Meny Lukk

Bok: Utrenskning av Sofi Oksanen

utrenskning sofi oksanen

Hun så hva slags karer dette var. Menn med den sorten holdning visste hvordan kvinner skal straffes, og de var kommet for å hente en kvinne å straffe. De hadde den frekke holdningen til slike menn som smiler bredt med gulltennene sine, som har sprikende epåletter over strammende uniform, og vet at den andre har absolutt ingenting å sette opp mot det de vil. Det var holdningen til folk med slike støvler at de kunne tråkke på hva som helst.

Vi er på en gård i Estland i 1992, i kjølvannet av Sovjetunionens fall. Aliide er midt i syltesesongen i det hun oppdager en flue på kjøkkenet og en ung kvinne under treet i hagen. Det er Zara. Gjennom boka avdekker vi gradvis de to kvinnenes overlappende historie.

Estland har vært gjennom det ene totalitære styret etter det andre, forrige gang det var trygge tider, var på 30-tallet. Det meste av handlingen i boka er satt delvis til krigen og den tidlige etterkrigstiden, og delvis til tiden rundt Sovjetunionens oppløsning. Det tar meg alltid et par kapitler å venne meg til å hoppe fram og tilbake i tid, men det er som regel verdt det. Jeg prøver bare å la være å henge meg opp i det i starten, og heller lese uten å tenke for mye.

Utrenskning handler om å spille med de kortene man har fått utdelt. Om at det riktige og det rettferdige ikke alltid er det samme, og heller ikke alltid er mulige valgmuligheter. Og så handler det kanskje litt om å gjøre det riktige og det rettferdige når det igjen blir et alternativ. Eller kanskje det handler mer om at man på et tidspunkt bare må komme seg videre, sette strek, renske ut. Først må man vel uansett se nøye på det som har vært.

Den gamle dama Aliide er en skikkelig god romanfigur, synes jeg. I starten kan hennes historie virke litt trå, Zaras historie virker mer actionfylt. Etter hvert blir Aliides utforskning av hva hun er villig til å gjøre, det mest spennende med hele boka. For det er en spennende bok, selv om den handler om de mer hverdagslige sidene av et totalitært regime. At det skjer hver dag og med hverdagen til folk, betyr ikke at det ikke er brutalt. Det er det. Grov, stygg ondskap på sitt mest normaliserte, kanskje.

Hjerteskjærende uten at personene går rundt og synes synd på seg selv. Drøy og verdt det, synes jeg.

Siri