Å ikke fikse seg selv hele tiden

Mine to verste sider er at jeg 1. ikke er spesielt hyggelig og 2. er langsint. Det er iallfall det jeg tror er mine to verste sider, med forbehold om at jeg kan mangle selvinnsikt på dette området. Før jeg fortsetter må jeg bare si at jeg ikke skriver dette for at du skal skrive i kommentarfeltet at jeg er kjempesøt og grei og bare verdens beste person. Det trenger jeg ikke. Jeg har mange gode sider som for det meste veier opp for, eller i det minste vanner ut, de dårlige sidene mine. Også har jeg selvfølgelig mange andre dårlige sider, men krassheten og langsintheten er nok de jeg merker mest.

Når jeg sier at jeg ikke er en spesielt hyggelig person, så mener jeg ikke at jeg til vanlig er en ubehagelig person. Jeg forstår og forholder meg til normal høflighet, men jeg gir sjelden det lille ekstra. Sånn har jeg alltid vært. Jeg synes det er vanskelig med smalltalk, jeg kan finne på å bare gå når jeg tror samtalen er over, og jeg glemmer at jeg faktisk må bidra i møte med mennesker jeg ikke kjenner fra før. Jeg er ikke god til å le av vitser jeg ikke synes er morsomme, og jeg sier ofte dette er vi ikke enige om, så kanskje vi skal snakke om noe annet på en veldig krass måte. Wow, dette høres faktisk ganske forferdelig ut, men det går overraskende ofte bra, for folk er generelt gode til å glatte over.

En gang, jeg var kanskje sånn 10-12 år, gjorde noen noe mot meg som jeg fortsatt er sint for. Det var noe man må regne med å oppleve i løpet av livet, det var verken kriminelt eller moralsk forkastelig, men jeg følte meg glemt og tilsidesatt og er fortsatt bitter. (Jeg skulle gjerne fortalt hva det var, men det var andre folk involvert og dessuten var det ikke spesielt spennende det som skjedde, så ikke fortvil.) Det mest juicy med hele den situasjonen, er mitt utrolig standhaftige sinne i etterkant. I begynnelsen var det så sprakende at jeg tror jeg kunne funnet på noe skikkelig dumt. Nå er det bare litt glør borti en krok som jeg varmer meg litt på iblant. Jeg tenker på det hver gang jeg møter noen av de involverte, og det kan hende jeg hadde grepet muligheten for hevn, om den hadde falt ned i fanget på meg. Ikke noe kriminelt, men kanskje noe litt moralsk forkastelig.

Å være krass og langsint har sine gode sider, selvfølgelig. Alle vennene mine tåler en støyt, og sinne er en god energikilde. Sånn alt i alt er det likevel mer behagelig å være harmonisk og avbalansert. Dessuten synes jeg selv det er megatrivelig å være sammen med hyggelige folk, sjokkerende nok. Så hvis du kan velge det, så tror jeg det er den beste løsningen. Jeg kan ikke velge det, og jeg tror den nest beste løsningen er å synes at det er ok å være krass og langsint.

På et tidspunkt må man bare slutte å prøve å fikse seg selv. Nå snakker jeg selvfølgelig om ting som at man er langsint og krass. Man må for all del gå til psykologen for de viktige tingene, liksom. Jeg tror folk kan forandre seg, men jeg tror ikke alle folk kan forandre alt ved seg. Jeg vet heller ikke om den innsatsen man må legge ned for å for eksempel slipe vekk krasshet, er verdt det. Så jeg har sluttet å prøve. Jeg har også sluttet å la det kverne. Iblant sier eller gjør jeg noe dust som jeg tenker på lenge etterpå (jeg er tross alt langsint), men jeg har sluttet å tenke at krassheten og langsintheten er noe jeg enten må gjøre noe med eller skjule for andre. Jeg prøver heller å begrense konsekvensene og omfanget av dem.

I praksis betyr det tre ting for meg: Jeg prøver å høre etter når jeg snakker med folk, selv om jeg ofte glemmer å gi uttrykk for at jeg hører hva de sier. Jeg lar meg selv kjenne på langsintheten iblant, men bare en sjelden gang når jeg er sammen med andre. Jeg har sagt unnskyld og ment det to ganger det siste året.

Igjen må jeg bare understreke at det nok finnes ting det er viktig å jobbe med, for eksempel de voldelige tendensene dine eller den sjuuuuke mørkreddheten din. Vanlige, menneskelige trekk synes jeg derimot ikke man trenger å stresse så mye med. Man må ta konsekvensene av dem, men man må også godta dem i seg selv. Da slipper man å både ha dårlig samvittighet for det man har gjort og det man er.

Hilsen Siri,
aldri zen

37 kommentarer

  1. Her merker jeg at jeg trenger innspill fra omgivelsene. Og det betyr ikke at jeg tror at jeg ikke har noen dårlige sider. Det betyr kanskje at jeg mangler selvinnsikt? Det er jo i såfall en av mine verste sider, men uten spesielt store konsekvenser (som jeg har skjønt). Nei, nå ble jeg forvirra. Men jeg er sykt avbalansert, da.

    En av mine verste (og beste) sider er muligens at jeg strekker meg veldig langt for å unngå konflikt og ubehag. Det er ofte ikke særlig logisk heller, for av og til er det jeg ender opp med å gjøre for å unngå det kjipe enda kjipere.

    I det store og det hele ser jeg ofte både fordeler og ulemper med det aller meste, også mine egne egenskaper. Hvordan tar man konsekvendene av sine dårlige sider når man er litt usikre på hva de er, Siri? Jeg har ofte littegrann dårlig samvittighet for alt mulig. Umental trening er fint.

    1. Synes det høres ut som du har god kontroll, ass. Og jeg aner virkelig ingenting om hvordan man gjør noe som helst. Det vet helt sikkert avbalanserte folk bedre.

  2. Melder meg inn i langsint-klubben. Jeg tror ikke det er noe jeg kan endre på, men prøver å ta grep når jeg merker at det stjeler av energien min. (Tanken på at noen skal få lov til gjøre meg urett, uten å være klar over det selv og leve ubekymret videre mens jeg må kjenne på det i lang tid … argh!) For noen måneder siden skrev jeg et kjempesint, langt brev med alle banneordene jeg kunne mens jeg hørte på «Killing in the Name». («Fuck you, I won’t do what you tell me!») Brevet skal selvsagt aldri se dagslys, men det hjalp.

  3. Så lenge man er klar over at man ikke nødvendigvis alltid er en hyggelig person, tror jeg man vinner. Dessuten tror jeg at hvis man tør å ikke være hyggelig med alle og enhver har man det både bedre med seg selv og kan man blir noe mye større. Så lenge man alltid er høflig trenger man ikke være hyggelig. Man kan si hei og hadet, men man trenger da ikke diskutere været med butikkansatte.

    Jeg har alltid mislikt de som er venner med alt og alle og er hyggelige hele tiden. Jeg tror de ikke evner å forstå at folk er ulike de og ikke nødvendigvis kanskje går så godt overens.

    1. I know exactly how that went Guitarman. I fucking hate it. The old Robin Hood show of the eighties with Ray Winstone as Will Scarlett celebrated Saxon and Celtic culture. I know they had a token saracen but this one had no Friar Tuck at first – two fingers to Charntiisity. Then they thought they’d rub it in when some people complained by bringing in a black Friar Tuck. And Nottingham and Sherwood forest are the proverbial tower of babbel. But thats the BBC for you. All they need now is Trevor Phillips as King Richard.

  4. Det er bra å være ærlig om svakhetene, men det finnes jo ting man må ta tak i fordi det kan være destruktivt for deg selv eller andre.

    Jeg tror feks min største svakhet er at jeg er veldig selvkritisk. Tror av og til at det bor en liten person inne i hodet midt som har som oppgave å få meg til å hate meg selv… Så kanskje det er et godt tips å bare slutte å prøve å fikse seg selv hele tiden.

    1. Ja, jeg tror absolutt ikke at man bare skal la ting skure og gå, altså. Den lille personen der høres jo for eksempel veldig ubehagelig ut.

    2. Better still: Yacht Club without any snotbags (so far).Ah… Another day in America’s Pa]a.ise[tmrd.. LOL(You quickly forget that things get hung up in Customs for three weeks and that the mailman routinely gets lost. And that the electric company can’t get the bills straight. Because… well, there’s the rum… and the sea… and the breezes…)

    3. Så gøyale lykter! Og artig med sånne ting man lager selv :)Så bra med litt regler, det er ikke greit å vite hvordan man skal forholde seg alltid. Jentene i nabolaget skal nok gå en tur rundt her ja, vi får se om naboene har godiset klart da!Nattaklem fra meg

  5. Jeg setter veldig pris på folk som er ekte, som sier i fra og som ikke later som de er noe annet enn de er. Jeg blir fascinert av folk som snakker «fra leveren», som er litt kvasse og som ikke er redd for å være uenig med andre. Jeg er overhodet ikke slik selv (dessverre), men jeg merker at jeg har en del venner som er sånn. Så jeg liker tydeligvis tydelige mennesker?

    Selv er jeg omtrent aldri sint eller sur mer enn 5 minutter (tror ikke jeg har vært sint på sånn 5 år egentlig, ha ha). Det kan umulig være bra, det heller?

    1. Jeg aner ikke, men jeg tror det er bra å være sint iblant. Selv om det sikkert ikke er bra å være så langsint, da. Synes iallfall ikke man har plikt til å aldri være sint. Ikke at det er det du føler, da!

    2. So, I’m going to completely be lazy and just turn 180 degrees and look at the wall of DVDs behind me….The Adventures of Baron MunchausenBrickCinema ParadisoDr. StrangeloveThe Empire Strikes BackFerris Bueller’s Day OffGodzillaThe Hidden FortressThe Iron GiantJay and Silent Bob Strike BackKey LargoLittle Shop of HorrorsMonty Python and the Holy Grail (Really, any Monty Python could go here…)NosferatuOffice SpacePlanet of the ApesQueen of Outer SpaceRavenousSay Anything…To Kill a MoHitngbkrdUcFVertigoWaiiing for GuffmanX-MenYojimboZack and Miri Make A PornoC, S and T were a real bitch to narrow down.

  6. For et godt innlegg. Folk er folk og alt det der, det er begrenset hvilke trekk man kan legge av seg. Noe kan man, og bør man, som du nevner, jobbe med, men hjelpes- det er jo tross alt personligheten som gjør folk spennende.

    Langsint-klubben er forresten en veldig god klubb.

  7. Det skal ganske mye til for at jeg blir sint. Men jeg blir bitter, og jeg kan være iskald mot mennesker jeg føler at svikter meg. Det å ha det i seg å kunne være iskald mot mennesker tror jeg generelt er en veldig, veldig dårlig ting. Heldigvis blir ikke jeg sviktet så ofte. (Og det å bli dumpa teller ikke som svik).

    Har etterhvert funnet ut at jeg har arvet mye av temperamentet mitt, og det går tilbake til oldefaren min, minst. Det er litt fint, for da er det personligheten min, og ikke et personlighetsproblem. Selv om det selvsagt kan jobbes med å kontrollere det bedre.

    1. Jeg tenker at det er greit å være avvisende/irritert/ikke like noen, men det å være kald betyr at jeg av og til kan bli så sint/såret at jeg slutter å bry meg om personen og om det jeg gjør sårer henne. Det er ikke bra.

  8. Ja takk til umental trening! Eg prøver å aktivisere enkelte vener med det same. Er ikkje langsint, heller ikkje ofte sint, men sånn omlag ein gong kvart tiande år smeller det. Då blir eg svart i augo og får folk til å skamme seg.. Eg seier frå sånn no og då om det er noko som blir for dumt. Og det trur eg er bra så lenge ein har humor på det og lar folk snakke for seg. Det er litt godt med folk som kan vere litt krasse, det er i det minste noko å forholde seg til.

  9. Du er befriende ærlig. <3

    Alle har dårlige/negative sider. Jeg tror at det er enklere for omverdenen å forholde seg til dem når vi er klar over dem. For selv om den skarpe tunga mi er en av mine dårligste sider, vil jeg som oftest ikke si ting som gjør at andre blir lei seg.

    Sinne er vel både positivt og negativt? Jeg leste en gang at sinte folk lever lenge. Men det er kanskje ikke bra for helsa å ikke slippe sinnet? Jeg er sint, men ikke langsint. Den første gaven jeg fikk av han jeg er gift med, var en t-skjorte han hadde lagd til meg. "Fuck you, I won't do what you tell me", står det på den. Jeg tenker at den speiler en av mine positive sider.

    1. For en flott gave! Ekte kjærlighet!

      Jeg tror også at mange av de dårlige sidene på en måte har gode sider? Så kanskje det bare er sider? Ikke gode eller dårlige?

    2. , November 14, 2012 at 2:08 pm Buy Am2nei&#8b30;You then can listen to a playlist created based on an amalgamation of what all your friends are listening to, which is also enjoyable. Those concerned with privacy will be relieved to know you can prevent the public from seeing your personal listening …

  10. Det du kaller krass, kaller jeg «tydelig». Så lenge man er normalt høflig er det ingenting i veien for å kalle en spade for en spade. Man behøver selvfølgelig ikke si alt man tenker hele tiden, men helt greit å være tydelig.

    1. Jeg synes det å være hyggelig er en god egenskap som har verdi i seg selv, og det å være krass høres mye bedre ut på internett enn irl.

  11. Har aldri helt skjønt meg på mentaltrening og dette med å bli en bedre versjon av seg selv. Folk sitter jo i fengsel for å bli nettopp en bedre versjon av seg selv, noe jeg skjønner, men om man f.eks er B-menneske eller dårlig på smalltalk synes jeg ikke man på død og liv skal tvinge seg til å hver dag være en man ikke liker ved å stå opp klokken 5 og ha som mål å smalltalke i 15 minutter om dagen.

    Jeg har en tendens til å himle med øynene og si sånn «Eøøhhhmm» når noen sier noe jeg synes er teit. Det kommer helt automatisk og er kjempeirriterende fordi når man først har gjort det så kan man ikke ta det tilbake og si «Det var en kjeempeinteressant historie!». Så er vel ikke spesielt hyggelig jeg heller. Men er i det minste veldig hyggelig med alle dyr jeg treffer, så det veier vel litt opp?

  12. Du skriver så bra!

    Jeg er veldig enig med Christopher, krass kan være tydelig. Og tydelig er bra. Jeg er brutalt ærlig med de jeg er glad i, men det er fordi jeg hater uklare beskjeder selv.
    Kollegaer og bekjente får sjeldent se den siden av meg, men så er jeg ingen realitydeltaker som skal være «meg selv 120% hele tiden». Jeg er veldig god på og jatte med.

    1. Heeeelt enig i at man ikke trenger å værra sæ sjæl 110 %.

      Jeg kan iblant få folk til å føle seg dårlig uten at de har fortjent det. Det er ikke bare tydelig, det er i verste fall slemt.

  13. Hmm…dette var et bra og kult innlegg.
    Jeg har liksom hele tiden tenkt at du virker så hyggelig, men hmmmmm……ble litt i tvil nå? :-)

Legg igjen en kommentar til T Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.