Bok: Troubling Love av Elena Ferrante

20160106_091610

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn leser jeg bok. På avstand, med kritisk blikk og hovent uttrykk. Så sitter jeg sånn, helt stille, fra første til siste side.

Vi har jo snakket om Mi briljante venninne før. Jeg har kost meg med den og oppfølgeren, og har bestemt meg for å lese alle på norsk. Greit å bli tvunget til å la moroa vare. Troubling Love var altså mitt første møte med Ferrante på engelsk. Den gjorde meg også enda sikrere på at den norske oversettelsen av Napoli-kvartetten er skikkelig god. Shoutout til Kristin Sørsdal.

20160106_105934

Troubling Love er på aller beste vis et kaos av en roman. Delia (dette er andre gang på kort tid jeg leser en bok om en som heter Delia/Dehlia. Hva betyr det?) mister moren sin og må hjem til sin barndoms by for å rydde opp. Støv virvles opp fra gamle minner, og hun avdekker litt etter litt en del av sin mors historie hun har vært blind for tidligere. Eller kanskje hun lager seg en egen versjon av sin mors historie, en hun kan leve med.

Noe av det beste med Elena Ferrante, er at hun lar menneskene sine være en realistisk cocktail av kropp og sjel uten at det virker påtatt. De får lov å le på upassende steder, for latter er ikke bare glede, det er en eller annen form for frigjørelse, lettelse, den kommer fra magen, ikke hjernen. De får lov å ha mensblod rennende nedover beina i sin egen mors begravelse. De får lov å jage en gammel pervo gjennom Napoli fordi han kanskje har noen svar de har lyst på.

20160111_163358

Troubling Love er enda mer eksplisitt i sin tematiske behandling av det å være kvinne i et voldelig samfunn enn det Mi briljante venninne er. Og vi vet jo alle hvem som er voldelige, det vet til og med Harald Eia. For Delia skjer det noe i skjæringspunktet mellom sin egen sorg over tapet av moren og sorgen over å ha mistet sin egen barndom til så voldelige menn, og akkurat det er det som leser både spennende, interessant og tilfredsstillende å være med på.

Elena Ferrante skriver kantete, men akkurat så mykt at det er svelgbart for meg. Kristine Næss skriver litt på samme måte, uten at jeg har helt sansen for det, hvis det gir mening. Troubling Love er omtrent 140 sider lang, og et veldig godt alternativ hvis du synes Napoli-kvartetten blir et litt vel ambisiøst prosjekt. Dette er Ferrante i konsentrert form, og jeg liker det skikkelig godt.

Siri

17 kommentarer

  1. Jeg har lyst til å sjekke ut Ferrante. Ville du foreslå og begynne med Napoli-kvartetten? Eller denne? Hm?

    (Nå har jeg også bestemt meg for å gjøre en innsats på Stillitsen, den har liggi brakk alt for lenge. Tar det med på tur og håper at det gjør utslag. Det har jo ikke noe med innholdet å gjøre, trur jeg da.)

    1. Nei, assa. Måtte jeg velge, hadde jeg tatt Mi briljante venninne. Troubling Love er kanskje et mer overkommelig prosjekt om man bare vil ha en smakebit, for å se om det er noe, da. Tror også Troubling Love faller i smak hos færre folk, men det trenger jo ikke bety noe som helst.

      (Jeg er midt i kapittel tre av Stillitsen. Skal vi avtale bokklubbmøte så vi MÅ lese?)

  2. Du har blitt svært god på bloggebilder. Det er fotballfruekvalitet over det øverste bildet!

    Også liker jeg bokanmeldelsene dine. Når jeg fullfører dette bachelorprosjektnummerto skal jeg lese noe annet enn spenstige pensumbøker.

    1. Aner ikke. Må legge en plan for sommeren. Foreløpig plan er ferie. Jeg vil påstå at det er svært forenlig med en leseplan, så det skal nok gå fint.

  3. Jeg fikk «Mi briljante venninne» og «Historia om det nye navnet» til jul og gleder meg til å starte på dem. Trenger en god leseropplevelse nå, etter å ha slitt meg gjennom Kjerringer av Helene Uri. Tematikken «ta rotta på menn», traff meg ikke spesielt godt!

  4. 2000 sider om Napoli gikk som en lek her. Jeg pleier aldri å ville hive meg på hypen, men nå skjønner jeg jo at det er en hype. Hva blir neste?

  5. Det er noko feil med meg – heldigvis ikkje berre med meg – men også med ei av MINE briljante venninner.

    Venninna mi syns «Mi briljante» er ganske kjedeleg. Eg syns ho er skikkeleg kjedeleg. Ga til og med boka bort til svigermor da eg hadde 70 sider igjen! Så lite nysgjerrig er eg på kva som skjer med Lila og Elena. Men kva seier det om meg og mitt forhold til svigermor tru?

    I alle fall syns eg greia er oppskrytt. Eg klarte ikkje å få noko forhold til eller bli engasjert i nokon av personane eller historia deira. Det var berre litt slik. Jaha, det skjedde med deg, javel.

    Trur folk syns det er så fantastisk å lese vakker nynorsk, at dei syns boka blir god av den grunn.

    1. Nynorsk – er det egentlig norsk? Eller bare en rekke vakre kjærlighetslyder????

      (Jeg tror ikke det er noe i veien med deg. Selv synes jeg Johan Harstad, Knausgård, Jojo Moyes, han med Mannen som elsket yngve, Jon Fosseeee og en haug andre er dritkjedelige, selv om folk helt sikkert har gode grunner til å like dem. Det har vel smak og iblant timing å gjøre, som alt annet.)

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.