streker for å skille noe som helst, de har sikkert krangla om det. Kaffebaren er uansett Harstads fineste, den har matcha latte, glassvegger og utsikt til fjorden og fjelløyene. Den har også byens flinkeste barista, tror jeg, siden jeg antar at den som lager de fineste melketegninene i kaffen også er best til å få kaffen til å smake godt. Kaffen er god, altså, jeg er bare for enkel i smaksveien til å skille god og perfekt fra hverandre. Det gjør nok livet mitt enklere enn det kunne vært, tror jeg.

Jeg hører på foredraget, en lokalhistoriker skal fortelle om samisk historie på Hinnøya, men har bare kommet til Tjeldsundet når han er én time over tiden, så han lover å komme tilbake en annen gang. Uansett hører jeg på foredraget, har ost og vin i posen og føler meg som et helt vanlig menneske, som for eksempel kjøper ost og vin og gleder seg over ting som utsikt og melkemønster i kaffe. Elsker å være vanlig menneske.

S

Nakkegrep

To ganger det siste året har menn jeg ikke kjenner tatt meg i nakken. Begge la hånda si rundt nakken min, mykt, men bestemt. Den ene for å få meg til å flytte meg, den andre kameratslig, mens han ristet meg forsiktig og sa: «Du er en sånn smart dame, du!»

Man kan selvfølgelig si tusen ting om begge disse situasjonene, for eksempel kan man si at jeg ikke følte meg fysisk utrygg i noen av dem, verken før, under eller etter at mennene holdt rundt nakken min. Man kan si at begge nakkegrepene ble utført på en sånn måte at det var tydelig at han med hånda ikke ville skremme meg, i det siste tilfellet tror jeg til og med han ville inkludere meg, gi meg en følelse av å være en av gutta, det var et slags anerkjennende nakkegrep.

Man kan si at det jeg snakker om her egentlig ikke er nakkegrep i det hele tatt. Nakkegrep er noe annet, voldelig, noe politiet gjør, og ikke på hvem som helst. (Hvem gjør de det på?)

Man kan si at ingen av mennene hadde tatt nakkegrep på meg om de hadde tenkt seg litt om. Man kan også si at nettopp det at de var så myke og nesten omsorgsfulle i grepene sine, tyder på at de må ha gjort en eller annen form for vurdering i forkant, enten den var bevisst eller ikke.

Jeg har ikke lyst til å si noen av de tingene, jeg har lyst til å gjøre det jeg kom for å gjøre. I den første situasjonen: trene. I den andre situasjonen: gjøre jobben min.

Selvfølgelig er det ikke greit å ta noen du ikke kjenner i nakken, i de fleste tilfeller er det ikke greit å gjøre med folk du kjenner, heller. Det er ikke det jeg vil snakke om, jeg vil ikke snakke om detaljer i Giske-saken eller skrive indignert om de gangene menn, ikke for å skryte, har tatt på meg mot min vilje eller presentert mitt arbeid som sitt eget. Jeg er lei av alt sånt, jeg vil bare gjøre det jeg kom for å gjøre.

Jeg er lei meg og sliten fordi så mange av oss må bruke mental energi på å si nei, men på akkurat hyggelig nok måte til at det ikke går for mye utover det vi kom for å gjøre. Energi vi kunne brukt på å gjøre og lage ting.

Tenk på alt vi kunne gjort om vi fikk være i fred. Tenk på alt som ikke har blitt sånn det burde blitt, fordi noen nekter å lære seg grunnleggende omsorg for medmenneskene sine. For det er ikke noe som kommer naturlig eller gratis, det er ikke sånn at kvinnehjernen automatisk vet at den ikke skal avbryte når andre prater, eller intuitivt skjønner når noen er lei seg eller hvem det er greit å sexte eller ta nakkegrep på. Jeg får det ikke alltid til, en gang, men jeg prøver, iallfall.

Å forholde seg til andre mennesker på en ok måte, er energikrevende. Den energien bruker jeg gjerne, selv om det skulle hindre meg i å gjøre og lage ting. Man skal ikke rusle rundt i verden uten å se seg for.

Kanskje det jeg vil er at visse andre skal bruke litt av energien sin på å oppføre seg, selv om det betyr mindre gjøring og laging.

S

Først og fremst må du bruke «skjul»-funksjonen på Instagram, ingen merker at du ikke ser tulipanene og jerngrytene og hyttene deres.

Jeg pusset tenna naken, nøs og sprutet ned speilet, vasken og brystkassa med hvitt skum. Et øyeblikk etter nyset, midt i forfjamselsen, hørte jeg klasket av mensblod mot flisene. Så da sto jeg der, halvveis dekket av tannkremskum, med blod nedover beina og mellom føttene, jeg følte meg som et kunstverk en litt gretten samtidsforfatter har funnet på at hovedpersonen lagde på nittitallet. Kanskje en slags halvveis dekonstruert demonjulenisse med hvitt spytt som skjegg og blodige bein som nissedrakt.

Faktisk fikk blodet på gulvet et pent mønster da jeg listet meg forsiktig ut av det, men jeg synes ikke lenger det er noe radikalt i mensblod, iallfall ikke i mitt eget mensblod på mitt eget badegulv. Det var først og frems skitt, jeg måtte vaske badet selv om det ikke var lenge siden forrige gang.

Egentlig liker jeg vesentlig bedre å være voksen enn jeg likte å være barn, men det er sant at voksenlivet for vanlige folk først og fremst er en lang rekke plikter som gjentar seg selv i det uendelige. Vaske badet, levere før deadline, få mensen, vaske badet, levere før deadline, få mensen. I seg selv ligner det en påkallelse, en chant, en trylleformel for å mane fram den ene eksistensielle krisen etter den andre.

Men jeg er ikke i en eksistensiell krise akkurat nå, jeg er på et rolig sted i livet mitt, og det er deilig. Jeg kan gjerne fortsette å være her så lenge jeg lever.

Jeg fortsetter å vaske badet en gang iblant, liksom. Prøver å lese mer enn jeg scroller. Ikke så lett. Prøver å balansere kortsiktig og langsiktig tilfredsstillelse, uten å glemme verken gøy eller innsats. Løper litt, men ikke på alvor. Trekker tarotkort hver morgen, men bare halvveis på alvor. Prøver å gi mer, helt på alvor.

Snakkes snart,

Siri