Jeg har fått denne boka gratis, bare sånn at du veit om det. Har ikke fått betalt for å skrive om den.


20160914_140656

For hvem ville ikke likt å bo på Texaco? På ei diger slette med en endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.

Rita og Linda er søstre med ett år mellom seg. Sammen med moren sin kommer de til en Texaco en gang på 70-tallet. Der bor og jobber Finn, som moren gifter seg med. Rita og Linda er vant til nye begynnelser, så nå er spørsmålet om dette bare blir ett av en lang rekke stopp, eller om de kan slå seg ned her for godt.

På et vis er den rotløsheten Rita og Linda føler på, en slags forsterket utgave av en følelse jeg tror er veldig vanlig å ha når man er 10-16 år, nemlig å ikke helt vite hvor man hører hjemme. I dette tilfellet er det jo snakk om en mer bokstavelig variant, men likevel lett å kjenne seg igjen i. For selv om dette er historien om hvordan en alenemor gyver løs på livet selv om hun kunne gitt opp for lenge siden, og om en stefamilie med sine egne problemer og hemmeligheter, så er det aller mest en historie om søsterskap.

Det er i hverandre søstrene finner både respons og trygghet, og det er deres forhold som må utvikle seg i takt med at de begge blir eldre og dras i forskjellige retninger. Når Linda får sitte på med en Harley-Davidson, tusler Rita på besøk til stebestemoren, men etterpå kommer de sammen om groteske spøkelseshistorier.

Jeg liker Drømmer fra Texaco godt. Spesielt godt liker jeg hvordan forfatteren balanserer det barnlige og det voksne i unge jenter. Hvordan de i det ene øyeblikket kan kravle på magen i vått ugress, og i det neste vite akkurat når de må holde kjeft for at de voksne ikke skal begynne å gråte. Rita og Linda får være energiske hit-og-dit-jenter uten at det er slitsomt å lese om dem. De slipper den sentimentale sukkerdøden, uten at de trenger å ofre noe av dybden eller personligheten sin. Sånn var det, tenkte jeg mange ganger underveis, og nå er jeg ikke helt sikker på om jeg tenkte på det fiktive livet på en fiktiv bensinstasjon på et fiktivt 70-tall, eller om jeg tenkte på mitt eget liv.

Hvis det går an å si om litteratur, så er det noe veldig ærlig uten å bli sosialpornografisk over denne beskrivelsen av norsk arbeiderklasse på 70-tallet. Anbefales.

Siri