As Long as You Love Me

bsb

Plakaten var bare begynnelsen. Vi fant den på et bruktsalg i samlingssalen på Kjelsås skole, jeg var kanskje 8-9 år gammel. Det var ingen Spice Girls-plakater igjen, og jeg trengte en plakat på rommet mitt, for det var sånt man hadde på rommet sitt. Backstreet’s Back var den tredje CD-en jeg kjøpte. Den første var filmmusikken til Løvenes konge, den andre var Absolute Music 20. Everybody var på Absolute Music, jeg hadde hørt dem på ENRJ og lest om dem i Topp, dessuten hadde jeg jo denne plakaten over senga. Da mamma så på meg med trøsteblikket etter at jeg hadde stått på skateboard uten å kunne stå på skateboard, visste jeg akkurat hva jeg ville ha. “189 kroner”, sa jeg med Snap and Crackle-ånde. Han i CD-butikken på Storosenteret la albumet i en liten plastpose, håndflatene mine var så blodige at vi ikke kunne risikere noe. Jeg risikerte alle følelsene i hele verden.

Tidligere i høst hørte jeg en podkastepisode av Strøm/Wasenius, et hyggelig radioprogram jeg absolutt kan anbefale. De snakker om litt av hvert, akkurat passe langsomt for en søndagstur i joggesko. Denne episoden het “Alle vil være en helt”, og handlet om nettopp heroiske dåder og heltedyrking. På et tidspunkt (ca 35 minutter uti episoden, om du er interessert) diskuterer de kort unge jenters evne til å samle seg i store grupper og tilbe bestemte figurer, for eksempel Justin Bieber.

Når voksne mennesker snakker om fangirls, er de som regel mye mer forutsigbare enn fangirlsa selv er. De sier: “Ganske hysterisk, hehe. Mye lidenskap, da! Jeg skjønner det ikke, han er jo ikke noe kul en gang.” Det er akkurat det Strøm og Wasenius sier. Kort fortalt sier Wasenius at massefangirling er teit, hysterisk massesuggesjon, at det klikker fullstendig for jentene. “Har du ingen kontroll?” spør han. Nå “er du ikke et menneske en gang”. Han innrømmer også at han tenker at de er “en gjeng åndssvake, små drittjenter med lav intelligens”. Sammen konkluderer de med at det hele er kjønnsbetinget og at det må være en biologisk faktor med i spillet. «For guttene gjør jo ikke sånt.»

Det finnes sikkert en haug forklaringer på hvorfor unge jenter har evenen til å samle seg om samme helt og dyrke hen til det ekstreme, men dette er ikke et forsøk på å kartlegge dem. Jeg vil bare minne om én bestemt mulighet jeg aldri hører voksne folk nevne: At fangirling er et trygt sted.

Nå skal jeg generalisere litt her! Her er greia med å være jente når du er 10-15 år gammel: Du er omringet av en gjeng suppehuer. Guttene på din egen alder leker fortsatt med fingerboard, og det hjelper ikke akkurat på det generelle fingergamet deres. Dessuten er de slemme. Guttene som er eldre enn deg er helt magiske, men også farlige på ordentlig. Og hvordan vet du egentlig at det er gutter du liker, for du har strengt tatt stirret på puppene til Liva hele denne skoletimen. Hvis du er heldig, har du noen foreldre som bryr seg, men å bry seg betyr som regel å ikke bry seg helt til du går i retning av noe gøy, og så strammer de lina med et hardt rykk.

Oppi alt dette, oppi bodyglitter og Berganssekker og brødskiver med brunost, trenger man et boyband. Man trenger et nytt sted. Et sted der det ikke spiller noen rolle om du vil synge, danse, skrive brev til, kysse eller ligge med guttene, for guttene finnes ikke helt på ekte. Du kan til og med vise dem tegningene dine uten at de ler. Det er et sted der du kan teste ut følelser og la det bruse over til det bare er et vandrende stykke entusiasme igjen av deg. Et sted der du kan tøye noen grenser uten konsekvenser, få hjertet knust uten at nakenbildene dine havner på en samlekonto på Instagram. I don’t care who you are, where you’re from, don’t care what you did, as long as you love me. Betingelsesløst og helt på dine egne premisser, ikke sant.

Det var ikke noe Instagram den gangen jeg hørte Backstreet’s Back for første gang. Ikke andre, niende eller hundre-og-åttiende gang, heller. Jeg blødde på den skiva da jeg rev av plasten. Jeg blødde nok på oppfølgeralbumet Millennium også, men det var mer en blødning i overført betydning. Black & Blue hørte jeg nok mest på i DiscMan, tror jeg. Hadde internett vært bedre og jeg hatt tilgang til det, hadde jeg kanskje vært mer utholdende i min fangirling. Sånn det ble, rant den sakte men sikkert ut i et generelt behov for å vokse og å kalle alt jeg før hadde drevet med, teeeeit og dust og barnslig.

Jeg skal ikke overdrive Backstreet Boys’ påvirkning på livet mitt, men jeg lærte at ting kan være viktige selv om de ikke er på ekte, og jeg lærte at det finnes pur glede selv om man har hatt vondt i hjertet. Mange år senere, lenge etter at jeg hadde tatt tilbake hele boybandgreia, så jeg en zombiehær av unge jenter trampe istykker Oslo sentrum på jakt etter Justin Bieber. Energien smittet, entusiasmen vibrerte på et lenge ubrukt, men velkjent sted i magen. Det var deilig. Kos dere, tenkte jeg. Husk plaster.

Og jeg hørte voksne mennesker si at Belieberne var teeeeite og dust og barnslige. Jeg er jo enig i at det er teit, jeg er bare ikke enig i at det er teitere enn noe annet. Eller at noe ikke kan være teit og bra på samme tid. Dessuten orker jeg ikke tenke så mye på hvorfor voksne mennesker, og spesielt menn, er så opptatt av å undergrave det som for meg var en tidlig og relativt viktig utforskning av eget følelsesliv. For da følger det noen tanker om hvorfor de ikke vil at unge jenter skal lære seg hvor grensene sine går, og det gidder jeg ikke å forholde meg til når det jeg begynte med var å snakke om Backstreet Boys.

Jeg tror boybands og tenåringsidoler handler lite om boybands og tenåringsidoler, og mer om jentene som elsker og har elsket dem. I <3 you, Backstreet Boys. 4evr&evr.

Siri

(PS. Som sagt liker jeg Strøm/Wasenius godt, jeg brukte dem bare som et typisk eksempel på måten vi ofte snakker om jenter og tingene de liker på.)

37 Comments

  1. det med at «gutter gjør ikke sånt», se på mannlige sportsfans da, some sloss og lager opptøyer og ødelegger masse, om det er tap eller seier. tror fangirls av boybands og andre tenåringsidoler er ganske greit i forhold.

    voksne menn spesielt har det med å se ned på hva tenåringsjenter og voksne damer liker, fordi det er «jentete» og derfor dårlig… synes det er mye teitere enn justin bieber.

    1. Mannfolk og fotball, der kan du snakke om teit og dust og barnslig. Veit om voksne menn som blir blodig fornærma om ein vågar seg med ein liten kritikk av yndlingspillaren eller laget deira. Når ei tenåringsjente blir sint fordi nokon har sagt at JB er teit, har ho faktisk den unnskyldninga at ho er nettopp tenåringsjente, med hormonar og kjensler som løper løpsk. Vaksne menn som reagerar med vald og sinne pga fotball har inga unnskyldning i det heile tatt.

  2. Så bra skrevet! Og jeg tenkte akkurat det samme – hva med gutter og fotball? Tar ikke de minst like mye av? Husker at man alt fra førsteklasse måtte svare på om man likte liverpool eller manchester. («Hæ?» svarte jeg, hvis du lurte.)

  3. Jeg hørte faktisk denne episoden på løpetur, husker jeg hadde løpt meg vill et eller annet sted på Vindern. Men ja jeg husker også at jeg tenkte neineinei, nå er dere så dumme og fordummende, men fikk liksom ikke tanken videre derfra. Så derfor kult og forfriskende at du setter så godt ord på det!

    1. Så hyggelig! Jeg ble også litt skuffet, for jeg synes jo generelt de er flinke til å ha en hyggelig og lite dømmende tone uansett hva de snakker om? Vi får bare fortsette boybandmisjoneringa!

  4. Som Matilde også skrev så var dette faktisk skikkelig rørende. Hvis jeg virkelig har en dårlig dag, ikke bare en sånn «livet er ganske kjipt» dag, men en VIRKELIG dårlig dag – da er det bare Jonas Brothers som gjør meg varm og glad i magen <3

  5. Min førstefødte var 12 år da Justin Bieber skulle ha konsert på operataket. Hun skulka skolen, dro rett til sentrum og sto på første rad. Da hun kom hjem den kvelden – etter 12 timer uten mat, uten å få tisse og etter å ha debutert som skulker – og med det feteste gliset jeg har sett henne med – klarte vi ikke å kjefte på henne en gang. Det hadde vært en opplevelse hun aldri kommer til å glemme. Ikke jeg heller, for så vidt – hver gang det er Bieber-nyheter resirkuleres det gamle VG-bildet av henne der hun hyler for Justin.
    Hun er smart, hun er stolt og jeg blir jævlig sur når menn rakker ned på Beliebers. Takk, Siri, for innsiktsfullt innlegg!

  6. Sinnsykt bra tekst, Siri! Eg var aldri fangirl av eit boyband, men Daniel Radcliffe ❤ Hadde 23 plakatar/utklipp fra Topp og andre blad av Daniel Radcliffe på rommet mitt og eg finpussa kysseskillsa mine på den største av dei, som hang på døra mi, sånn i tilfelle Daniel plutseleg dukka opp på ei lita øy i Nord-Norge og vi tilfeldigvis møttes på butikken og han tilfeldigvis ba meg ut på date.

    1. Det er klart man må øve, Isabel! Har jeg lært én ting av fanfiction, så er det at alt kan skje. Og bare si fra om du vil snakke litt om Daniel Radcliffe, er alltid åpen for det.

      1. Om vi kan snakke litt meir om Daniel Radcliffe og Harry Potter generelt så er det meeeeget ok for meg (forslag til innlegg Siri!).

        Forøvrig er innlegget ditt treffsikkert, som vanleg!

  7. Jeg hadde en kompis som var mer fan av BSB enn meg på ungdomsskolen. Nick Carter var favoritten og han hadde samme hårssveis. På den tiden synes vi jentene det var litt rart at han hørte på samme musikk som oss, og ikke Iron Maiden som resten av guttene. Nå innser jeg jo hvor heldig jeg var som faktisk kunne synge «as loooong as youuuuu looooove meeee» sammen med han.

  8. Herlig – et fantastisk innlegg! Jeg er dobbelt så gammel som deg og har en datter som en periode tapetserte (jeg kødder ikke!) alt av veggplass på rommet sitt med bilder og plakater av One Direction. :o) Hun har cd’er, bøker, krus og til og med en puff (hvem kan ha kjøpt den tro…?) med bilder av dem på, men interessen har endret seg litt fra å stirre på gutta til å høre på musikken nå ser jeg og rommet har igjen fått sin vanlige veggfarge. :o)

    1. JEG ELSKER ONE DIRECTION, ANNE BERIT! Jeg ELSKER dem. Livspartneren min la dessverre ned veto mot puffen! Men har sengetøy og krus!

      1. Sengetøy ja! Det har hun også selvfølgelig! :o) Men nå har hun lengre dyne så det ligger bare i skapet. :o) Og t-skjorter… Hun hadde en hettegenser også, men den tror jeg muligens hun ga bort?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.