Bok: Gilead av Marilynne Robinson

Noen ganger når jeg er i kontakt med eller hører om religiøse folk, tenker jeg: Kan dere ikke bare slutte med det tøyset der? Det har jeg ikke tenkt etter at jeg leste Gilead. Det kommer sikkert tilbake, altså, men forhåpentligvis ikke på en stund ennå.

20150609_151416

I’ve always loved to baptize people, though I have sometimes wished there were more shimmer and splash involved in the way we go about it.

Vi er i en liten by i Iowa på slutten av 50-tallet. John Ames er prest og får som 76-åring påvist en eller annen hjertelidelse som gjør at han skjønner at livet går mot slutten. Så han begynner å skrive brev til den unge sønnen sin, så sønnen kan lese dem når han blir eldre. Det er disse brevene, eller kanskje det ene, lange brevet, vi får lese. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde lest boka om jeg hadde lest bakpå først. Det høres trått ut, men herregud, jeg er glad for at jeg leste den.

20150611_164358

Ok, så jeg veit og skjønner at personlig utvikling er målet, og kanskje drivkraften, i de fleste romanene jeg leser og liker, men jeg er en sånn leser som vanligvis trenger en god del ytre handling, om vi kan kalle det det, for å gidde å henge med. Selvfølgelig er det ytre handling i Gilead, vi snakker om en fyr som har levd i snart 80 år, han har noen minner å dele. Likevel er det utviklingen pastoren går gjennom fra første til siste side, som er det som holdt meg interessert.

In the matter of belief, I have always found that defenses have the same irrelevance about them as the criticisms they are meant to answer. I think the attempt to defend belief can unsettle it, in fact, because there is always an inadequacy in argument about ultimate things. We participate in Being without remainder.

Det er noe med selvinnsikten og måten han håndterer troen sin på, som gjør John Ames veldig tiltalende. Han er ydmyk, men ikke dum, han er fattet, men ikke kald. Det handler om dødeligheten og de små sporene vi legger igjen her i verden, om hva som har formet ham og om hvordan han forhåpentligvis eller forhåpentligvis ikke har formet andre.

Han forteller om de små, hverdagslige hendelsene, som hvordan han alltid har hatt problemer med å sove, og de store, viktige tingene, som hvordan tre forskjellige kriger påvirket lokalsamfunnet, eller som omstendighetene rundt at den idealistiske bestefaren forlot familien for å utøve gjerningen sin et annet sted. Og selvfølgelig handler det om at gamle tider møter nye tider, som det alltid gjør.

20150607_090444

Fra å være opptatt og interessert i døden som religiøst og hverdagslig fenomen, blir John Ames sakte men sikkert mer og mer bevisst på at hans tid står for tur. Det er snev av både dødsangst og forsoning. Og som om det ikke var nok med at han skal dø, dukker plutselig en mann fra fortiden opp i Gilead.

20150612_074828

Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal si om Gilead, for jeg likte den på samme måte som jeg liker den første kjøttkakemiddagen hjemme etter sommerferien, eller den første kinofilmen etter å ha sett på tv-serier i månedsvis, eller den første bare asfalten om våren. Ting trenger ikke være storslått for å lette på trykket, hvis du skjønner hva jeg mener? For å være ærlig, så føltes Gilead litt som avslutningen på en yogasession. Når man bare ligger der på ryggen og er helt rolig i midten, veit du.

Når jeg liker en alvorlig, religiøs, dagbokaktig greie skrevet fra en gammel manns perspektiv, så må det nesten være verdt det.

Siri

4 kommentarer

  1. Siri, hva har skjedd, siden du ikke kan løpe lengre? Tror jeg så deg på vei opp Grefsenkollen rett før festivalen begynte – du var på vei opp (nesten på toppen) og jeg på vei ned med kjæresteb min, men var ikke sikker på om det var deg

    1. Vondt i foten, men løper litt igjen nå! Comeback 2016.

      Jeg trodde jeg så deg også. Neste gang skal jeg vinke.

  2. Leste nettopp ferdig denne.

    Jeg leste bakpå boka (eller, jeg leste om boka på goodreads), og lot boka ligg veldig lenge – selv om mange bra folk (inkl. Nick Hornby) sverget at den var god. Tror det var instagrambildet ditt som gjorde at jeg endelig plukket den opp. Sykt glad for det.

    1. Ikke sant! Det er en sånn bok man virkelig ikke blir helt tent av å lese bakpå, også kommer man igang og bare øøøøø, dette er så bra?

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.