Bok: H is for Hawk av Helen Macdonald

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I knew I wasn’t mad mad because I’d seen people in the grip of psychosis before, and that was madness as obvious as the taste of blood in the mouth. The kind of madness I had was different. It was quiet, and very, very dangerous.

H is for Hawk er ikke en roman, bare nesten. Det er Helen Macdonalds egen historie om hvordan hun i kjølvannet av farens død skaffet seg en hauk og trente den opp. Hun hadde trent fugler før, elegante vandrefalker, men aldri prøvd seg på de sterkere, mer aggressive hønsehaukene. Blind av sorg og besatt av fuglen, ble hun en slags hauk selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå er ikke jeg noen ekspert på haukelitteratur, men det er Helen Macdonald, så jeg er rimelig sikker på at det er safe å la H is for Hawk bli den eneste boka om haukeflyving jeg leser i løpet av livet. Ikke at det ikke fristet til gjentagelse, men jeg tror alle bøker med innslag av fjærkre kommer til å skuffe meg etter dette.

Her er noen av grunnene til at jeg likte denne så godt:

Ved å si noe om det å være hauk, sier hun mye om det å være menneske. Hvor går grensa mellom det å være menneske og det å være hauk, egentlig? Kanskje det å være menneske er noe man gjør i relasjon til andre mennesker, framfor noe man er.

Jeg elsker språket i denne boka. Bildene spiller på alle sansene, hun snakker om blod, grus og bunnløse, svarte hull, uten at det blir oversentimentalt eller romantisk. Rytmen er original på et eller annet vis jeg ikke helt har skjønt ennå, og det er deilig.

Jeg har lært så mye om hauking! Hvor lang tid det tar å venne hauken til å sitte på armen, hva slags haukehetter som er de beste, at man trenger haukehetter. Hvordan man jakter med hauk, hvordan hauker spiser og sanser og sover. Her er et tegn på en god bok: At jeg ikke kjeder meg når det blir fortalt om fugl. H is for Hawk er like bra som Danny og den store fasanjakten.

Macdonald reflekterer så godt, åpent og behagelig rundt sin egen situasjon. Hun tror verken hun er universets midtpunkt eller helt ubetydelig, hun skjønner når hun er fucked up og hun tar nok ansvar for det til at det ikke blir kjedelig og forutsigbart.

Det er mye natur uten at det blir harvestete. Det er mye følelser uten at det blir Knausgårdete. Tenk at en haukeflyvingshistorie om tapet av en forelder kan flyte så godt og være så medrivende? Det føles litt som å tråkke på glassgår når man har på seg vernesko. Dette er hakkete og farlig, men jeg beveger meg videre.

Ok, nå har jeg sagt det jeg skulle si.

Les den.

Siri
Words once read run deep.

6 kommentarer

  1. Jeg kjøpte denne boka på Sola flyplass i kveld, etter å ha lest din omtale. Har bare kommet 70 sider inn i den ennå, på flyet hjem til Oslo, men det ser veldig lovende ut.
    Takk for tipset!!

    1. Jeg har kanskje (kanskje ikke?) en litt annen innfallsvinkel enn deg når det gjelder å finne bøker – ved at de ikke nødvendigvis trenger å være så veldig nye.

      Og til kvinnelige lesere anbefaler jeg naturligvis kun mannlige forfattere over 70 eller som allerede er døde.

      Men den boken jeg ville satt øverst på lista, sammen med et par av Dag Solstad, er Nelson Mandelas selvbiografi Long Walk to Freedom.

      Min ultrafeministiske niese nektet å lese den, fordi den er skrevet av en mann.

      Den begynner omtrent sånn (fritt etter hukommelsen): «Long time ago, in a galaxy far, far away, I was born.» Og så forteller han ganske nøkternt om hvordan han tenkte og om hvor overmenneskelig utspekulert og modig han var og måtte være for å ta knekken på apartheidregimet. Jeg tror det er en bok som kan gjøre leseren flere hakk klokere.

      Jeg liker også godt William Faulkner og Paul Auster (kun 68 år).

      Ellers har jeg nylig moret meg med Gone Girl, men den har du jo lest fra før, og Piken på toget ligger i innhylla, mulig du har hatt noe med det også å gjøre :-)

    2. Ok, Oddbjørn, dette må du ikke si til noen, men i sommer leste jeg den siste artikkelsamlingen til Dag Solstad. Nå har jeg begitt meg ut på et nytt mannlig bekjentskap, denne gang med Edward St Aubyn. Det virker foreløpig veldig lovende.

      Tusen takk for Mandela-tipset. Det er sånt jeg ikke hadde vurdert å lese hvis ingen hadde vippet meg i den retningen. De tipsene er jo ofte de beste.

      Et annet tips jeg fikk her om dagen, i Gone Girl- og Piken på toget-kategorien, er Renée Knight sin Disclaimer/Avslørt. Det tror jeg blir neste krimeventyr for meg.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.