På bussen til og fra jobb har jeg lest Flaggermusmannen, den første boka om Harry Hole. Den er fra 1997. Harry er 32 år gammel og på oppdrag i Australia for å få en myk start på jobblivet etter en katastrofal fyllekjøringshendelse.
Allerede på første side blir en kvinnemunn uvakker av gjensnurping. Deretter går det slag i slag med gubbete beskrivelser av urbefolkning, transpersoner, øst-asiater og overvektige, kun tidvis halvbevisst fra hovedpersonens side. Mordgåten hviler på mer enn én fordomsfull trope.
En god påminnelse om at 1997 ikke bare var Spice Girls, sauekloning og 815 493 00.
I det store og det hele er boka rimelig kaotisk både i form og innhold, men det gjør også at den har fungert ganske godt som skrolleerstatning på bussen.
Jeg trodde de hadde funnet den skyldige allerede halvveis uti boka, og ble oppriktig overrasket da det selvfølgelig ikke viste seg å stemme. Det er godt mulig jeg ble blendet av giljotinen.
Første gang jeg leste Flaggermusmannen var jeg kanskje 11 år gammel. Det eneste jeg husker er en avkappet penis som propp i et sluk.
I en av få og korte dagboklogger fra år 2001 har jeg skrevet at jeg er halvveis i boka og at den mistenkte selvfølgelig ikke er morderen. Med andre ord skjønte jeg noe da jeg var elleve, som jeg ikke skjønte nå.
Yndlingssitat: «De kastet seg over hverandre som to paringsklare grevlinger.» Eller: «Berømte klovnefamilier var ikke Harrys spesialfelt.»
Antall fyllekuler: 1
Funfact: Jeg tror Jo Nesbø har funnet opp formelen for navngiving av podkastepisoder? Alle kapitlene heter sånn: «Døde fluer, tilbakebetaling og et agn» og: «En PC, damebukta og hvordan mobiltelefoner egentlig fungerer».