Meny Lukk

Æææææ mere kroppppp

Dette er kanskje det siste jeg noen gang skriver om kropp, for fy faen, jeg er så lei av kropp. Kropp, kropp, kropp. Kraaaaaapp.

Det jeg skulle si, er at det beste med å bli eldre, er å lære seg å eie sin egen kropp. Nå snakker jeg ikke om den kroppspositivismetrenden, som jeg kanskje tror jeg har misforstått, siden den irriterer meg såpass mye, men om det å skjønne at kroppen din er en del av deg. At du er kroppen din og kroppen din er deg, enten du vil det eller ikke. At kroppen ikke er en slags blindpassasjer man dessverre må dra med seg rundt, men at den er deg.

For meg betyr det at kroppen min har en slags innebygd verdi bare fordi den er min. Det betyr ikke at jeg alltid må elske den. Jeg tror mitt problem med en sånn «alle kropper er vakre og fortjener å bli elsket»-tilnærming, er at det, for meg, bare blir en ny måte å diktere hvordan jeg skal forholde meg til kroppen min på. Noen ganger er jeg veldig glad i kroppen min, andre ganger er den skikkelig vrang. Noen ganger liker jeg hvordan den ser ut, andre ganger ikke, men det meste av tiden tenker jeg ikke på den i det hele tatt. Jeg skjønner at akkurat det er et privilegium.

Det jeg prøver å si, er at jeg vil forbeholde meg retten til å forholde meg til kroppen min som om den var meg, ikke som om den var et uttrykk for Kvinnekroppen. Jeg prøver ikke å si at vi skal la være å snakke om sykelige skjønnhetsidealer og problematisk seksualisering og alt det der. Vi har et felles problem i det at kroppene våre blir sett på som offentlig eiendom. Jeg mener bare at vi kanskje ikke har en felles løsning. Det er selvfølgelig litt vanskelig for meg å innrømme, revolusjonspositiv som jeg er.

For meg er ikke løsningen på all den dritten der å være så stolt av å ha en kropp. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg har en kropp, spesielt en som fungerer så godt som det min gjør, men jeg er ikke så veldig stolt. Kanskje det er løsningen for noen av dere. Det er selvfølgelig helt greit. Og jeg skjønner at en sånn entusiasme kan være en lettelse og en befrielse når man er vant til å saumfare speilbildet etter feil.

Jeg er bare så lei av alt som har med kropp å gjøre. Gratulerer med kropp! tenker jeg at sånn kroppspositivistisk propaganda sier, og så begynner jeg bare å tenke på den Roald Dahl-novellen om den levende hjernen på glass. Et menneske uten kropp. Da er man kanskje ikke et menneske i det hele tatt.

Tegning til ettertanke:

kropp

Jo, takk.
Siri