Bok: Motherhood av Sheila Heti

What is the main activity of a woman’s life, if not motherhood? How can I express the absence of this experience, without making central the lack? Can I say what such a life is an experience of not in relation to motherhood?

En gang mens mamma var gravid med min yngste bror, spurte jeg henne om man selv kan bestemme når man skal få barn. Hun svarte ja. Jeg husker ikke annet enn mammas levende mage og min egen lettelse, jeg var fem år gammel. Når jeg nå på dramatisk vis nærmer meg 30, tiden går fort, plutselig er jeg 35, 40, 45, må jeg på et eller annet tidspunkt forholde meg til at svaret på det spørsmålet ikke alltid kommer til å være ja. En dag er det for seint å lage barn inni meg.

Et sted i Motherhood av Sheila Heti, skriver fortelleren at om hun ikke hadde blitt fortalt noe om verden, ville hun funnet opp kjærester, sex, vennskap og kunst for å tilfredsstille dype lengsler inni seg selv. Om hun ikke visste noe om verden, ville hun ikke ha funnet opp barn. Hun hadde ikke kommet på det.

I det ja-et mamma ga meg da jeg lurte på om man selv kan bestemme når man skal få barn, ligger det også et litt skjult alternativ. Svaret på når? kan være aldri.

Jeg synes ikke det er vanskelig å si at jeg er skeptisk til å få barn. Mange generasjoner av kvinner har kjempet hardt for at jeg skal være så fri. Det jeg synes er vanskelig, er å snakke om det på en god måte for alle involverte, inkludert meg selv. Enten sier jeg det jeg mener og føler og er redd for, og det er ikke hyggelig for mødre, eller så sier jeg ikke det jeg mener og føler og er redd for, og det er ikke akkurat konstruktivt for meg selv i denne sammenhengen. Da er det jo jævlig luksus at Sheila Heti har skrevet en bok til meg personlig.

I Motherhood møter vi en forteller som nærmer seg førti og som må slutte med «skal/skal ikke»-leken før tiden tar avgjørelsen for henne. Eller kanskje tiden er den beste til å ta denne avgjørelsen? Hvem vet? Ikke denne fortelleren, for å si det sånn.

Hun stiller spørsmål ved oppleste og vedtatte sannheter, men kommer ikke med forenkla svar eller fjasete oppgulp fra verken Babyforum eller barnefri.no. Sakte men sikkert sirkler hun seg inn mot noe som kanskje kan være en form for svar på det hun lurer på: skal jeg lage et barn?

Viktigere enn å sirkle seg inn på et svar, er ambivalensen. Heti gir plass til det usikre på en måte som er befriende både for meg som leser og som innehaver av det vi rett og slett må anta er en fruktbar kropp. Skråsikkerheten, det bombastiske, mangler nesten helt i denne spørrende romanen. For det er en roman, og det er en vakker roman, både i form og språk.

Jeg vet at det finnes ankepunkter, jeg ser den fraværende farsrollen, jeg ser de karikerte mødrene, jeg er ikke enig i alt Heti sier, eller i hvordan Kunsten er viktigere en alt annet og ordet mor nesten utelukkende blir brukt om den fødende kvinnen. Boka er selvfølgelig navlebeskuende i både bokstavelig og overførert forstand.

Flere (eller, eh, to!) mødre jeg kjenner har sagt at de synes den er provoserende, men jeg har enda ikke klart å forstå helt hvorfor. Kanskje jeg ikke hørte godt nok etter, det skjer jo både titt og ofte, eller kanskje noe inni meg er litt lei av mammaer. Dessuten er jeg så tilfredsstilt over å ha sett meg selv avkledd og avslørt av litteraturen på en måte jeg aldri har opplevd tidligere, at jeg rett og slett ikke veit om boka er god eller ikke. Jeg elsket den.

I know a woman who refuses to mother, refuses to do the most important thing, and therefore becomes the least important woman. Yet the mothers aren’t important, either. None of us are important.

Siri

(En liten oppdatering: Når jeg sier at det kan hende jeg er litt lei av mammaer, så mener jeg på samme måte som at jeg er litt lei av fotball. Jeg er ikke interessert, med mindre noen jeg kjenner spiller, og jeg klarer helt fint å unngå fotballnyheter. Det er en helt normal kjedsomhet, og det er på ingen måte synd på meg! Kanskje er det tvert imot litt slemt av meg, for jeg synes generelt mødre får mye pes.)

4 kommentarer

  1. Jeg gleder meg sånn til å lese denne boken. Synes de greiene er veldige vanskelige selv. Jeg mente bombastisk NEI før. Nå vil jeg veldig gjerne ha barn (JA!), men vi får det dessverre ikke til, og det er trist, men samtidig er det også trist å tenke på at de barna ville ha vokst opp i svært vanskelige tider – jeg er oppriktig redd for hvordan de skal klare seg i en verden under økologisk kollaps. Så det er kanskje like greit? Jeg vet ikke.

    1. Herregud, jeg er så bekymra for klimaet og miljøet. Før trodde jeg at det var en unnskyldning jeg brukte fordi det liksom var enklere å si enn å si at jeg ikke er sikker på om jeg har noe lyst på barn, men det er virkelig helt reelt. For min del er det jo over om en 50 år +/- uansett, men har man barn er jo marerittet virkelig uendelig. Når skal småbarnsforeldrene sprenge oljeplattformene?

      Jeg vet heller ikke, A. Leit å høre om babyproblemene deres. Håper dere får det til på en eller annen måte. Hvis ikke håper jeg det går greit på sikt, også.

  2. Denne boka trenger jeg visst å lese. I all min ambivalens. Som egentlig ikke er ambivalens til hvorvidt jeg vil ha barn, for den følelsen har jeg ikke kjent på, men om jeg tør å ikke få barn. Men å ikke ville bli gammel og ensom er jo slettes ikke god nok grunn til å øke befolkningstallet på jorda, jeg er også skikkelig usikker på hva slags verden vi setter et barn/barnebarn til, om det skulle bli aktuelt. Verst av alt er egentlig tankene rundt hvorfor jeg ikke vil ha barn. Vil/ikke vil, jeg kjenner rett og slett bare ikke noe sug i magen når jeg tenker på det å få barn. Jeg liker ikke alt barn fører med seg, og alt de er. Det føles ikke som om det er noe for meg. Jeg kunne nesten ønske jeg hadde en større uvilje rundt det. Det hadde forenklet ting fryktelig. Det er ikke en uvilje jeg opplever, mer et fravær av lyst. Og da er det så skummelt å tenke på: hva om jeg angrer når det er for sent?

    1. Altså, dette høres veldig ut som meg selv, Mathilde! Og da tror jeg denne boka er noe for deg. Ikke fordi den nødvendigvis gjør selve valget så mye enklere, men fordi den gjør det litt lettere og mindre ensomt å synes at det er et vanskelig valg. Den er litt svevende i starten, men det går seg kjapt til, altså. Også setter den ord på en del tanker og følelser som minner veldig om det du beskriver her (og som jeg også føler!). Kjenner meg så godt igjen i at det hadde vært lettere med en sterk uvilje, jeg er liksom bare ikke interessert?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.