Bok: Begge deler av Ali Smith

20160303_080919

Når hun nå kommer inn i sal 55, er det rart, men det er som å treffe en gammel venn, om enn en som ikke vil se henne i øynene, for helgenen ser alltid til siden. Men det er greit, det også. Det er greit, å bli sett forbi, som om man ikke er den eneste, som om alt ikke skjer bare med deg. For du er ikke det. Og det gjør ikke det.

Jeg synes det er vanskelig å rangere bøker, det er vel heller ikke spesielt nyttig, men Begge deler av Ali Smith er den beste boka jeg har lest i år. Den handler om den første kjærligheten, om kunst og aller mest om sorg.

George er en ung tenåringsjente som nettopp har blitt morløs, og dessuten finnes Helena Fisker. Ali Smith skriver om ung sorg på en måte det er lett å kjenne seg igjen i. For det er noe med å være så ung at man bare forsøker å herme etter det man tror passer seg, uten å være helt stø i den sosiale navigasjonen rundt sørging.

Kanskje du bare gjøre en dansegreie til en irriterende, gammel sang i stua hver morgen, for det var det moren din gjorde, og nå er ikke hun er til å gjøre det. Kanskje du blir besatt av en noe obskur, italiensk renessansekunstner fordi du vet at moren din iallfall likte én del av ett bilde han en gang malte. Og kanskje man må oversette Wrecking Ball til latin, men det kan ha mer med den følelsen av at kjærligheten straks kommer til å treffe deg som en rivningskule å gjøre.

12531105_1024076927665094_878018131_n

Og her kommer twisten: Begge deler er delt i to, faktisk ganske nøyaktig på midten. I min utgave av boka leste jeg Georges historie først, men halvparten av utgavene har visst den andre historien først. Den andre historien tilhører den noe obskure, italienske renessansekunstneren.

Jeg elsker det. Herregud. George er den uendelig fortapte tenåringen som klamrer seg til språkregler som en druknende klamrer seg til drivved. Francesco del Cossa er kunstneren som bare må male, enten hen vil eller ikke. George er både sørgende og forelska på samme tid, Francesco maler mennesker som både er mann og kvinne. Sorgen er lik, kjærligheten ligner. Tid, sted, rom og språk er forskjellige.

Ehm, kan jeg avslutte med ja, takk, begge deler? Nei, veit du hva. Jeg tror jeg avlsutter med å understreke at dette her, det er en skikkelig god bok. Les den.

Siri

6 kommentarer

    1. Bare hyggelig! Altså, ja, jeg har en profil, men jeg bruker den aldri. Kanskje jeg kan begynne å bruke den når jeg blir trofékone?

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.