Æææææ mere kroppppp

Dette er kanskje det siste jeg noen gang skriver om kropp, for fy faen, jeg er så lei av kropp. Kropp, kropp, kropp. Kraaaaaapp.

Det jeg skulle si, er at det beste med å bli eldre, er å lære seg å eie sin egen kropp. Nå snakker jeg ikke om den kroppspositivismetrenden, som jeg kanskje tror jeg har misforstått, siden den irriterer meg såpass mye, men om det å skjønne at kroppen din er en del av deg. At du er kroppen din og kroppen din er deg, enten du vil det eller ikke. At kroppen ikke er en slags blindpassasjer man dessverre må dra med seg rundt, men at den er deg.

For meg betyr det at kroppen min har en slags innebygd verdi bare fordi den er min. Det betyr ikke at jeg alltid må elske den. Jeg tror mitt problem med en sånn «alle kropper er vakre og fortjener å bli elsket»-tilnærming, er at det, for meg, bare blir en ny måte å diktere hvordan jeg skal forholde meg til kroppen min på. Noen ganger er jeg veldig glad i kroppen min, andre ganger er den skikkelig vrang. Noen ganger liker jeg hvordan den ser ut, andre ganger ikke, men det meste av tiden tenker jeg ikke på den i det hele tatt. Jeg skjønner at akkurat det er et privilegium.

Det jeg prøver å si, er at jeg vil forbeholde meg retten til å forholde meg til kroppen min som om den var meg, ikke som om den var et uttrykk for Kvinnekroppen. Jeg prøver ikke å si at vi skal la være å snakke om sykelige skjønnhetsidealer og problematisk seksualisering og alt det der. Vi har et felles problem i det at kroppene våre blir sett på som offentlig eiendom. Jeg mener bare at vi kanskje ikke har en felles løsning. Det er selvfølgelig litt vanskelig for meg å innrømme, revolusjonspositiv som jeg er.

For meg er ikke løsningen på all den dritten der å være så stolt av å ha en kropp. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg har en kropp, spesielt en som fungerer så godt som det min gjør, men jeg er ikke så veldig stolt. Kanskje det er løsningen for noen av dere. Det er selvfølgelig helt greit. Og jeg skjønner at en sånn entusiasme kan være en lettelse og en befrielse når man er vant til å saumfare speilbildet etter feil.

Jeg er bare så lei av alt som har med kropp å gjøre. Gratulerer med kropp! tenker jeg at sånn kroppspositivistisk propaganda sier, og så begynner jeg bare å tenke på den Roald Dahl-novellen om den levende hjernen på glass. Et menneske uten kropp. Da er man kanskje ikke et menneske i det hele tatt.

Tegning til ettertanke:

kropp

Jo, takk.
Siri

12 kommentarer

  1. Takk.

    Jeg føler (vet ikke, bare føler) at mye av det her «å ta kroppen tilbake» handler om at alle størrelser og fasonger er sexy. Greit nok det, men … er det det kroppen skal være?

    Jeg er heller ikke så stolt av at kropp er kropp. Men jeg har vært veldig stolt over hva kroppen er i stand til å utrette. Som å løpe opp en bakke som er tung å se på. Kanskje er ikke det sunt det heller, å verdsette kroppen utifra hva den klarer å utrette, men det er kanskje hakket bedre enn å verdsette den utfra hvordan den ser ut? For meg er det i hvert fall det, for i speilet ser jeg en tjukk mage, og på joggetur kjenner jeg en sterk mage.

    Egentlig er jeg den verste til å uttale meg om slikt.
    Men jeg er enig i at det er på tide å plassere seg selv i kroppen sin igjen. Og ikke bare utenfor, som en observatør som ser alt det ekle den gjør.

    Hilsen T, på sofaen.

    1. Enig, er det sexy kroppen skal være? Burde ikke det på en måte bare være ett av alternativene? Og helt enig i at jeg er veldig stot og takknemlig over hva kroppen min kan gjøre.

      For meg er det ganske befriende (er det riktig ord, egentlig? Lettende, kanskje) å tenke at jeg er kroppen min. At den buksa som ikke passer lenger bare er en bukse, men at de lårene faktisk er meg. Kanskje det gir meg perspektiv, jeg vet ikke. Kanskje jeg bare har blitt eldre.

      Hva er du mest stolt av at kroppen din har gjort?

      Siri, på gulvet.

    2. Kanskje det ikke er beina dine som skal passe buksa, men skal buksa som skal passe deg, liksom? Hæ? Og det MÅ jo være lettere å finne en bukse som passer kroppen, enn å fikse en kropp som passer buksa?

      Nja. Jeg er kanskje ikke så stolt så ofte? Men jeg er fornøyd innimellom, og det er når jeg får til det jeg vil. Kan være å flytte en sofa opp en trapp, holde en samtale i en motbakke, springe forbi en pensjonistjogger, ta knebøy foran pizzaen i ovnen. Men ok. Jeg er kanskje aller mest stolt av det aller dårligste halvmaratonet mitt. At jeg ikke bare stoppet opp midt i gokk og la meg ned i grøfta. Creds.

      T, fortsatt på sofaen.

  2. æsj kropp!!! det er så leimt og uuut!!! eg har nesten lese ei bok som heiter En levende sjel av P. C. Jersild. handlar vel om noko av det same som den novella sikkert. uanz kropp er så mainstream. kan kropp gå og legge seg æsj.

  3. Det dummeste er folk som kler av seg offentlig for å dempe kroppspresset. Enda mer fokus på kropp gir neppe mindre fokus på kropp.

    1. Akkurat det der vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til. Jeg skjønner hva de vil, og jeg antar at de på en måte får det til. De vil ta tilbake eierskapet av sin egen kropp. På den andre siden, så blir det jo, som du sier, litt sånn fucking-for-virginity-tendeser.

      Er det ikke en definisjon av undertrykkende maktstrukturer som sier at det som vil være frigjørende for individet i den undertrykte gruppa, vil sementere undertrykkelsen av gruppa som helhet?

      Nå skal det også sies at jeg synes altfor mye kvinnelig nakenhet blir seksualisert. Free the nipple og alt det der.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.