Meny Lukk

Å ikke fikse seg selv hele tiden

Mine to verste sider er at jeg 1. ikke er spesielt hyggelig og 2. er langsint. Det er iallfall det jeg tror er mine to verste sider, med forbehold om at jeg kan mangle selvinnsikt på dette området. Før jeg fortsetter må jeg bare si at jeg ikke skriver dette for at du skal skrive i kommentarfeltet at jeg er kjempesøt og grei og bare verdens beste person. Det trenger jeg ikke. Jeg har mange gode sider som for det meste veier opp for, eller i det minste vanner ut, de dårlige sidene mine. Også har jeg selvfølgelig mange andre dårlige sider, men krassheten og langsintheten er nok de jeg merker mest.

Når jeg sier at jeg ikke er en spesielt hyggelig person, så mener jeg ikke at jeg til vanlig er en ubehagelig person. Jeg forstår og forholder meg til normal høflighet, men jeg gir sjelden det lille ekstra. Sånn har jeg alltid vært. Jeg synes det er vanskelig med smalltalk, jeg kan finne på å bare gå når jeg tror samtalen er over, og jeg glemmer at jeg faktisk må bidra i møte med mennesker jeg ikke kjenner fra før. Jeg er ikke god til å le av vitser jeg ikke synes er morsomme, og jeg sier ofte dette er vi ikke enige om, så kanskje vi skal snakke om noe annet på en veldig krass måte. Wow, dette høres faktisk ganske forferdelig ut, men det går overraskende ofte bra, for folk er generelt gode til å glatte over.

En gang, jeg var kanskje sånn 10-12 år, gjorde noen noe mot meg som jeg fortsatt er sint for. Det var noe man må regne med å oppleve i løpet av livet, det var verken kriminelt eller moralsk forkastelig, men jeg følte meg glemt og tilsidesatt og er fortsatt bitter. (Jeg skulle gjerne fortalt hva det var, men det var andre folk involvert og dessuten var det ikke spesielt spennende det som skjedde, så ikke fortvil.) Det mest juicy med hele den situasjonen, er mitt utrolig standhaftige sinne i etterkant. I begynnelsen var det så sprakende at jeg tror jeg kunne funnet på noe skikkelig dumt. Nå er det bare litt glør borti en krok som jeg varmer meg litt på iblant. Jeg tenker på det hver gang jeg møter noen av de involverte, og det kan hende jeg hadde grepet muligheten for hevn, om den hadde falt ned i fanget på meg. Ikke noe kriminelt, men kanskje noe litt moralsk forkastelig.

Å være krass og langsint har sine gode sider, selvfølgelig. Alle vennene mine tåler en støyt, og sinne er en god energikilde. Sånn alt i alt er det likevel mer behagelig å være harmonisk og avbalansert. Dessuten synes jeg selv det er megatrivelig å være sammen med hyggelige folk, sjokkerende nok. Så hvis du kan velge det, så tror jeg det er den beste løsningen. Jeg kan ikke velge det, og jeg tror den nest beste løsningen er å synes at det er ok å være krass og langsint.

På et tidspunkt må man bare slutte å prøve å fikse seg selv. Nå snakker jeg selvfølgelig om ting som at man er langsint og krass. Man må for all del gå til psykologen for de viktige tingene, liksom. Jeg tror folk kan forandre seg, men jeg tror ikke alle folk kan forandre alt ved seg. Jeg vet heller ikke om den innsatsen man må legge ned for å for eksempel slipe vekk krasshet, er verdt det. Så jeg har sluttet å prøve. Jeg har også sluttet å la det kverne. Iblant sier eller gjør jeg noe dust som jeg tenker på lenge etterpå (jeg er tross alt langsint), men jeg har sluttet å tenke at krassheten og langsintheten er noe jeg enten må gjøre noe med eller skjule for andre. Jeg prøver heller å begrense konsekvensene og omfanget av dem.

I praksis betyr det tre ting for meg: Jeg prøver å høre etter når jeg snakker med folk, selv om jeg ofte glemmer å gi uttrykk for at jeg hører hva de sier. Jeg lar meg selv kjenne på langsintheten iblant, men bare en sjelden gang når jeg er sammen med andre. Jeg har sagt unnskyld og ment det to ganger det siste året.

Igjen må jeg bare understreke at det nok finnes ting det er viktig å jobbe med, for eksempel de voldelige tendensene dine eller den sjuuuuke mørkreddheten din. Vanlige, menneskelige trekk synes jeg derimot ikke man trenger å stresse så mye med. Man må ta konsekvensene av dem, men man må også godta dem i seg selv. Da slipper man å både ha dårlig samvittighet for det man har gjort og det man er.

Hilsen Siri,
aldri zen