Bok: Fri vilje. Og litt Arv og miljø, selvfølgelig.

Fri vilje av Helga Hjorth

Kort versjon: Fri vilje er mest for de skikkelig nysgjerrige, tenker jeg. Det er ikke en spesielt god bok.
Kort versjon 2: Mye smartere ting har blitt skrevet om dette, prøv for eksempel Gerd Elin Stava Sandve, Kathleen Rani Hagen eller Bernhard Ellefsen.

Ok.

Jeg har lest Fri vilje av Helga Hjorth. Den prøver ikke å late som den er noe annet enn et svar på Arv og miljø, og står dermed dårlig på egne bein. Sånt er selvfølgelig litt vanskelig å si etter at man har lest Arv og miljø, men jeg tror det er riktig. Fri vilje framstår iallfall som en ren forsvarstale. Den er klokkeklar og vanntett. Problemet er at forsvarstaler egner seg bedre i rettssaler enn i romanform.

⇒Her er det jeg skrev om Arv og miljø.

Etter at Aftenposten begynte å faktasjekke en roman, ja, det er så absurd som det høres ut, synes jeg Helga Hjorth er i sin fulle rett til å skrive en slags motsvarsbok. Eller «hevnroman», som VG kaller det. Altså, hun har selvfølgelig alltid rett til å skrive bok, men jeg skjønner behovet hennes på en annen måte etter det året familien Hjorth må ha hatt. Kanskje jeg er naiv, men hvor sanne de faktiske hendelsene i en roman er, har aldri vært et leserkriterium for meg. Jeg visste ingenting om Hjorth-familien før Aftenposten begynte med gravinga si, men det gjorde kanskje andre? Hva veit jeg. Uansett har jeg ingen problemer med at Helga Hjorth ville svare. Det må Vigdis Hjorth også ha regnet med, sånn som tingene utviklet seg.

Uavhengig av om Vigdis Hjorth skriver bøker etter din smak eller ikke, så er det ingen tvil om at hun er en av Norges dyktigste forfattere. På den måten vil en debutroman som Fri vilje, som ikke bare lener seg på, men i stor grad er helt avhengig av en av hennes bøker, litterært sett komme til kort. Helga Hjorth skriver fint og med driv, men det kan nesten virke som hun har skrevet en liste over situasjoner og hendelser hun vil tilbakevise. Sånt blir monotont i lengden, både på grunn av alle irrelevante detaljer og på grunn av en uvilje til å granske egne motiver.

Der Arv og miljø i stor grad handler om konseptet sannhet og konflikt, der den problematiserer hva vi tror på og hvorfor vi tror på det, der den stiller seg undrende til hvordan vi oppfatter virkeligheten, er Fri vilje skråsikker og bastant. Det er en stor og ikke minst usjarmerende mangel, synes jeg. Kjernekonflikten i begge romanene er jo tross alt at familien ikke tror på Bergljot/Veras overgrepsanklager mot faren. Sånn sett er også Arv og miljø en mye viktigere bok enn Fri vilje.

Det gjør også at jeg synes familien kommer bedre ut av Arv og miljø enn av Fri vilje. Dette er en ganske usikker og shaky dom fra min side, altså. Men jeg synes det at Bergljot i Arv og miljø virkelig prøver å forstå, virkelig tviler og spør og graver, gir rom for familiens lidelse på en annen måte enn den skråsikre ruta Nina i Fri vilje velger. Sånn sett kan man si at Fri vilje er mislykket som forsvarsskrift. Arv og miljø er så rå og skarp, på en måte som må har vært både sår og befriende for overgrepsofre å lese. Helga Hjorths bok handler i stor grad om å diskreditere det, ikke å nyansere familiens ståsted, og det synes jeg går aller mest utover Fri vilje.

Det betyr ikke at boka var dømt fra unnfangelsen. Hvordan det er å ufrivillig bli gjort til romanfigur, er et både interessant og relevant perspektiv. Dessverre synes jeg selv de partiene som handler om å bli brukt som levende modell gjennom et langt forfatterskap, bærer preg av at Nina, jeg-personen, er mer opptatt av å framstille storesøsteren som en utagerende, kreativ sjel uten anstendighet, enn å undersøke situasjonen.

Når det er sagt, så har boka sine gode øyeblikk, og Helga Hjorth har definitivt en tydelig stemme. Kanskje det kunne blitt brukt på en bedre måte.

Alle romaner er litterære konstruksjoner, men de kan målbære noe som er sant.

– Vigdis Hjorth

Nå kunne vi sikkert snakket om den såkalte virkelighetslitteraturen, men jeg skjønner helt ærlig ikke hva som skiller virkelighetslitteratur fra annen litteratur, så, ja.

Gleder meg til å høre hva dere tenker, folkens.

Siri

15 kommentarer

  1. Jeg får ikke lyst til å lese Fri vilje. I og med at begge bøkene er utgitt som romaner, så orker ikke jeg heller å fundere på hva som er sant og hvem som «har rett». Jeg er enig i at alle har lov til å skrive bok og egentlig syns jeg at det er en litt kul måte å reagere på. Liksom, Helga føler seg uthengt (?) i Arv og miljø og velger å svare med å skrive sin egen bok. Når det er sagt, tror jeg at jeg hadde hatt mer respekt for prosjektet hennes om hun heller hadde valgt å skrive en selvbiografisk bok om hvordan det føles ut å bli omgjort til romanfigur eller noe sånt.

    1. Ja, jeg synes ikke det er noe problematisk at hun skriver bok, og jeg synes hun er rimelig badass som tør, men det ville jo være rimelig rart å tro at det skulle bli en like god roman som Arv og miljø.

  2. helga hjorth bekrefter jo bare at beskrivelsen av henne i arv og miljø stemmer rimelig bra overens med virkeligheten????!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

  3. Vil det å lese fri vilje gi meg ny informasjon etter å ha lest arv og miljø, eller trenger jeg ikke bruke tida mi på den? Likte godt arv og miljø, men usikker på om jeg gidder å lese forsvarstalen…

    1. Jeg synes ikke det. Det er klart, det er noen detaljer som er annerledes eller som man ikke får høre om i Arv og miljø (av typen hvor mye penger det er snakk om, osv.), men utover det er det vel strengt tatt bare det som handler om å være en ufrivillig romanfigur som er interessant. Og de delene som handler om det, sitter ikke akkurat som et skudd. Når det er sagt, så kommer det jo litt an på akkurat hvor interessert du er! Det er en lettlest og kjapp bok, men om du er ute etter å lese god litteratur, så kan du bruke tiden på noe annet.

  4. Leser stort sett bare krim (litt pinlig, jeg vet), men lasta ned arv og miljø på min kjære kindle i går så snart henger jeg delvis med :) liker aller best updates på løping, men skal innrømme at jeg får et snev av inspirasjon til å lese mer og det er bra! :)

    1. Så gøy at du er inspirert til å lese mer! (Og jeg synes det er helt fair å for det meste lese krim, ass. Det er mye snobberi blant lesefolket.) Fortell hva du synes om Arv og miljø etter hvert, da? Er veldig spennende å høre!

  5. Hei,
    jeg har akkurat lest «Arv og miljø» og synes det er en velskrevet bok, der forfatteren fletter sammen en families arveoppgjør med en incesthistorie, som alle i familien fortier.
    Aller helst ville jeg ha lest denne boken utenom alt rundt Hjorth-familien og debatten om virkelighetslitteratur, men boken er blitt en i rekken av virkelighetsromaner, og der ligger også de fleste debattene idag. Jeg er ikke interessert i Hjorth-familien, men jeg begynte jo å tenke litt på om VH skriver selvbiografisk, underveis i boken.
    Synes VH gjør noen gode forfattergrep underveis. Er enig med dem som skriver at hun skriver bedre for hver bok hun utgir. Spesielt beskriver hun desperasjonen til insect-offeret, når hun over førti år etter hendelsene fremdeles opplever ikke å bli trodd av sin egen familie.

    I forrige uke kom hennes søsters roman på markedet og jeg fikk lyst til å lese denne også. Mest fordi jeg akkurat var ferdig med Arv og miljø, og skulle diskutere boken med flere. Kanskje søsterens roman kunne tilføre romanen til VH noe mer?
    Jeg synes søsteren skriver godt. Hun skriver for eksempel om ulike forfattergrep hun har lært på kurs, og bruker dem hele tiden i sin egen bok, og analyserer sin søsters bok ut i fra de samme grepene. Dette gjorde inntrykk. Virkningsfullt.
    Jeg synes boka er bra, men det er til tider litt kjedelig å lese en roman på nytt etter å lest historien en gang før, men det er jo ikke til å komme bort ifra at jeg ble litt forbauset over hvor mye «avskrift» en forfatter kan benytte i sine egne tekster (Arv og miljø)? Hvorfor dikter ikke VH mer? Hun er jo kapabel til det?
    Jeg blir selvfølgelig grepet at den urettferdighet familien Hjorth mener de er utsatt for, og hvor sårbare en kan være. Det har jo vært flere eksempler på dette de siste årene.
    Men for meg er Arv og miljø en roman jeg velger å lese som en roman ut i fra personene i boken og slik de er beskrevet og handlingen slik den er beskrevet.
    Søsterens roman Fri Vilje blir mer en bok, der handlingen dreier seg mer om forklaring og rettelser, og således ikke så interessant som roman i seg selv. Men det var vel heller ikke meningen for Helga Hjorth.

  6. Ingunn Økland ble en katalysator for at Fri vilje «måtte» utgis. Det var hun som lå frem «bevis » for at Arv og miljø hadde en nær virkelighet til VH. (Der tråkket hun over en grense).Har ikke lest noen av bøkene, men kan tenke meg at de i sammenheng blir å være på ulike pensum om x-antall år.
    Uansett..Var det mulig å få spørre pent om et innlegg om sangeren i Penhouse Playboys? Ikke i den rollen da:-)

    1. Enig, dette her er norsk litteraturhistorie in the making.

      Haha! Tror rett og slett ikke jeg tør å bli maltraktert på den facebooksiden hans, ass. Får i så fall vente til neste gang han sier noe nær- og trangsynt. Eller tenkte du en liten anmeldelse av deres siste single…?

  7. Hele fyren gjør meg bare irritert, og hvis en ung kvinne «sier han i mot» så bruker han patetiske hersketeknikker; så forstår godt hvorfor du ikke vil.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.