Meny Lukk

Category: Ut på tur alltid sur (page 1 of 3)

Ok, så det er dette som er påske

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Ja, nei, her kommer det et ras av bilder fra påskeferien. Vi har vært på Rolla, det er Norges mest vannrike øy. Jeg aner ikke hva det betyr, men det har nok noe å gjøre med at Rolla er naboøya til Andørja, som er den øya i Nord-Europa med flest fjelltopper på over 1000 meter. Eller noe sånt. Ikke korriger meg på dette, jeg verken skjønner eller bryr meg om det. Det gjelder uansett å ha mest av noe, det gjør jo det.

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Årest påskekonsept var selvfølgelig topptur på ski, og jeg har nok dessverre stagnert i ferdighetsutviklingen min. Opp går, som jeg har sagt tusen ganger før, helt fint. Ned er sånn her:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Heldigvis har Hallén endelig skjønt at jeg må få lov å ta av meg skiene og gå ned de bratte partiene (der det er mer enn fire prosent helning). Da unngår vi som regel grining, og jeg får sove om nettene selv om jeg vet at vi skal på tur dagen etter.

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

På bildet over ser du Doktor Mord og Lektor Solstråle planlegge neste tur. Kristine og jeg foretrekker avslappa turer, mens Eirik og Hallén foretrekker mer hardcore jåssing, så det blir noen diskusjoner om rute og tempo. Heldigvis betyr det også at vi kan lese i godstolen mens de hakker rundt i en eller annen isvegg.

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Her er Kjetil og Berit, også kalt Kikkan og Bibb, som bare elsker å være ute:

Påske 2017

Påske 2017

De er omtrent like ivrige som Hallén, så der er det lite støtte å hente når det kommer til begrensninger på ekspedisjonene. Sånn ellers er de greie.

Her får jeg shreddetips av Kristine:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Her er jeg dritsur, helt på ekte, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra det fjellet vi er på:

Påske 2017

Men så kom vi oss ned på et vis, og da ble jeg skikkelig avslappa og fornøyd:

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Påske 2017

Sjekk de profesjonelle påskegropene vi koste oss i! For bare et par år siden kunne jeg ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte i påskegrop og grille pølser, men nå har jeg jammen meg kost meg med det også. Der snakker vi personlig utvikling. Før vi veit ordet av det, elsker jeg sikkert å gå på ski også. Hehehe. Neida.

Påske 2017

Her er gjengen når jeg begynner å grine midt nedi bakken:

Påske 2017

Påske 2017

Sånn bortsett fra at vi ikke fikk én eneste fisk, vi prøvde alt, var det en helt topp påskeferie. Det var lov å drikke rødvin på badet, vi fikk helt eksotisk godt vær og klarte over halvparten av spørsmålene i Morgenbladets påskequiz.

Påske 2017

Påske 2017

(Hvis du trenger flere turdetaljer, vil jeg anbefale turbloggen.) Håper din påske har vært minst ok+!

Siri

Jobber med den saken også

Her er jeg når jeg analyserer sporet mitt fordi han jeg deler livet mitt med synes det kan lære meg noe:

Jeg jobber fortsatt med hele den skigreia. Det går seg sakte men sikkert til, det gjør jo det. Nå hater jeg det ikke hver dag. Ikke at jeg går eller står på ski hver dag, men ski har et ganske stort nærvær i livet mitt på grunn av folk jeg omgås med, for eksempel folk jeg deler bad og seng og oppvaskmaskin med, så det er ganske lett å føle på hvor mye ski til enhver tid irriterer meg.

Oppoverbakkene liker jeg. Eller, jeg vet vel egentlig ikke om jeg liker det, kanskje det heller er det at motbakkene er så utrolig mye hyggeligere og mindre skrekkfylt enn nedoverbakkene, men samma det. Oppover går fortsatt bra.

Nedover, derimot. Men det har jeg egentlig klaget nok over. Jeg er dritredd og veldig dårlig nedover.

Det er meg på begge disse bildene, du bare ser meg ikke fordi jeg ligger begravet i pow. Pow er forkortelse for powder, som i puddersnø, eller løssnø, som vi sier hjemme hos oss, det er ikke tegneserielyden pow-pow-pow, som jeg trodde. Jeg trodde også at man skulle si «pow» hver gang man svingte. Det skal man ikke. Man skal ikke si noe som helst, kanskje bortsett fra oh yeah.

Det blir nok aldri skientusiast av meg, men nå er det lenge siden jeg gråt på skitur.

S

Gjestebloggings: Hallén om turen til Kilimanjaro

Kilimanjaro

Hei! Stian her. Også kjent som Hallén. (Hallén er livspartneren min, hilsen Siri.)

Fikk beskjed om å skrive et blogginnlegg om min tur til Kilimanjaro i september. Det finnes sikker flere hundre norske blogginnlegg fra turer dit, så dette blir kort, konsentrert og bildebasert. Dere som deler Siris syn på folk som liker fjell, får ha meg unnskyldt.

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Først:

  • Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell,  5895 meter over havet, og ligger helt nord i Tanzania. Tanzania ligger ganske så nære ekvator. Det er derfor varmt mye av turen, bare litt kjølig helt på toppen.
  • Om du skal på tur i Kilimanjaro National Park, må du ha guide. Ikke fordi det er vanskelig, farlig eller noe annet, men fordi noen har bestemt det. I begynnelsen vanskelig å svelge for en fyr som liker å klatre alene og få bestemme alt selv. Langt lettere å skjønne når du forstår hvor lutfattig Tanzania er, og at turismen omkring fjellet sysselsetter 400 guider, 10 000 bærere og står for 13 prosent (!) av Tanzanias BNP.

Kilimanjaro

  • Guider kommer gjerne som del av en organisert tur på 6 eller 7 dager. Velg 7, kroppen skal få slite nok med høyden som det er. Noen bærer tingene dine, noen stiller med kaffe/te i teltåpningen om morgenen (sjukt), og du slipper egentlig å tenke på så mye annet enn å tasse, spise og drikke. Dagsetappene er behagelige, men sånn må det bli når kroppen skal venne seg til høyden. 5895 moh. er så høyt at du ikke kan late som om du befinner deg i Jotunheimen, men ikke høyere enn at de aller fleste kan komme seg opp. Problemet er at antall dager som tilbys er for lite, mange vil føle seg dårlige på toppen.

Kilimanjaro

  • Som sagt, omtrent alle kan klare dette. Men det hjelper som alltid å være i grei turform og synes det er ok å ligge i telt og å bli litt skitten. Hadde Kilimanjaro vært lavere hadde det vært lett. Nå er det under middels vanskelig. Men man kan bli syk av høyden, og da hjelper det jo ikke å være verken Petter Northug eller Lars Monsen.
  • Jeg var borte 14.-24. september. Hadde med min mor, som lenge hadde drømt om dette, samt 9 andre nordmenn. Hadde bare guider fra Tanzania, utelukkende flinke folk. Gikk Rongai-ruten, som kan anbefales. Det går jevnt oppover dag for dag. Aldri bratt, absolutt høydeskrekkvennlig.

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Toppdagen:

Vi nådde høyeste overnattingsplass etter fem dager, på 4700 moh. Følte meg selv i fin form, men det var nå tydelig på flere at det begynte å bli høyt. Hodepinetabletter florerte. Det er egentlig bare to tøffe dager på Kilimanjaro, eller skal vi si én lang. Vi kom frem til den høyeste overnattingsplassen tidlig på ettermiddagen, og etter noen timers hvile, skulle vi ved midnatt gå videre mot toppen. Etter mange dager med isbreene der oppe i syne, føltes toppunktet plutselig veldig nær.

Kilimanjaro

Toppnatten er seig. Å starte ved midnatt kan være tøft. Det er mørkt, litt kaldt og søvnløst. Du må rett og slett ville det. Flaks at det var akkurat derfor vi var her (og at Siri var hjemme). For første gang var det litt bratt, og vi gikk i et slags grustak. Det gikk sakte, det var mørkt og vi kjente at det begynte å bli skikkelig høyt. Passerte en brite som kun var undertøyet og et par sko unna å være naken. Hadde god tid til å tenke på at det finnes idioter overalt.

Kilimanjaro

Det hadde vært stjerneklart hele natten, men nå ventet en av de beste soloppgangene jeg har sett. Solstrålene traff oss like etter at vi nådde kraterkanten. Plutselig ble det langt varmere. Det var ingen vind og været kunne egentlig ikke vært bedre. Nå gjensto kun sjarmøretappen bort til toppunktet. Skjønt, enkelte hadde det tyngre.

Kilimanjaro

Så var det følelsen av å stå på toppen, da. Det er vel sånt du enten digger eller gir langt fullstendig faen i. Jeg liker det. Bildepausen der oppe ble kort. Var omgitt av mange lange fjes og slitne øyne og så høyt oppe trenger man ikke være lenger enn nødvendig. Fikk sendt mamma nedover med resten av gjengen og fikk med meg guiden på en ekstrarunde ned i krateret og opp til senteret av vulkanen. Her ryker fortsatt svovelen opp og jeg og guiden representerte det eneste levende. Røff tur opp til kraterkanten igjen, men derfra var alt en lek. Grustaket var nå perfekt å skli på og snart var vi tilbake ved teltene. Noen mer preget av natten strabaser enn andre, men alle med smil om munnen.

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Så:

Det finnes mange flotte plasser i verden og mange flotte fjellturer, man trenger ikke dra til Kilimanjaro for å oppleve det. Ble likevel overrasket over hvor fint det var her. Det stiligste er kontrastene. Du starter like over savannen, går gjennom regnskogen, passerer lavere løvskog og lyng og ender opp i en ørken med isbreer. Og så er det utsikten. Og stjernehimmelen. Det var god uke.

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Kilimanjaro

Stian

Årbostadtind

årbostadtind

Det var noe med 1000-meterstopper og det var noe med værmeldingen. Vi smurte matpakke, pakket ekstra klær og stoppet på bakeriet på vei ut til Andørja. Fra stuevinduet vårt ser vi Årbostadtinden, gjerne avslappet i kveldssola eller i silhuett mot soloppgangen. Når det er sånt sola driver med, da, nå om dagen dupper den mest opp og ned av horisonten litt sånn på impuls, virker det som. Uansett skulle vi opp.

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

årbostadtind

Vi brukte fem timer opp og ned, inkludert god lunsjpause og bedagelig tempo. Det var ganske bratt hele veien, men jeg var aldri redd, for man trenger bare å gå nær kanten hvis man absolutt må tøffe seg eller hvis man liker å kjenne på dødsfrykten i tide og utide. Det er jo halloween.

årbostadtind

årbostadtind

Apropos halloween, så fikk vi avklart hvem i gjengen som ryker først hvis det blir zombieapokalypse. Hallén og Kristines livspartner så på hverandre og var enige om at de kommer til å teame opp og ofre meg og Kristine ved første anledning. Det er greit for meg og Kristine, for vi vet at det er vi som er hovedpersonene i denne tv-serien, og at neste gang vi møter dem, er de enten a) zombier eller b) desperate etter vår hjelp. Den hjelpen kommer de selvfølgelig ikke til å få. Man kan ikke være nostalgisk når det gjelder zombier. Kutt daukjøttet, som Hallén sa.

årbostadtind

Så begynte det å snø.

Siri

Møysalen

Heeeei, friluftsbloggen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går var jeg, livspartneren min og familien hans på Møysalen, det er et fjell. Det er 1262 meter høyt, og jeg var rimelig nervøs. Ikke for den fysiske påkjenninga, jeg er jo ganske sprek sånn alt tatt i betraktning, men for at høydeskepsisen skulle ta overhånd, og for at jeg skulle sette meg ned og begynne å gråte og nekte å gå videre. Det har skjedd før, men det ville jo vært litt flaut med hele svigerfamilien til stede.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heldigvis gikk det ganske greit. Mest fordi det som oftest var 3-10 meter ned når vi måtte klyve, ikke 800. Hallén syntes det var overraskende at jeg syntes det utgjorde en forskjell. Siden jeg vet det er andre med sunn høydeskepsis som leser denne bloggen, så er dette nok det ekleste stedet på turen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I tillegg til snøflekkene mot toppen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der var jeg såpass irritert over å måtte forholde meg til snø i juli, at det overskygget den lille frykten for å skli ned på siden og lande i innsjøen 1000 meter under.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi kjørte båt inn i fjorden, og sparte noen flate kilometer på starten og slutten av turen på det. Kan anbefales. Dessuten var vi veldig heldige med været. Kan også anbefales.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er to par raske briller:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi brukte omtrent 3 timer og 25 minutter opp, i behagelig tempo med noen gode pauser underveis. Hadde smågodt i sekken, og da spiller det ingen rolle for meg hvilket tempo folk vil gå i.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er hele gjengen på toppen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan man friluftsblogger, men samma det.

Møysalen 1262 m.o.h.
Lengde:
ca 7 km fra fjorden og opp
Tid: 3-4 timer opp (Hallén har selvfølgelig løpt opp der mye kjappere)
Høydeskrekk*: 6/10 (på en finværsdag)

* jeg er sånn passe redd for høyder. Tør å hoppe fra 3-metern hver dag, fra 5-metern på en god dag, og fra 7-metern hvis jeg absolutt må tøffe meg (ikke gjort siden jeg var 13).

Siri

Sånn kan det også være i Troms

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

S

Har vært i Vesterålen og på Senja og sånt

Bleiksøya - sirivil.no

Hei, friluftsbloggen! I forrige uke var vi på tur igjen, denne gangen i Vesterålen og på Senja.

Først gikk vi Dronningruta fra Nyksund. Eller, gikk og gikk, fru blom. Vi jogga der det var flatt og gikk der det var bratt. Det var en tur jeg absolutt kan anbefale. 15 kilometer, 1000 høydemeter, 2 timer og 45 minutter. Og ikke minst: veldig fiiiin natuuuuuur.

Dronningruta - sirivil.no

Turen er en rundtur mellom Nyksund og Stø, så man kan velge hvor man starter. Enten går man langs sjøen først og oppå ryggen tilbake, eller motsatt. Vi gikk (jogga) langs sjøen først. Det var fint og løpbart de aller fleste stedene, bare litt kronglete fra det første skaret og ned til sjøen. Ikke kronglete i gåsammenheng, altså, bare i løpesammenheng. Bortover ryggen var det ofte gress og skikkelig deilig å løpe. Ingen ur! Jeg nynnet på brorskapsmusikken fra Ringenes herre. Ganske sikker på at jeg er Gimli i den sammenhengen. Jeg var ikke redd noen steder, så jeg tror det skal gå bra for de høydeskeptiske blant oss også. Dette er fra det luftigste stedet på hele turen:

Dronnignruta Vesterålen - sirivil.no

Vi hadde sjokolade i sekken, og jeg gadd ikke tenke på at jeg skulle løpe halvmaraton bare noen dager senere. Når jeg sier at vi hadde sjokolade i sekken, så mener jeg selvfølgelig at Hallén hadde sjokolade i sekken, for det er alltid han som bærer og pakker og ordner.

Nyksund - sirivil.no

Nyksund - sirivil.noEtter turen spiste vi på Ekspedisjonen i Nyksund. Jeg spiste bacalao og Hallén spiste en annen klippfiskvariant. Langt over gjennomsnittet god fisk, spør du meg. Alt i alt er Dronningruta + Ekspedisjonen er et supert ferietips. Tipper det er lurt å bestille bord, da.

Nyksund - sirivil.no

Andøya - sirivil.no

sirivil.no

Seinere i uka var vi både på Andøya og Senja. Bleik på Andøya var helt vilt pent. Sjekk her:

sirivil.no

sirivil.no

sirivil.no

sirivil.no

sirivil.no

Jeg føler fortsatt en slags ironisk distanse til hele friluftsopplegget, men den forsvinner nok etter hvert, bare jeg blir utsatt for friluftsliv lenge nok. Foreløpig klarer jeg ikke ta dette helt på alvor som hobby. Uansett er jeg iallfall sikker på at friluftsliv er vesentlig bedre når det ikke er snø involvert, selv om jeg ikke synes det er sånn megafett å måtte bruke boblejakka mi, som er laget for «the most extreme conditions on Earth», i juni. «Du hadde jo ikke dødd om du brukte en tynnere jakke, du gjør det jo bare fordi du kan legge deg ned hvor som helst når du har den på deg,» sa Hallén. «Nei,» sa jeg innefra bergsprekken jeg hadde kilt meg fast i.

Klokka ett på natta på Senja:

Midnattssol Senja - sirivil.no

Rimelig fint, kan du si. Noe annet fint, var den selen vi så!

sirivil.no

Den slappet av rett utenfor stranda vi sto på. Tittet litt på oss, fløyt litt nedover, prøvde å ta en måke. Måker kan dessverre fly.

sirivil.no

Her er en rangering av opplevelser fra turen:

  1. Sel
  2. Dronningruta
  3. Bleik

Siri