Meny Lukk

Bok: Dammyr av Victoria Kielland

Dammyr Victoria Kielland

Jordbærbonden plukker bærene og setter opp små boder nede ved motorveien, men ryktet har spredt seg – vannet renner fra kirkegården, og ingen vil ha likbær på pavlovaen, toget mot Halden suser over de våte slettene mens likbærene ligger der og mugner.

Dammyr er rosa på utsiden og seig, surklete og morbid på innsiden, og bare det er et stort pluss i min bok. Som vi vet leser jeg bare rosa bøker av feministiske årsaker.

Dammyr er en roman som ikke helt er en sånn roman jeg er vant til. Det handler mer om et sted enn et menneske, mer om elva som renner og siver utover myrlandskapet, mer om selvmordsdammen og McDonalds-bygningen, enn om en hovedpersons personlige utvikling. Sånt er jeg skeptisk til, det skal jeg gladelig innrømme, jeg vil at ting skal være gøy og spennende. Likevel fungerte dette overraskende godt for meg. Kanskje det er det nesten spøkelsesaktige preget som gjør det, at jeg sluker alt som lukter skrekk om dagen. Vi dykker inn og ut av uoppklarte drapssaker, dampende sumper og halve ansikter. Teksten baserer seg i stor grad på assosiasjoner, og hopper og zoomer inn og ut, alt i en flytende form som iblant ligger nært opptil poesi. Tror jeg, da.

Det skumrer over over Dammyr, og tåka glir lydløst innover byen, innover gatene, langs fortauskantene og husveggene, det sildrer i grøftene og takrennene, lysene fra søppelfyllinga på Øra skinner i det fjerne, og tåka siver ned mot McDonald’s og oppover langs veggene på kjøpesenteret, og der, bak betonghjørnet inne i parkeringshuset på toppen av kjøpesenteret, står hun, onanisten, Aurora.

At boka handler mer om et sted (Fredrikstad, da, ikke sant) enn om én person, betyr ikke at det er handlingsløst. Tvert imot er de menneskelige handlingene som skildres, ofte brutale og dramatiske. Kropper blir en del av det foranderlige med landskapet, mens stein og vann er mer statisk. Samtidig går tiden alltid, og Dammyr er plukket ut av en uendelig lang historie som kommer til å fortsette også når neste istid kommer.

Jeg kommer til å lese det neste Victoria Kielland skriver.

Siri