Meny Lukk

Bok: Bare et menneske av Kristine Næss + litt synsing om smak

Jeg er godt igang med strandpensumet for 2015.

11375736_861281753950467_134011457_n

Bare et menneske av Kristine Næss er en sånn bok jeg burde like. Det er en historie om å ikke takle det vanlige livet, det livet man tror alle andre lever, fortalt av tre mer eller mindre gærne kvinner. Også er det et forsvinningsnummer inni der, uten at det tar hovedrollen. Jeg vet ikke helt hvorfor denne boka ikke traff meg. Kanskje det var dårlig timing. Noen ganger er det jo det. Kanskje jeg ikke fikk grep om galskapen, på samme måte som at det er vanskelig å få grep om galskap irl.

I postkassa ligger det to aviser og et saksedyr.

Egentlig er dette en god anledning til å snakke litt om det å ikke like bøker, selv om det er gode bøker. Noen ganger er jo en bok en bra bok, selv om man ikke liker den. Ta Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? for eksempel. Jeg vet at det er en kvalitetsbok, om man kan si det på den måten. At den har mange og gode kvaliteter, og at mange folk som liker god litteratur, liker den. Jeg liker den likevel ikke. Schjedeliiiiii, hadde jeg lyst til å stønne mens jeg leste den. Nå er det ikke Johan Harstad sin feil at åpningssetningen hans var så spot on, midt i blinken, prikken over i-en at den har blitt en parodi på seg selv, men for meg ble hele boka litt sånn jada, du er lei deg uten grunn. Vi er alle lei oss uten grunn. Jeeeez. Så selv om jeg i hjernen skjønner at det er en bra bok, skjønner jeg det ikke i kroppen, og det er greit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det man skjønner meg kroppen, er kanskje mer subjektivt enn det man skjønner med hjernen. For jeg tror absolutt det finnes noen objektive standarder for hva som er bra og hva som er dårlig, uten at det nødvendigvis alltid sier noe om hva man nyter og hva man ikke nyter. På den måten kan ting kanskje være bra, men uengasjerende, og dårlig, men engasjerende. Hvis engasjerende er riktig å bruke her, da. Det jeg tenker på handler kanskje mer om nytelse enn engasjement. Uansett tror jeg altså at det man liker med kroppen, er mer subjektivt enn det man liker med hjernen, selv om det selvfølgelig finnes faktorer man aldri blir enige om, uansett hvor god peiling man har.

Også finnes det selvfølgelig mange ting mange liker med kroppen, men ikke med hodet. Så kanskje det finnes noen objektive standarder for det også, hva veit jeg. Fart og spenning, kanskje. Sex osv. Guttunger som synkrondanser. Noen kjennetegn er vel felles for guilty pleasures, for eksempel.

Det jeg prøver å si, er at Bare et menneske nok dessverre havnet i den kategorien som jeg klarer å like med hjernen, men ikke med skrotten. For det er en bra bok, det tror jeg. Og det er absolutt deler av den jeg likte med kroppen også. Nå merker jeg at det høres ut som jeg har sex med bøker. Det kan jeg avkrefte.

Uansett, her er noen av tingene jeg likte med boka: Den tredelte fortellerstemmen. At en av fortellerne er bestemoren til en annen. Den delen om avlivingen av hunden Balder. At det handler om at det ikke bare finnes én måte å ødelegge barn på. Mest av alt likte jeg at boka fikk meg til å tenke på at de folka vi synes er gærne, egentlig bare har vansker med å rette seg etter regler vi på et eller annet tidspunkt har funnet på, og at ganske mange av de reglene nok er rimelig tilfeldige.

Nei, assa, kanskje det bare var dårlig timing fra min side. Kanskje den slitne håpløsheten jeg følte underveis var akkurat det jeg skulle føle. Galskap er jo ofte ubehagelig. Og nå, når jeg har skrevet dette, begynner jeg å lure på om de er gærne i det hele tatt. Det betyr at det er på tide å avslutte.

Siri