Bok: Disclaimer av Renée Knight

disclaimer

Har Gone Girl-sjangeren noe navn? Du veit, den delen av krimlitteraturen som bygger på at fortelleren skjuler noe. Jeg vet ikke, men det er min yndlingskrimsjanger. Nå har jeg bare lest et par-tre bøker i den sjangeren, og ingen av dem lever opp til Gone Girl, men det virker å være den eneste typen krimbøker jeg klarer å lese ferdig. Grunnen til at ingen av dem lever opp til Gone Girl, tror jeg er at Gone Girl ikke utelukkende lener seg på det at noen eller alle av fortellerne er shady.

Her er greia: Noen har sendt Catherine en bok, og den handler om henne. Om noe som skjedde for lenge siden, noe hun har holdt hemmelig i 20 år. Hva var det egentlig som skjedde, og hvem har sendt henne boka? Hun trodde ikke det fantes noen vitner.

Disclaimer blir litt som Piken på toget, egentlig. På flere måter. For det første blir hele greia liksom at vi ikke helt vet hva som har skjedd, selv om fortelleren vet det. Altså, jeg vet at krim handler om å finne ut hva som har skjedd, men jeg sitter hele tiden og bare: kom til poengeeeeet. Og da fortsetter jeg å lese. Så det er jo tydeligvis et irriterende godt triks. For det andre har begge bøkene én twist for lite, om du spør meg. Jeg er ikke noe krimgåtegeni, men jeg tenkte altfor tidlig: Det var ikke sånn, det var sånn. Og det er jo greit at det viser seg å være sånn, men da trenger man noe mer juice mot slutten, gjør man ikke? En ny twist?

Jeg synes Disclaimer var helt ok. Verdt det når man trenger den typen bok. Denne sjangeren tar i leserens fordommer og antakelser på en annen måte enn mye annen krim, og det er underholdende. Jeg er jo en hevnjunkie, så jeg synes selvfølgelig det som regel blir for lite hevn, men denne typen krim legger godt til rette for hevning. Det er bra. Noe annet som er bra, er scenen der Catherine har et sammenbrudd på jobb. Hun har en veldig god grunn til å ha et sammenbrudd, men blir selvfølgelig avfeid som en hysterisk gærning. Det der kunne vært meg, tenker jeg, og det tenker jeg sjelden når jeg leser krim.

Kjekt å ha lest. Og jeg kommer til å fortsette å anbefale den til menn som bare leser mannekrim.

(Til info: Disclaimer inneholder seksualisert vold.)

Siri

12 Comments

      1. Joda, den var spennende, med flere overraskende vendinger underveis. Jeg leste andre halvdel i ett langt skift. God underholdning.

        Men jeg synes forfatteren gjør litt lite ut av både åpningspremisset og av den historien som utvikler seg etter hvert.

        Det er jo en glimrende åpning. Historien du trodde ingen kjente. Jeg synes den delen av plottet fisler ut litt for fort.

        Fra et (noe destillert kanskje) manneperspektiv er det imidlertid et annet spørsmål som tvinger seg fram: Kunne hun ikke bare sagt det med en gang?

        Nå er jo saksfeltet slik at de fleste vil skjønne at svaret på det spørsmålet er nei. Hun kan ikke bare åpne opp og fortelle om en så skamfull og smertefull hendelse. Men kunne hun ikke delt mer om den knuten med oss lesere. Det er vel en skikkelig u-mannete ting å etterlyse, men jeg savner en dypere psykologisk behandling av Catherines blokkering. Kanskje jeg heller skal si at jeg er mann, jeg forstår henne ikke, kan hun ikke forklare seg litt mer omstendelig? Ikke til de andre i boken, men til meg, leseren. På den annen side – vanskelig å gjøre det uten å avsløre den siste vendingen for tidlig.

        Men for all del, det var spennende nok, selv om karaktertegningene nok etter min vurdering ikke gikk så dypt som de kunne ha gjort. Forfatteren ofrer vel noe psykologisk dybde på spenningens alter.

  1. Jeg ønsker meg at du leser Lauren Croffs Fates and Furies.
    Den er litt sånn littrærvarianten av gonegirlsjangeren, som betyr at det ikke er krim men desto mer frustrasjon og langsomhet, som jeg liker å tro krever enda mer av leserens tålmodighet fordi det ikke er noe drivende plott å henge dødtiden på.

    1. Sånn krim som er skrevet av menn i 40 åra, om menn i 40 åra, for menn i 40 åra.

      Handler om en litt rufsete politimann på kanten av loven, gjerne med et sjarmerende rusproblem. Han er tøff utenpå, men akkurat passe machomyk inni, med en personlig tragedie som blir formidlet utelukkende i flashbacks (med unntak av den boka i serien hvor han endelig får ta affære med spøkelsene fra fortiden sin, da). En av hovedkaraktertrekkene er «hevn».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.