Meny Lukk

Bok: Du dør ikke av Linn Strømsborg

du dør ikke

Slik kan jeg sitte i vinduskarmen flere kvelder på rad, og drømme om å få sove.

Før vi snakker om Du dør ikke, må jeg innrømme noe: Jeg liker sjelden bøker om å ha angst og depresjon og sånt. (Jeg er derimot glad i flere mennesker med angst og depresjon og sånt, bare sånn at vi ikke misforstår hverandre her.) Det er ikke fordi jeg ikke tror på hvor kjipt det er, eller fordi jeg synes det er vanskelig å kjenne seg igjen i, eller teit og uviktig, det skal bare innmari mye til for at det treffer meg. Det er litt som med Woody Allen-filmer. Jeg skjønner at folk liker det, jeg skjønner at det kan være bra filmer, det er bare ikke min greie. Derfor jeg styrer som regel unna.

Så kom jeg over denne reklamen for Du dør ikke: «En nydelig feel-good, feel-sad, feel-scared bok for alle som liker å løpe og se på TV-serier og kjenne at hjertet slår som ville helvete». Og da ble jeg helt sperre-opp-øynene-emoji, for her snakker vi jo hundre prosent uttelling på alle interessene mine: løping, tv-serier, kjenne at hjertet slår som ville helvete. Jeg måtte bare lese den, ikke sant, selv med vissheten om at hele den «angstfylt og/eller deprimert ungt menneske»-greia sjelden gjør det for meg.

Du dør ikke gjorde det ikke helt for meg, den heller, men jeg tror det er en av de bøkene der jeg har likt best. Så det er vel bra? For på samme måte som det jo er idiotisk å få Erlend Loe til å anmelde High School Musical (hva var det han anmeldte den gangen? Den gangen han hata sånn på tenåringsjenter? Det var ikke High School Musical, assa), så er det vanskelig for meg å si noe fornuftig når jeg i utgangspunktet ikke er noen fan av greia. Jeg prøver likevel.

Her er noen ting jeg likte godt med Du dør ikke:

Løpinga. Forutsigbart nok. Det var både en god skildring av løping generelt og av hvordan hjernen har det mens man løper. Tror også mange kan kjenne seg igjen i hele opplevelsen av løping fra skoletida og videre. Det er også en god motvekt til den litt monotone tilværelsen i resten av teksten. Altså, ikke at teksten er monoton, men hovedpersonen har en ganske monoton hverdag. Så det er fint når hjertet banker som ville helvete på løpeturene iblant.

En sommerstue i Värmland. Jeg synes Du dør ikke blir bedre og bedre utover, og det er mye på grunn av at det skjer noe. Det høres lite kravstort ut, men jeg klarer altså bare en viss mengde indre monolog før jeg må sjekke Instagram eller tisse eller strikke eller løpe. Mye av den utvendige handlingen er knyttet til en hytte i Sverige, og hele den delen av boka er både fin, trist og digg.

Vennskap. Også er det hele den vennegreia, som er det mest rørende i hele boka. Vennskap som forandrer seg, men som fortsatt er vennskap, selv om man snakkes sjeldnere og annerledes enn før. De folka som sender melding selv om du er dårlig på å svare, ikke sant. De folka du ringer når du ringe noen.

Vi løper sakte, det er bedre å løpe sakte enn å gå, alt er bedre enn å stoppe, enn å gi opp. Man trenger ikke løpe fort for å løpe, det som skiller løping fra å gå, er at man ikke har begge beina i bakken samtidig, man er alltid på vei opp, i et lite hopp, nesten, bruker kroppen på en annen måte enn man vanligvis gjør, lar beina dra deg framover selv når det føles som det ikke går lenger.

Nei, assa, for å si det sånn: Jeg tror du liker den her om du liker hele «den jeg har det ganske kjipt, faktisk»-greia. Jeg likte den helt passe, men har som sagt ikke mer å gå på når det kommer til akkurat denne greia. Det er vel et godt tegn. At jeg likte den likevel, mener jeg.

Her er forresten et fint blogginnlegg Linn Strømsborg skrev om Du dør ikke: «Denne boka er til oss». Liker du det, liker du nok boka også.

Siri