Personlig utvikling

Hele 2015 slet jeg med en løpeskade i foten. Egentlig prega den store deler av løpeårene 2014 og 2016 også, men jeg tenker liksom på 2015 som selve plantar fascitt-året, som om kroppen er inneforstått med den måten å dele inn tid på.

Det var bare snakk om en rift i seneplata under foten, en vanlig skade som først og fremst hindra meg i å løpe, noe jeg var opptatt av på det tidspunktet i livet.

Fordi det er en så vanlig skade, finnes det også tusen gode råd om teiping, alternativ trening, tøying, massasje og styrking, som var gode å trøste meg med mens jeg unngikk å gjøre det jeg egentlig visste at jeg måtte gjøre: Ta en ordentlig og upysete pause fra omtrent all fysisk aktivitet, inkludert småjogging, gåturer, hasting til bussen, bæring i trapp, dansing på fest, sykling og mild ellipsebruk.

Jeg forlenga iallfall skaden både i tid og omfang ved å ikke ta den pausen jeg visste jeg måtte ta, tidligere. Eller ved å kalle noe som ikke var en pause, for pause. Litt uvisst.

2015 er en hel livsfase siden, det var fasen før det jeg har begynt å tenke på som Harstad-kapittelet. Igjen denne trangen til å dele opp i perioder og faser som i ettertid ser oversiktlige og ryddige ut, med en klar dramaturgi og personlig utvikling.

Jeg var mye mer opptatt av løping og blogging i 2015, eller kanskje jeg er opptatt av løping og blogging på en annen måte nå i 2020.

Og så står jeg her i 2020 og knyter på meget par sko jeg kjøpte i 2015, den gangen blekksvarte, nå grå og hullete, og bare: Åja, shit, denne snikende fotvondten jeg har rusla rundt med de siste ukene, månedene, hvem vet, er den samme fotvondten. Skaden er tilbake???

En hel livsfase senere, og her står jeg med det samme problemet. Jeg føler liksom at jeg har takla den utfordringen, at jeg burde få et kryss i boka for den, jeg lærte leksa mi, jeg tok pausen. Jeg trodde reglene tilsa at samme problem ikke kan dukke opp uanmeldt fem år senere. Det er selvfølgelig bare tull, og kanskje dette Harstad-kapittelets lærdom, hvem veit.

Samtidig er det kanskje ikke helt samme problem, selv om foteksperten gir det samme navn. For eksempel er føttene mine 30 år gamle nå, ikke 25. For eksempel vet jeg hvordan man lar være å løpe, det lærte jeg i 2015. For eksempel er jeg ikke spesielt lei meg denne gangen. For eksempel er ikke løpekonkurransesongen 2020 den verste å gå glipp av. For eksempel vet jeg om minst fem ting som ikke funker.

For eksempel tok det med en måned eller to å skjønne at det slett ikke er det samme problemet i det hele tatt, det sitter bokstavelig talt i den andre foten.

S

Publisert
Kategorisert som Løping

Løpsrapport: Midnight Sun halvmaraton

1. april meldte jeg meg på halvmaraton. Jeg var i ganske dårlig form, stakk fingeren i været og tenkte at 1:36 var et passe hårete, men oppnåelig mål. De siste 12 ukene har jeg gjennomført et av de mest vellykka løpeprosjektene mine noen sinne, tror jeg. I går fullførte jeg prosjektet med å løpe på 1:34:37.

Jeg hadde som vanlig ikke lyst til å løpe løp da jeg ruslet mot start i 22-tiden i går kveld. Det var åtte grader og pissregn i Tromsø i natt. Når jeg sier pissregn, så mener jeg pessregn på den nordnorske måten, det var altså så vått at jeg kunne drikke ved å løpe med munnen åpen. Men det prøvde jeg altså ikke å tenke noe særlig på, for det var ikke noe alternativ å trekke seg på grunn av litt vann, så det var like greit å bare suck it up. Fordelen var at det ikke blåste noe særlig, og det er ikke selvsagt i den løypa der.

Jeg valgte nøyaktig den samme outfiten som forrige gang jeg løp. Slaskete og god.

Stian var med som verdens mest engasjerte støtteapparat. Han pakket meg inn i regntøyet og var passe streng før start, men husket å minne meg på at jeg var helt optimalt forberedt og at han var glad i meg uansett hvordan det gikk.

Jeg hadde planen klar: løpe på ca 4:35 min/km de tre første kilometerne, deretter: hva som helst.

For detaljorienterte: Her er Strava-profilen min.

Løpsrapport

1-3 km: Jeg vet allerede etter 300 meter at jeg løper fortere enn planlagt, men tenker at jeg får roe meg ned når vi kommer ut av byen og de folksomme svingene i begynnelsen. Dessuten er jeg ganske kald, til tross for litt ordentlig oppvarming, så det er greit å komme meg i gang. Pleier ikke varme opp noe særlig før halvmaraton, men her handlet det rett og slett om å holde varmen. Prøver likevel å holde igjen litt, sånn at jeg ikke skal gå på en skikkelig smell flaut tidlig i løpet.

Mest av alt er glad for å endelig løpe dette jævla løpet, som jeg strengt tatt har vært litt lei av de siste fire ukene. Jeg har folk på alle kanter, rett foran og rett bak merker at noen holder ryggen min tett og tenker at det jo er hyggelig å være en som kan bidra med rygg, ikke bare utnytte andres. Noen spiller Eye of the Tiger når vi nærmer oss Sydspissen. Gøy.

3-7 km: Det viser seg at den som holder ryggen min er en bekjent fra internett. Jeg tenker ikke faen og kanskje Stian tar noen kule bilder av oss sammen. Kroppen føles god, som om jeg har en del å gå på fartsmessig, men det er en skummel følelse i halvmaraton, for noe av nøkkelen er å ikke nærme seg toppfart og iallfall ikke så tidlig i løpet.

Noen kilometer etter Sydspissen kommer løypa nesten helt ned til sjøen og alt åpner seg opp. Det er en deilig følelse. I finvær kan man se både det ene og det andre fjellet. I kveld ser vi så vidt ut til Flyplassen, der løypa snur og går samme vei tilbake. Vi har allerede møtt og klappet for de raskeste maratonløperne, jeg setter pris på alt som gjør at jeg kan tenke på andre ting enn akkurat det jeg holder på med.

Jeg overtaler meg selv til å ikke prøve å løpe fra internettbekjent før etter at løypa snur halvveis. Gidder ikke gå på en smell fordi jeg ikke tåler å bli løpt fra av en lege. (Jeg tåler fint å bli løpt fra av leger, jeg blir det flere ganger i uka, men da er jeg liksom forberedt på ydmykelsen.) Jeg drikker ikke på noen drikkestasjoner. For det første har jeg løpt en haug vellykka halvmaraton uten å gjøre det, iallfall i kaldt vær, og for det andre er jeg veldig dårlig på å drikke i fart, jeg liksom bare kaster safta i ansiktet og ender uansett opp med å gulpe opp det lille som treffer kjeften, og det er i beste fall. I verste fall snubler jeg og blir stoppet av fuckings Røde Kors for å få plaster i ansiktet (ikke spør). Så jeg drikker ikke.

7-11 km: Jeg bruker en stund på å regne ut hvordan jeg ligger an tidsmessig ved ca 8 km, og ser at jeg er passe mye foran skjemaet. Ikke så lite at jeg trenger å stresse for å holde farta, ikke så mye at det er selvsagt at jeg kommer til å gå på en smell. Ned mot vending skjer det litt greier, det er drikkestasjon og en liten tunnell og et par rundkjøringer, og sånt distraherer jo effektivt fra det totalt idiotiske i å betale for å ha det skikkelig vondt. Selv om jeg ikke har det spesiet vondt ennå, vet jeg jo at det kommer.

11-14 km: Jeg føler meg bra og merker at jeg begynner å ta igjen folk raskere enn tidligere i løpet. Jeg henger meg på en tynnlegga gubbe som setter opp farta omtrent akkurat når jeg tar ham igjen (ikke på grunn av meg, altså). Pusten går, men jeg sørger for å holde igjen nok til at den ikke går over i den klassiske hikstingen. Beina føles foreløpig også ok, og når ser jeg Hallén i veikanten, roper jeg: «Heeeei! Jeg føler meg fin!» Også vinker jeg, selv om jeg vet at han synes det er provoserende useriøst. Helt ærlig sier jeg det om at jeg føler meg bra mest for å psyke opp meg selv. Det er omtrent ved Hallén jeg skjønner at jeg har løpt fra internettbekjent, og da blir jeg letta over å slippe spurtoppgjør. Jeg har aldri vært i et spurtoppgjør og det er fordi jeg er så treig at verken jeg eller andre oppfatter at jeg spurter.

14-18 km: Omtrent 500 meter etter at jeg har sagt til Hallén at jeg føler meg bra, begynner jeg å føle meg rimelig ferdig. Som i: nå hadde det vært digg om det var to, ikke sju kilometer igjen. Jeg henger fortsatt på Tynnleggen og tenker at jeg skal holde ham til det er sju kilometer igjen og så til det er seks kilometer igjen og så til det er fem kilometer igjen osv.

Når jeg passerer 16 kilometer har jeg det strengt tatt vondt og konsentrerer meg ganske hardt for å holde tempoet oppe. Regnet høljer fortsatt ned, som det har gjort hele løpet, og jeg tror kroppen min på dette tidspunktet er litt lei av å holde temperaturen min oppe, den har nok å stri med, si, så jeg begynner rett og slett å fryse litt. Digg med midtsommer, da. Jeg stirrer stivt på leggene foran meg og biter tenna sammen. Ikke bokstavelig talt, faktisk dingler underleppa mi litt sånn ukontrollert når jeg er ordentlig sliten.

18-21 km: De siste tre kilometerne er ganske jævlige, og tempoet dabber litt av, jeg merker det mens jeg løper. Men jeg konser hardt for å unngå at det skal dabbe av for mye, tenker lett og sterk, lett og sterk og prøver å ta korte, kjappe steg, framfor de laaange, seige greiene jeg kan finne på å løpe med når jeg ikke tenker meg om. Jeg lurer på om jeg kommer til å begynne å gå, som om det er en avgjørelse som ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. Jeg stirrer fortsatt på leggene foran meg og tvinger meg selv til å vinke takknemlig til festen som spiller Final Countdown ut av et vindu.

De siste to-tre kilometerne begynner jeg å merke asfaltbankinga ordentlig i låra. Det er ikke krise og jeg er glad for at jeg har tatt langturene mine på alvor. Denne delen av løpet synes jeg ikke er noe gøy. Jeg har vondt og tenker på at én kilometer er utrolig langt.

21 km-mål: Herregud, oppløpet er såååå jææævla laaangt. Jeg highfiver en publikummer og later som jeg synes det er kjempegøy. Men så kommer målstreken.

1:34:37, dere. Nesten halvannet minutt fortere enn jeg hadde som mål. Tre minutter kjappere enn for tre år siden, som er forrige gang jeg løp halvmaratonet under Midnight Sun Marathon. Jeg luuurer også på om det er mitt tredje raskeste halvmaraton noen sinne, men det kan jeg ikke garantere. Det er iallfall up there. Ikke verst.

Etter et glass saft og kriseskifting, trakk Hallén en liten champagneflaske opp av sekken og sa jeg hadde fortjent den, fordi jeg har vært så flink med halvmaratonprosjektet. Jeg begynte nesten å grine. Nå skal jeg hvile. Vil ikke snakk om løping på en stund.
S

Halvmaratonplanen

Her er et bilde fra forrige gang jeg løp halvmaraton i Tromsø, det er tre år siden. I kveld skal jeg gjøre det samme, forhåpentligvis litt raskere. Den gangen løp jeg på 1:37:39. Nå har jeg, siden jeg meldte meg på 1. april, hatt som mål å løpe på 1:35:59. Raskere enn 1:36:00, altså.

Siden dette er en forsøksvis ærlig blogg, må jeg si at jeg tror jeg har det inne. Jeg tror til og med jeg har litt å gå på. Ikke sånn kjempemye, men nok til at jeg har vurdert en haug ulike løpsopplegg. Hadde jeg vært usikker, hadde jeg lagt meg på 4:35 min/km (det jeg må ha i gjennomsittstempo for å løpe på 1:35:59) fra start og prøvd å holde ut så lenge jeg kunne.

Men jeg har gjort alt jeg skulle, jeg har løpt langturene mine og ganske mange hardøkter, jeg har ikke vondt noe sted, jeg har bevist god form og har hvilt godt den siste halvannen uka. Jeg er rett og slett forberedt.

Så jeg har tenkt å legge meg på sånn ca 4:35-fart de første to-tre kilometerne, for å finne roen, og så skal jeg gi meg selv lov til å gjøre det jeg har lyst til. Kanskje jeg vil løpe litt fortere, kanskje jeg vil holde farta. Hvem vet.

Vi blogges i morra, tenker jeg. Hvis du ikke klarer å vente, så har Hallén lovet å lage stories til @slappavlittda mens jeg løper. Verdens beste støtteapprat er omtrent like engasjert som meg, og kommer nok som vanlig til å løpe minst et halvmaraton mens han heier.

Jeg vil ikke snakke om værmeldinga.

Siri

Løpsrapport: Harstadkarusellen #4, Kilamyra

Jeg hadde ikke noe lyst til å løpe løp, men det har jeg jo egentlig aldri lyst til, jeg vil bare være hjemme og se på Netflix, sånn egentlig. Men så vil jeg jo eeegentlig ikke det heller, jeg er som sagt glad i å ha løpt. Så jeg bruke det vanlige trikset: Si til meg selv at jeg ikke trenger å løpe så fort eller ha det så vondt, men at jeg må stille opp.

Så jeg stilte opp.

Løypa var annonsert 5,6 km lang, rimelig flat og på asfalt. Høres vondt ut, spør du meg, men kom meg nå til start og varma opp et kvarters tid. Været var deilig, jeg har vært skikkelig heldig med løpeværet underveis i dette halvmaratonprosjektet.

Jeg er alltid treig i starten. Ikke bare stiller jeg meg for langt bak, jeg trenger liksom et par kilometer på å forstå at jeg faktisk løper, og så helst et par til på å forstå at jeg faktisk løper løp, men det er jo strengt tatt helt i overenstemmelse med komme-seg-til-start-trikset, og dessuten gir det som oftest negativ splitt og relativt hyggelige løpsopplevelser, så jeg skal ikke klage. Har alltid vært sånn, kommer sikkert alltid til å være sånn.

Starten gikk iallfall, og jeg gampa av gårde. Følte meg stiv og tung i kroppen, men beveget meg iallfall i riktig retning. Snaut seks kilometer skulle jeg klare, og dessuten går det alltid fortere i starten enn det føles som.

Etter omtrent en kilometer løsna det litt i beina og folkemengden. Jeg fant noen rygger å plukke, nok en fordel med å være litt treig i begynnelsen. Altså, jeg veit at 3:57 på første kilometer ikke er treigt for meg, men sammenlignet med folk det er naturlig å sammenligne meg med, var det det.

På andre, tredje og fjerde kilometer løp jeg plutselig ganske fort, jeg merket det i beina og kroppen, du veit den følelsen av å ha det vondt, men at det er greit? At det liksom går for fort, men at du kanskje bare må ta 70 prosent av konsekvensene av det? At du kan kjenne at beina tjokker liiitt fortere mot asfalten enn de pleier, og at du løper og venter på veggen, men så er det ingen vegg, bare et sånt litt plagsomt skilleteppe i makramé som pleier å henge i døråpningen hos gamle hippier?

Den femte kilometeren roet jeg meg litt ned, for det begynte å gjøre ordentlig vondt og jeg husket godt forrige løp. Men jeg roet meg bare litt, altså, og de siste 700 meterne prøvde jeg å løpe så fort jeg kunne. Tror det var smart, både for sluttida og for min opplevelse av løpet.

Jeg så ikke på klokka en eneste gang underveis, jeg gjør tydeligvis ikke det, så da jeg kom i mål, tenkte jeg at jeg hadde hatt omtrent 4:11 min/km i gjennomsnitt, som på de tidligere løpene. Men det viste seg at jeg hadde hadde 4:02 min/km?? I gjennomsnitt? Wtf?

Ikke rart jeg måtte sitte på bakken et par minutter og sikle etter målgang.

Så, ja, jeg vet ikke hva som foregår, jeg. Jeg er tydeligvis i god form. Ok, det var det, bare en liten løpeoppdatering.
S

Publisert
Kategorisert som Løping

Halvmaratontrening, uke 8, 9 og 10

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for løpinga går fortsatt helt knirkefritt. Siden forrige ukesinnlegg har jeg skjønt at jeg skal ta litt mer av æren for det, da, og at denne nye «ikke overdrive»-filosofien faktisk også er det til det beste for formen på sikt. Sjokkerende innsiktier her, jeg vet.

Jeg løper jo nesten utelukkende med Adidas-sko (betaler for dem selv, ja!), men det kan jo hende at det all in-slagordet ikke er et godt slagord for meg personlig. 70 % in burde være mitt slagord, tror jeg. Eller kanskje det å faktisk ta løpinga såpass på alvor at jeg gir både kroppen og hodet tid til å hente seg inn og bli sterkere, er å gå all inn. Hvem veit.

Uansett, sånn har løpinga sett ut de siste ukene:

(Alle detaljer er på Strava, hvis du er megainteressert.)

Halvmaratontrening uke 8 (fem uker igjen):

Mandag: hvilings

Tirsdag: Gressholman rundt, Harstadkarusellen.

Onsdag: hvil

Torsdag: 8 rolige kilometer

Fredag: Langtur. 21,5 km, 5:31 i snitt. Inkludert 5×1 min raske drag mot slutten.

Lørdag: En drøy time med snøtråkking oppi lia

Søndag: Langintervall, veeeeldig kontrollert. 5 x 10 min rett under 5:00 min/km. Sliten, men gjennomførte fint.

Løpt: drøyt 60 km

Halvmaratontrening uke 9:

Mandag: hvil

Tirsdag: 9 km rolig

Onsdag: Motbakkeintervall, litt improvisert på grunn av snø i løypa, seks drag, snaut 30 min til sammen. Litt dårli følelse. Kjørte på, men maksa ikke ut.

Torsdag: Kort subbetur (40 min)

Fredag: Langtur. Drøyt 20 km, 5:08 min/km i snitt. Føltes fint med medvind på vei hjem, sikkert derfor jeg løp så fort.

Lørdag: hvilings

Søndag: Rolig tur på asfalt, 14 km

Løpt: ca 60 km

Halvmaratontrening uke 10:

Mandag: Harstadkarusellen. Snaut 6 km. Løpsrapport kommer.

Tirsdag: hvilings

Onsdag: Langtur, drøyt 20 km, 5:23 min/km.

Torsdag: Kort joggings

Fredag: Kort joggings

Lørdag: Kort joggings i Hellaaas

Søndag: Drøyt 10 km på en råtten mølle. Løp noen litt lange drag, ble sliten, aner ikke hvor fort.

Løpt: ca 60 km

De siste ukene har Hallén vært med på en del løpeturer, og det er alltid hyggelig. Da føler jeg at han bryr seg om det jeg driver med og at det ikke bare handler om at jeg skal engasjere meg i hans hobbyer hele tiden. I tillegg har det hjulpet litt på hodet å få løpt noen karuselløp, det er digg å ikke måtte bli sliten på eget initiativ hele tiden.

I dag er det tirsdag, det betyr at det er halvannen uke igjen til halvmaratonet mitt. Formtoppingsplanen min er som følger: Å bli ganske sliten, men fortsatt ikke overdrive. Slippe opp fra og med onsdag (i morgen) eller torsdag. Ja, det er tidlig, men historien viser at jeg trenger litt mer enn en uke på å komme meg ordentlig ovenpå. Med «slippe opp» mener jeg: mindre mengde, flere hviledager, kortere og raskere drag. Det blir på innfallsmetoden, ja, det er tydeligvis sånn jeg gjør ting nå.

Vi kommer tilbake til selve halvmaratonplanen, for den har jeg ikke tenkt på ennå. Også skal jeg skrive et løpsreferat fra det forrige løpet i Harstadkarusellen, for der overrasket jeg meg selv. Igjen. Snakkes!

S

Publisert
Kategorisert som Løping

Løpsrapport, Harstadkarusellen #2: Gressholman rundt

Det andre løpet i Harstadkarusellen var Gressholman rundt. Gressholman er dit man drar for å grille og bade hvis Harstad-sommeren tillater det. Det er som Frysja, bare penere og kaldere.

Løypa er 7,2 km lang, ganske flat og jeg hadde løpt den to ganger før: i 2016 på 31:18 og i 2017 på 31:21. Tre sekunders forskjell, der altså. Var godt fornøyd med begge de to løpene.

Denne gangen var det 10 grader, sol og omtrent vindstille, og jeg følte meg litt våryr. Hadde på shorts og visste at Hallén kom til å legge sykkelturen innom løpet for å heie. Oppskrift på nok en suksess.

Løpsrapport

Start: Som vanlig hadde jeg ikke noe lyst til å løpe løp, jeg ville grille eller noe, så jeg brukte det klassiske trikset mitt: å si til meg selv at jeg kan få lov å jogge hele veien, at jeg ikke trenger å ha det vondt med mindre jeg vil, men at jeg må stille opp.

0-3 km: Jeg lot meg flyte med strømmen av løpere uten å tenke på noe annet enn å overleve distansen. Sauene hadde nettopp fått lam, sola skinte, det var en nydelig dag. Jeg fant meg en rygg og ble der. Så ikke på klokka i det hele tatt. Følte meg ok etter hvert, etter å ha løpt av meg startgruffen og den generelle motviljen.

3-5 km: Jeg nærmet meg sakte men sikkert noen rygger jeg hadde lyst til å ta. Begynte å tenke at 7,2 km jo ikke er å så langt, at jeg måtte begynne å speede opp om jeg skulle få ut kreftene. Følte meg fortsatt grei. Møtte Hallén og ble jazza opp av at han heide på meg og syklet forbi for å heie litt mer senere i løpet. I en liten bakke speedet jeg opp itt ubevisst, og på toppen av bakken måtte jeg jo bare holde innsatsen oppe.

5-7,2 km: Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det var en smule overilt å starte det vi jo må kalle en spurt, så tidlig. Herregud. Den siste halvannen kilometeren av det løpet der, er noe av det vondeste jeg har gjort i det siste. Klarte på et vis å holde en viss frekvens og flyt, men det kostet absolutt alt. Vil på ingen måte kalle det en sprekk, men jeg tror det først og fremst var flaks at det ikke ble det. Jeg peste og peip som en rusten tekanne. Følte at jeg lakk melkesyre fra alle åpninger. Hadde lyst til å stoppe hele tiden, halvannen kilometer er så laaaangt når man lider.

Mål: Løp ikke én meter over målstreken, måtte sette meg ned og spytte og harke. Var veldig fornøyd. Siden jeg holdt meg akkurat på riktig side av sprekken, må jeg ha brukt nesten alle kreftene mine. Vondt, men gøy etterpå.

Tid: 30:31. 4:11 min/km. Nesten et minutt raskere enn min tidligere bestetid på den løypa. Herregud. Samme tempo som på den snaue femkilometeren uka før.

Ja, nei, hva skal vi si? Jeg er i god form. Det lover bra for halvmaraton på 1:36 om noen uker.

S

Publisert
Kategorisert som Løping

Halvmaratontrening uke 7

Heia!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si om løpinga mi om dagen, for det går fortsatt over all forventning. Jeg får gjort sånn ca det jeg vil ha gjort, og jeg løper fortere enn jeg trodde, bare les referatet fra Harstadkarusellen forrige uke. I verste fall er dette begynnelsen av skrekkfilmen, der ungdommene koser seg på roadtrip, alt er som det skal være og se, så flaks at det er en gammel bensinstasjon her ute i ødemarka.

Men det er ikke noe jeg kan tenke for mye på, for det er jo virkelig ikke et problem å ikke ha noen problemer. Så jeg får bare fortsette å holde meg selv litt i øra, og tenke at det er det som har gjort at det går så bra nå.

Sånn så treninga ut i halvmaratonprosjektets uke 7

Mandag: 7 km joggings i snøen

Tirsdag: Harstadkarusellen!

Onsdag: 12 km rolig (tungt etter karusellen)

Torsdag: hvilings (burde ha hvilt dagen før)

Fredag: Moderat langintervall i ganske slak motbakke med Hallén. 4 x 8 min, p 1 min. 12 km til sammen.

Lørdag: 1 time og 40 minutter i fjellterreng, gaaaanske rolig

Søndag: opp på en topp, en times tid, prøvde å holde det gaaanske rolig

Løpt: ca 55 km, 6 t 45 min.

I tillegg begynte jeg et lite sideknekkprosjekt, etter å ha sett det bildet av meg fra karusellen. Er bedre for både farta og skrotten om jeg klarer å holde meg litt rettere når jeg er ute og lunter, ikke minst i 21 kilometer. Jada, det er ikke et stort problem og det bildet er tatt på aaakkurat riktig tidspunkt, så jeg er ikke bekymra. Jeg kommer heller ikke til å bli kvitt hofteknekken på en måned. Men jeg jobber litt med det. Litt er bedre enn ingenting.

I uke 8 av halvmaratonprosjektet (som vi strent tatt snart er ferdig med, når jeg skriver dette) er planen å løpe sånn ca 60 km, være med i Harstadkarusellen (gjorde det, rapport kommer) og få meg en ganske flat langtur.

Og så, eh, er det faktisk snart på tide å tenke på en liten formtopping, men det er det så lenge siden jeg har gjort at jeg må snakke med Hallén om det først (han kan mer om det enn meg og husker bedre enn meg hva jeg har gjort før).

Siri

Publisert
Kategorisert som Løping