Å ikke la stoltheten snuble løpinga

5. september 2016

løping i vesterålen

Nå skal jeg si noe som er ganske selvsagt, men som jeg kommer tilbake til hver gang jeg prøver å pønske ut noen smarte løpetips: Vær ærlig med deg selv. Dette kan jo høres ut som et selvhjelpsråd, og det kan jo sikkert fungere som det, men jeg mener det aller mest som et konkret råd for å bli bedre til å løpe.

Løping er ekstremt målbart og forskjeller er godt synlige. Det som er bra med det, er at man alltid har noe å strekke seg etter, enten det er et magisk tall, en idé om hvordan man kan skave av et par sekunder i nedoverbakkene, eller å slå magre Anne fra Midtstuen (ikke vondt ment mot magre Anner på Midtstuen). Det som er dumt med det, er at det blir veldig tydelig når vi ikke er der vi skulle ønske vi var med løpinga. Når det går saktere enn vi vil.

For sånn er det med løping, enten så løper man under 40 minutter eller så gjør man ikke det. Kommer man ikke under den magiske grensa man bevisst eller ubevisst har satt for seg selv, så er det opp til de litt såre hjertene våre å gjøre mellomrommet mellom der vi er og der vi vil være, mer håndterlig. En vanlig taktikk er å innbille seg en skade, et par ukers sykdom eller den klassiske tunge dagen. Da kan man med en viss troverdighet, iallfall overfor seg selv, si: «Men dette var ikke mitt beste. Mitt beste er nærmere 21 minutter.»

løping i vesterålen

Såklart finnes det gode unnskyldninger. Jeg er helt enig i at du ikke er på topp den dagen du lærer å gå igjen etter basehoppingsulykken din. Noe av greia med løping, er jo at selv om det er ekstremt målbart og det er mulig å gå ganske vitenskapelig til verks når man trener, så kommer man fortsatt til å ha uforklarlig tunge dager. Dager der det bare ikke funker noe særlig, selv om det funka i går og det kommer til å funke i morgen.

Jeg sier bare at vi generelt er ganske flinke til å først legge litt mindre innsats i treninga enn vi skulle ønske, for så å finne en unnskyldning som står til det vi føler er unnasluntring. Det er litt dumt fordi: 1. Den treninga du klarer å gjennomføre med glede i hverdagen, det er mer enn nok. Det er mer enn nok til å kalle deg mosjonist eller løper eller triatlet eller hva det enn er du har lyst til å kalle deg selv. Det er mer enn nok til å forsvare at du står på start. 2. Det at vi så ofte synes vi har trent for lite eller slapt, betyr vel at vi legger opp til for masete trening i utgangspunktet. At vi planlegger mer og hardere trening enn det vi kan gape over akkurat der vi er i livene med kroppene og hodene våre akkurat nå.

Når jeg klarer å ta mitt eget råd om å være ærlig med meg selv, det går bedre og bedre jo eldre jeg blir, klarer jeg å legge opp til trening jeg vet jeg kan få til, samtidig som jeg klarer å stå på startstreken uten å tenke så mye på alt jeg ikke fikk gjort. Det er fordi jeg tar utgangspunkt i meg selv når jeg vurderer fart og mengde og alt sånt, og ikke i noen andre eller i en eller annen fremtidig utgave av meg selv. Dette har vi snakket om før, men det er jo dessverre fortsatt sant at man må løpe én kilometer før man kan løpe ti.

Det er nå jeg skal si at det ikke finnes en snarvei, men det er jo akkurat det det gjør. Snarveien er å slutte å late som man er eller burde være bedre til å løpe enn det man er. Da kan man begynne å øve på de tingene man må øve på for å bli bedre, istedenfor å holde på med et treningsopplegg tilpasset noen andre. Jeg veeeet at det er irriterende å bli slått av Anne hver gang, men du kommer ikke nærmere å slå henne med mindre du slutter å tenke så mye på henne. Jeg lover. Kors på halsen, ti kniver i hjertet.

Her er noen ting som kan hjelpe deg til å slutte å tenke på hvor fort Anne løper:

  • Øv deg på å ikke unnskylde deg før løpet. «Veit ikke, vi får se», er faktisk et helt fullverdig svar når noen spør hvordan formen er. Her er en hemmelighet: Jeg elsker når folk begynner å unnskylde seg før start, for da veit jeg at om det blir et tett oppgjør mellom oss, så kommer jeg til å slå dem. De har jo allerede unnskyldt seg.
  • Legg ut et løpsresultat du ikke er spesielt fornøyd med på sosiale medier. «Fikk en fin tur», kan du skrive. Eventuelt kan du jo lage deg en ydmykende løpeblogg der du legger ut detaljerte treningssammendrag hver uke og på det vis ikke har noen som helst mulighet til å bløffe deg verken ned eller opp i form.
  • Si det høyt når du er fornøyd med løp. «Jeg er stolt over løpet og innsatsen både i forkant og underveis», kan du si. Det har du fortjent.
  • Man må altså finne noe man liker med løping som ikke handler om tid eller avstand eller konkurranse med noen andre. Det er veldig Harvest-aktig å si, og det må jeg bare beklage, men akkurat her er det sant. Man må like løpinga i seg selv, å sette et bein foran det andre, kanskje på fjellet, kanskje i skogen, kanskje langs Ring 3. Man må like å løpe, ellers blir det veldig sårbart å holde på med.
  • Du kan jo løpe et løp eller gjøre noe du er skikkelig dårlig på, bare for å prøve å drite deg ut skikkelig. Du kan for eksempel løpe et terrengløp hvis du bare løper asfalt, eller asfalt hvis du bare løper terreng, eller gå et jævla skirenn hvis du aldri har gjort det før, eller motbakkeløpe eller noe. Det høres veldig skummelt ut, men det er faktisk en ganske digg situasjon å være i. Plutselig er det ikke noe press, og du kan tenke på alt som er gøy med det. Og så, om du har lyst, kan du jo tenke at det kan være sånn på hvert eneste løp og trening, hvis du vil.
  • Gjør ditt aller, aller beste i en duell mot Anne en gang. Føl litt på det når du taper, kanskje spark litt i en trerot. Og så sier du til deg selv: «Babe, du er et voksent menneske. Kom deg videre.»

Siri

Previous Post Next Post

14 Comments

  • Molly

    Høres ut som du skriver råd for din egen maraton! Det viktigste du sier her er å vel å finne løpsglede, det skal jo være morsomt. Ikke hele tiden (man skal jo pushe seg), men til samme burde det være noe man ser fram til.

    Har du en Anne?

    6. september 2016 at 01:35 Reply
    • Siri

      Spot on, Molly! Jeg har ikke en Anne, men iblant har jeg et eller annet magisk tall jeg vil se, og det fungerer vel på samme måte, tror jeg.

      6. september 2016 at 07:27 Reply
  • Helene

    Jeg kan ikke lese ferdig, jeg må bare si at svigermora mi heter Anne og bor på Midtstuen!!!

    6. september 2016 at 07:51 Reply
    • Siri

      Er hun kjapp?

      6. september 2016 at 09:04 Reply
  • Gunnhild

    Et punkt til (dette sier jeg til meg selv når jeg skal løpe løp)
    : Husk at de fleste driter i formen din. Enten blåser de i løping, eller så har de mer enn nok med seg selv.

    6. september 2016 at 09:17 Reply
    • Siri

      Veldig sant! Og de som bryr seg er enten god venn eller erkefiende.

      6. september 2016 at 18:15 Reply
  • T

    Sannhetsbombe!
    Det kan være ubehagelig å være ærlig med seg selv, men det er verdt det!

    Det viktigste er uansett å kalle seg selv «Babe». Heldiggrisen Babe.

    6. september 2016 at 09:41 Reply
    • Siri

      Heldiggrisen Babe! Det skal jeg kalle meg selv etterpå når jeg har løpt Harstadkarusellen og spydd på toppen av bakken. Hemmelighet: noen ganger kaller jeg meg selv bitch, men det er bare hvis jeg fortjener det. Sånn: «Bitch, nå slapper du av med den klaginga», for eksempel.

      6. september 2016 at 18:16 Reply
  • Laila

    I dag ba jeg guttungen min om å lese bloggen din for første gang. Det du skriver om trening, mål og unnskyldninger er svært relevant i klasse gutter 12 år. Han likte teksten din godt og fikk noen tanker om hvordan han kan håndtere den evige strømmen av dårlige unnskyldninger.

    6. september 2016 at 16:18 Reply
    • Siri

      Å, hallo! Så hyggelig! Si fra om han har noen tips! Har du noen tips?

      6. september 2016 at 18:17 Reply
      • Laila

        Han er mest opptatt av ditt tips om å ikke unnskylde seg. Særlig ikke i forkant. Alle som løper i gutter 12 år burde lese blogginnlegget ditt. Jeg er for slem til at jeg kan dele tips.

        7. september 2016 at 21:04 Reply
  • Marte Oi

    Du. Kan du ikke skrive litt om skader om du kan noe om det? Jeg tror jeg har plantar fascitt. Det er vondt under, og det føles ut som at beinet er skrudd feil på. Jeg trenger virkelig litt hjelp fra en menneskekropp, for internett har jeg sluttet å stole på. Også er jeg begynt å bli en person jeg ikke liker å være. En sånn sur en som ikke trener.

    plis.

    7. september 2016 at 21:51 Reply
    • Siri

      Jeg kan dessverre ikke noe om løpeskader. Man må rett og slett bare gå til legen hvis det ikke går over av seg selv, og leger er jo en rimelig shady gjeng.

      Her er litt jeg skrev da jeg fikk plantar fascitt: http://www.sirivil.no/min-forste-ekte-lopeskade/ (kommentarfeltet der har mange bra tips!)
      Og her er litt jeg skrev da det viste seg at det var litt verre enn som så: http://www.sirivil.no/det-blir-ingen-treningsoversikt-pa-en-stund/
      Og her er litt jeg skrev da det begynte å gå bedre (ett helt år senere): http://www.sirivil.no/26-ting-jeg-har-laert-av-a-vaere-skada/

      Skal tenke litt på det, men man må nesten bare være en sånn sur person en stund. Jeg var en sånn sur person et helt år, noen er det resten av livet, men heldigvis holder det ofte med noen uker eller en måned eller to. Tror noe av det viktigste jeg lærte, var å bare kule’n helt. Dessverre.

      Hvordan er humøret i dag?

      8. september 2016 at 23:05 Reply
  • Marteoi

    Hei du.

    Takk som spør. Helsepersonell er kontaktet og humøret er litt bedre. Men prognosesenteret melder et halvt års tid med mental nedbør. Jeg får finne meg en hobby i mellomtiden tenker jeg. Kanskje skrive litt. Takk for lenker da du.

    10. september 2016 at 15:38 Reply
  • Leave a Reply