2014 eller året jeg begynte å gå

IMG_20140813_140732

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det begynte, en dag i sent i juni våknet jeg bare og skjønte at jeg hadde blitt en sånn som gikk steder. I flere måneder hadde jeg gått av trikken to, fem, sju stopp før jeg måtte. Ikke på grunn av den blåkjipe Ruter-plakaten med oppfordring om å gjøre nettopp det, men på grunn av noe annet. Den fysiske helsa hadde iallfall ingenting med saken å gjøre, jeg løp jo minst en mil om dagen uansett.

Jeg tror det handlet om å få være i fred. Ikke at jeg hadde så mange folk som plaget meg, det var nok mer alle oppgavene livet mitt av en eller annen grunn hadde blitt fylt med, jeg trengte fred fra. Så da begynte jeg å gå. Å gå er å være på vei, det er ikke å utsette eller sluntre unna, det er fornuftig per definisjon. Jeg planla det aldri, det bare skjedde av seg selv. En dag gikk jeg mot trikken, og plutselig var jeg på jobb. Jeg hørte på musikk, gjerne den samme sangen om igjen og om igjen.

Jeg gikk gjennom hele sommeren. Fra jobb til trening til utepils til Gardermoen. Ok, kanskje ikke til Gardermoen. Da høsten og Amerika kom, fortsatte jeg å gå. Bakkene og gatene var nye, men gåinga var den samme. Jeg tok helst omveiene.

Fortauene ble mer og mer støvete, trærne nesten grå av tørke, blotteren på hjørnet tok på seg vanter, og så hadde jeg snø og is under sålene igjen. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte å gå. Til trikken, fra butikken, hjem fra fest, opp på haugen. Nå tror jeg ikke jeg klarer å slutte.

Siri.

15 Comments

  1. å gå er noe av det beste jeg vet, like mye med et mål og en hensikt som helt på måfå. jo lenger jeg går, jo mer fred i sjela får jeg.

    1. Æh, veit ikke. Tror ganske sikkert det var mest fordi jeg begynte å løpe med oppkrølla tær (tror det fordi det ble bedre med en gang jeg slutta å løpe med krølla tær), men gåinga hadde sikkert også noe med saken å gjøre. Og at jeg nesten bare løp flatt på asfalt. Og er par drittsko. Og tidevannet.

        1. Hadde et brannsår på tærne som jeg ikke ville ha borti skoa. Det fungerte selvfølgelig ikke på noe som helst vis. Så istedenfor å bare tusle rundt i flipflops i et par uker (som jo faktisk er et alternativ i California, tenk det), klarte jeg å både bruke tre måneder på å få det føkkings såret til å gro, OG få plantar fascitt. Suksess, med andre ord.

          Nå blir det lysere ute!

  2. velkommen til en deilig verden. det som er litt kjipt, er at det iblant tar 1-2 timer å gå til destinasjonen. det KAN gå utover andre ting, eller føre til at man
    1. sier «beklager, jeg har ikke tid!» (…til å gå)
    2. blir minnet på hvor kjipt kollektivt er (fordi man må)

  3. 2014 var året jeg satte meg ned og ble sittende. 2015 ser ut til å bli litt bedre på bevegelsesfronten, mest på grunn av at jeg liker å gå (fordi det er hakket mer lavterskel enn å jogge).

  4. Jeg har aldri forstått om jeg foretrekker å gå fordi jeg liker å gå, eller om det er fordi jeg misliker kollektivtransport. Egentlig elsker jeg kollektivtransport, men det er så altfor mange andre mennesker der. Samtidig mener jeg jo og at flere burde ta kollektivtransport. Tror ikke jeg ble født med logisk tankegang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.