Bok: Lily Dahls fortryllelse av Siri Hustvedt

20160201_163419

Etter å ha lest Lily Dahls fortryllelse, er jeg ikke sikker på om det er Lily Dahl som blir fortryllet eller driver med fortryllelse av andre, eller om det er begge deler samtidig. Jeg er iallfall litt fortryllet av Lily Dahls fortryllelse.

Det er ikke noe nytt at jeg liker Siri Hustvedt. Sommeren uten menn var en sånn bok jeg leste i ett jafs. Lily Dahls fortryllelse gled ikke ned på samme måte, men det er en god roman. Jeg har lyst til å si at den er frodig, selv om jeg ikke liker det ordet. En frodig roman.

Lily Dahl er en 19 år gammel servitør med skuespillerdrømmer. Hun bor i en liten by i Minnesota (altså, all kultur jeg konsumerer handler om mennesker i småbyer?). Kulturgjengen i byen setter opp En midtsommernattsdrøm på kulturhuset og Lily skal spille Hermia. Hvis du ikke er nørd, kan jeg informere om at noe av greia med En midtsommernattsdrøm, er at en del av handlingen i stykket er at en teatergruppe setter opp et skuespill, og det blir et stykke inni stykket. En av de andre skuespillerne er besatt av den typen dobbelthet, av hva som er ekte og hva som bare ligger utenpå. Sånt blir det trøbbel av.

20160201_155326

En av vennene til Lily er den gamle damen Mabel. Vennskapet dem imellom er noe av det beste med boka. De er begge fargerike litterære figurer, men på forskjellige måter. På et vis gjør de hverandre mer troverdige. De er et radarpar uten like, og utviklingen av vennskapet deres er rett og slett vakker. Det skjer noe skikkelig fint når ulike typer mennesker som er vant til å ikke bli tatt på alvor, tar hverandre på alvor.

Nå er jeg redd for at jeg med alt dette virkelighets- og vennskapspjattet får Lily Dahls fortryllelse høres ut som en kjedelig ut. Det er den ikke. Den er i aller høyeste grad handlingsdrevet. Lily Dahl er nemlig en sånn person som gjør ting. På impuls sykler hun steder hun ikke burde syklet, hun åpner kofferter andre hadde latt stå i fred, hun spionerer på fremmede kunstnere, hun tar imot med begge hender. Vi snakker forførelser og gamle mordgåter.

Lily Dahls fortryllelse bruker kontrasten mellom drøm og virkelighet på en veldig tilfredsstillende måte. Ofte synes jeg det blir for dust når bøker lurer leseren med hva som er ekte og hva som ikke er ekte, men jeg føler meg aldri lurt av Lily Dahl. Likevel ligger det et tjukt lag drømmestøv over hele romanen. Den er seig som en midtsommernatt. Perfekt å lese i februar.

Siri

 

9 kommentarer

  1. Takk for tipset, Siri. Jeg synes det høres ut som en (har lyst til å si fortryllende) fortryllende bok. «Lily Dahls fortryllelse» er vel kanskje den eneste Siri Hustvedt-romanen jeg ikke har lest. Det ser ut som en bok som passer på en strand (stedet der jeg leser mest).

    Med fare for å høres ut som mann: Siri Hustvedt er en av mine topp tre favorittforfattere. Det ble hun etter at jeg leste «Det jeg elsket» i 2003, en bok jeg har lest fire ganger og gleder meg til å lese igjen.

    1. Vigdis Hjorth og en til som jeg ikke kommer på akkurat nå. Det varierer nok litt, og er kanskje av og til en mann.

  2. Veldig lenge siden jeg leste Det jeg elsker, men jeg likte den veldig godt. Trur jeg skal gi den en ny gjennomlesning. Lily Dahl høres ut som noe for meg ass.

    1. Så lenge det handler om kunst så er jeg relativt fornøyd ass. Men litt enig. Trur at en av grunnene til at det er en av de bøkene jeg har likt best er at jeg nesten ikke kjente til handlingen på forhånd og at fortellingen traff meg hardere enn jeg hadde forventet? Den handlet liksom mo mye mer enn det jeg kunne forutse.

      Men igjen: det er jo lenge siden jeg har lest den.

      Herrgud. Kom nettopp på at grunnen til at jeg leste den i utgangspunktet var for særemnet mitt om «skildringer av kunst og kunstnermiljø i skjønnliteraturen».

    2. Du må bare komme deg gjennom den første delen (som man setter mer pris på ved fjerde gjennomlesning). For resten av boken er alt annet enn drittkjedelig.

    3. Enig, jeg likte den! Bare syntes den var så treeeeeig i begynnelsen. Heldigvis var dette før jeg begynte å kaste bøker som ikke fenget etter ti sider. Det var verdt det. Å lese videre, altså.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.