Meny Lukk

Category: Løping (page 1 of 11)

En trimupdate: hviling gir dessverre god tid til å tenke seg om

Motbakkeløping i Sollia

Bonjour, bloggen!

Jeg lovet jo at jeg skulle dokumentere Slutty 90-prosjektet ordentlig, så det er vel bare å komme i gang med det. Både prosjektet og dokumenteringen, altså. (Slutty 90-prosjektet handler om å komme meg under 90 minutter på halvmaraton. Lykke til, si.)

Den siste uka har egentlig utelukkende handlet om å komme meg på plussida etter Tromsø Skyrace. Løpet var på lørdag for en drøy uke siden, og på fredag trodde jeg beina var klare for en liten joggings. Det var de ikke. Lårene klarte seg helt fint de 20 første minuttene av joggeturen, og så sa de tydelig ifra at det bare var å rusle rolig  hjemover. I helga har jeg derfor bare slappet av, vært på Godisfabriken og sett på VM.

Men! Når man ikke løper, har man jo ekstra god tid til å tenke på løping, så jeg har funnet fram min gamle venn Jack Daniels. Ikke til å forveksle med Jack Daniel’s, så det er sagt. Jo, takk, bare si fra om du trenger et lite stand-up-show. Uansett, så finnes det helt sikkert mange bøker om løping, men den her er godt tilrettelagt for folk som egentlig ikke synes det er noe gøy å lese om løping. Som bare vil ha tusen tips og ikke noe fjas.

Daniels' Running Formula

Nå kommer ikke jeg til å følge noen plan fra denne boka på en stund (kanskje aldri), til det er jeg altfor glad i å gjøre andre ting enn å løpe flatt på asfalt og bane, men det er jo veldig greit å ha en slags stum trener (en stumtrener! hahahahaaahah aa hhaa ahahah herregud, stopp meg) som egentlig ikke bryr seg så mye, men som jeg kan snakke litt med når jeg trenger det.

Ok. Om noen (for eksempel jeg) skal løpe halvmaraton på under 90 minutter, må de ha en gjennomsnittsfart på drøyt 4:15 min/km. Omg. 4:15. Haha. Det er bare litt treigere enn jeg løp de tre kilometerne rundt Sognsvann på tidligere i sommer. Lol og fml!

Konkurranseinstinktet mitt veldig innoverrettet, så istedenfor å bli helt motløs av å skulle løpe halvmaraton i tilnærmet samme fart som jeg løper 3000 meter på nå (ok, overdrivelse), så blir jeg ganske gira. Iallfall når jeg føler at jeg har god nok tid og at jeg veit hva jeg skal gjøre. Og det gjør jeg nå.

Første praktiske gjøremål på lista, er å trene litt mer. De punktene jeg ramset opp i det opprinnelige Slutty 90-innlegget (løpe litt mer, løpe litt hardt, trene bittelitt styrke), handler jo egentlig bare om å trene litt mer, ikke sant. Ikke overdrive, ikke ødelegge for meg selv, bare smyge inn litt mer trening. På en lur måte.

Nå når jeg er sånn passe uthvilt, er det på tide å løpe litt flatt igjen. Det trenger ikke være mye, men jeg må løpe litt halvfort på flatt underlag, og jeg må løpe litt på asfalt. Sånt kan jo kombineres, så da har jeg fortsatt tid nok til å herje rundt i terrenget og på fjellet. Med «å herje rundt» mener jeg å pusle rundt i avlsappet tempo. Kanskje én ca flat økt i uka kan være noe å strekke seg etter? Få langa ut litt, liksom?

Her er meg og masse fluer:

Motbakkeløping i Sollia

Man kan si hva man vil om inspirational quotes, men for min del er de aller teiteste de som er sånn: «They said I couldn’t do it. I said: Watch me!» Sånn motivasjon funker ikke for meg. Det er ingen som sier at jeg ikke får til ting. Alle sier at jeg kan få til nesten hva jeg vil innenfor rimelighetens grenser. Sub 90 er innenfor rimelighetens grenser. Så når jeg sier at jeg har et langvarig løpeprosjekt på gang, sier folk bare sånn: «Ok, kult.» Heldigvis blir det motstand nok etter hvert, tenker jeg, bare ikke i form av skeptisk heiagjeng.

Merker du at jeg prøver å hype meg opp? At jeg prøver å jazze opp mitt eget stemningsleie og komme i til døden-modus? Det har du iallfall helt rett i. Jeg må finne driven. Jobber med saken.

Siri

Løp: Tromsdalstind Skyrace

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Har vært på løpetur i helga, da!

Her er greia: Jeg skjønner ikke helt dette premisset om at lengre er bedre. Jeg er ikke enig i at brattere, glattere, høyere, mer, mer, mer, strengt tatt er viktig. Når det er sagt, så får folk gjøre som de vil. Problemet var bare at denne gangen gikk det utover meg.

Livspartneren min sier at han «ikke mente å lure» meg da vi meldte oss på Tromsø Skyrace en gang i vår. Han på den lange distansen, 57 km og 4 800 høydemeter, jeg på den såkalte «minien», 28 km og 2 000 høydemeter. Nå kunne jeg sagt masse om at jeg trodde jeg hadde meldt meg på et relativt kort fjelløp, kanskje av en times varighet eller noe sånt, og så sjokkert fant ut at jeg hadde meldt meg på en distanse jeg, etter å ha saumfart resultatlistene fra året før, fant ut at jeg kom til å bruke fem timer på, men det har vi ikke tid til. Vi skal snakke om løping.

Pastafabrikken

Hvordan forbereder man seg mentalt på noe sånt? Den fysiske delen av forberedelsene er jo greie nok: Du slapper av og spiser nok. Hva er «slapp av og fyll på» når det kommer til hjernen? Jeg aner ikke. Heldigvis trenger han jeg lever sammen med å snakke mye mer om ting enn det jeg gjør, og da spesielt om ting han er litt nervøs for. Så vi har snakket masse om hans løp og ikke noe om mitt løp, og det er akkurat sånn jeg liker det. En ting vi burde ha snakket om, er at det kanskje ikke er så lurt å løpe nærmere seks mil i fjellet når man nettopp har avsluttet skisesongen.

Men jeg skulle ikke løpe seks mil, jeg skulle bare løpe tre. Så etter å ha fulgt Hallén til start på Hamperokken Skyrace (den lange), det vil si matet ham, roet ham ned, holdt ham i hånda og gulpet ham som en baby (neida, det fikk jeg egentlig ikke lov til å skrive), gikk jeg tilbake på hotellet og så på America’s Funniest Home Videos til det var min tur.

Tromsø Skyrace

Løpsreferat

Start

Det var fint vær og ganske varmt, så jeg valgte t-skjorte og kort shorts. En sånn kort shorts som er veldig behagelig, men som sklir oppover så rumpa etter hvert henger ut av den. Komfort over stil, si. Jeg hadde teipet anklene for første gang på lenge, og hadde tynne ullsokker oppi terrengskoene mine. I den lette løpesekken hadde jeg regnjakka mi, mobiltelefon, en flaske Solo og noen energibarer (rester etter en viss ekspedisjon andre i husholdningen foretok tidligere i sommer). Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med de raske brillene mine, men slo fra meg å gå tilbake for hente dem.

Helt ærlig var jeg litt skremt av nerdefaktoren på hele arrangementet. Altså, dette sier jeg med all kjærlighet. Dessuten er jeg er helt hundre prosent nerd selv, så ingen trenger å ta seg nær av det her. Jeg sier bare at det var så mange Salomon-løpeskjørt, teleskopstaver og ultralighte drikkevester at selv jeg, som er oppvokst i nerderunkering nummer én, orientering, ble litt satt ut. Jeg trakk meg rolig langt tilbake i startfeltet.

0 – 43 minutter

Da jeg løp maraton for første (og siste) gang, hadde jeg en viss peiling på hvilken fart jeg kunne holde fra start. Iallfall på hvilken fart jeg ikke skulle holde fra start. Det hadde jeg ikke  her. Hvilken innsats klarer man å holde i fem timer, liksom?

Startfeltet rullet rolig over streken, jeg var langt baki der et sted. Tenkte noen kom til å sette opp farta snart. Vi puslet bortover brygga i Tromsø, forbi turistene på utekafeene. Ingen skrudde opp farta. I ettertid ser jeg at vi løp på omtrent 6:00 min/km de to første kilometerne. På flatt underlag er det sånn skikkelig, skikkelig rolig for meg. Men jeg hadde ikke peiling på hva jeg dreiv med, og dessuten var jeg fortsatt litt skremt av nettingcapser, av fancy drikkebelter og sånne neoprengamasjer til å ha utenpå løpeskoene. Jeg tenkte at hvis dette er bra nok for Herr Har-teipet-brillene-til-hodet-med-rosa-sportstape, så er det bra nok for meg.

Da vi kom over broa løste det seg opp litt, og jeg fikk plass til å sige forbi et par stykker. Det er vel like greit å sige forbi som å bruke en haug mental energi på holde krypefart? Jeg vet ikke! Det føltes sånn. Like fullt begynte jeg å gå i første kneik. Man kan bare ikke løpe 2 000 høydemeter. Eller, noen kan sikkert det, men ikke jeg.

Sandnessundbrua

Over den brua løper man helt i begynnelsen og helt på slutten av løpet.

Nå følte jeg meg også vesentlig mer tilpass. Å være en kald fisk og begynne å gå tidlig, er selve grunnsteinen i min motbakkefilosofi. Oppover i lia mot Fjellheisen var det smalt og bratt og vanskelig å komme seg forbi folk, så jeg tok det helt kuli. Farta var helt behagelig og jeg lurte på når man egentlig skal begynne å spise og drikke. Sikkert lurt å gjøre det i motbakker, der jeg uansett går.

Ifølge resultatene brukte jeg 43:41 og var nummer 31. av damene på Fjellheisen, og da Hallén så det etter løpet, sa han: «Du har jo ikke tatt dette alvorlig i det hele tatt.» Story of my life, liksom.

Men historien er ikke over ennå.

43 minutter – 1 time og 16 minutter

På drikkestasjonen på Fjellheisen skjedde det viktigste som skjedde i løpet av hele løpet: De hadde smågodt! Det gir automatisk toppscore på løpet, det! 10/10 stjerner til Tromsø Skyrace. Anbefales på det sterkeste!

Jeg stappa tre lakrisfisker i munnen og snudde nesa mot neste checkpoint, på Bønntuva. Over Fløya var vi på snaufjellet, på smooooth sti med digg underlag. Koste meg skikkelig. Hadde godteri i munnen og mose under føttene, ikke sant. Nå var det plass til å passere folk, dessuten hadde jeg begynt å tenke litt på balansegangen mellom å spare krefter og å faktisk komme meg til mål på under et døgn. Så jeg begynte å plukke rygger. Tok igjen noen fancy tightser, noen skyggeluer og gamasjer. Drakk halve Soloen min.

Tromsdalstind

Tromsdalstinden i det fjerne. Fjellheisen er på toppen av den haugen du ser til høyre i bildet.

Anerkjente den spektakulære utsikten. Tok et bilde for et par dansker. Irriterte meg mildt over de første snøflekkene vi måtte løpe over. Småsnakket med en finne.

Her angret jeg litt på at jeg, i min totale latskap, ikke hadde sett ordentlig på løypekartet. Jeg var rett og slett ikke helt sikker på hvilket fjell som var Tromsdalstind, altså det høyeste punktet på løypa. Jada, jeg har vært der før. Jada, jeg var sånn rimelig sikker på at det var det ruvende fjellet med regnsky rundt, men det kunne jo hende at det var den litt mindre haugen borti der. Så jeg spurte en fyr. Han så på meg og pekte på det store fjellet, før han trakk ut teleskopstavene sine.

1:16 – 2:34

Fra Bønntuva løp vi et stykke nedoverbakke, ganske slakt og deilig på sånn digg fjellsti. Jeg prøvde å rulle nedover, ikke gi på så mye at det smalt veldig i beina, men heller ikke bruke krefter på å bremse. Det fungerte fint. I bånn sto det noen folk og sa: «Fyll vann her, det er lenge til neste vannmulighet». Så jeg fylte vann på Solo-flaska og følte at det var nå alvoret begynte. Sikkert litt fordi det seriøst var en regnsky rundt hele Tromsdalstind. Den lå der som et surt, gammelt beist.

Dette bildet la jeg ut på Instagram etter løpet, og ingen har spurt om flekken jeg har mellom beina er svette, utflod, cum eller generell skitt? Litt skuffa, men også stolt av dere. (Vet ikke svaret på spørsmålet.)

Idet jeg begynte å gå oppover, kom jeg på at det nok var på tide å spise litt mer, så jeg fant fram en sånn bar med panøttsmørsmak. Tok halvannen bit og puttet resten i bh-en. Gikk og gikk og gikk. Oppå den første ryggen sto det en reinflokk på en snøflekk og stirret på oss. Det var skikkelig mange av dem. Bare sekunder seinere kom det et ambulansehelikopter flyvende forbi, og jeg skrudde opp lyden på telefonen i tilfelle Hallén hadde falt ned fra Hamperokken. Ja, det er sånn jeg tenker, ok! Jeg er dritredd for at han skal falle ned fra steder! Og han er steder han kan falle ned fra hele tiden. (Det var noen andre som hadde falt ned, men det går visst bra, og det er på ingen måte meningen å gjøre narr av det.)

Og så brakk stien skikkelig oppover og vi var ved roten av Fjellet. Ura vokste fram og det begynte å regne. Jeg gadd ikke finne fram jakka mi, for jeg var varm og lat. Det kan vel også være en medvirkende årsak til at jeg på en måte sovna litt i denne delen av løpet. Kanskje jeg begynte å bli sliten i hodet, hvem vet.

På et eller annet tidspunkt var jeg iallfall på toppen. Ikke var jeg andpusten og ikke var jeg kald, men jeg var litt lei.

2:34 – 4:00

Uansett våknet jeg ikke før vi var godt på vei ned fra Tromsdalstinden igjen, og skjønte at jeg hadde bedrevet aktiviteten «gå på behagelig fjelltur» de siste 45 minuttene. Jeg hadde altså ikke bedrevet aktiviteten «gå på kjapp fjelltur og komme meg ned fra dette fjellet asap», som var det jeg hadde tenkt på forhånd at jeg skulle drive med. I det jeg skjønte hva jeg holdt på med, spratt jeg forbi de foran meg og kravlet meg ned den urete lia ganske mye raskere enn før. Jeg er på ingen måte noen ekspert på nedoverbakkeløping i ur (har blant annet et par ankler som virkelig trenger en oppussing), men jeg var iallfall bedre på det enn de rundt meg. Ikke vær en pyse, tenkte jeg og kom meg ned med æren sånn passe i behold.

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Litt nedi lia sluttet det å regne, stien gikk fra urete og dritt til mosete og digg, og jeg fikk fylt opp flaska mi i en bekk igjen. På vei nedover ryggen krysset vi en haug bekker, og det var deilig for innestengte fjellføtter. Jeg plukket noen rygger og løp for det meste i mitt eget tempo, uforstyrret av andre. På dette tidspunktet var løperne godt spredd utover løypa, og da jeg ble litt usikker på merkingen et sted, måtte jeg spørre noen turgåere om jeg løp riktig. «Jada!» sa de og ringte med en sånn kubjelle.

Og så kom vi til den siste motbakken. Tromsdalstind Skyrace skal jo være 28 kilometer, men det er egentlig 32 kilometer langt. Det hadde jeg heldigvis blitt advart om av flere på forhånd, blant annet rutinerte Molly (som løp den lange løypa! Herreguuuuud!). Fire kilometer fra eller til høres kanskje ikke så mye ut når man uansett skal holde på i fem timer, men det er tvert imot heeelt avgjørende. Dermed var jeg også forberedt på denne siste bakken, denne kjerreveien som skulle stige sakte oppover i 4-5 kilometer. Det var flaks, for ellers hadde jeg kanskje gitt opp løpet og livet og alt.

Jeg startet den siste bakken med å drikke det siste av flaska mi og ta en bit til av energibaren. Så lagde jeg en megastreng avtale med meg selv: Det er ikke lov å gå på flatene. Det er en streng avtale å ha når man har vært ute i tre-fire timer, men det var helt nødvendig for at jeg skulle ha noen som helst form for framgang. Nå handlet det mer om å komme seg til mål enn å gjøre det med stil, for å si det sånn.

Det holdt hardt, og det kan hende jeg jukset litt enkelte steder. Teller det for eksempel som «flate» hvis det er snø på den? Og hvor sakte kan man egentlig jogge før det ser ut som man har laget en helt idiotisk avtale med seg selv om å ikke gå på flatene? La oss bare si at det som skjer på vei opp siden av Tromsdalen, det blir værende på vei opp siden av Tromsdalen.

Fordi dette var den aller tøffeste delen av løpet, og egentlig den eneste delen av løpet der jeg måtte kjempe skikkelig med meg selv, så er det også den delen av løpet jeg er mest fornøyd med og stolt av. Jeg var alene, turte ikke se på klokka fordi jeg visste at jeg skulle være i den lia der i minst en halvtime, og hadde det sånn sikkelig slitedritt. Ikke sånn blodsmak- og smertefestdritt, mer sånn «jaja, om jeg skulle dø nå så finner de iallfall kroppen min ganske kjapt»-dritt. Det eneste jeg hadde lyst til var å ligge på baderingen min i et svalt tjern, med sugerøret til en flytende Camelback med Pepsi Max (ok, kanskje Solo eller ingefærøl eller noe med sukker, da) i munnen.

Men jeg fløt ikke på baderingen min, jeg var på en sti på vei opp til Fjellheisen for andre og siste gang denne dagen. Det var en luresti, en sånn som bølger litt opp og ned, så for hver bølgetopp håpet jeg etter hvert at jeg skulle se Fjellheisen. Heldigvis har jeg vært på nok luretopper det siste halvannet året, til at jeg aldri tar noe på forskudd.

Dette er helt ærlig min fjellvettregel nummer 1: Ta aldri toppen på forskudd.

4:00 – 4:28

Dermed trodde jeg egentlig ikke at jeg var på Fjellheisen før jeg kunne ta på smågodtet. Og nå skal jeg si noe ganske vilt. Jeg ville så mye til mål at jeg ikke gadd å ta noe godteri. Jeg var så tørr i munnen at det ikke hadde vært lett å sutte på det, og jeg gadd ikke drikke noe mer, for da måtte jeg ta av sekken, og det var jo bare en halvtime med nedoverbakke og flatt igjen. Så jeg droppet det, jeg bare rullet forbi hele stasjonen og veltet meg over kanten mot byen.

Vi skulle altså ned den samme veien vi hadde kommet opp i starten, og den trange stien var faktisk ganske morsom å løpe nedover, selv på bein som begynte å hate alt og alle. Svisj, svusj, tjokk, tjokk, tjokk.

Så var det slutt på det. Ut på asfalten og ned på flata var det ikke spesielt fett å være meg. Jeg hadde glemt hvordan man løper, og følte at jeg drev med en form for overdreven herming av folk som løper.  På vei over broa innvilget jeg meg en gåpause, med streng avtale om at jeg måtte løpe resten av løypa uavhengig av fysisk og mental tilstand. Så det gjorde jeg. Sakte men sikkert.

Mål

Jeg kan ikke tro at jeg kom meg rundt med både vettet og kroppen i behold. 4:28:36. Det gikk både raskere og bedre enn jeg trodde. I mål satt jeg litt på en kant, fikk meg en bolle og tok en selfie. Det viste seg også at jeg ble nummer ni av damene, og det betyr både at jeg har løpt veldig bra, at de tøffe folka løper den lange distansen, at jeg tok igjen over 20 damer fra første mellomtid til mål, og at jeg enten åpnet for sakte eller akkurat passe. Hvem veit.

Målselfie, Tromsø skyrace

I etterkant har jeg tenkt at det nok er litt lite å ha en halv energibar, en solo og tre lakrisfisk som totalt sukkerinntak på fire og en halv time løping, men det gikk jo sånn rimelig greit. Hva veit jeg, liksom. Jeg kom til mål uten å grine.

Strava-aktivitet
Resultater

Karakter på Tromsø Skyrace: 10/10 (smågodt)
Karakter på mitt eget løp: 8/10 (minus for generell likegyldighet i starten og midten)
Karakter på skyrunning generelt: Uvisst. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva skyrunning er. Er Tromsdalstind Skyrace skyrunning? Eller er det for kort? Og hva skjer med de stavene egentlig?

Tromsø Skyrace

Ganske kjapt sjekket jeg hvordan det lå an med Hallén, og selv om resultatservicen ikke akkurat kan si: «HER HAR DET SKJEDD NOE», så var det nøyaktig det den sa. Heldigvis sa den også: «DET GÅR FRAMOVER, BARE VELDIG SAKTE», så da sluttet jeg å tenke på det ambulansehelikopteret.

For å gjøre en lang historie kort, så er det en dårlig idé å gå rett fra skisesong til ni timer løping. Det synes de krampete musklene til Hallén, iallfall. Bevis:

Tromsø Skyrace

«Jeg har ikke hatt så vondt siden jeg ble påkjørt av en trailer, og da fikk jeg iallfall morfin», sa han. Pommes frites i senga er kanskje ikke morfin, men det hjelper ganske mye på skuffelsen, iallfall!

Til slutt vil jeg bare gi en shoutout til været i Tromsø, for det var helt prima i helga. Tenk så mye deiligere det er å slite rundt i shorts og t-skjorte, enn i vintertights og boblejakke.

Nå blir det en stund til neste ekstreme utskeielse, merker jeg.

Siri

Løpsrapport fra tre løp jeg har løpt i sommer

Sognsvann rundt

Jeg har løpt tre løp i sommer! Sognsvann rundt medsols, St. Hansgaloppen og en 10-kilometer i Hellas. Her kommer litt forkorta løpsrapporter.

I. Sognsvann rundt medsols, 1 runde. 13:12.

Sognsvann rundt er vel et løp de aller fleste kjenner, men det er helt greit om du ikke gjør det. Det går hver onsdag rundt Sognsvann i Oslo, og du kan velge hvor mange ganger du har lyst til å løpe rundt vannet. Én runde er 3258 meter, og arrangementet er helt prima lavterskel. Fra gamle dager er persen min 12:45, bare sånn at vi har perspektivet i orden.

Jeg tvang som vanlig en bror til å bli med på løp. Det var fint vær, skoleavslutningsbonanza på Sognsvann, og generelt GS (det betyr God Stemning, har jeg lært).

Det er rart å løpe så korte distanser når man ikke er vant til å makse ut på farta. Jeg kan jo løpe 1000 meter raskere enn 4:30, men det er innmari sjelden jeg gjør det. Dermed var det et skikkelig hardt truserøsk for systemet å banke rundt vannet så fort jeg kunne, noe som viste seg å være 4:08 min/km. Det var jeg ordentlig positivt overrasket over, faktisk. Traff perfekt på utgangsfarta og klarte å holde god kok helt inn.

Også ble jeg igjen overraska over hvor vondt det er å løpe korte distanser. De siste kilometerne føler jeg meg alltid som en gammel rønne der alle de skeive dørene og vinduene står og slår aggressivt i vinden. Råtten, falleferdig og helt ute av kontroll. Men mål kommer jo, enten man klarer å holde farten oppe eller ikke. Uansett veldig godt fornøyd med løpet. Følte meg som en løper. Det har jeg ikke gjort så ofte de siste årene.

Offisiell tid: 13:12
Karakter: 10/10

II. St. Hansgaloppen, rundt Maridalsvannet. 14,5 km, 1:06:57.

St. Hansgaloppen er et av de morsomste løpene jeg vet om. Det går i en litt kupert løype rundt Maridalsvannet, skjer godt utpå sommerkvelden, og det er vafler til alle etterpå. Også til de som blir flaue av å i det hele tatt tenke på konseptet «norske verdier».

løpings

Jeg åpnet som vanlig forsiktig. Etter et par kilometer trodde jeg at jeg skulle få gubbeheng, men det var dessverre en juksegubbe som hadde åpnet i overkant hardt. Jeg cruisa uansett på et behagelig gir, tenkte på hvor deilig det er å løpe i behagelig flyttempo på kupert grusvei mens jeg løp i behagelig flyttempo på kupert grusvei. Hadde det helt topp.

Jeg plukket en og annen rygg og spiste en og annen mygg. Drakk litt på en drikkestasjon. Ved omtrent 10 km ble jeg tatt igjen av en gubbe jeg hadde løpt forbi tidlig i løpet, og det likte jeg ikke. Dermed var det bare å skru på konkurranseinstinktet og henge seg på. Tøffet meg med å løpe forbi de gamle, knirkete leddene hans i utforbakken ned til jordene før Sander gård, og da ga han opp. Det sa han høyt.

Jeg skulle akkurat til å gratulere meg selv og roe ned tempoet et hakk, da jeg så en ny rygg. Det var det jeg tenker på som en fotballrygg. En fotballrygg er en relativt ung type med et antrekk og et steg som tilsier at han egentlig ikke er megakomfortabel med å være med på en løpekonkurranse. Gjerne litt baggy shorts og sånn tynt hårbånd. Rett og slett høyere kulhetsfaktor enn det vi løpenerder kan stille opp med. Hater å bli slått av fotballrygger. Spesielt når jeg har slått på konkurranseinstinktet. Det går jo ikke an å bare slå det av når man først har slått det på.

Jeg nærmet meg sakte men sikkert i et par kilometer, og i bakken ved det berømte treet seig jeg forbi. Men da måtte jeg jo fortsette å holde farta oppe, for plutselig begynner sånne fotballfolk å spurte. Dessuten hadde han en foruroligende stor heiagjeng spredt utover løypa. Nå begynte jeg virkelig å bli sliten, sånn sliten man blir på lange løp. I kroppens reisverk, liksom. Så var kirkeruinene rett rundt svingen og det var bare en kilometer slak motbakke igjen. Akkurat det man trenger på slutten av et langt løp. Men jeg beit tenna sammen og følte meg igjen som en løper og tenkte som vanlig at dette har jeg bedt om, så det er bare å skjerpe seg og stå for de valgene jeg har tatt i livet.

Jeg løp på 1:06:57, nøyaktig 57 sekunder saktere enn i 2012. Det er jeg driiitfornøyd med. Da var jeg i slag. Fikk vaffel. Så sov jeg tre timer før vi reiste til Hellas.

Tid: 1:06:57
Karakter: 10/10

St. Hansgaloppen

III. 10 varme kilometer i Hellas. 44:09.

10 km i Stoupa

Det er varmt å løpe løp på Mani i juli. Det er jo det. Uten å overdrive, så var det 40 grader den dagen. Det er varmt. Heldigvis er de skikkelig flinke til å arrangere løp, og veit at det kommer en gjeng idiotiske turister som nekter å ta det rolig, og dermed trenger vannstasjoner hver halve kilometer. Jeg har også utviklet den banebrytende teknikken å ta en vannflaske, skru korken skeivt på og putte den opp ned i bh-en, så vannet sprutes ut litt saktere enn en sjokkdusj. Bare å nominere meg til diverse priser og utmerkelser, folkens.

Jeg var i overkant passiv i starten, men det skulle vel bare mangle. Vi var på ferie. Det var trangt og mye folk. Ingen hadde dårlig tid. Dermed fikk jeg også en solid negativ splitt, og å ha krefter igjen på slutten gir alltid en god løpsopplevelse.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å si enn at jeg fikk 44:09 i nettotid. Det er nesten ett minutt raskere enn jeg løp på 10-ern i Harstadkarusellen i våres. Litt av en fremgang! Også i den varmen, hæ! Det er helt tydelig at jeg presterer best når jeg kommer rett fra stranda, og det synes jeg mine nære og kjære bør legge til rette for ved flere anledninger.

Nettotid: 44:09
Karakter: 10/10

Hvordan føles det, da

Det har vært en helt topp løpesommer. For første gang siden 2014 føler jeg at jeg kan stille opp på løp og gjøre en ordentlig innsats. At det ikke bare handler om å komme meg helskinna til mål, men at jeg har en viss kontroll med farta og kroppen min underveis. At jeg løper på ordentlig. Det er veldig gøy. Det er jo det jeg liker med løping, og nå når jeg får det til igjen, merker jeg at jeg har savnet det.

Så viser det seg jo også at det er lett å være fornøyd med løp når jeg egentlig er fornøyd bare jeg kommer til mål på en relativt oppreist måte. En god start på Slutty 90, tror jeg vi kaller det.

I morgen skal jeg løpe Tromsdalstind Skyrace, og det kommer jeg til å bruke omtrent fem timer på. Hahahahaha. Det blir jo en ny opplevelse. Håper vi snakkes på søndag.

Siri

Prosjekt: Løpe halvmaraton på under halvannen time, også kalt Slutty 90

Halvmaraton, Oslo, 2012

Vi har snakket om dette før, så du kan ta det som en påminnelse.

Halvmaraton er min distanse. Jeg vet ikke  helt hvordan man bestemmer seg for hva som er sin distanse, men halvmaraton er min. Kanskje det har noe med mestringsfølelse å gjøre, men om man sammenligner tider, er jeg nok ikke noe særlig bedre på halvmaraton enn på andre veidistanser. Jeg liker det mye bedre likevel.

Helt ærlig tror jeg det har å gjøre med at jeg er glad i halvheten. Mellomtingen, liksom. Du må ha kontroll for å få det til ordentlig. Du kan ikke gnure deg igjennom, som man gjør på en 10-kilometer, og du kan ikke jogge gjennom, som man gjør på et maraton. Du må vite hva du driver med, og du må stole på deg selv.

Sagt på en annen måte: 10-kilometer er dritslitsomt og fælt, maraton er en jævla drittdistanse. Så, ja. Da blir det halvmaraton, da.

Nå har jeg løpt 10 kilometer på under 40 minutter (2013), og jeg har løpt maraton (2016). Jeg ser på begge de kapitlene som avsluttet. Jada, det kan alltid komme oppfølgere, men om jeg skulle slutte å løpe, miste lysten eller beina i morgen, så er både sub 40 og maratonfullføring medaljer jeg er stolt over å ha på knaggen min.

Halvmaraton, Tromsø, 2016

Halvmaraton, derimot. Halvmaraton føler jeg meg ikke ferdig med. Og det som er min distanse, til og med. Der har jeg fortsatt noe jeg har lyst til å si, noe som ikke har fått nok tid og plass i livet mitt ennå. Jeg merker det hver eneste gang noen nevner halvmaraton. Jeg ække ferdig.

Den gylne grensa på halvmaraton er 90 minutter. Det er bare et rundt og fint tall, det er ikke noe spesielt som skjer mellom 89:59 og 90:00. Som med 40-minuttersgrensa på mila, ikke sant. Så poenget med å velge akkurat sub 90, og ikke sub 88 eller sub 91, er bare at det ser pent ut. Også må jeg perse for å få det til. Det må jo være et poeng. I dag er persen min på halvmaraton 1:30:50, fra Fredrikstadløpet 2013. Det er klart det skal perses, liksom.

Men et mål er ikke et mål uten en tidsramme (joda, det er det selvfølgelig, ikke hør på de mentale trenerne). Jeg gir meg selv et par år, ass. Det må være innafor. Jeg er for gammel til å hardstresse, og jeg har for godt anlegg for utskeiende livsførsel til at jeg kan tillate meg å bli skadet igjen. Dessuten gir det plass til mye anen gøy løping, som for eksempel motbakkeløp og sånt, uten at jeg trenger å prioritere vekk noe fordi deadlinen nærmer seg. Så her er målet:

Sub 90 i 2019

Jada, det er litt bearbeidet siden forrige gang vi snakket om det. Altså, før 2019 er helt greit, det også, men 31.12.2019 er absolutt siste frist. Neida, det er ikke det heller, men hvis jeg ikke får det til innen 2019 er omme, må jeg skrive et blogginnlegg der jeg innrømmer nederlaget, og det har jeg ikke noe lyst til. De innleggene svir, skal jeg si deg.

Så selv om tidsramma er lang, stor, bred, så er den gode nyheten at du selvfølgelig skal få være med på både opp og nedturer. Du skal få være med når jeg jogger rundt i fjellet en crispy morgen i oktober, du skal få være med når jeg fuckings hater løpeforholdene i Harstad i desember, du skal få være med når jeg griner på mølla i februar, og du skal selvfølgelig få være med når jeg endelig, endelig, endelig får bar asfalt under fotan igjen i april. Eller mai, da, hvis det blir litt sein vår.

Her er litt fakta:
  • Min halvmaraton-PR er 1:30:50. Det er bare 51 sekunder unna sub 90, men skjedde i en helt annen del av min løpekarriere. Om ikke annet, betyr det iallfall at kroppen min kan få det til, om den bare får øvd seg nok.
  • Akkurat nå tipper jeg at jeg ligger på sånn ca 1:37-1:38-ish (det tror Jack Daniels også). Så jeg har en jobb å gjørra, for å si det sånn.
Her er den første delen av Sub 90-planen:
  • Komme meg opp på 80-90 kilometer i uka, eller tilsvarende tidsbruk. Sånn ca. Akkurat kilometerantall spiller ikke noen rolle. Jeg skal løpe i skogen og i myra og i fjellet, så kilometertallet er litt sånn skuldertrekk. Etter en kjip og forkjøla vinter, har jeg brukt et par måneder på å komme meg opp på ca 70 kilometer (eller tilsvarende tidsbruk, da) i uka på den tålmodige måten. Det er ganske tungt, men på den bra måten.
  • Løpe én til to hardøkter i uka. Det trenger ikke være så hardt, det kan gjerne være moderat, og alt er lov. Motbakke er lov, progressivt på mølla er lov, konkurranse er lov, alt er lov. Det eneste som ikke er lov, er å overdrive.
  • Trene styrke to ganger i uka. Nå snakker jeg skikkelig lavterskelstyrke. Ti minutter teller. Har fått det til så langt i sommer.

Lover å oppsummere treninga hver uke, men om du bare ikke kan vente, så logger jeg alt på Strava.

Neste løp er 28-kilometeren i Tromsø Skyrace 5. august. Oj, det er på lørdag! Det blir… eh… interessant.

Siri

Løp: 10 km i Harstadkarusellen

Dette løpet løp jeg i fjor, også. Les om det her.

10-kilometeren i Harstadkarusellen tror jeg er et av Norges fineste, flateste og kanskje raskeste løyper. Gitt at det ikke blåser noe særlig, selvfølgelig. Man løper langs vannet i en vik, snur etter fem kilometer og løper samme vei tilbake.

Jeg løp det samme løpet i fjor, og det var den mest slitsomme løpsopplevelsen jeg hadde i 2016. Mer slitsomt enn 10-kilometer i 40 grader, mer slitsomt enn maraton. Selv om det selvfølgelig ikke var løpet sin skyld, det var min skyld, var jeg forberedt på en rimelig hardcore opplevelse. Årets første løp er jo alltid drøyt og vondt.

Derfor hadde jeg ordnet meg dette ambisiøse, todelte målet:

  1. ha en god opplevelse
  2. kanskje løpe fortere den andre halvdelen enn den første (også kalt negativ splitt)

For meg er den første delen av målet ofte avhengig av den andre. Det er vanskelig å ha en god opplevelse om kreftene ikke strekker til, og den aller beste måten å sørge for at kreftene strekker til på, er å begynne rolig nok. Ikke alltid like lett, men i går fikk jeg det lett til.

Nå synes jeg generelt det er hyggelig å løpe løp, så det er ikke sånn at jeg hater det selv om jeg bruker opp futten for tidlig, altså. Bare sånn at vi har det på det rene.

Løpsreferat

0-1 km
Jeg var gira før start. Jeg var så klar for å løpe løp igjen, gledet meg til å cruise langs sjøen i finværet. Hadde avtalt med meg selv at jeg skulle åpne rolig, så jeg var ikke sånn vondt nervøs. Bare spent og glad. Åpnet i avslappet tempo, selv om jeg i ettertid ser at det jo gikk i 4:25-fart den første kilometeren. Likevel ganske rolig til førstekilometer å være, tenker jeg.

1-3 km
Fant meg et veldig behagelig tempo, og konsentrerte meg om å holde igjen. Tenkte litt på hvor fælt jeg fikk det på slutten av samme løp i fjor, og da var det ikke vanskelig å begrense meg. Det ble mer og mer plass mellom løperne, sola skinte og ulltrøye var helt perfekt klesvalg.

3-5 km
Fikk meg en mannerygg å ligge i le av, han pustet mer enn meg, og sånt er jo oppmuntrende. Hadde det helt prima. Vurderte om jeg hadde begynt litt i overkant sakte, men bestemte meg for at det jo ikke spilte noen rolle, og at det var bedre å være på den sikre siden. Var hyggelig å møte folk som allerede hadde vært på vending, men ingen av dem hadde et utpreget feminint uttrykk, så jeg ble i et par sekunder bekymret for at jeg var den første dama. Det er jo litt av et press. Så kom jeg på at det var Harstadkarusellen vi løp, og at jeg mest sannsynlig kom til å bruke et sted mellom 45 og 50 minutter, og at det ikke er noe press i det hele tatt.

5-7 km
Så med vilje ikke på klokka ved vending, så faktisk ikke på klokka én eneste gang i løpet. I ettertid ser jeg at jeg løp den siste 5-kilometeren progressivt fortere og fortere for hver kilometer. Yo. Løp etter hvert forbi den praktiske manneryggen og ble liggende alene. Det er helt greit å løpe alene, synes jeg. Det var jo mange rygger ganske langt foran meg jeg kunne måle fart og sånt mot. Snakket fortsatt hyggelig til meg selv om å ikke bli for ivrig, og klarte å cruise ganske bra.

7-8 km
Løp forbi en boblejakkemann som pekte på meg og ropte: «Nå blir det mye opp og ned her, prøv å få krafta til å gå mer framover! Men bra løpt!» Så jeg prøvde å konsentrere meg om å få til litt bedre skyv, men aner ikke hvor godt jeg fikk det til. Nå begynte det å bli tyngre å holde flyten oppe, men jeg følte meg fortsatt overraskende fresh. Dessuten begynte gruppa langt der framme å skave av folk, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta igjen en av dem før dem mål.

8-10 km
De siste to kilometerne var veldig gøy. Nå kjenner jeg løypa så godt at det ikke er noen overraskelser underveis, jeg vet akkurat hvor mange svinger det er på veien og alt det der, så jeg pushet på litt, prøvde å få armene til å gå rett fram, ikke ut til siden. Nærmet meg så vidt ryggen foran, tenkte på hvor mye jeg elsker å løpe, hadde det helt topp. De siste 200 meterne kjørte til og med på med en liten spurt, og det er ikke hver dag, for å si det sånn!

Ifølge resultatlista brukte jeg 45:03, og det er 12 sekunder raskere enn i fjor. Det er jo dødsbra etter den drittvinteren her. Tenk å få en så digg opplevelse i betaling for ti år med sørpe. Løping, ass.

Her er Strava.

Analysen sier at jeg brukte 23 minutter på den første 5-kilometeren og 22:01 på den andre, og det er jo en massiv negativ splitt. Sikkert i overkant, men det var en utrolig digg måte å løpe løp på. Anbefales for selvtilliten. En så digg følelse har jeg aldri hatt på sesongens første løp før. Elsker løping.

Siri

 

Hva jeg tenker på når jeg kjøper løpesko + løpeskostallen min

Nå skal jeg synse litt om løpesko, vennligst slå på din kritiske sans.

løpeskoene mine

Når jeg kjøper løpesko, tenker på to ting:

  1. hvor jeg skal bruke dem
  2. hvordan de kjennes på foten

Dette er selvsagte punkter, men greit å bli minnet på når man må forholde seg til hundre forskjellige skomodeller og en maratonmager 23-åring som mener du trenger minst seks par for å kunne jogge rund Sognsvann.

Overpronasjon og sååånt

Hvis du leser denne bloggen, tipper jeg du veit om føttene og steget ditt trenger sko som er tilpasset for eksempel overpronering. Hvis du ikke gjør det, må jeg for det første gratulerer deg med god prioritering av hjernekapasitet, og for det andre opplyse om at det er ganske lett å finne ut av. Du kan jo gjøre et kjapt googlesøk på «pronasjon supinasjon». Dessuten er det akkurat det du har den maratonmagre 23-åringen i butikken til. Bare vær sikker på at det er en som veit hva hen snakker om, ok?

Brannfakkel: det MÅ ikke ha mange par

I bunn og grunn trenger man ikke mer enn ett par løpesko. Egentlig trenger man vel ikke en gang ett par løpesko, jeg har sett folk løpe barbeint langs Ringveien midtvinters (det var ikke en nødsituasjon, han var på treningstur). Når det er sagt, så er det jo behagelig med sko, da. Sånn generelt. Jeg prøver bare å si at det er sjelden man faktisk må ha et par løpesko til. Om man jogger rundt Sognsvann en eller to ganger i uka, så er det mer enn nok med ett par. Du må gjerne ha flere for min del (jeg har det!), det er jo gøy med løpesko, men du  ikke ha flere.

Dessuten er det min personlige og totalt grunnlagsløse mening, at du helt fint kan gå på XXL, plukke et par billige joggesko fra en pall, prøve dem for å sjekke at de ikke er vonde å ha på, og så bruke dem til de faller fra hverandre. Spesielt om du synes det er stress å gå på en av de alvorlige løpebutikkene. Selvfølgelig er det lurt å finne ut av om du kunne hatt bruk for en tilpasset modell etter hvert, men ikke la de tightskledte refleksveststativene skremme deg fra å begynne å løpe. (Løpetips for nybegynnere her.)

Jeg satser på variasjon, ass

«Velg riktige løpesko» pleier å stå på lister over ting man skal gjøre for å holde seg skadefri. Jeg er mer opptatt av å variere, enn av å finne ett perfekt par. Jada, det er fordeler og ulemper ved forskjellige grader av dropp og demping, og man kan helt sikkert finne Det optimale paret om man er villig til å forske på deltid. Det er ikke jeg. Dessuten er jeg en veldig enkel løpeskokunde, for jeg har en ganske smal fot med grei fotbue, jeg er lett, jeg har et nøytralt steg og lander på midtfoten. Dessuten er jeg ganske sterk i leggene etter mye ankelrehab i unge år. Det betyr at jeg har mye å velge mellom. Så jeg satser på variasjon for å prøve å unngå at føttene blir banka på nøyaktig samme måte på hvert eneste skritt på hver eneste løpetur.

Det viktigste løpeskotipset

Så sånn tenker jeg om løpesko. Nå finnes det innmari mye løpeskostoff på nett, og det kan jo være noe å sjekke ut hvis man er interessert. Likevel tror jeg det aller, aller viktigste løpeskotipset mitt, er at du husker på at de som gir deg løpeskotips, ofte er de som tjener penger på at du kjøper løpsko.

løpeskoene mine

Her er løpeskoene mine

(Ja, jeg har fått hjelp av en mannehånd til å vise dem fram.

Adidas Supernova Glide Boost

løpeskoene mine

løpeskoene mine

Dette er en klassiker i løpeskostallen min. De er solide og litt tyngre enn resten av skoene jeg har, men fortsatt ganske myke i sålen. Bruker dem ofte hvis langturen går på asfalt og/eller grus.

Adidas Adizero Boston Boost

adidas boston boost

løpeskoene mine

Også en sko jeg har kjøpt flere ganger. Lettere enn Supernova Glide. Bruker de veldig ofte på trening, enten jeg løper på grus, asfalt eller mølle. Fin på de litt kjappere turene også.

Adidas Adizero Hagio

adidas hagio

adidas adizero hagio

Denne har blitt erstattet av en annen modell i Adidas-utvalget, tror jeg, men foreløpig holder jeg meg til Hagio som konkurransesko. (Og de gamle, gamle Adiosene mine, men ikke si det til noen.) Lite dropp og veldig lett. Noen synes det var rart at jeg løp maraton med denne skoen. Jeg var godt fornøyd.

Asics Gel-Noosa Tri

løpeskoene mine

asics gel noosa tri

Bruker denne mest til innetrening, men den får være med på asfalttur iblant. Sitter ikke heeelt som støpt på foten min, men funker ok. Ganske lett.

Asics Gel-Lyte 33

asics gel lyte 33

asics gel lyte 33

Denne skoen lager de ikke mer, og det er nesten hjerteskjærende, for det er en av mine yndlingssko. Det er nesten som å ha på seg en sokk. Myk såle, myk overdel, lavt dropp. Så kan man fly bortover asfalten.

Asics Gel-FujiRunnergade

asics gel-fujirunnergade

asics gel-fujirunnergade

Egentlig pleier jeg å bruke terrengsko fra VJ eller Inov8, men i våres måtte jeg plutselig ha nye terrengsko på veldig kort varsel, så da ble det disse (det var de eneste akseptable i Harstad i riktig størrelse). Så at de fikk tergningkast én i en eller annen terrengskotest nå nettopp. Det var vel kanskje å overdrive, synes jeg, men de har dårlig grep når det blir vått. Stoler ikke helt på dem. Passer fint til min fot, liker godt sokkeløsningen rundt anklene. Bruker dem også til å gå på fjellet med.

VJ Bold

vj bold

vj bold

Det blir laget innmari mye dårlige terrengsko? Kanskje noen tror at det bare er å ta en fulldempa asfaltsko og sette pigger på den, og så er det i boks? Det er iallfall ikke sant. Når jeg snakker om terrengsko, så mener jeg en sko jeg skal løpe på liten sti og i terrenget med. Da vil jeg ha en tight sko som er så nær bakken som mulig, ellers sklir både skoen og foten. Man vil ha full kontroll, ikke sant. Egentlig er de eneste terrengskoene jeg stoler hundre prosent på, orienteringssko. Har vel alltid brukt VJ Bold, og kommer vel alltid til å gjøre det. Jada, det er ikke alltid det er praktisk med knotter, men når det er det, da funker o-sko så mye bedre enn alt annet. Du aner ikke hvor mange folk jeg har løpt forbi i nedoverbakken på Sellanrå opp fordi jeg hadde på o-sko.

Ja, så det var mine sko. Nei, jeg har selvfølgelig ikke bloggefått noen av dem, da hadde jeg sagt fra til deg, for sånn er loven og dessuten hadde det vært ganske dust gjort å ikke si fra om sånt.

Hva er din yndlingssko?

Siri

Kroppen i uka etter maraton

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Søndag formiddag: Løp maraton.

Gnagsårcount: Under puppene og på ryggen (etter sports-bhen), en flekk på magen (etter en av sikkerhetsnålene), rundt hoftene (etter shortsen), på innsiden av det ene låret (en brett i shortsen). Blødde fra tre av tåneglene da jeg tok av meg skoene. Ingenting av dette plaget meg underveis. Oppdaget det først i dusjen etter løpet.

Søndag ettermiddag: Ble dumpet i en varm kulp på et ungarsk spabad. Skiltene på veggene opplyste kraftig om at det var forbudt med «running and splashing about», så jeg fikk noen stygge blikk da jeg fikk Hallén til å velte meg uti. Fløt rundt i et par timer. Litt det motsatte av isbading, men ganske godt for skrotten å holde seg sånn rimelig varm og myk.

Søndag kveld: Måtte gå innom McDonalds på vei hjem fra middag på restaurant. De hadde dessverre bare vanlige porsjoner på restauranten, og det holdt ikke. På dette tidspunktet fungerte egentlig kroppen overraskende bra. Var sliten og seig, men kunne fint gå 700 meter til og fra middag.

Mandag morgen: Våknet av at beina kriblet. Spiste alt på hotellrommet, spiste alt på frokostmenyen. Utviklet en slags rullende gange som utnyttet tyngdekraften mer enn min vanlige gange. Eneste minus med den nye gangen: vanskelig med stopping og retningsendringer. Hallén måtte bære meg ned alle trappene på sightseeing (mange).

Mandag ettermiddag: Totalt bevegelseshemmet. Måtte dra meg etter armene nedover midtgangen på flyet, Hallén bar meg rundt på flyplassene, jeg irriterte kanskje 20 mennesker med å være driiittreig opp trapper (dro meg etter armene, de er svake), en gammel dame så skuffet på meg da jeg ikke reiste meg for henne på bussen (det var fysisk umulig, jeg hadde ikke fått det til om jeg prøvde), ble stående på toppen av flytrappa på Evenes og rope på Hallén fordi jeg ikke kom meg ned.

Tirsdag: Litt bedre enn mandag ettermiddag. Føltes som om jeg dagen før hadde trent styrketrening for første gang i livet. Vi bor i tredjeetasje, en stor utfordring for et par lår med ME. Måtte dessverre ut fordi noen arbeidsfolk måtte inn i leiligheten vår. Var altså ikke verre enn at mitt behov for å være alene trumfet lårenes behov for å bevege seg så lite som mulig.

Onsdag: Stølheten var mye bedre. Tror jeg hadde klart å løpe hvis jeg virkelig måtte, for eksempel hvis jeg hadde sett noen av de 4 000 mennene fra Harstad som er medlem av Mannegruppa Ottar. Ikke at jeg hadde lyst til å løpe, da.

Torsdag: Følte meg egentlig helt ok. Ikke i toppslag, men hadde for lengst sluttet å velge rullestolrampene hvis det var et alternativ. Etter hvert som stølheten ga seg, merket jeg at anklene, knærne og hoftene nok kom til å bruke litt mer tid på å komme seg helt. Spesielt anklene var fortsatt stive og litt stutrete.

Fredag: Følte meg helt fin. Litt støl i leggene, men ellers bra.

Så jeg føler meg altså helt ok nå. Jeg kommer til å vente minst en liten uke til med å løpe, jeg har jo virkelig ikke noe behov for at maratonprosjektet skal få større konsekvenser enn det må. Kanskje jeg prøver meg på ellipsa om et par dager. Selv om kroppen har føltes bedre og bedre, så jobber den nok ganske hardt med saken. Jeg har ikke fått den rastløsheten jeg pleier å få når jeg ikke trener på mange dager. Det er med andre ord ingen hast. Skal uansett ta meg noen uker (kanskje måneder) med trening uten mål og mening nå. Kan jo kanskje melde meg inn her:

20161010_100111

Siri