Årbostadtind

årbostadtind

Det var noe med 1000-meterstopper og det var noe med værmeldingen. Vi smurte matpakke, pakket ekstra klær og stoppet på bakeriet på vei ut til Andørja. Fra stuevinduet vårt ser vi Årbostadtinden, gjerne avslappet i kveldssola eller i silhuett mot soloppgangen. Når det er sånt sola driver med, da, nå om dagen dupper den mest opp og ned av horisonten litt sånn på impuls, virker det som. Uansett skulle vi opp.

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

Vi brukte fem timer opp og ned, inkludert god lunsjpause og bedagelig tempo. Det var ganske bratt hele veien, men jeg var aldri redd, for man trenger bare å gå nær kanten hvis man absolutt må tøffe seg eller hvis man liker å kjenne på dødsfrykten i tide og utide. Det er jo halloween.

årbostadtind

årbostadtind

Apropos halloween, så fikk vi avklart hvem i gjengen som ryker først hvis det blir zombieapokalypse. Hallén og Kristines livspartner så på hverandre og var enige om at de kommer til å teame opp og ofre meg og Kristine ved første anledning. Det er greit for meg og Kristine, for vi vet at det er vi som er hovedpersonene i denne tv-serien, og at neste gang vi møter dem, er de enten a) zombier eller b) desperate etter vår hjelp. Den hjelpen kommer de selvfølgelig ikke til å få. Man kan ikke være nostalgisk når det gjelder zombier. Kutt daukjøttet, som Hallén sa.

årbostadtind

Så begynte det å snø.

Siri

2 Comments

  1. Nord-Norge ❤

    Om zombie-apokalypsen kjem, trur eg at eg låsar meg inn i første og beste bomberom. Er tross alt ikkje ein Gryffindor, men Hufflepuff.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.