Ikke vææær så dramatisk

Her er et bilde livspartneren min tok på en av skiturene sine i helga:

fjell i tåka da

Og her er et av de andre bildene han tok, men da syntes jeg det var nok, så jeg gjorde det om til Mordor:

mordor

Jeg vil si en ting, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, for jeg vet egentlig ikke helt hva det er jeg prøver å si. Før jeg sier det, så vil jeg også understreke at jeg har det fint, så du trenger ikke bekymre deg for meg. Det jeg vil si, er noe sånt som det her:

Det er lov å ta seg god tid når man trenger det. Man må ikke alltid rive av plasteret i én kjapp bevegelse, man kan for eksempel legge det i bløt eller bare pirke litt på det hver morgen til det faller av av seg selv.

Siri

 

(Til alle legene jeg vet leser dette: Det med plasteret er en metafor. Google it.)

Flytta litt

Sjekk den nye frokostplassen min!

Vi har flytta enda lenger nordover. Denne gangen var det bare 1,9 kilometer, da. Forrige gang var det 150 mil.

Vi har fått skikkelig sjøutsikt. Faktisk ser vi rett ned på Selsbanes segl, Harstads mest omdiskuterte fontene. Nå skal det egentlig ikke så mye til å være Harstads mest omdiskuterte fontene, jeg kommer ikke på én annen fontene i Harstad, men så er det også den eneste fontenen jeg veit om som har blitt påkjørt av en sånn rask, oppblåsbar båt full av britiske turister.

Funfact: På en quizkveld i høst, var et av spørsmålene: «Hvilket nytt landemerke åpner til helga?» og da var svaret, nettopp, fontenen Selsbanes segl. Vi svarte Kanebogen kjøpesenter. Det var det eneste landemerket vi visste om i Harstad.

Vi har altså flyttet. Fra verdens minst instagramvennlige leilighet, til verdens mest instragramvennlige leilighet. Til leilighet med oppvaskmaskin, muggfritt bad og gjesterom. Til leilighet med balkong og denne utsikten:

Oppvaskmaskin, ass. Der snakker vi prima oppfinnelse.

Kanskje det er at sola endelig har slått seg løs på mest generøse vis, kanskje det er at vi har fått litt større og lysere plass, kanskje det er varmekablene på badet eller at jeg løper jevnlig, uansett føles livet noen hakk lettere nå enn for noen uker siden.

Vi skal bo i denne leiligheten i et halvt år, så kommer hun som egentlig bor her hjem igjen. Da veit jeg ikke hva som skjer. Det er greit.

Siri

BRB

Må kule blogginga litt i en uke eller to. Ikke vær bekymret, det er bare skjermleihet. Er på Instagram, Strava og kanskje Twitter’n så lenge, og det er bare å rope til meg der om du vil si meg noe. Eller la være, det er også helt ok. En slags bokklubb går som vanlig i facebookgruppa.

Straks tilbake!
Siri

Ting jeg prøver å la være å si til legene det forventes at jeg skal sosialisere med:

  • Gjort noen livsfarlige feil i det siste?
  • Reddet noen bra liv i dag?
  • Når begynner egentlig den selvmordsstatistikken til leger å slå inn?
  • Så hvem er Michael Swango-en i gjengen deres, egentlig?
  • Hvilken seriemorderlege er din favoritt?
  • Ville du helst laget nasjonal skandale ved å ligge med en pasient (pasienten er myndig, men maktmisbruket er tydelig for alle bortsett fra utvalgte kommentatorer i Dagbladet), eller spist en pasient uten at noen fikk vite om det (du kan ha liket i fryseren og spise litt om gangen)?
  • Kan jeg få noen bra piller? Ja, hehe… Nei, men, seriøst.
  • Hvorfor må du alltid ha så mye øyenkontakt når du prater, og hvorfor må du stå så nærme mens du gjør det?
  • Spist noe bra rugsprø med avokado i det siste?
  • Hele gruppedynamikken deres går ut på å gjøre narr av andre for småfeil de har gjort, kanskje dere burde gjøre noe med det?
  • Alle dere er mer nørd enn meg, og det er ganske sjukt.
  • Nei, jeg mener ikke sjukt på ordentlig, det er en talemåte.
  • Hvis jeg hører noe mer dritt om sykepleiere, setter jeg ut et rykte om at dere koser dere med Children of the Flames i legebokklubben deres.
  • Hvorfor er dere så glade i å gå på tur?
  • Kan dere skaffe dere noen bedre hashtags?
  • Hvor ofte håper du at pasienter skal dø, så du blir kvitt problemet?
  • Er det sant at alle leger er rusmisbrukere?
  • Det hadde vært digg hvis én av dere kunne hatt en litt utradisjonell livsstil.
  • Kunne du fått et lik til å forsvinne i sykehussystemet?
  • Smaker maten godt når det er et legemiddelselskap som betaler?
  • Nei, jeg vil ikke at du skal se på kneet mitt! Jeg fortalte om den tryninga som en morsom historie, ikke som en innledning på en konsultasjon.
  • Hvor ofte har du lyst til å be folk om å bare skjerpe seg?
  • Hele den greia med å rette på vanlige folk som bruker medisinske ord og uttrykk litt feil, er det noe dere har tenkt å fortsette med, eller tror dere at det kommer til å gi seg etter hvert?
  • Har du mer eller mindre eksistensiell angst når du har fingrene oppi et gammelt rumpehull, enn ellers?
  • Jo, takk for at du fyllediagnostiserte meg med depresjon etter å ha lest bloggen min en gang i 2015. Det var ikke ubehagelig.
  • I hvilken modul på legeskolen lærer dere å gjenta det siste folk sier til dere, for å understreke at dere hører etter? Kan dere slutte med det?
  • Kan dere også slutte med å si fornavnet til den dere snakker med hele tiden? Det gir litt psychovibber.
  • Skal jeg lære deg touch-metoden?
  • Ikke se på Hallén på den sultne måten der, jeg er ikke ferdig med ham ennå.
  • Helt ærlig, hvor mange av kollegene dine tror du er litt eller veldig syke i hodet?
  • Skrevet noen kronikker om noe som er langt utenfor ditt fagfelt i det siste?
  • Halvparten av dere burde vært sykepleiere.

(Til Kristine: Denne lista handler ikke om deg.)

Siri

En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri

Hei, min kjære, kjære leser

Jeg håper du får en god avslutning på 2016. Om ikke, håper jeg du husker at et år er den tiden det tar jorda å runde sola, ikke noe annet. Årstidene avhenger av jordas stilling i banen sin, det gjør ikke du. Planetbaner er for planeter, ikke mennesker.

Når du i 11-tiden på søndag våkner halvveis i en sofa, halvveis på gulvet, med glitter i øyekroken og litt spy på kjolekanten, kommer det ikke til å ha skjedd noe magisk i løpet av de timene du har slumra. Det finnes ingen magi her, i overgangen til et nytt år. Derimot finnes det kanskje pusterom, noen timer der alt er stille.

Jeg skal ikke si at alt kommer til å bli bra i 2017, men jeg skal si dette: Om et år kommer minst halvparten av problemene dine til å være helt andre problemer enn i dag. I mellomtiden kommer det til å knitre i snøkrystallene og firkløverne når du trår på dem, og akkurat nå har noen begynt å skrive en sang du kommer til å spille hver eneste dag fra du hører den første gang.

I 2017 håper jeg du får være i fred når du trenger det mest, og at du minst én gang får føle en overraskende connection med et annet menneske. Jeg vet ikke om man kan forvente mer, egentlig.

Tusen takk for i år, vi snakkes.

Siri

Lærdom etter et år med blogging hver dag

Ok, så er det to dager igjen av 2016, men assa. Dette er den 364. dagen jeg poster et innlegg på denne bloggen. Med mindre jeg dør i morgen, kommer det innlegg både da og på lørdag.

Sånn så jeg ut for et år siden:

Før jeg begynner på lista over hva jeg har lært av dette blogge-hver-dag-prosjektet, vil jeg si to ting. Den første er at jeg verken tror det er optimalt eller nødvendig å blogge hver dag, nesten uansett hva eller hvem du blogger for. Om man først har havna på bloggekjøret, tror jeg det er viktigere å blogge bra enn mye. For deg selv som blogger, først og fremst, da. Om du er ute etter mye trafikk, kan helt sikkert høy bloggfrekvens hjelpe til, selv om jeg ikke tror det er avgjørende.

Når det er sagt, så tror jeg at om noen lever av å blogge, altså om de tjener nok penger til å ikke gjøre noe annet, så skal det gå an å blogge ganske bra hver eneste dag. Iallfall nesten hver dag. Så kan man jo spørre hva jeg legger i begrepet «bra blogging», og det er jeg jammen ikke sikker på selv. Uansett synes jeg altså ikke at man bør eller må blogge hver dag.

For det andre er jeg helt sikker på hva suksessfaktoren i blogge-hver-dag-prosjektet har vært, og det er at jeg la lista så lavt. Dette skrev jeg nyttåraften 2016:

(…) nyttårsforsettet mitt er å blogge hver dag i 2016. All juksing er tillatt. Det er lov å forhåndsskrive og legge til planlagt publisering og bare poste et bilde eller en setning. Det er til og med lov å få noen andre til å blogge her. Men jeg poste. Hver dag.

Det er en lav list, folkens. Hva med innlegget fra 17. desember, for eksempel. Det som rett og slett bare var: “ja hei”. Seks tegn, ikke noe bilde. Ganske snaut. Mer et slags livstegn enn et blogginnlegg.

Uansett. Her er noen av tingene jeg har lært av et år med daglig bloggings:

♦ Jeg har blitt mer effektiv i blogginga, fordi jeg veit at det ikke er noe alternativ å utsette det til i morgen eller neste uke eller måned. Det betyr at jeg rett og slett ikke kan la være å sette meg ned med bloggen, jeg kan ikke gnure på et bilde- eller ordvalg, og jeg kan ikke la være å poste fordi jeg ikke synes det ble bra nok. Nå har denne bloggen alltid vært et slags førsteutkast, jeg har alltid pleid å skrive og publisere innlegg i samme session, men dette året har jeg virkelig måttet effektivisere både bildetaking, skriving og (iblant) filming.

♦ Dermed har jeg lært meg å bare la ting være som de er. Om et innlegg er bra nok etter 45 minutter, men kunne blitt perfekt etter tre timer, så er det som regel ikke verdt det å gnikke på detaljer de siste timene der.

♦ For å få til den effektive blogginga, gjelder det å midlertidig slå av sin indre kritiker. Min indre kritiker er veldig sånn: «Dette her kan du jo like gjerne skrive i dagboka di, hva er egentlig poenget med å legge det ut på internett? Dessuten er det dårlig skrevet og kjedelig.» Så da gjelder det å slå av den delen av seg selv, og heller satse på den som sier sånn: «Lol! Her har vi ingen kontroll! Pøs på med fjas, ingen bryr seg! Vi får bare se åssen det blir!» Og så er det bare å publisere. Slipper iblant til kritikeren litt mot slutten igjen.

♦ Man har som regel tid til å blogge hver dag. De dagene man ikke har tid eller mulighet, vet man som regel om på forhånd. Da gjelder det å forhåndslage innlegg. Når målet er å poste hver dag, så er det lov å forhåndsinnstille et screenshot av Lars og ørnen hans. Det går også an å ha et kriseinnlegg som automatisk publiseres hvis man ikke har postet noe når klokka er 23:59. Bare et protip.

♦ Bra blogging handler om andre ting enn blogging. Det betyr at den tiden du sparer på å ikke perfeksjonere alt du legger ut, kan brukes på, nettopp, andre ting. Altså er det ikke bare bra for deg personlig, men også for blogginga di, om du klarer å ikke tenke så mye på det.

♦ Av sju innlegg i uka, er det kanskje i gjennomsnitt ett jeg liker og er litt stolt av i ettertid. Nå høres det jo ikke akkurat ut som det er verdt det å blogge hver dag, men på den andre siden, så ligger det nå 52 ok innlegg på denne bloggen. Det hadde det ikke gjort om jeg hadde fortsatt med sporadisk blogging.

♦ Jeg har blitt mye mer komfortabel med hele bloggegreia. Synes fortsatt det er flaut når folk spør om bloggen i sosiale sammenhenger, men har øvd meg på å svare avslappet og ærlig om det. (Jeg har alltid snakket om bloggen med folk jeg kjenner godt, assa, det handler ikke så mye om å holde noe hemmelig, som om at jeg synes hele greia fortsatt er litt flaut.) Jada, jeg har ved et par anledninger sagt «kan vi snakke om noe annet», men feiling er en del av læringsprosessen, veit du.

♦ Det viser seg at det ikke går an å bruke opp de gode bloggideene. Å være tvunget til å blogge hver dag, er tvert imot en god måte å lage flere gode bloggideer på. Skulle nesten tro blogging var noe man ble bedre på om man øvde. Hvem hadde trodd det.

♦ Alt trenger ikke være morsomt. Faktisk er det bra å øve på å være litt alvorlig iblant. Det går an å være alvorlig og uhøytidelig samtidig.

♦ Det er deiligst å få unnagjort blogginga på morgenen. Det er enda deiligere når jeg har klart å være en dag eller to på forskudd (har skjedd kanskje sju ganger i løpet av hele året, eeeeh). Veit ikke om det blir bedre blogging av det, men det er definitivt mer avslappende.

♦ Det er noen ting i livet mitt jeg aldri kommer til å blogge om, og det er helt greit. Samtidig er det mange tid som noen kanskje ikke synes jeg burde blogge om, som jeg ikke har noen problemer med å brette ut på internett.

♦ Dårlig internett er irriterende.

♦ Det gjelder å sette av tid som bare skal brukes på å svare på kommentarer eller sånne ting. Da blir det bedre svar fra meg, og jeg trenger ikke gå og føle at jeg hele tiden må svare så fort som mulig, og alt blir mindre stress. Dessuten er det veldig hyggelig, og jeg kan kose meg fullt ut med alt det morsomme og bra dere skriver.

♦ Det har blitt en vane. Alt kan bli en vane, tydeligvis.

♦ Det var litt lettere enn jeg hadde trodd.

Siri

Cuba

x

x

Vi var på Cuba i midten av desember, og her kommer oppsummeringa! Har brainstorma noen praktiske tips lengst ned i posten, hvis det er det du er ute etter.

x

Havanna var vårt første stopp på Cuba. Vi ruslet langs sjøpromenaden Malécon, orienterte oss i gamlebyen og så på noen av de største attraksjonene. Det var varmt, omtrent 30 grader og steikende sol. Jeg fikk meg en piña colada laget fra en fersk ananas, servert i ananasen, og laget en regel om at jeg måtte få minst én drink om dagen. Hallén var varm, men fornøyd.

x

x

x

Havanna er et av de stedene som ser ut akkurat som på postkortene. Jepp, mange av bilene er fortsatt gamle. Vi bodde på et tak i gangavstand (for sprekinger) fra det meste av interesse for turister med begrensa tid, og brukte for det meste beina som framkomstmiddel. På bildet under ser du rommet vårt, det er soveromsvinduet du ser på den grønne veggen bak meg. Det var kult.

x

x

Cubas historie er både interessant og grusom, med alt fra slavehandel til diktatur og voldelig revolusjon. Det er med andre ord nok av sights og museer man kan bruke tid på. Sånn bortsett fra generell sightseeing, som var veldig gøy, var nok revolusjonsmuseet et høydepunkt for denne nerden.

xx

Solkrempause:

x

En kveld gikk vi til Plaza de la Revolución, der mer enn én million cubanere ved flere anledninger har vært samlet for både det ene og det andre. Akkurat nå var det nok litt preget av at det bare var dager siden Fidel Castro døde, med ganske mye vakthold og sånt. Uansett et mektig sted, med Martí-statuen og de store ansiktene til Che Guevara og Cienfuegos.

Etter noen dager dro vi til Trinidad, en mindre by sånn ca midt på øya. Trinidad er kjent for sin kolonialistiske stil (heter det det på norsk?), og sentrum ser omtrent ut som det gjorde på 1700-tallet, da sukkerplantasjene og slavedriften i områdene rundt var på høyden.

x

x

x

x

Naturen rundt Trinidad er frodig og digg, og det er muligheter for både sykling, ridning og gåing. Hele den hestegreia var rimelig overraskende for meg, men det var veldig gøy, og jeg vil anbefale den turen til vannhullet på det sterkeste.

Jeg fikk gått på museum i Trinidad også, heldigvis. I tillegg dro vi på en sightseeingtogtur innover i Valle de los Ingenios, der de store sukkerplantasjene er.

x

x

x

Der kan man for eksempel gå opp i Iznaga-tårnet, som ble bygget som maktsymbol og slavekontrolltårn. Min høydeskrekk er ikke verre enn at jeg turte å gå opp til toppen, men jeg måtte gå ned igjen med en gang. Fin utsikt over den flotte dalen. Overveldende om man tenker på hva som har foregått der. Det synes jeg absolutt man skal la seg overvelde av.

x

x

Togvognene er åpne, og man kan gå av og på som man vil. Gøy med alle dyrene som gresser. Innerst på ruta kommer man til en gammel sukkerfabrikk. Ganske kult.

x

Og så dro vi på stranda, selvfølgelig.

x

Playa Ancón er turiststranda. Den ligger omtrent en mil utenfor Trinidad, og det koster et par CUC å bli kjørt ut dit i en sjarmerende skranglekasse. Jeg er egentlig ganske glad i å gjøre de vanlige turisttingene, gitt at det ikke er for mye folk, for da føler jeg ikke at jeg plager lokalbefolkningen mer enn nødvendig.

På Playa Ancón er det kjempegod plass, og varme livspartnere finner lett skygge uten å måtte ligge oppå noen andre. Vannet var varmt, sanda var fin, jeg hadde det rett og slett jævlig bra der jeg lå med boka mi og en TuKola, en kokosnøtt eller piña colada.

x

x

Etter noen dager i Trinidad, dro vi tilbake til Havanna.

x

x

x

Og så dro vi tilbake til jul.

x

Praktiske Cuba-tips:

  • Du må ha visum. Det får du ved å sende inn et skjema og betale noen hundringser til den cubanske ambassaden. Pass på immigrasjonskvitteringa de putter i passet ditt på flyplassen, de vil gjerne ha den når du skal reise ut igjen.
  • Vi bodde på Airbnb, det var fint. Var også bra å få tips av vertene til aktiviteter, ting å se og spise.
  • Det er parallellvaluta på Cuba. Turistene bruker CUC og innbyggerne bruker CUP. Du kan ta ut CUC på flyplassen og i (litt sjeldne) minibanker i byene. 1 CUC er verdt litt mer enn 1 amerikansk dollar.
  • Det er innmari lurt å kunne litt spansk. Veldig, veldig lurt, faktisk. Heldigvis kommer man langt med litt.
  • Internettilgangen er ganske begrensa (du må finne en spot og kjøpe tilgang), så det er veldig lurt med en guidebok du kan bære rundt med deg. Vi brukte Eyewitness Travel, den var fin.
  • Taxi funker bra på både korte og lange strekninger. Vi delte bil med to andre turister mellom Havanna og Trinidad, og det gikk tre timer fortere enn bussen og kostet det samme.
  • Det er mange og lange køer, så det er bare å smøre seg med tålmodighet og solkrem. Kø til minibanken, kø til billettlukene, kø til immigrasjonskontrollen. Vi ventet på bagasjen vår i tre timer på flyplassen.
  • Man drar ikke til Cuba på grunn av maten, men det er innmari mye bra frukt og grønnsaker. De beste måltidene spiste vi hjemme hos de vi bodde hos. Potetstrimlene var generelt bra. Man må ofte bestille saus ved siden av måltidet (obs!).
  • Ta med alt du trenger av tannkrem og solkrem og sånt. Kan være klønete å få tak i.
  • Det forventes at du tipser 10 %. Om du betaler cash der du bor, er de nøye på at summen skal være nøyaktig. Så om du vil tipse der, er det bedre å kjøpe sigarer eller ekstra måltider eller noe sånt, om de tilbyr det.
  • VIKTIG: det er dårlig godteriutvalg på Cuba.

Siri

liker du katter

Tror vi får gjøre julekalenderen til en historie i flere deler isteden. Det var litt vanskeligere å skrive havfruesex enn jeg trodde, men bare vent. Det kommer. Alle kommer.

S