Meny Lukk

Bok: Troubling Love av Elena Ferrante

20160106_091610

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn leser jeg bok. På avstand, med kritisk blikk og hovent uttrykk. Så sitter jeg sånn, helt stille, fra første til siste side.

Vi har jo snakket om Mi briljante venninne før. Jeg har kost meg med den og oppfølgeren, og har bestemt meg for å lese alle på norsk. Greit å bli tvunget til å la moroa vare. Troubling Love var altså mitt første møte med Ferrante på engelsk. Den gjorde meg også enda sikrere på at den norske oversettelsen av Napoli-kvartetten er skikkelig god. Shoutout til Kristin Sørsdal.

20160106_105934

Troubling Love er på aller beste vis et kaos av en roman. Delia (dette er andre gang på kort tid jeg leser en bok om en som heter Delia/Dehlia. Hva betyr det?) mister moren sin og må hjem til sin barndoms by for å rydde opp. Støv virvles opp fra gamle minner, og hun avdekker litt etter litt en del av sin mors historie hun har vært blind for tidligere. Eller kanskje hun lager seg en egen versjon av sin mors historie, en hun kan leve med.

Noe av det beste med Elena Ferrante, er at hun lar menneskene sine være en realistisk cocktail av kropp og sjel uten at det virker påtatt. De får lov å le på upassende steder, for latter er ikke bare glede, det er en eller annen form for frigjørelse, lettelse, den kommer fra magen, ikke hjernen. De får lov å ha mensblod rennende nedover beina i sin egen mors begravelse. De får lov å jage en gammel pervo gjennom Napoli fordi han kanskje har noen svar de har lyst på.

20160111_163358

Troubling Love er enda mer eksplisitt i sin tematiske behandling av det å være kvinne i et voldelig samfunn enn det Mi briljante venninne er. Og vi vet jo alle hvem som er voldelige, det vet til og med Harald Eia. For Delia skjer det noe i skjæringspunktet mellom sin egen sorg over tapet av moren og sorgen over å ha mistet sin egen barndom til så voldelige menn, og akkurat det er det som leser både spennende, interessant og tilfredsstillende å være med på.

Elena Ferrante skriver kantete, men akkurat så mykt at det er svelgbart for meg. Kristine Næss skriver litt på samme måte, uten at jeg har helt sansen for det, hvis det gir mening. Troubling Love er omtrent 140 sider lang, og et veldig godt alternativ hvis du synes Napoli-kvartetten blir et litt vel ambisiøst prosjekt. Dette er Ferrante i konsentrert form, og jeg liker det skikkelig godt.

Siri