Spjoiiing

Jeg har en vandrende, rastløs hjerne som hopper fra det ene til det andre. Spjoiiing, spjoiiing, spjoiiing, sier den. Sånn har den alltid vært. Her sitter jeg og jobber, også bare: Spjoiiing! Nå skal det tenkes på de for lange neglene mine, på Harry Styles, på den første gangen jeg så True Blood i 2008, på den memen av en krabbe som holder en kniv, på noe teit jeg gjorde i 8. klasse, på hva som helst annet enn det jeg egentlig skal tenke på akkurat nå.

Det er ganske vanlig, tror jeg. Vi har vel så mye info vi skal prosessere, at om vi ikke blir født med hoppende hjerne, får vi det kjapt. Nå skulle jeg til å si at jeg ikke aner hvordan jeg får gjort noe som helst, men jeg vet jo veldig godt hvordan jeg får gjort ting: jeg setter timeren på en halvtime og tvinger meg selv.

Men dette handler ikke om produktivitet eller noe sånt, det kan du lese om på careergirl.com. Jeg prøver å gjøre bra ting, og det holder. Bra holder.

Dette skal handle om at jeg tror den rastløse hjernen min har smittet kroppen min. Spjoiiingheten har vokst seg utover i lemmene mine. De siste månedene har jeg hatt mark. Jeg klarer ikke sitte stille, jeg har blitt en sånn som fikler med stearinlysene på restaurant, iblant må jeg, for å føle at jeg får nok luft, puste i takt med en gif av en firkant som pakker ut seg selv til en linje. Jeg går uker i strekk uten å sove noe særlig, jeg våkner midt på natta sånn som de gjør på film: med et gisp og hamrende hjerte.

Det føles som å ha en sånn energikule fra et eller annet fantasyunivers, strålende ut fra magen. Ganske slitsomt og uforutsigbart.

Men det føles litt gøy også. Jeg har ikke kjent på så mye energi før, uavhengig av om det er en håndterlig, konstruktiv kraft eller ikke. På et vis er det deilig, det er en hard, tydelig, nesten håndfast greie. En avveksling fra det som nå i ettertid virker slurete og monotont, om enn kontrollerbart.

Jeg vet ikke hvor lenge denne helt retningsløse boosten kommer til å vare, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Til nå har det hjulpet å gjøre små, men dramatiske ting, som for eksempel å isbade. Enn så lenge føler jeg meg litt som en atombombe. Fortsettelse følger.

Siri

(Disclaimer: Det er som vanlig ingen grunn til å være bekymret for meg! Serr!)

Ok, så det er dette som er påske

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Ja, nei, her kommer det et ras av bilder fra påskeferien. Vi har vært på Rolla, det er Norges mest vannrike øy. Jeg aner ikke hva det betyr, men det har nok noe å gjøre med at Rolla er naboøya til Andørja, som er den øya i Nord-Europa med flest fjelltopper på over 1000 meter. Eller noe sånt. Ikke korriger meg på dette, jeg verken skjønner eller bryr meg om det. Det gjelder uansett å ha mest av noe, det gjør jo det.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Årest påskekonsept var selvfølgelig topptur på ski, og jeg har nok dessverre stagnert i ferdighetsutviklingen min. Opp går, som jeg har sagt tusen ganger før, helt fint. Ned er sånn her:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Heldigvis har Hallén endelig skjønt at jeg må få lov å ta av meg skiene og gå ned de bratte partiene (der det er mer enn fire prosent helning). Da unngår vi som regel grining, og jeg får sove om nettene selv om jeg vet at vi skal på tur dagen etter.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

På bildet over ser du Doktor Mord og Lektor Solstråle planlegge neste tur. Kristine og jeg foretrekker avslappa turer, mens Eirik og Hallén foretrekker mer hardcore jåssing, så det blir noen diskusjoner om rute og tempo. Heldigvis betyr det også at vi kan lese i godstolen mens de hakker rundt i en eller annen isvegg.

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Her er Kjetil og Berit, også kalt Kikkan og Bibb, som bare elsker å være ute:

Påske 2017

Påske 2017

De er omtrent like ivrige som Hallén, så der er det lite støtte å hente når det kommer til begrensninger på ekspedisjonene. Sånn ellers er de greie.

Her får jeg shreddetips av Kristine:

Påske 2017 Påske 2017

Påske 2017

Her er jeg dritsur, helt på ekte, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra det fjellet vi er på:

Påske 2017

Men så kom vi oss ned på et vis, og da ble jeg skikkelig avslappa og fornøyd:

Påske 2017

Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017 Påske 2017

Sjekk de profesjonelle påskegropene vi koste oss i! For bare et par år siden kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte i påskegrop og grille pølser, men nå har jeg jammen meg kost meg med det også. Der snakker vi personlig utvikling. Før vi veit ordet av det, elsker jeg sikkert å gå på ski også. Hehehe. Neida.

Påske 2017

Her er gjengen når jeg begynner å grine midt nedi bakken:

Påske 2017 Påske 2017

Sånn bortsett fra at vi ikke fikk én eneste fisk, vi prøvde alt, var det en helt topp påskeferie. Det var lov å drikke rødvin på badet, vi fikk helt eksotisk godt vær og klarte over halvparten av spørsmålene i Morgenbladets påskequiz.

Påske 2017 Påske 2017

(Hvis du trenger flere turdetaljer, vil jeg anbefale turbloggen.) Håper din påske har vært minst ok+!

Siri

Svar på noen spørsmål jeg har fått i det siste

Jeg lurer på om du synes det gi begynner å gi noe tilbake, at du har stått mer på ski? Jeg mener, føler du mestring? Kan du strekke henda i være og hyle JAAAAA (eller pow!) innimellom?

Tja. Jeg kommer nok aldri til å hyle jaaaaa på ski, men nå kan jeg ta på meg støvlene uten hjelp, og det må jo kalles en type mestring.

Synes du det er greit å slå nazister?

Ja, jeg synes det er ugreit å la være å slå nazister.

Kan jeg spørre deg om boktips? Bortsett fra Arv og miljø – hvilke andre av Hjorth anbefaler du?

Selvfølgelig! Selv om det tar mer enn 86 timer for meg å svare. Jeg har ikke lest alle av Hjorth, men har blant annet likt Hjulskift, Leve posthornet!, Et norsk hus og Tredje person entall.

Er det en «lettvekter» og gjerne feelgood du kan anbefale?

Altså, min go-to feelgood-serie er Discworld av Terry Pratchett, men det er humorfantasy, og det har jeg skjønt at ikke er noe alle er så begeistra for. Kanskje noen i kommentarfeltet har noen tips? Jeg vil også gjerne lese noe lett og oppløftende.

Hva er det flaueste du har lest?

Sånn hvis vi ser bort ifra ting jeg har skrevet selv, så er det nok Fifty Shades, selv om det er et forutsigbart svar. Makan til flaut ræl. Helt ærlig syntes jeg Min kamp var litt flaut, men det var mer på grunn Prosjektet, liksom. Når det er sagt, så er jeg egentlig litt glad i flaue ting, da. Har du noe flaut å anbefale?

Kan du velge en bok utelukkende basert på omslaget? Hva er det fineste omslaget du husker?

Nei, det tror jeg ikke jeg kan, men et fint omslag gjør det mer sannsynlig at jeg plukker den opp og leser bakpå. Litt som en fisk som ser noe digg agn. Det fineste omslaget jeg husker, er kanskje Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos av Gine Cornelia Pedersen. Det er i glins!

Har du lest Trilogien om gutten? Det ryktes om at den er så bra…

Niks. Har ikke lest.

Har du noe krim å anbefale – nå som det nærmer seg påske og all ting!

Stallo! Agatha Christie! Robert Galbraith! Gillian Flynn!

Hva synes du om chiafrø?

Ingenting, egentlig. Spiser det i yoghurten eller i frokostblandinga iblant. Det smaker frø.

Er du og Hallén gift?

Nei, men vi har akkurat fått oss en felles Instagram-konto med bare turbilder. Den heter @slappavlittda.

Personlig synes jeg en sånn konto er vel så forpliktende som giftemål, nå ser det jo jævlig dumt ut når vi gjør det slutt.

Hvor lenge har dere vært sammen?

11 år. (Jeg vet.)

Hva synes han om at du skriver om han på bloggen?

Han har ikke så mye valg, men han får som regel lese det som står om ham før jeg publiserer det. Man kan sikkert drøfte sånt både i bredden og høyden, men det koker vel ned til at han vet at jeg liker å blogge, og at han stoler på at jeg veit hva jeg driver med. Litt som når han går på fjellet og jeg bekymrer meg for at han skal bli tatt av ras. Interessant at det i begge disse tilfellene er ham eventuelle konsekvenser går utover, da.

Hvorfor hater du barn?

Hater dem ikke, bare liker at jeg kan gå hjem uten dem. Mer om det her.

Hvordan går det med løpinga di?

Nå har jeg trent i halvannen uke (altså, ikke i halvannen uke i strekk, da) uten å drukne i snørr, så det går bedre enn på lenge.

Skal du løpe noen løp i år?

Ja! Det er bare det at det fortsatt er vinter her i Harstad, pluss det med snørret, så jeg har ikke helt fått ut påmeldingsfingeren ennå.

Siri

Påskeegg småskeegg

Her er det som skjedde:

Moren til Hallén er kjempegrei. Så grei at hun ikke bryr seg om at jeg er en slask, så grei at hun alltid har Pepsi Max når jeg kommer på besøk, så grei at hun sender påskeegg i posten til Harstad.

Påskeegget kom i dag, jeg så det stikke opp av postkassa da jeg var på vei ut på løpetur.

«Gi meg litt godteri», sa jeg da jeg kom inn.
«Vi har ikke noe godteri», sa Hallén.
«Jo, vi fikk jo påskeegg fra fru Hallén i dag», sa jeg.
«Ja, men det er jo ikke påske ennå», sa han.

Og så fulgte en lang diskusjon om hvorvidt det er lov å spise godteri fra påskeegg før påske.

Hans poeng: påskeegg spiser man bare i påsken, ellers kan man plutselig spise påskeegg når som helst, og da mister påskeegget hele sin sjarm.

Mitt poeng: vi har ikke godteri i huset, gi meg godteri, vi kan fylle på påskeegget seinere.

Det ble såpass opphetet stemning at Hallén tok med seg påskeegget på badet mens han dusja, for at jeg ikke skulle smugspise av det. Se, der ligger det, fortsatt postinnpakket:

Så foreslo Hallén at vi kunne avgjøre det hele ved å sende melding til Kristine og høre hva hun synes. Kristine er lege, men ganske ok likevel. Til vanlig ville jeg syntes det var en dårlig idé, for Hallén og Kristine er enige om veldig mange ting, for eksempel at alle skal ha likt bestikk når man spiser og at barn er bra. Siden det handlet om godteri, var jeg likevel rimelig sikker på at hun ville dømme i min favør.

Men nei. Hun sa også at jeg måtte vente til påske. Jeg klikka fullstending og rørte voldsomt i pannekakerøra.

Jeg vet ikke når påsken begynner, engang. Er det på fredag, er det når den første påskekrimmen går på NRK, er det på palmeviftingsdagen, har det noe med et lam eller slakting av førstefødte sønner å gjøre?

I mitt barndomshjem fikk vi ikke ett stort påskeegg. Brødrene min og jeg hadde hvert vårt lille påskeegg, og de lå på stuebordet hele påska. Inni hvert egg lå det en liten, fluffy kylling, som hver morgen og kveld tryllet fram noen godteribiter. Sånn er det fortsatt, om jeg er hjemme i påsken. Mamma sier at det er sånn fordi vi hadde spist opp alt godteriet med én gang, om vi fikk sjansen.

Men nå er jeg ikke hjemme hos mamma, jeg er voksen og i mitt eget hjem og min egen livspartner nekter meg å spise mitt eget godteri.

Jeg ble driiiitsur og sa: «Du bare elsker regler! Du elsker regler så mye at du finner på regler når det ikke er noe regler! Hva er det som har skjedd i livet ditt, for at du skal være så opptatt av å legge begrensninger på tilværelsen din? Hæ?»

Jeg ble så sur at jeg gikk til byen, kjøpte det største påskeegget jeg fant, fylte det med godteri, gikk hjem, la meg på sofaen og spiste av egget mens jeg holdt blikkontakt med Hallén.

Dessuten kjøpte jeg M&Ms med peanøtt, og det er Halléns store svakhet. Så nå har begge to spist av påskeegget før påsken har begynt.

Hilsen Siri,
tverr

En liten utflukt til Narvik

Skilt i Narvik

I går var vi på familieutflukt til Narvik. Livspartneren min skulle gå på ski, og siden jeg strengt tatt er et helt udugelig støtteapparat, fikk jeg lov å gå på krigsmuseum så lenge.

Narvik

Så mens han holdt på her:

Narvikfjellet

Holdt jeg på her:

krigsmuseet i narvik

Vi trenger jo ikke ta en gjennomgang av Slaget om Narvik akkurat her og nå, men om du skulle trenge det, så kan jeg anbefale Narviksenteret på det sterkeste. Det var torpedoer man kunne ta på (obs! Ikke lov å sitte på!), det var en sånn digital modell der man kunne se skipene komme innover fjorden og hvordan slaget bredte seg utover fjellene rundt, det var masse uniformer og våpen og vitnesbyrd.

Jeg klarer aldri å ta de delene av sånne utstillinger som skal være tankevekkende på alvor, men det er mitt problem. Finnes det vinnere i krig? Hvilket ansvar har vitenskapen for mulighetene den gir? Unnskyld meg, men hvis jeg begynner å tenke på det, så er jeg lei meg i tre måneder, hvor er monteret med reinsdyrbrigaden?

På et tidspunkt så jeg på en stridskanon, og klarte ikke la være å si wow! litt sånn halvhøyt (den kunne skyte 2 200 meter), og da var det en gammel mann som kom bort og sa: «Wow, ja. Ja, det kan du si.» Det er vel ingen hemmelighet at jeg iblant støter på problemer når jeg prøver å omgås middelaldrende menn, men gamle menn, derimot! Han trodde jeg hadde kommet helt fra Oslo for å lære om da britene skøyt på husene i Bjerkvik, og det lot jeg ham fortsette å tro.

Hut deg inn

Biblioteket i Narvik

Så gikk jeg på biblioteket (kjempefint), før jeg ordna meg til å kafeen. Etter en bolle og femti sider i De urolige, gikk jeg på shopping. Shoppet en halvliter Pepsi Max (19 kroner) og et nytt deksel til telefonen min, fordi det gamle har blitt ødelagt (29 kroner). Satt litt på en benk og vurderte å prøve shopping på ekte, men klarte ikke mønstre noen form for motivasjon. Gikk for å ta et bilde av den speilpyramiden isteden, og da jeg kom rundt et hjørne ved utsiktspunktet, skremte jeg to fjortiser som sto og klinte. Eller hooka, da, som det heter nå. Jeg bare: Hei, sorry, jeg skal bare ta et bilde. De bare: Hei. Og så sto de pent og ventet til jeg var ferdig.

Hallén ringte og sa han var ferdig på skirennet, og at vi kunne dra hjem til Harstad. Han hadde blitt nummer tre og var godt fornøyd med utprøvingen av utstyret (?).

burgerking

Alle var enige om osv.

Siri

Ikke vææær så dramatisk

Her er et bilde livspartneren min tok på en av skiturene sine i helga:

fjell i tåka da

Og her er et av de andre bildene han tok, men da syntes jeg det var nok, så jeg gjorde det om til Mordor:

mordor

Jeg vil si en ting, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg prøver å si. Før jeg sier det, så vil jeg også understreke at jeg har det fint, så du trenger ikke bekymre deg for meg. Det jeg vil si, er noe sånt som det her:

Det er lov å ta seg god tid når man trenger det. Man må ikke alltid rive av plasteret i én kjapp bevegelse, man kan for eksempel legge det i bløt eller bare pirke litt på det hver morgen til det faller av av seg selv.

Siri

 

(Til alle legene jeg vet leser dette: Det med plasteret er en metafor. Google it.)

Flytta litt

Sjekk den nye frokostplassen min!

Vi har flytta enda lenger nordover. Denne gangen var det bare 1,9 kilometer, da. Forrige gang var det 150 mil.

Vi har fått skikkelig sjøutsikt. Faktisk ser vi rett ned på Selsbanes segl, Harstads mest omdiskuterte fontene. Nå skal det egentlig ikke så mye til å være Harstads mest omdiskuterte fontene, jeg kommer ikke på én annen fontene i Harstad, men så er det også den eneste fontenen jeg veit om som har blitt påkjørt av en sånn rask, oppblåsbar båt full av britiske turister.

Funfact: På en quizkveld i høst, var et av spørsmålene: «Hvilket nytt landemerke åpner til helga?» og da var svaret, nettopp, fontenen Selsbanes segl. Vi svarte Kanebogen kjøpesenter. Det var det eneste landemerket vi visste om i Harstad.

Vi har altså flyttet. Fra verdens minst instagramvennlige leilighet, til verdens mest instragramvennlige leilighet. Til leilighet med oppvaskmaskin, muggfritt bad og gjesterom. Til leilighet med balkong og denne utsikten:

Oppvaskmaskin, ass. Der snakker vi prima oppfinnelse.

Kanskje det er at sola endelig har slått seg løs på mest generøse vis, kanskje det er at vi har fått litt større og lysere plass, kanskje det er varmekablene på badet eller at jeg løper jevnlig, uansett føles livet noen hakk lettere nå enn for noen uker siden.

Vi skal bo i denne leiligheten i et halvt år, så kommer hun som egentlig bor her hjem igjen. Da veit jeg ikke hva som skjer. Det er greit.

Siri

BRB

Må kule blogginga litt i en uke eller to. Ikke vær bekymret, det er bare skjermleihet. Er på Instagram, Strava og kanskje Twitter’n så lenge, og det er bare å rope til meg der om du vil si meg noe. Eller la være, det er også helt ok. En slags bokklubb går som vanlig i facebookgruppa.

Straks tilbake!
Siri

Ting jeg prøver å la være å si til legene det forventes at jeg skal sosialisere med:

  • Gjort noen livsfarlige feil i det siste?
  • Reddet noen bra liv i dag?
  • Når begynner egentlig den selvmordsstatistikken til leger å slå inn?
  • Så hvem er Michael Swango-en i gjengen deres, egentlig?
  • Hvilken seriemorderlege er din favoritt?
  • Ville du helst laget nasjonal skandale ved å ligge med en pasient (pasienten er myndig, men maktmisbruket er tydelig for alle bortsett fra utvalgte kommentatorer i Dagbladet), eller spist en pasient uten at noen fikk vite om det (du kan ha liket i fryseren og spise litt om gangen)?
  • Kan jeg få noen bra piller? Ja, hehe… Nei, men, seriøst.
  • Hvorfor må du alltid ha så mye øyenkontakt når du prater, og hvorfor må du stå så nærme mens du gjør det?
  • Spist noe bra rugsprø med avokado i det siste?
  • Hele gruppedynamikken deres går ut på å gjøre narr av andre for småfeil de har gjort, kanskje dere burde gjøre noe med det?
  • Alle dere er mer nørd enn meg, og det er ganske sjukt.
  • Nei, jeg mener ikke sjukt på ordentlig, det er en talemåte.
  • Hvis jeg hører noe mer dritt om sykepleiere, setter jeg ut et rykte om at dere koser dere med Children of the Flames i legebokklubben deres.
  • Hvorfor er dere så glade i å gå på tur?
  • Kan dere skaffe dere noen bedre hashtags?
  • Hvor ofte håper du at pasienter skal dø, så du blir kvitt problemet?
  • Er det sant at alle leger er rusmisbrukere?
  • Det hadde vært digg hvis én av dere kunne hatt en litt utradisjonell livsstil.
  • Kunne du fått et lik til å forsvinne i sykehussystemet?
  • Smaker maten godt når det er et legemiddelselskap som betaler?
  • Nei, jeg vil ikke at du skal se på kneet mitt! Jeg fortalte om den tryninga som en morsom historie, ikke som en innledning på en konsultasjon.
  • Hvor ofte har du lyst til å be folk om å bare skjerpe seg?
  • Hele den greia med å rette på vanlige folk som bruker medisinske ord og uttrykk litt feil, er det noe dere har tenkt å fortsette med, eller tror dere at det kommer til å gi seg etter hvert?
  • Har du mer eller mindre eksistensiell angst når du har fingrene oppi et gammelt rumpehull, enn ellers?
  • Jo, takk for at du fyllediagnostiserte meg med depresjon etter å ha lest bloggen min en gang i 2015. Det var ikke ubehagelig.
  • I hvilken modul på legeskolen lærer dere å gjenta det siste folk sier til dere, for å understreke at dere hører etter? Kan dere slutte med det?
  • Kan dere også slutte med å si fornavnet til den dere snakker med hele tiden? Det gir litt psychovibber.
  • Skal jeg lære deg touch-metoden?
  • Ikke se på Hallén på den sultne måten der, jeg er ikke ferdig med ham ennå.
  • Helt ærlig, hvor mange av kollegene dine tror du er litt eller veldig syke i hodet?
  • Skrevet noen kronikker om noe som er langt utenfor ditt fagfelt i det siste?
  • Halvparten av dere burde vært sykepleiere.

(Til Kristine: Denne lista handler ikke om deg.)

Siri

En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri

Hei, min kjære, kjære leser

Jeg håper du får en god avslutning på 2016. Om ikke, håper jeg du husker at et år er den tiden det tar jorda å runde sola, ikke noe annet. Årstidene avhenger av jordas stilling i banen sin, det gjør ikke du. Planetbaner er for planeter, ikke mennesker.

Når du i 11-tiden på søndag våkner halvveis i en sofa, halvveis på gulvet, med glitter i øyekroken og litt spy på kjolekanten, kommer det ikke til å ha skjedd noe magisk i løpet av de timene du har slumra. Det finnes ingen magi her, i overgangen til et nytt år. Derimot finnes det kanskje pusterom, noen timer der alt er stille.

Jeg skal ikke si at alt kommer til å bli bra i 2017, men jeg skal si dette: Om et år kommer minst halvparten av problemene dine til å være helt andre problemer enn i dag. I mellomtiden kommer det til å knitre i snøkrystallene og firkløverne når du trår på dem, og akkurat nå har noen begynt å skrive en sang du kommer til å spille hver eneste dag fra du hører den første gang.

I 2017 håper jeg du får være i fred når du trenger det mest, og at du minst én gang får føle en overraskende connection med et annet menneske. Jeg vet ikke om man kan forvente mer, egentlig.

Tusen takk for i år, vi snakkes.

Siri