Bok: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det står «DUGNAD!!!!!!» på lappen, og jeg må ta et skritt bakover, det skulle ikke være nødvendig å rope på den måten.

Mathea har vært en usynlig kvinne hele sitt liv. Selv læreren glemte å rope henne opp. Nå har hun blitt gammel og redd for å dø, og dessuten er hun lei av grønt teppe og brunt tapet i den lille leiligheten på Haugerud.

På et tidspunkt i historien tegner Epsilon, Matheas mann, et venndiagram der den lille M-sirkelen er helt omsluttet av den store E-sirkelen. Jo fortere jeg går er en kjærlighetshistorie, men det er kanskje enda mer en historie om å finne ut hva et helt menneske er og gjør. For akkurat nå står Mathea i fare for å dø uten å lagt igjen et eneste spor.

Det høres trist ut, og det er det også. Mest fordi man på tross av Matheas utagerende fantasi og utømmelige evne til å være litt feil, kjenner seg igjen. Derfor er det også lett å le både med og av henne. Jeg skal være ærlig om at jeg ikke akkurat blir overbegeistret når jeg skjønner at bøker handler om triste, gamle mennesker, men Mathea er så kreativ, voldsom og nesten impulsiv i sin overlevelsesstrategi, at hun blir en skikkelig betagende romanfigur.

«Hva heter du?» spør jeg, jeg fatter ikke at jeg tør.
Med en seriøs mine mumler han noe som høres ut som «KGB» og jeg skvetter, for i så fall ville jeg blitt mistenksom. Men da jeg spør igjen hører jeg at han sukker «Åge B.», og jeg ville også sukket om jeg var utstyrt med et slikt navn. Jeg tør ikke spørre hva B-en står for, i tilfelle det er noe pinlig, så jeg nikker anerkjennende i stedet.
«Fint mannsnavn,» sier jeg.

Jo fortere jeg går er trist og morsom på beste vis, og jeg vet ikke om jeg trenger å si noe mer enn dette: Jeg så deg, Mathea.

S

12 Comments

    1. Mathea er ganske sær, men jeg er også litt var for sære figurer, så jeg tror det går bra? Det er iallfall ikke sånn søtt-sært.

  1. Har lest boka, og etterpå så jeg stykket på Nationaltheateret med Anne Marit Jacobsen som Mathea. Herregud, sikkert topp 3 teateropplevelser altså, for hun passet så bra for den voldsomheten som også fins i figuren. Måtte snufse litt og kjenne forsiktig på redselen for å bli en Mathea selv.

  2. Altså, da jeg så dette stykket på National så satt jeg midt på første rad, og Anne Marit sto knappe meteren foran meg i to og en halv time. Dette ble fort litt kleint da hjernen min tvang meg til å hylgrine fra første til siste replikk. Snørr og tunge maskaratårer inkludert. Høylytt hulking, folkens! Jacobsen må ha trodd jeg var gal, men fy fasan så bra det stykket var! Siden den gang har jeg håpet at Anne Marit Jacobsen skal legge ut en annonse på Finn.no hvor det står «barnebarn søkes», for jeg melder meg ass!!!

    (Boka var ikke like bra som stykket syns jeg, men jeg likte den veldig godt.)

    1. Høres ut som en skikkelig voldsom teateropplevelse! Skulle ønske jeg hadde sett det! Lykke til med ny bestemor!

  3. Veldig enig, bok det er verdt å lese! Kort og lettlest også!
    Har du lest Monstermenneske av samme forfatter? Den handler om perioden hvor hun skreiv boka. Verdt å lese, selv om jeg vil karakterisere den som langt fra lettlest.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.