Meny Lukk

2014 eller året jeg begynte å gå

IMG_20140813_140732

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det begynte, en dag i sent i juni våknet jeg bare og skjønte at jeg hadde blitt en sånn som gikk steder. I flere måneder hadde jeg gått av trikken to, fem, sju stopp før jeg måtte. Ikke på grunn av den blåkjipe Ruter-plakaten med oppfordring om å gjøre nettopp det, men på grunn av noe annet. Den fysiske helsa hadde iallfall ingenting med saken å gjøre, jeg løp jo minst en mil om dagen uansett.

Jeg tror det handlet om å få være i fred. Ikke at jeg hadde så mange folk som plaget meg, det var nok mer alle oppgavene livet mitt av en eller annen grunn hadde blitt fylt med, jeg trengte fred fra. Så da begynte jeg å gå. Å gå er å være på vei, det er ikke å utsette eller sluntre unna, det er fornuftig per definisjon. Jeg planla det aldri, det bare skjedde av seg selv. En dag gikk jeg mot trikken, og plutselig var jeg på jobb. Jeg hørte på musikk, gjerne den samme sangen om igjen og om igjen.

Jeg gikk gjennom hele sommeren. Fra jobb til trening til utepils til Gardermoen. Ok, kanskje ikke til Gardermoen. Da høsten og Amerika kom, fortsatte jeg å gå. Bakkene og gatene var nye, men gåinga var den samme. Jeg tok helst omveiene.

Fortauene ble mer og mer støvete, trærne nesten grå av tørke, blotteren på hjørnet tok på seg vanter, og så hadde jeg snø og is under sålene igjen. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte å gå. Til trikken, fra butikken, hjem fra fest, opp på haugen. Nå tror jeg ikke jeg klarer å slutte.

Siri.