Meny Lukk

Å alltid ha dårlig tid

Det er viktig for meg å ikke være en person som alltid har dårlig tid. Helt ærlig synes jeg glorifisering av stress er litt 2013.

Ok, man kan overleve på fire timer søvn, Pepsi Max og en gjøreliste som bare blir lengre og lengre. Stress kan til og med være bra iblant. Jeg får sjelden gjort noe som helst med mindre det finnes noen forhåndsbestemte rammer. Sånt må nødvendigvis involvere litt stress. Stress, og nå snakker jeg hundre prosent uvitenskapelig, jeg aner ikke hva stress egentlig er, er for meg et slags drivstoff for å få ting gjort. Kanskje det er den andre siden av motivasjon.

Så jeg trenger altså litt stress. Litt. Av den effektive, hyggelige sorten. Og når jeg sier litt, så mener jeg litt. For et liv der øyeblikket jeg våkner er det mest fredfylte i løpet av dagen, rett og slett fordi jeg ikke har kommet på alt jeg må rekke ennå, er ikke et liv jeg kan leve i lengden. Jeg øver på å ha dager som går i et rolig tempo. Nå snakker jeg ikke om mindfulness eller noe sånt fjas (assa, hvis det er din greie, så vær så god), jeg mener bare at jeg aktivt planlegger dager som ikke trenger å planlegges til punkt og prikke for å gå opp. Hvis det gir noen mening. Det betyr også at jeg sier nei, onsdag passer ikke, da skal jeg jobbe langskift og har tenkt å slappe av resten av dagen, men hva med en skitur sammen i helga?

Jeg jobber fordi jeg må, det har kapitalismen bestemt, men jobben min er hyggelig nok til at jeg ikke gruer meg til den. Jeg trener litt, nesten hver dag. Det pleier jeg å gjøre om morgenen, men ikke alltid. Og så er jeg sammen med folk jeg liker. Minst et par ganger i uka. Sånn er livet mitt nå, det er fint. Når jeg har gjort de tre tingene, som er de viktigste for meg, har jeg fortsatt tid igjen til å lese (gjerne på t-banen til og fra jobb) og til å strikke (gjerne mens jeg ser på Netflix). Og jeg våkner ikke med et gisp om morgenen.

Nå vet jeg at mange av dere som leser dette, blir misunnelige. Det har dere god grunn til å være. Noen har til og med fortalt meg hvor heldig jeg er. Det er det ingen tvil om at jeg er. Jeg er kjempeheldig. Det er mest sannsynlig du som leser dette også. Jeg tror verken man utelukkende er sin egen lykkes smed eller at utgangspunktet alltid bestemmer hvor man ender opp. Virkeligheten ligger vel et sted midt i mellom, som den alltid gjør. Så jeg har både vært heldig og tatt noen aktive valg for å leve dette livet. Nå skal ikke jeg komme her med at du ikke skal ta mastergraden din på alvor, eller at du selv valgte å få de barna, men da stoler jeg på at du ikke kommer her med at jeg er så heeeeldig, heller.

Det er vel derfor jeg misliker det når folk alltid forteller om hvor dårlig tid de har. For det første virker det som at det å være stressa er en statusgreie. At man er så viktig, driftig og hardcore at man bare holder det gående på proteinshakes og cava mens en eller annen skalla mental trener står og skriker på sidelinjen. Det er sikkert riktig liv for noen. Det er ikke riktig liv for meg. For det andre virker det som at man bare tror at man . At noen må gjøre det. Som jo ikke er sant i det hele tatt. (Altså, for mange mennesker er det sant at de må, men ikke for deg jeg møter til en tekopp og sladring annenhver måned).

Selvfølgelig er det lov å være stressa og å ha dårlig tid. Jeg har stressa og tidspressa perioder, og jeg kan godt høre på at det er slitsomt å være inne i de periodene der. Det kan jo være skikkelig fælt. Greia er bare at jeg blir veldig mistenkelig når det er autoinnstillingen til folk. Jeg begynner å mistenke at de liker det. Og så begynner jeg å mistenke at det finnes en eller annen runkesirkel (skrives det runking eller ronking? Jeg har ikke lyst til å google det) for folk med dårlig tid.

Før du flipper ut i kommentarfeltet og skriver at du faktisk ikke har tid til å trene fordi du har viktig jobb og viktige barn og det kommer sikkert jeg til å få en gang også, og da kommer jeg til å skjønne åssen det er!, så bare tenk at jeg på ingen måte synes alle skal løpe hver dag og at dette innlegget kommer fra det stedet inni en framtidig catlady som bare vil være sammen med vennene sine, ok? En annen gang lover jeg at vi kan snakke om alle de gode tingene som kommer av hardt arbeid. Bare ikke i dag. Eller i morgen, da skal jeg nemlig se episode 4 og 5 av Fargo.

Siri