Bare et par greier om en liten hashtag

#

I går ble #metoo-bevegelsen kåret til årets person av Time Magazine. Eller, strengt tatt var det The Silence Breakers som fikk utnevnelsen, en gjeng folk som har snakket høyt om den seksuelle trakasseringen de har opplevd, spesielt i filmindustrien i Hollywood.

Ja, det er mange ting man kan diskutere når det kommer til #metoo og andre hashtagbevegelser. Hvor hvit må du være for å få æren når ballen virkelig begynner å rulle? Hva har det å si for vanlige folk at en gjeng toppsjefer får sparken? Hvor lang tid kommer det til å ta før hele drittgjengen har vært på rehabilitering på en privat øy i Stillehavet og er klare for å skrive bøker og ta fatt på nye lukrative stillinger? Og hvor er Kesha i den Time-artikkelen?

Samtidig er det, og nå snakker jeg helt privat og personlig og på vegne av meg, meg selv og jeg, skikkelig deilig å se at det i 2017 finnes enkelte konsekvenser. Noen ting som før ville blitt forbigått i stillhet, skjøvet under teppet, puttet i roteskuffen og aldri blitt tenkt på igjen, noen av de tingene er rett og slett ikke greit lenger.

Ved siden av å håpe på en eller annen permanent endring i arbeidsmiljøene rundt omkring, er jo anerkjennelsen av #metoo viktig for at folk skal gidde. Det er ikke gøy å lage sånt bråk man må lage for å si ifra om seksuell trakassering.

Her kunne jeg selvfølgelig dratt fram et par egne #metoo-historier, men ellers takk. Ikke fordi jeg mangler sånne historier, men fordi jeg ikke gidder. Det er onsdag og mørketid, jeg har ikke ork. Vi skal derimot snakke om et par ting jeg har hengt meg opp i når det kommer til hele #metoo-greia.

1.

Overraskende mange vil ikke ta innover seg andres opplevelser. Det må kreves en spesiell type arroganse for å si: «Dette har jeg aldri opplevd, så det skjer ikke». Hvem tror du at du er, egentlig? Historiens midtpunkt? Ble du unnfanget da Norsk Gallup og Statistisk Sentralbyrå lå med hverandre? Tror du i det hele tatt på at gauper finnes? Jeg har aldri sett en irl.

2.

Hvor mange menn som ikke skjønner hvor risikabelt det er å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Min personlige erfaring tilsier at sannsynligheten for å kunne gi et konsekvensfritt nei, er ganske liten. Konsekvensene varierer selvfølgelig i alvorlighetsgrad. Det er lettere å takle en småsnurt type som bånner drinken sin og går tilbake til gutta, enn en som griper deg hardt i overarmen og spør om du er helt sikker.

Selvfølgelig finnes de som sier «den er grei» og ønsker deg en god kveld, men de er for få. (Til info er #notallmen veldig 2015.)

Og så kan man jo ta hele denne situasjonen inn på arbeidsplassen, der maktforholdene og den sosiale dynamikken er enda mer kompliserte. Om risikoen for å bli fysisk skadet på kopirommet føles mindre, er det uansett en risikosport å si nei takk. Kanskje har det konsekvenser for jobben din, ikke sant.

Nei, seksuell trakassering trenger ikke være en sjef som kommer med et stykke papir der det står: «Oppsigelsesgrunn: nektet å gi herr Gunnar fire blowjobs i uka». Det er kjipt å være hun som lager dårlig stemning mellom tidligere gode kolleger fordi hun satte ned foten da det ble snakk om kroppen til en annen kollega. Som om den dårlige stemningen er hennes feil, liksom.

3.

Selvfølgelig er ikke #metoo bare for kvinner. Selvfølgelig kan kvinner også drive med seksull trakassering.

Nå snakker jeg ikke om når Gunnar, som aldri har ofret mannlige ofre for seksuell trakassering og vold en tanke tidligere, skriver: «blarghblarghblargh hva med meeeenn» i kommentarfeltet. Jeg mener når modige menn og andre deler egne historier og synspunkter. Det er et mangfold det er vår absolutte plikt å ta vare på, folkens. Den rådende feminismen har ikke akkurat et godt rulleblad når det kommer til sånt.

4.

Ingen ofre har plikt til eller ansvar for å fortelle noe som helst. Det er sterkt og bra å fortelle, men det er utøverne av seksuell trakassering som har ansvaret for forandring.

5.

Jeg driiiiiiter i hvor flinke disse slaskene er. Tenk så mange flinke folk som har blitt frarøvet karrierene sine på grunn av seksuell trakassering.

Ok, god jul!

Siri

8 kommentarer

  1. Enig. Og til de som synes at #metoo er sytete og at moderne kvinner så gjerne vil være ofre: Jeg tror ikke de som står fram med historiene sine vil at vi skal synes synd på dem. Jeg tror rett og slett de er sykt lei av at menn som burde vite bedre, oppfører seg som noen ekle, kåte svin.

    1. Enig. Man vinner jo seriøst ingenting på å stå fram med historien sin sånn. Innboksen blir jo bare full av folk som sier man lyver, bare vil ha oppmerksomhet, prøver å hevne seg av en eller annen dårlig grunn, osv.

  2. Ja!
    Jeg må alltid høre litt ekstra på Nina Simones Mississippi Goddam i sånne tilfeller, og minne meg selv på hvem det er som har noe å tjene på at man går sakte, aldri er sur og alltid er tålmodig med en utvikling som på ingen måte går av seg selv.

    Don’t tell me
    I tell you
    Me and my people just about due
    I’ve been there so I know
    They keep on saying ‘Go slow!’
    But that’s just the trouble
    ‘Do it slow’
    Washing the windows
    ‘Do it slow’
    Picking the cotton
    ‘Do it slow’
    You’re just plain rotten
    ‘Do it slow’
    You’re too damn lazy
    ‘Do it slow’
    The thinking’s crazy
    ‘Do it slow’
    Where am I going
    What am I doing
    I don’t know
    I don’t know
    Just try to do your very best
    Stand up be counted with all the rest
    For everybody knows about Mississippi goddam

    Og selv om sangen handler om langt verre undertrykking enn det de fleste norske kvinner i dag kan melde om, er mekanismene de samme når man blir bedt om «å ikke være så sint», «ha litt forståelse for at det er nesten umulig å vite hvor grensene går i disse #metoo-tider (hø hø)» og «at det var jo bare ment som en spøk». Endring kommer ikke av seg selv, det gjør litt vondt og koster dyrt, men det betyr ikke at ikke det er riktig og viktig likevel.

    1. Dette var fint, E. Og det minnet meg også på at sånne greier som det her har forskjellig pris for forskjellige folk. Og at hvis man merker at man slipper lettere unna enn andre, eller at man faktisk ikke tar det så innmari tungt når menn flipper i kommentarfeltet, så har man desto større mulighet til å ta en for laget, liksom. Man kan iallfall vurdere det. Pushe litt skjerpings.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.