Bok: Bienes historie av Maja Lunde

IMG_20150813_133513

En gang i sommer leste jeg, og alle andre, Bienes historie av Maja Lunde. Jeg kom meg bare aldri til å blogge om det, som jo er tilfellet med de aller fleste bøkene jeg leser. På en måte tror jeg det jeg har å si om bøker ofte blir bedre med tid, at det som gjorde inntrykk blir forsterket og det som ikke gjorde inntrykk blir helt visket ut. Samtidig er jo risikoen for massiv påvirkning utenfra stor når man lar det gå lang tid mellom lesing og synsing. Så det var forbeholdet.

Vi følger tre forskjellige mennesker i tre forskjellige tider av bienes historie. Det er den frynsete, britiske forskeren på 1800-tallet som prøver å utvikle en bikube for mer effektiv honningutvinning. Det er den amerikanske biebonden som i nåtiden forholder seg til at flere og flere bier bare plutselig forsvinner. Og det er den mest spennende historien: om kinesiske Tao som et stykke inn i fremtiden, etter den store kollapsen som følge av bienes forsvinning, jobber med håndpollinering av fruktplanter sammen med millioner av andre mennesker.

20150812_152745

Dette er ikke en omtale av Underkastelse, den var så kjedelig at jeg ikke leste hele. Hallén er mye mer tålmodig enn meg.

De tre forskjellige historiene og overgangene mellom dem, gjør Bienes historie til en lettlest bok. Når jeg sier at en bok er lettlest, har jeg opplevd at folk rynker på nesa. Jeg synes ikke det at en bok er lettlest sier noe om hvor god den er. Den kan være lettlest og god eller lettlest og dårlig. Mange av de beste bøkene jeg har lest er lettleste. Kanskje lettlestheten luker bort mye av fjaset.

Bienes historie er iallfall en underholdende og kjapp roman. Lett å fordøye, lett å anbefale. Når noen sier: «Hei, jeg pleier å lese krim, men nå trenger jeg litt avveksling,» gir jeg dem denne boka.  Uten å glemme den alvorlige undertonen, selvfølgelig: Bienes historie er jo faktisk en slags dystopisk økoroman. Vi vet jo alle hvor det bærer med naturen.

(Dessuten skal den ha tommel opp for å ikke handle om en fremmedgjort jegfigur på ca 30 år. Det kan være fint, det, jeg blir bare veldig mett, veldig fort.)

Favoritting med boka: Underhistorien om bikubene som emigrerer til Amerika.

Siri

5 kommentarer

  1. Jeg holder på med Bienes historie nå. Jeg liker den veldig godt. Og er enig med deg i at den er lettlest.

    Lettlest har kanskje litt negativ klang? Det er dumt. For jeg tror at om en bok oppleves som lettlest, kan ha like mye med leseren som forfatteren å gjøre. Lesing er avkoding og forståelse. Når man avkoder fort, kan man bruke kreftene på å forstå det man leser. Hvis man holder på med mye lesing, får man et stort indre bibliotek som er fullt av ord og referanser. Resultatet er at man leser uten særlige anstrengelser. På et kurs jeg var på en gang, lærte jeg at mennesker som har lest tilsvarende antall meter løpende tekst som alle Harry Potter bøkene, leser godt nok til at de kan lese de fleste tekster uten å brekke nakken.

    På jobben min treffer jeg mange som sliter med å lese. Noen av dem har lese- eller skrivevansker. De fleste har bare slappe lesemuskler. Lesemusklene dine er trolig i suveren form. Jeg vil tro at du opplever det meste av det du leser som lettlest?

    Noe helt annet er å legge fra seg en bok fordi den er kjedelig. Eller dårlig skrevet.

    God bok!

    1. Dette var en veldig interessant kommentar, Laila! Spesielt det med avkoding. Har du noen tips til bøker man kan lese for å trene lesemusklene sine?

      Noe annet, men beslektet: Noen ganger tror jeg forfattere kamuflerer en dårlig bok i tunglesthet, for da kan man si at den ikke er så «tilgjengelig», istedenfor å si at den er kjedelig eller dårlig.

    2. Man trener lesemusklene sine uansett hva man leser. Så lenge man leser løpende tekst. Avkodinga er ren mengdetrening. Samtidig får man et litt begrenset ordforråd og litt snevre referanser om man bare leser bruksanvisninger. Litt av alt er lurt. Avkoding er gøy. Når man koder skikkelig effektivt, sklir bare blikket over bokstavene. Helt uten at vi anstrenger oss, registrerer hjernen ord og setninger. Ganske stor forskjell på hun her hjemme som holder på å knekke lesekoden akkurat nå og han som leser 367 ord i minuttet.

      Jeg er lesenerd og har selvfølgelig sjekket hvor mange ord jeg leser i minuttet og hvor høy prosent av det jeg leser jeg forstår. Jeg koder fort og forstår mye ( flink til å lese). Når jeg legger fra meg en bok, er det stort sett fordi den er gørr. Ikke fordi jeg ikke greier å lese den. Og da mener jeg at det handler både om det tekniske og innholdet i teksten.

      Det er lenge siden jeg har lest en bok av en forfatter som prøver å forkle at han/hun har lite å komme med, men jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg blir litt snobbete når jeg treffer på sånne bøker. Det er irriterende. Jeg har begrenset tid til å lese. Livet er for kort til å lese irriterende bøker.

      Jeg kan skrive /snakke om lesing i det uendelige. Både det tekniske og alle opplevelsene lesing gir. Det går ikke an å si at livet ikke blir litt lettere når man er en stødig leser. Og så blir det litt rikere hvis man finner noen gode historier.

    3. Fortell mer, Laila! Hilsen periodemengdeleser (typ 6 bøker på 7 dager og sånn), vanligvis vanligleser (2 bøker i måneden).

    4. Jeg gidder også å lese ferdig de kjedelige bøkene. Tvangstankene mine forteller meg at jeg MÅ. På samme måte som jeg MÅ bruke opp parfymer før jeg får ny. Men jeg tillater meg å bruke eviglang tid da, på de kjedelige bøkene altså, på parfymene også forsåvidt, dessuten er det lov å lese flere bøker samtidig (gjerne tre!). Og flere parfymer. Når man skal noe bra.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.