Bok: Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Denne boka er sponset av forlaget.


Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Tankens kraft: Jeg minner meg på at dette problemet er tåpelig generelt, like allkvinnelig som månedlige kramper og simulerte orgasmer – at intet menneskelig er oss fremmed.
Jeg oppretter en anonym profil på Kvinneguiden.

Da jeg for noe år siden ringte for å bestille en abort, ja, det er sånn man gjør det, lurte hun i den andre enden på om det var greit for meg å vente et par uker. Hun fortalte at akkurat i den perioden var det så mange folk som trengte tjenestene deres, at de prøvde å prioritere de som nærmet seg 12-ukersgrensa. Ja, selvfølgelig, sa jeg. Det er helt greit.

Og det var og er fortsatt helt greit for meg, men det ga meg jo noen uker der jeg rett og slett gikk rundt og var gravid uten å ville være det. Det er dette som er premisset for Lotta Elstads Jeg nekter å tenke.

(jeg til Kika: «alle menn mansplainer, forskjellen er hva de har å si»)

I en ikke så far-out twist, må KrF ha fått gjennom forslaget sitt om obligatorisk tenketid, for når Hedda går til fastlegen med sin uønska graviditet, får hun vite at hun må komme tilbake tre dager senere. Så lang er den obligatoriske tenketiden før man får gjort kort prosess. Ja, det er snakk om virkedager, så helga teller ikke.

Jeg nekter å tenke er en morsom bok, og foreløpig kanskje det eneste kulturuttrykket om selvvalgt abort som jeg har kjent meg litt igjen i. Det er noe ellevilt i desperasjon. Noe kaotisk og nesten overjordisk ved å føle seg forrådt av sin egen kropp, samtidig som dette er tidenes eldste og vanligste problem. Går det an å føle seg mer som et nek blant andre nek, liksom?

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Jeg skulle tatt et realfag, tenker Hedda. Hun er 34 år, frilansskribent og nettopp dumpet av akademikerkjæresten sin. Eksen er en rimelig ufyselig type, og Elstad får godt fram hvor LOL intellektualisering føles når du sitter der med potensialet til en sprell levende baby i magen. Partiene der hun reiser en sint og stødig finger til akademisk relativisering, mellomblonde pjokker i legefrakk og ethvert snikforsøk på å fjerne kroppslig autonomi, er rett og slett deilige.

Det kan da umulig være mulig å få avslag. Det er sikkert bare rene formaliteter. For hva skulle de ha sagt? Vi ser deg dessverre nødt til å være en babyboks det neste halvåret? Ser deg nødt til å få rifter i underliv og strekkmerker på mage og årevis med våkenetter; vi har sett på ultralydbildene og det kan tenkes at den neste FN-generalsekretæren ligger der, eller en skiløper, en idrettsstjerne; gjør det for nasjonen!; gjør det for ditt eget beste; du er ikke blakk, du er ikke udugelig: Hva faen vet de om det?

I sin uløkke møter Hedda Milo, kjærestens rake motsetning. Milo er en omreisende løsarbeider, menneskeliggjøringen av et Europa som smuldrer opp fra den økonomiske innsiden. Han er både velsignelse og forbannelse, en intens følgesvenn i Heddas fysiske og mentale nedoverbakke. De kommer fra forskjellige steder, men veien til samme hverdag og utfordringer er kortere enn man skulle tro og ønske. Norge er ikke en sosialdemokratisk klippe som rager over resten av Europa, og kvinnekroppen er alltid på forhandlingsbordet.

Jeg nekter å tenke har blitt kalt en viktig bok. Med tanke på det konstante presset på abortrettighetene våre, kan det godt hende. Aller mest er det likevel en underholdende og usentimental roman om å være gravid uten å ville være det. Anbefales.

Siri