Bok: Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Zeshan Shakar Tante Ulrikkes vei

Jeg skjønner ikke så ofte hva folk mener når de kaller en bok viktig. Sier den noe somt trenger å bli sagt? Sier den det på en ny måte? Er den viktig for litteraturen eller de som leser den? Eller begge deler? Kan en bok være viktig for folk som ikke leser den? Det er mye med det jeg ikke skjønner, rett og slett.

Tante Ulrikkes vei har iallfall blitt kalt en viktig bok ved flere anledninger. Det kan jeg altså ikke kommentere. Men jeg kan kommentere leseropplevelsen: Leseropplevelsen var helt topp.

Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut dit og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet.

Et forskningsprosjekt kartlegger unges oppvekst i Groruddalen på begynnelsen av 2000-tallet. To av respondentene er Mohammed og Jamal, fra Tante Ulrikkes vei på Stovner. Med sine egne ord forteller de om livene sine, fra tidlig på videregående til de er i begynnelsen av 20-årene.

Det er et enkelt format å forholde seg til som leser. Mohammed foretrekker å skrive, han er flink til det. Jamal snakker i diktafon, med en tydelig stovnerschvung på språket. Hva heter det? Multietnolekt? Sosiolekt? Beklager, det er lenge siden jeg hadde norsktimer. Har vi ikke funnet på et bedre ord enn kebabnorsk ennå?

Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke skrive dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass. Men ok, ja ass, jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid

Tante Ulrikkes vei handler selvfølgelig om arv og miljø. Den handler om å vokse opp på en eller annen konstruert grense, der du hele tiden må jobbe for å ikke miste balansen og falle ned på den ene eller andre siden. Hvis noen har sagt at den handler om «utenforskap», så er jeg jo enig i det, men utenforskap finnes bare fordi noe eller noen er innafor. Jeg synes Tante Ulrikkes vei handler like mye om hvor man finner tilhørighet, som hvor man ikke finner det.

Zeshan Shakar Tante Ulrikkes veiHver for seg er guttenes historier både interessante og rørende, sammen er de medrivende og avslørende. Ikke bare er guttene svært forskjellige, de er fulle av kontraster inn i seg selv. Som mennesker jo er, enten de bor på Stovner eller på Bislett.

På et vis var det rett og slett befriende å lese en historie med et troverdig førstepersonsperspektiv fra den delen av dagens Oslo. Shakar skriver om en stituasjon han kjenner ut og inn, og han gjør det med hjertet og hjernen. Man kan si hva man vil om Roy Jacobsen og Tove Nilsen (<3<3), men Zeshan Shakar er den litterære drabantbykongen nå. Uten tvil.

Vet ikke om jeg skal si så mye mer enn at jeg stiller spørsmålstegn ved samtlige norske litteraturpriser som ikke nominerer denne boka i år. Tipper mange lærere blir glade for å få denne moderne klassikeren inn i potensielle-bøker-til-særemnet-bunken sin også.

Ønskeliste for jula 2019:
Tante Ulrikkes vei II – Mo og Jamal 10 år senere.

Og til slutt må jeg bare nevne at jeg fikk helt latterkrampe av hva det var de avduket på Stovner litt uti boka der. Det er seriøst det norskeste jeg har hørt om i hele mitt liv.

Sterk anbefaling herfra.

Siri

(PS. Også sitter det folk på Kjelsås og snylter på skatten.)

8 kommentarer

  1. Jeg skal ta emnet NOAS2103 (Litteratur i en flerkulturell kontekst) på UiO til våren, og vi skal lese denne boka. Positivt overrasket over hvor raskt en roman kan bli pensum på universitetet. :-)

  2. Jeg bodde mine ni første leveår i Kristoffer Robins vei som er et konglekast unna Tante Ulrikkes vei. Det er så lenge siden at jeg husker at de første pakistanske familiene flyttet inn. Hvilket innebærer at jeg ikke bodde der samtidig som Mohammed og Jamal. Jeg gleder meg veldig til å lede den boka allikevel.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.