Bøker: Alle utlendinger har lukka gardiner + Null

17. februar 2015
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle utlendinger har lukka gardiner (Maria Navarro Skaranger)

Fuglene de hjemsøker meg, for pappa hele tiden snakker om underlat og den skal hete Pedro og nå er det en skada måke utafor inngangen.

Jeg har også lest Alle utlendinger har lukka gardiner, og jeg likte den også. Ikke for å skryte, men jeg er ganske kjent på Romsås. Det blir man når man har løpt sikkert 20 sprintorienteringsøkter der. Men orientering er veldig langt unna hverdagen til Mariana, som boka handler om. Faktisk er jeg ganske sikker på at jeg har løpt forbi Mariana og Mu2 på et par av rundene på Romsås, og det var flaut for alle involverte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mye av greia med Alle utlendinger har lukka gardiner, er språket. Boka er en slags dagbok eller fortolig samtale der Mariana i korte stykker forteller om dagene sine som ung tenåring.

Noen snitcha og sa Dardan hadde cheeta på norsken siden han fikk 5 og derfor Solveig sa han heller skulle ha foredrag om kvinnehistorien i Norge, og i dag Dardan kom på skolen og tok av helt med powerpoint i timen, og foredrag uten manus og egentlig det var veldig bra, men så han sa kvinner er som vaser fordi vi er skjøre og svake, og Isa reiset seg fra stolen og kallet han for islamist og igjen det ble bråk så vi fikk gå tidligere fra timen.

Kebabnorsk, kaller de det, og jeg vet ikke om det er fordi kebab er a) tyrkisk, b) ofte servert i en haug av blanda tilbehør eller c) saftig og godt. At Mariana forteller med nesten overdrevent tjukk sosiolekt, er kanskje litt rart, men samtidig er det kanskje ikke så rart. Jeg vet ikke.

Mariana tenker iallfall ikke på språket sitt, hun tenker på Mu2 og de skinnende tyrkerøynene hans, på brødre sine og på danseoppvisninga. På en måte er det lett å bli så opptatt og interessert i språket, at man glemmer den fine, lille historien som fortelles i boka. De fleste av oss har godt av å bli minnet på at livet er ganske likt uansett hvor man vokser opp, bortsett fra når det gjelder de tingene som ikke er like i det hele tatt. De tingene er oftest sånne ting som bare er, som man forholder seg til fordi man ikke kan noe annet.

Neste gang noen sier noe om Roy Jacobsen og Groruddalen, skal jeg nikke, smile og skyve Alle utlendinger har lukka gardiner mot dem med tåa.

Null (Gine Cornelia Pedersen)

Vet du hvilken dag det er?
DET ER DOMMEDAG

Herregud, dette er en liten storm av en roman, du. Den starter med et par korte kontaktpunkter i hovedpersonens barndom, og fortsetter med livet hennes som spik spenna gæærn 20-åring. På en måte er utgangspunktet for Mariana i Alle utlendinger har lukka gardiner og for hovepersonen i Null, det samme.

Jeg slår opp med kjæresten
Vi har vært sammen i to år, og han synes det er
på tide å fri
Jeg tenker at han burde få sjekket hjernen sin
Han blir sint og slår i dashbordet på bilen
Jeg sier at jeg er for ung til å slå meg til ro, og at
nå må vi gå hver vår vei
Han krøker seg sammen
Jeg spør hva det er
Han tar meg i håndleddet og sier at jeg ikke må gå
fra ham
At han ikke kan leve uten meg
Han spør om vi skal dø sammen
Om vi skal gjøre en ende på dette, en gang for alle
Jeg sier at jeg er ung enda, og at det ville være
dumt å kaste inn håndkleet nå

Sånn er hele boka skrevet. Jeg vet ikke om det er et eneste punktum. Det er som en evig tankerekke, kun avbrutt av et par hopp i tid og noen sprøyter i skinka. På en måte minner Null om En dåre fri av Beate Grimsrud. Hva som skjer utenfor hodet og hva som skjer inni hodet, er ikke alltid like lett å fange opp, og den fraværende kontrasten blir på en måte et virkemiddel i seg selv, hvis du skjønner? At man som leser blir gjort oppmerksom på sitt eget behov for å vite hva som skjer på ekte og hva som skjer på liksom, som om det ene er mer virkelig enn det andre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det jeg kanskje liker best med Null, er at forfatteren bare: «Gæærn? Jeg skal vise deg gæærn, jeg.» Her finnes ikke noe av den romantiserte galskapen som herjer på internett eller i bøker om Kunstneren selv, bare et stort, svart hull som krever alt og ikke gir noe tilbake.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så, ja, det var to bøker jeg har lest og likt i det siste.

Siri

Lagt i Bok /
Previous Post Next Post

3 Comments

  • Caroline

    Jeg elsker disse innleggene!

    17. februar 2015 at 11:24 Reply
    • Siri

      Så bra, Caroline! Jeg liker å skrive dem også!

      18. februar 2015 at 10:44 Reply
  • ida

    Null er noe av det rareste jeg har lest. Og ja, her er det kun snakk om å ta og ta og ta, ikke snakk om å få noe tilbake. Vet ikke om jeg likte den eller ikke. På en måte ja; var godt å lese noe som ikke er så romantisert, men samtidig likte jeg den ikke så godt. Ble vel en smule provosert av både hovedperson (get a grip) og «støtteapparatet» (hvorfor lar de henne holde på sånn???).

    19. februar 2015 at 18:01 Reply
  • Leave a Reply