De barnegreiene

Tidligere i uka spurte Lille Ø i kommentarfeltet om jeg tror jeg har lyst på barn noen gang. (Lille Ø er helt uskyldig her, altså, jeg bruker det bare som en inngang.) Her er det jeg svarte:

«Jeg vil ikke ha barn, men jeg jobber med saken fordi jeg elsker en mann som vil ha det. Problemet mitt er todelt: 1. Jeg synes ikke barn er noe gøy 2. Jeg synes det er dust å få barn når vi er altfor mange mennesker på jorda fra før.»

Jeg kommer sikkert til å få barn en gang. De fleste jeg kjenner har eller skal få barn, og jeg tror ikke det er noe spesielt med meg som gjør at jeg kommer til å unnslippe den eksistensielle angsten som virker å være grunnlaget for de flestes valg om å livmorutvidelse. Jada, jeg skjønner at det finnes andre gode grunner til å få barn, men bare ha det i bakhodet når du leser resten, ok? Jeg snakker på en måte om mitt framtidige jeg når jeg snakker om foreldre. Vi er alle venner her, folk uten barn og folk med, folk som har lyst på og folk som ikke kan tenke seg noe verre.

Her tror jeg også noe av min motstand mot å snakke om sånne ting ligger. Folk tar det så personlig. Det er som om andres livsvalg blir en kommentar til våre egne livsvalg. Som om min barnfrihet er et argument i en eller annen diskusjon. Det er det ikke. Det er bare barnfrihet. Kanskje det er midlertidig, kanskje jeg aldri får lyst på barn. Akkurat det spiller ikke så stor rolle, poenget er at hvordan andre velger å leve livet sitt, som regel ikke står i noe forhold til hvordan du velger å leve ditt. Vi har på en måte laget en sånn enten-eller-situasjon for oss selv, som jeg ikke tror fungerer så bra.

For folk uten barn går helt sikkert glipp av masse livsmening og en spesiell type kjærlighet. Det er jeg helt sikker på at vi gjør. Selv om du mener at jeg som barnfri ikke kan forstå den ekstradimensjonen det er å ha barn, så kan jeg iallfall forstå at den finnes.

Jeg liker ikke barn. Jeg hater dem ikke, jeg bare liker dem ikke. De bråker og gjør at vennene mine må være hjemme hele tiden. Jeg er en god barnevakt fordi jeg ikke har noen ambisjoner om at barn skal like meg. Har foreldrene sagt at det ikke blir noe Frost, så blir det ikke noe Frost. Med meg som barnevakt kan du være sikker på at alle overlever og at ingen har det noe gøy.

Jeg synes «jeg liker ikke barn» er en mer enn god nok grunn til å ikke få barn. Faktisk synes jeg ikke man skal behøve å begrunne det i det hele tatt, derimot synes jeg kanskje man burde begrunne et valg om å få barn. Ikke for staten, liksom, men for seg selv. For det å få barn er ekstremt egoistisk når vi vet at det er det verste vi kan gjøre for verden. Vi er altfor mange mennesker, og vi, ja vi, er de verste forbrukerne av alle. Det er helt drøyt å lage enda flere av oss.

Dette er jo ikke en spesielt hyggelig ting å si, så jeg gjør ikke det til hverdags. Jeg er jo glad i ganske mange folk som har barn. Det er ikke sant at folk blir personlighetsløse når de blir foreldre. De blir bare mer opptatt, kanskje av andre ting. Derfor blir jeg like overrasket hver gang noen med barn prøver å overbevise meg om at det er en god idé. Nå snakker jeg ikke om når jeg spør, som jeg har gjort flere ganger (ref. at jeg prøver å lære meg at barn er en god idé), om hvordan det er eller om de kan anbefale det. Jeg mener den overdrevne insisteringen på at alle er fødte foreldre. (Eller mødre, da, om vi skal være helt ærlige.) For det er vi jo ikke. Det er mange mennesker som får barn, som viser seg å være dårlige foreldre. Nå mener jeg alt fra tusenvis av forskjellige typer vold, til de som rett og slett hadde hatt et bedre liv uten. For de finnes! Selvfølgelig gjør de det! Det trenger ikke bety at man angrer på å ha fått barn (som selvfølgelig går an!), det betyr bare at man hadde valgt annerledes hvis man fikk gjøre det igjen. Det er to forskjellige ting.

Hvis man har barn, så må man jo bli glad hver gang man møter noen som ikke har det? For barnet ditt er jo tross alt avhengig av at denne planeten er beboelig for mennesker resten av livsløpet dets? Og tenk om barnet ditt vil ha barn?

Det er ubehagelig, selvfølgelig er det det. Jeg trodde lenge det var det at jeg ikke likte barn som kom til å være det verste å komme over, men nå tror jeg det er det uansvarlige ved det som er mitt største hinder. Igjen må jeg bare få si at jeg ikke mener dette som noe angrep på deg, hvis du har barn, eller på barna dine. Jeg kommer som sagt sikkert til å komme dit selv en gang.

Alt dette er iallfall grunnen til at når folk spør om vi ikke skal ha barn snart, eller lurer på om jeg drikker Pepsi Max istedenfor vin fordi jeg er gravid, er dette det eneste jeg hører:

gnuurggghggnurghgghhhgnuuuurghhhrgnurghhhhgrunggggggrgguurhghh

Her er noen kjipe ting jeg heller vil gjøre enn å forholde meg til barn/ikke barn:

Skrive masse kronikker om rosablogging
Ringe til gamle menn og spørre om SKAM er feministisk eller ikke
Lese en blogg om blogging
Velge et servise å samle på

Det jeg prøver å si er to ting: 1. Man må faktisk ikke forholde seg til de barnegreiene i det hele tatt. Nei, man må faktisk ikke det. Øpøpøp! Nei! 2. Det som er bra for meg, kan være skikkelig dritt for deg. Det vet jeg ingenting om. Sånn er det å være menneske.

Siri,
smart nok til å poste dette sent på en onsdag
og neste innlegg tidlig på torsdag

PS. Livspartneren min jobber selvfølgelig med å bli mer innstilt på ikke få barn. Det er sånn det fungerer.

86 Comments

  1. Om du vil ha barn eller ikke er din avgjørelse og ikke noe noen andre har noe med. Med unntak av partner da. Om noen begynner å spørre om dere ikke skal ha barn snart så si at dere har prøvd i flere år uten å lykkes. Det får de aller fleste til å holde kjeft. *erfaring* Det trenger jo ikke være sant, har man et minimum av folkeskikk så spør man ikke mer. *hehe*

      1. Jeg er for øvrig ikke sånn som liker alle mennesker fordi de er under 100 cm høye. Elsker mine egne unger, men det betyr overhodet ikke at jeg er spesielt interessert i andres. For to år siden var jeg to ganger i syden – først et gedigent familiehotell med rundt 150 førskolebarn i frokostsalen. Et sant mareritt. Deretter, litt tilfeldig, et lite hotell med 16-årsgrense. Høhø. Blir ikke annet enn voksenhoteller i syden på meg før jeg evt. får barnebarn! Det er et paradis! Vi skal tilbake igjen om 8 uker. :o)

  2. Syns du har eit stort og viktig poeng når det gjeld det med at vi er meir enn nok folk om kring. Dette perspektivet gjer også at eg alltid blir litt meir enn mildt forundra over at folk som Bellona-Fredric, Erik Damman og folka bak Harvest alle har ein drøss med ungar. Dei kan kanskje ha eit par ekstra kvar fordi dei ellers gjer så mykje bra for miljøet? Det sannsynlegvis beste vi kan gjere for kloden og framtidige generasjonar, er nok å begrense oss når det gjeld formering. Men du, du bidrar jo tross alt ikkje til befolkningsvekst hvis du nøyer deg med 2 stk! Hehe!

    1. Jeg veit! Blir så mistenksom når sånne folk har så mange barn? Da mener de det kanskje ikke i det hele tatt? Eneste positive ved det, ville i så fall vært at Harvest hadde vært litt mindre irriterende hvis man visste at det bare var en imagegreie.

  3. Har ingen kommentar som angår siste innlegg.. men synes det er artig å lese om deg og løpingen.. løper en del selv, og skal løpe hel maraton i Tromsø 18.juni..
    Tenkte å høre om du har noen tips til økter siste uka før løpet? og så vil jeg ønske deg lykke til..!:-)

    1. Wow! Hel! Det blir sikkert gøy og fælt! Når jeg har et løp jeg virkelig vil gjøre det godt i, pleier jeg å hvile mye den siste uka. Det er bedre å hvile hele den uka i strekk, enn å løpe for mye. Hvis løpet går på lørdag, pleier jeg å hvile mandag, ha en kort, men litt hard økt på tirsdag (eller mandag eller onsdag, da, så nøye er det ikke for meg), kanskje jogge litt onsdag, hvile torsdag og jogge en liten tur med et par ganske korte drag på fredag (kanskje sånn 3 x 1 minutt eller noe).

      Når det er sagt, så tror jeg for eksempel Löplabbet og Runner’s World har ganske mange treningsprogrammer. Du kan jo ta en titt på dem, og se hva de anbefaler den siste uka før løpet? Tipper de ligner veldig på hverandre i akkurat den delen av programmene.

      Lykke til!

      1. Hehe, takker for svar! Veldig artig at du svarte meg siri, tar med det videre:-) Selv om æ ska prøve å løpe på under 2.45, d blir ondt!! Kanskje vi snakkes på msm.

  4. Jeg er jo en av de personene som har lyst på barn en eller annen gang, trur jeg i alle fall. Men samtidig ser jeg på det å få barn som synonymt med at livet slik jeg kjenner det er over for alltid og daaaa setter nesten panikken inn. Jeg synes jo tanken på å skulle kjøpe hus en gang er skummel nok, men et barn, DET er en stor utgift ass. Huset kan du jo selge hvis alt går til helvete. Men du kan jo ikke angre halvveis til konfirmasjonsalder, liksom.

  5. Her slenger du en brannfakkel inn i Hodeskallegrotten, Siri!
    Folk har en tendens til å bry seg med ting de ikke har noe med, i andre folks liv. Å ville ha/ ikke ville ha unger er et fullstendig personlig valg. Ingen andre enn du og din kjære har noe med det. At enkelte kan mase om hvorvidt noen er gravid/prøver å bli/lever uten unger, det er tegn på dårlig dømmekraft, mener jeg.
    Har du det bra uten unger? Så fint! Tipp toppers! Dine nære har da den luksusen at de ikke trenger dele kule deg med krevende små folk. Jeg setter pris på å ha gode venninner som ikke har unger. Dem er det faktisk mulig å få med på noe, i motsetning til ammende, barselkvinner og andre utmatta typer.
    Jeg liker unger. men alle dyra i skogen er ikke like.
    Skikkelig tøft av deg å ta opp dette!

    1. Herre min hatt, jeg var dritnervøs for å poste dette, men folk tar det jo megafint! Ikke verst! Jeg liker å være på middagsbesøk hos folk med barn, for (jeg tror) en utenforståendes tilstedeværelse gjør at barna ofte er ganske rolige, også får jeg liksom følt litt på den familiefølelsen, hvis du skjønner?

  6. Å, eg er så samd! Og er ER SÅ LEI alle som ter seg som om ønsket mitt om å ikkje få born er ein slags sjukdom/skade som kjem til å gå seg til med åra. Det overraskande mykje brukte «Det sa eg òg då eg var på din alder, og no er eg (minst) trebarnsmor, så det går nok bra med deg òg»-argumentet.

    1. Enig, ass. Også sier de: Men er du ikke glad for at moren din fikk deg? Og da blir jeg litt sånn: Jo… men jeg skjønner ikke hva det har med saken å gjøre?

      1. Oi, det har faktisk ingen sagt til meg enno! Det er jo eigentleg det same argumentet, berre at dei har bytta ut seg sjølv med mor di.

      1. Whippet! De er litt stygge, jadda, jadda, men sykt praktiske! Velger jeg i alle fall å tro – foreldrene mine har en liten pelsdott, nemlig, and let me tell you: altfor mye arbeid. Han er den kuleste lille fyren jeg vet om da, tapetserer i stor grad instagram med ham (@kidswood)!

        Du da? Var ikke valp på Harstad-agendaen?

  7. Åh herregud, så mye folk legger seg borti det der. Det kommer til å eskalere med alderen din, og til slutt kapitulerer du og bare: GRRRREEEIT JEG ER GRAVID LA MEG VÆRE I FRED FUCK ALLE. Og da. Noen få måneder senere, lurer alle på når du skal ha neste unge. Du har ikke vasket barselklærne dine fulle av gulp og melk, før folk skal mene at «det er jo egoistisk å bare få én unge». HVA BEHAGER? En gang fikk jeg et glass etter meg fordi jeg sa «min gode mann, det som er egoistisk er å få barn, ikke å ikke få barn».

    Mitt forslag er: Si til de som spør at «er det ikke SKIKKELIG KJIPT å ha barn, angrer du ikke litt, tenk så mye moro du går glipp av, dessuten er det mangemange år til barna dine blir virkelige folk det går an å omgås».

    Det blir liksom betegnet som dårlig folkeskikk, men å plage barnfrie mennesker med spørsmålet om når de skal få barn, DET er liksom greit.

    Jeg tenkte nøyaktig det samme som deg i alle år, og tenker det vel egentlig fortsatt. Bare nå med barn. Som jeg ville ha. Fordi jeg er egoistisk, og fordi jeg kan innrømme det. Leste the selfish gene, og satte i gang livmorstrekkingen en måned eller to etterpå. Skal passe meg litt for å si at det er det minste man burde gjøre, men det mener jeg, faktisk. Et slags rasjonelt valg, i det minste.

    1. Har du sett i House of Cards når en sånn potensiell førstedame spør Claire om hun angrer på at hun ikke fikk barn? Og Claire bare: Angrer du på at du FIKK barn? Begynte nesten å grine, det var så vakkert.

      Det har vært bra å snakke om barn med deg, for med deg er det lov å si hva som helst.

      PS. Scott er en bra baby.

  8. Jeg har alltid hatt lyst på barn og har det enda, selv om jeg nå også kjenner på en slags motvilje fordi jeg vet det er egoistisk og at det er mye jobb. Som Susanne skrev over her: det livet jeg kjenner nå vil være ferdig det øyeblikket jeg får barn. Men jeg kommer nok til å få barn uansett hvor redd eller egoistisk jeg måtte være. Og det er helt greit. Det som ikke er greit er at alle hinter om når vi skal få barn, eller spør rett ut. Da vi bestemte oss for å gifte oss, fikk vi selvfølgelig noen spørsmål om barn og om vi allerede var gravide. Noe vi ikke er. Jeg synes det var vanskelig å få spørsmål om og jeg er en av de som ønsker seg barn, så kan forstå det er frustrerende for folk som ikke ønsker seg barn i det hele tatt – eller ikke ønsker seg barn med engang bare fordi de nærmer seg 30.

    Jeg bryr meg ærlig talt ikke om folk velger å få barn eller ikke. Det får være deres valg. Kanskje noen endrer mening etterhvert, men de som bruker det som et argument at man vil få lyst på barn når man blir eldre, synes jeg kan ta seg en bolle. Snakk om å presse sine egne syn over på andre! Det er uhøflig og lite respektfullt. Men jeg synes det er like ille å rakke ned på folk som ønsker seg barn. Jeg har vært borti noen mennesker som absolutt ikke ønsker seg barn som sier rett ut at folk som får barn er dumme og de mest egoistiske i verden. Jeg liker ikke når folk føler de må rakke ned på de som har tatt et annerledes valg enn de, så slike har jeg ikke så mye til overs for. Synes det er like stygt som å presse noen til å få barn, eller mase om det. Jeg er jo ikke mindre verdt eller dum fordi jeg ønsker meg barn, og man er selvfølgelig ikke mindre verdt eller dum hvis man ikke ønsker seg barn.

    Folk får finne ut av barn eller ikke barn selv, as. Det er tross alt en veldig privat sak og noe man må leve med resten av livet, så da er det greit å få avgjøre det selv.

    1. Det med barn er så sensitivt, ass. Det er jo ikke bare ja/nei som er vanskelig, heller. Plutselig går noe galt eller det ble helt annerledes enn man hadde tenkt seg. Det er klart det er vanskelig, selv om man har et klart svar på om man vil ha eller ikke.

  9. Om jeg skulle hatt barn så ville jeg ha vært pappa, ikke mamma. Men så er jeg født med innovertiss og lite forkjærlighet for bråkete unger og vitser om bæsj. Synes forøvrig dyrebabyer er tusen ganger søtere enn menneskebabyer og jeg må alltid late som jeg synes bittesmå sko/kjole/sokker/genser/munnkurv/andre ting babyer trenger/har er såååå SØØØØTT at jeg får diabetes og hull i tennene bare av å se på det. Jeg er fullstendig klar over at jeg kunne ha gått inn i ei barnebok som den slemme heksa som bor i huset med gardinene alltid trukket for. Men unger skal ikke være unger for alltid, de blir voksne og jeg kan fint forholde meg til dem da. Det eneste som befinner seg i min livmor nå og for alltid er altså møllkuler. Over og ut, hilsen kynisk jævel.

    P.S. Altså jeg synes det er helt ok at andre får unger, for da slipper jeg, og så kan de ta vare på meg når jeg blir gammel. Jeg klarer også helt fint snakke med unger uten å spise dem/forvandle dem til frosker.

    1. Hehehehe, heksen Christine! Synes også det er vanskelig å mønstre så mye entusiasme for bittesmå klær.

        1. Strikker bare sokker, og ser for meg at bittesmå sokker er et helvete å strikke. Hælfelling på fem masker liksom? Men på den positive sida kan jeg jo strikke en megasokk de kan bruke som sovepose til den passer!

      1. Det alle kidsa i gata kaller meg. Neida. Joda. Kanskje? Jeg snakker ikke med dem. De snakker bare med hunden min. God deal.

  10. Eg likar heller ikkje barn noko særleg. Men eg har to, som er heilt ok stort sett. Skjønar godt folk som ikkje vil ha barn, eg.

    1. Det er like deilig hver gang noen klarer å være nøkterne når det kommer til egen og andres formeringssituasjon.

  11. Du! Det står respekt av å skrive ærlig om det her, bra jobba! Jeg ble nettopp gift, og nå begynner folk å mase på når det kommer «noen små». Vi har lyst på barn, men jeg har en sjukdom, så det føles som en litt for stor sjanse å ta. Akkurat nå iallfall. Men at andre har noe med det, liksom, tror ikke det egentlig. Også tenker jeg av og til på alt det fæle som kan skje i løpet av et liv, vil man det for noen? Det er vel en litt depressiv tanke kanskje, men seriøst, det er mye vondt i verden altså!

    1. I feeeeel you, Vindusvisker. Det er så mye man skal vurdere når det kommer til barn. Tenk om noe går gæærnt, eller barnet blir ulykkelig, hva som helst kan jo skje. Håper det går så bra med sykdommen din at du kan vurdere å få barn en gang, hvis du har lyst, uten å føle at det er en risiko.

  12. (Får man ikke barn, slipper man i alle fall å arrangere komf.)

    Synes også det var tøft av deg å ta opp temaet. Reflektert tekst.

    1. (Hver 17. mai blir jeg ekstra motvillig innstilt til barn. Det virker for styrete, rett og slett. Kan ikke forestille meg hvordan det ville være å arrangere en konfirmasjon.)

  13. Så utrolig bra (og modig, egentlig) skrevet!

    Jeg og mannen min har fått spørsmål om barn helt siden vi giftet oss. Det er provoserende, og ingen sin sak å legge seg opp i. Om vi skal ha barn en gang tror jeg at jeg vil adoptere.

  14. Det må da virkelig være opp til hver enkelt om man vil ha barn eller ikke. På samme måte som at man selv skal få velge utdannelse, hvor man skal bo og om man kanskje vil ha en katt eller hund uten at noen skal sette spørsmålstegn ved de avgjørelsene.

    Det at du ikke liker barn er en veldig fair grunn spør du meg.

      1. Åjada. Folk eier ikke intimgrenser. Jeg er så lei av «var det planlagt?» at jeg vurderer å svare «nei, og vi angrer noe helt jævlig» til den neste som spør.

  15. Jeg liker ikke barn og er ikke flink med dem.
    Men skal nå ha en i løpet av sommeren og håper jeg liker han og blir flink med han. Han er veldig ønsket og planlagt men det er dritskummelt.

    Synes det er opp til hver enkelt hva de vil. Hvorfor er et liv uten barn bedre enn et liv med? Synes det må være lov å spørre om man tenker på å få barn, men om noen sier tilbake at de ikke ønsker så synes jeg vi kan la det ligge der jeg. Min bror og hans kjæreste ønsker seg ikke barn, og jeg synes det er helt greit, for det er deres avgjørelse. Blir så feil om noen skal få barn bare for å please andre og leve opp til andres forventninger.

    1. Det blir helt sikkert bra med barn, M. Jeg tror ikke et liv uten barn er bedre enn et liv med, men jeg tror det er mange bestemte liv som er bedre uten enn med. På samme måte som at det er mange bestemte liv som er bedre med enn uten. Og mange liv som blir bra uansett.

  16. «Det er som om andres livsvalg blir en kommentar til våre egne livsvalg. Som om min barnfrihet er et argument i en eller annen diskusjon.» Her, mitt kjære bloggforbilde, treffer du spikeren 100% på hodet. Tror jeg. Det motsatte valget oppfattes som en konfrontasjon. Og skyldes, mener jeg, det faktum at mange er så ekstremt konforme, at så lenge de kan velge og gjøre akkurat det samme som alle andre, føles det riktig. Da oppleves et valg om barnløshet ukomfortabelt og provoserende. Og anbefalingene, oppfordringene og heiaropene rundt andres reproduksjon, handler vel så mye om å gjenskape balanse i egen tilværelse, som om å forsikre at alle andre blir like fordømt lykkelige som dem selv. Dette er selvsagt kun mine tanker og meninger. Generaliserte. Komprimerte. Og satt på spissen. I et kommentarfelt jeg vet at tåler det.

    Forøvrig er teksten et nytt, perfekt eksempel på hvorfor jeg håper du en dag produserer noe mer håndfast enn «bare» blogginnlegg. Jeg rett og slett elsker ordvalgene og argumentsbeskrivelsene dine. Her er noen av mine favoritter:
    «Med meg som barnevakt kan du være sikker på at alle overlever og at ingen har det noe gøy.»
    «Det trenger ikke bety at man angrer på å ha fått barn (som selvfølgelig går an!), det betyr bare at man hadde valgt annerledes hvis man fikk gjøre det igjen. Det er to forskjellige ting.»
    «Og tenk om barnet ditt vil ha barn?»

    Og så noen perler fra kommentarfeltet v/Christine:
    «Men unger skal ikke være unger for alltid, de blir voksne og jeg kan fint forholde meg til dem da». «Jeg klarer også helt fint snakke med unger uten å spise dem/forvandle dem til frosker».

    Onsdagskvelden ble faktisk et par prosent bedre etter denne lesningen. Og den var allerede langt over gjennomsnittet. Tusen takk. :)

    1. Skulle ønske det var jeg som hadde skrevet det som står over.
      Jeg blir tretti neste måned, er i et stabilt forhold og føler stadig mer på press/stress/mas/fjas på dette området.

    2. Hege: Jeg er veldig enig i det du skriver i første avsnitt! Tror de fleste av oss kan bli bedre på å la være å søke bekreftelse i andres livsvalg. Lover å fortsette å vurdere den skrivinga, men jeg mistenker at det er veldig mye jobb å skrive noe håndfast? Lollet også godt av den kommentaren til Christine!

      Heidi: Jeg blir altså så gretten når jeg tenker på at det tydeligvis ikke går an å få lov til å la være å forholde seg til barn hvis man er kvinne og ca 30.

  17. «Med meg som barnevakt kan du være sikker på at alle overlever og at ingen har det noe gøy.» – Ufattelg morsom setning! :)

      1. Jeg syns du er verdens beste barnevakt, jeg.

        «Det verste som kan skje, er jo at han hyler hele kvelden.»

        «Ja, men så er det hva man gjør med det, da.»

        «Blir vel å bære, da.»

        Du takler altså bedre å være barnevakt for min baby enn jeg takler selv.

  18. Jeg liker heller ikke barn. Jeg sa det til mamma en gang, og hun innrømte at hun heller ikke liker barn.

    Så sånn går nå dagene.

    1. Lol, Molly! I bokklubben var det noen som sa at lite er så fint som når en person du liker refererer til noe du også liker, og det er jeg enig, men jeg tror nesten at det er enda bedre når en person du liker misliker noe du også misliker.

  19. Kuli.
    Kan ikke skjønne at hun spurte deg engang, Lille Ø, for hun hater å bli spurt selv.

    Jeg ville ikke vurdert barn i det hele tatt hvis det ikke var for samfunnsnormer og de forventninger som fins til antatt livsløp eller noe. Ingenting av det jeg gjør i dag ville vært kjekkere med barn, og nå gjør jeg så mye gøy at jeg velger å fortsette sånn. :D

    Fortsettelse følger, antar jeg. Hold oss oppdatert.

  20. Jeg synes du er skikkelig fornuftig, Siri! Jeg kunne ønske at det var like sosialt akseptert å la vær å få barn som å velge å få det.

    Forøvrig er det jo helt fantastisk at ikke alle får barn. Eksempel: Vi var nettopp på familieferie/venneferie sammen med to venner (som ikke er et par, shocker!), og det var jo titusen ganger mye bedre enn om de også skulle dratt med seg egne skrikerunger. To ekstra voksne var veldig kjekt for oss egositiske foreldre, hehe.

    1. Det der går jo begge veier også! Så kan man som barnfri bare låne en unge eller to, hvis man får lyst. Noen ting med barn er jo veldig hyggelig, for eksempel når de slapper av i armkroken. De fleste foreldrene jeg kjenner, er iallfall veldig kule, og låner gjerne vekk barna sine.

  21. Eg er gravid med første ungen, men kjenner likevel eg blir seriøst irritert på søstra mi sine vegne når ho seier «Eg vil ikkje ha ungar» og mora mi svarer «det sa Isabel før også, så berre vent!» Berre vent, på kva då? At ein skal nå eit magisk stadium i livet kor ein plutseleg kjenner at det suger i livmora etter å fylle ho med befrukta egg?

    Eg er einig med deg: Om du ikkje likar ungar og ikkje vil ha ungar, er nok det verste du kan gjere å bli gravid berre fordi det etter samfunnets normar er det ein «skal gjere» på eit visst tidspunkt. Kor kjipt er det ikkje å vere den ungen som har foreldre som eigentleg ikkje vil vere foreldre, då. Dei finst det nok av, og det er i alle fall ikkje bra for ungen.

    Også lurt å ta hensyn til kloden og bærekraftigig utvikling. NårNår det står i avisa at vi får færre barn og at folk er eldre npr dei først får barn og dette franstilles som eit problem, stussar eg. Er vi ikkje for mange på kloden, då? Og har vi ikkje større innbyggertall i Norge enn nokin gong tidligare? Kvifor er det då problematisk at vi får færre ungar?

    1. Gratulerer med graviditeten, Isabel! Helt enig med deg om foreldre som egentlig ikke vil ha barn. Det trenger jo ikke handle om vold eller de drøyt tragiske barneskjebnene for at det ikke skal være greit.

  22. Tusen takk for at du skrev dette innlegget. Jeg har heller ikke noe særlig lyst på barn. Før regnet jeg bare alltid med om at jeg ville få det en dag, men hadde aldri spesielt lyst på det da heller. Nå vet jeg ikke helt, vi får se hva som skjer. Jeg blir i alle fall bare irritert når folk begynner å snakke om småbarn, foreldre om barnebarn, osv. Jeg hadde flere venninner som allerede på ungdomsskolen ble skikkelig verpesyke hver gang de så en baby. Det har jeg aldri blitt faktisk! Hunder derimot, blir hundesyk hver gang jeg ser en hund, UANSETT hva slags hund det er. Elsker hunder, selv om jeg aldri har hatt en selv.

    1. Jeg tenkte også at jeg kom til å gradvis bli mer positivt innsilt til barn, før jeg på et tidspunkt bare tenkte at: ja, ok, nå gjør vi det. Det viser seg at jeg må jobbe ganske mye med det, da, tror jeg. Er ikke i nærheten nå, liksom. Hahaha, kjenner meg så igjen i hundesykheten!

  23. Jeg liker ikke barn. Jeg har tre barn. Mine egne barn har jeg alltid likt. Jeg liker ikke andre menneskers barn. Det er for mange som glemmer å oppdra ungene sine. Når barna mine har besøk av andre menneskers barn, går jeg ut med søpla og sånt. Familien min drar aldri på ferie med andre mennesker som har barn. Ingen av ungene i barnehagen kommer løpende for å snakke med meg når jeg henter barnet mitt . En ting jeg har lagt merke til i det siste, er at barn over 10 år er mer likbare enn de små barna. Det lover godt for framtida.

    Dette var bare ment til orientering. Folk må få bestemme selv om de vil ha barn eller ikke. Det fikk jeg.

  24. Jeg har heller ikke lyst på barn – enda. Har ikke utelukket det, men det er bare så lite aktuelt nå.

    Jeg tror at de som får barn opplever en helt spesiell kjærlighet, og den vil man jo gå glipp av som barnløs. Men samtidig er det er jo mye man går glipp av her i verden! De som får barn går jo glipp av årevis med frihet og egentid f.eks. Tipper de får en del bekymringer med på kjøpet også..

    Og hvis man aldri har opplevd den kjærligheten, så vet man heller ikke hva man går glipp av, tenker jeg. Hvor stort er det tapet da? Man har jo klart seg fint hittil i livet liksom.

    Hvis jeg noen gang skal få barn, så skal det være fordi jeg har lyst. Ikke fordi jeg er redd for å gå glipp av kjærlighet eller å bli ensom som gammel. Eller fordi det forventes av meg.

    Men akkurat nå frister hverken småbarnslivet, eller det å sette et nytt menneske til verden. Aner jo ikke hvordan verden ser ut om 10, 30 eller 50 år!! Vil ikke føde noen inn i miljøkriser, konflikter og krig (Hei, Trump). Dessuten hadde jeg antakelig blitt et nervevrak og bekymret for den ungen til tide og utide.

    Vi får se. Må først bli ordentlig voksen.

    Hilsen jente 25, som utsetter de store spørsmålene her i livet.

  25. Jeg tenker jeg skal få barn når jeg blir stor. Før hadde jeg lyst på barnebarn for det virker gøy, men Mamma har over lengre tid fortalt meg at da må man gjøre noe i mellom der. Nå har jeg blitt så stor at jeg skjønner at jeg egentlig vil ha mine egne barn, selv om jeg over lengre tid har vært redd for barn. Er bare redd for barn fordi jeg ikke skjønner meg på de. De er jo litt som en Harry Potter-film, svært uforutsigbare.

    Jeg har en søster som ikke vil ha barn og en søster som brukte svært lang tid på å få barn. Det er rart å se hvordan de begge to har møtt forventningene fra samfunnet som har gjort den ene irritert og den andre svært lei seg. Jeg synes det er vanskelig å se hvordan det skal være et diskusjonstema med en så personlig sak, det er et valg man tar og det synes jeg folk glemmer. Vil man ha barn, kjør på, vil man ikke, kjør på, men folk synes å glemme at det faktisk er et valg!

  26. Fåkk ass. Skulle ønske jeg ikke var så blodfan av deg. Ha ha. Det vil jo bli så kleint å treffe deg om jeg skal oppføre meg teit…

    Men igjen – spikeren på hodet. Du skriver godt om viktige temaer.

    Som Chassi sa – jeg spør egentlig ALDRI – for barnespørsmålet er veldig privat. Jeg blir sjukt provosert faktisk. Jeg har fått spørsmålet for ofte – det er min unnskyldning!

    God helg – håper den kommer aldeles straks!

  27. Gjensidig respekt sier jeg bare. Gjensidig respekt for at man er ulike og dermed tar ulike valg her i livet. Amen!

    Jeg ser for meg en skala hvor du i den ene enden har jenter som for alt i verden ønsker seg barn og hvor du i den andre enden har jenter som for alt i verden ikke ønsker å få barn. Og sånn midt mellom disse to ytterpunktene finner vi en stor ”tja” gruppe som består av de som ikke helt vet om de vil ha barn, som tror kanskje de kan komme til å ville ha det en gang i fremtiden – kanskje – de som bare: ”jeg føler meg ikke helt klar nå men kanskje jeg blir klar en gang i fremtiden??”. Den store ”vet ikke” gruppen, eller ”tviler” gruppen om du vil.

    Personlig var jeg i ”vet ikke” gruppen. Jeg følte meg slettes ikke kallet til et liv som mamma og jeg følte ikke at barn sto på min ønskeliste – i alle fall ikke i den fasen i livet jeg befant meg i på det tidspunktet…. og kanskje ikke senere i livet heller, kanskje aldri! Men som du påpekte: dette er jo et felles prosjekt som krever to personer. Og kanskje er man i ulike faser i livet som partnere… og det var nettopp det jeg opplevede: at vi var i ulike faser hvor den ene var klar og den andre (les: jeg!) var i kategorien «vet ikke»!! Så jeg konkluderte til slutt med følgende: jeg tror egentlig ikke at jeg noen sinne kommer til å bli klar, så det nytter ikke å vente – jeg får bare hoppe i det! Og heldigvis fungerte det for meg! Happy ending :-)

  28. Du er imponerende Siri, med din ærlighet og dine svært gode refleksjoner! Alltid interessant å lese bloggen din.

    Helt enig med deg (og det alle andre skriver) valget er inviduelt og det bør definitivt bli større takhøyde for forskjellige valg når det kommer til barn/ikke barn.

    Tenkte utfordre deg på den andre grunnen. Er vi sikre på at problemet faktisk er antall mennesker på jorden og ikke disse menneskenes livsstil (les forbruk)?

    (Noen løse, ikke organiserte tanker, om tema fra meg):

    Historisk sett virker det som at det alltid har vært urettferdighet / fattigdom også i perioder der det fantes svært mange færre mennesker på kloden.

    Det handler ofte om kjipe samfunnsstrukturer og makt spør du meg. Vi produserer for eksempel mer enn nok mat i verden i dag til å fø alle (målt i kalorier), men allikevel sulter svært mange. Det er ofte et fattigdomsproblem, og et fordelingsproblemer. Mat kastet i store mengder i noen deler av verden. Vi spiser i tillegg svært mye kjøtt (som jo er veldig energikrevende å produsere). Mat er makt, politikk og store aktører er med på å definere verdikjeden og det samfaller ikke alltid med at alle skal ha nok. Mange av de som sulter i dag er faktisk bønder (!), men landene deres skylder mye penger til IMF osv og de produserer kanskje ananas for eksport…

    Ressursbruken til menneskeheten totalt sett står overhode ikke i stil med naturens tålegrense. Men igjen, er det antallet folk (har selvsagt noe med saken å gjøre) eller først og fremst livsstilen til disse folka? Vi er jo et «bruk og kast» samfunn. Mange av oss forbruker noe helt vanvittig mye. Fabrikker produserer endel av disse tingene i land i det globale Sør og slipper ut store giftavfall fra industrien ut i naturen. Drikkevannet blir ødelagt. Havet blir ødelagt av søppelet (plastikken) vår. Vi bygger store veier gjennom skoger og IKEA på vår beste matjord. Det biologiske mangfoldet sliter av det monokulturelle landbruket vårt.

    Ja vi slipper ut alt for mye dårlige klimagasser totalt sett. Men kanskje om alle mennesker levde litt smartere og samfunnet var innrettet bedre slik at det ikke nødvendigvis lønte seg å være kjip – ville vi klart hos helt fint.

    En av kapitalismen viktigste premisser er «knapphet» og «vekst». Er ikke sikkert vi ville endt opp i slike tilstander som vi er i nå uten dette faktisk konstruerte økonomiske systemet som har grepet inn i alle samfunnsplan.

    Hilsen en som ikke har barn, men en valp (super søt, men faktisk overraskende mye arbeid), og som gleder seg til å få barn om noen år.

    1. Hei, Alexandra.

      Jeg er helt enig med deg. Det er ikke antallet mennesker, men forbruket vårt som er problemet. Det kapitalistiske systemet bygger på at vi er for mange folk. Vi i Norge lever så godt som vi gjør, ikke bare i motsetning til, men nettopp på grunn av at mennesker andre steder lever i fattigdom. Vi er helt enige tror jeg? Når jeg sier at befolkningstallet er problemet, så handler det mer om at det ikke finnes etiske forbrukere i et kapitalistisk system. Det går rett og slett ikke an å velge å stå utenfor.

      1. Hei igjen Siri,
        Ja da tror jeg vi er helt enig i problemet ja. Blir ofte kvalm (selv om jeg jo selv også nyter godt av de gode levekårene vi har) over å tenke på at det faktisk skjer som du skriver ikke i motsetning til, men på grunn av, andre menneskers livskvalitet. Men mener likevel det blir en forenkling å dermed si at befolkningsantallet er problemet (og slik sett også indikere at løsningene handler om å gjøre noe med dette, heller enn de andre årsakene som er med på å skape situasjonen).

        Disse tingene funderer jeg mye på, og jeg vet ikke enda hva jeg tror er mulig, men jeg tror at selv om du har rett i at det ikke går ann å stå utenfor, så kan det gå ann å endre system (innenifra eller ved å skape et nytt). De vi enkeltmennesker gjør (forbruksvalg f.eks) og det man politisk velger å tilrettelegge for (regler, nye rutiner osv) vil ha en påvirkning på verden vi lever i. Det blir for lett å bare gi opp. (nå snakker jeg overhode ikke lenger om valg av barn eller ikke, men det regner jeg med du forsto).

        Har du noen ideer på løsninger som gjør verden til et bedre sted (for alle mennesker, i dag og i fremtiden – og som skjer på naturens premisser)?

        1. Nå hadde jeg lyst til å bare svare «revolusjon», men jeg skal ikke gjøre det, altså. Dessuten pirker du borti ting ved personligheten og meningene mine som ofte er vanskelig for folk å svelge, så jeg beklager hvis jeg blir litt krass, jeg mener det ikke sånn.

          Jeg tror det går an å endre systemer innenfra, men det tar lang tid. Tid er det eneste vi ikke har når det kommer til å sikre oss at denne jorda er beboelig for mennesker også i framtiden. Når det er sagt, så kan det hende at det er like greit at vi forsvinner. Vi ødelegger veldig mye, og er ikke hyggelige mot hverandre, en gang.

          Angående forbruksvalg, så synes jeg det i stor grad handler om å døyve rike menneskers (min) dårlige samvittighet. Det er som å kildesortere (som jeg selvfølgelig gjør). Liten effekt når man åpner for mer oljeboring i Barentshavet. I et kapitalistisk system vil såkalte etiske produkter, varer og tjenester aldri være konkurransedyktige i forhold til andre, ref. knapphet og vekst. Kanskje de kan være det i en annen type system, jeg veit ikke.

          Når det kommer til politiske valg, så synes jeg det er kjempevanskelig. På én side er jeg selvfølgelig for demokrati og hele den pakka der. På den andre side er det mye i det politiske systemet vårt som ikke fungerer, og mange avgjørelser ligger så langt vekk fra folket at det nesten er en spøk å kalle det et demokrati. Det jeg iallfall er sikker på, er at det politiske systemet vårt er så formet av kapitalismen at det egentlig er to sider av samme sak. Så da hvisker jeg «revolusjon», da, litt sånn på spøk og litt på alvor.

          Helt ærlig tror jeg den revolusjonen kommer uansett, i en eller annen form, og da bør vi være så jææævlig redde.

          Nei, assa, bare noen tanker fra en rosablogger. Nå skal jeg kjøpe meg litt smågodt, en av kapitalismens beste oppfinnelser.

          Har du noen ideer?

          1. Hehe, bra og gjennomtenkte tanker det her – blir ikke skremt av det.

            Tja, er veldig vanskelig synes jeg. Noen dager blir jeg helt matt og tenker vi ikke får til noe bedre enn dette dessverre, men heldigvis har jeg som oftest en mer positiv innstilling og tro på endringer ihvertfall.

            Helt enig i at forbrukervalg kan bli frustrerende patetisk satt opp mot store kjipe utviklinger, men samtidig så tror jeg ikke man skal kimse av de heller. For de valgene vi tar har jo faktisk konsekvenser og vi er med på å forme verdikjeder. Det har jo faktisk betydning for den enkelte bonde om vi kjøper bra mat av han gjennom et system som gavner hens økologiske og økonomiske forutsetninger for drift. (Jeg kan mest om matsystemet derfor dette eksempelet), enn om vi støtte Orkla-gruppen eller nestle. Selv om det er små ting, så tror jeg på å skape lokale endringer, som kan spres oppover og ha påvirkning på større systemer. Faktisk! De verdier, holdninger og normer som etableres vil kunne danne grobunn for nye måter å verdisettet på. Håper jeg!

            Også håper jeg nok bra folk velger å jobbe politisk og slik faktisk infiltrere de demokratiske beslutningsorganer med nye vinklinger og løsninger.

            Lykke til med løp i morgen. Har vært syk store deler av vinteren så er i elendig form selv, men på vei opp nå. Løpingen (på et helt annet nivå enn deg) gir meg glede og god flytfølelse når man er inn i det. Livskvalitet rett og slett

            1. (jeg synes absolutt gjennomtenkte forbrukervalg er bra, jeg tror bare ikke det løser de institusjonelle problemene)

              Takk! Blir gøy og slitsomt!

  29. Jeg mener folk skal gjøre som de vil, man kan få et helt fint liv med barn, et helt fint liv uten barn, et helt kjipt liv med barn og et helt kjipt liv uten. Men jeg er uenig i argumentet at det er egoistisk å få barn. Det er vel minst like egoistisk å ikke få barn, dyrke seg selv og sine interesser, regne med at andre driver samfunnet videre når man blir gammel osv. Jeg mener at de aller fleste har godt av å flytte fokus fra tilfredsstillelse av egne behov til barn i en periode. Dette var selvsagt noe jeg ikke tenkte på før jeg fikk barn.

  30. Jeg er ekstremt glad i barn. I alle aldre. Det er nesten litt kvalmt, jeg kan få tårer i øynene av å snakke med barn, fordi jeg synes de er så fine, og at JEG blir så fin med dem. Med unntak av the occasional drittunge. Og så vil jeg ekstremt gjerne ha barn, helt fra jeg var et. Men jeg aner ikke om jeg er kapabel til å få det til, til å klare et annet, lite menneskes nykker, passe på det nonstop i atten år og enda mer. For jeg trenger min søvn, og min egentid, og liker å gjøre som jeg selv vil nesten hele tiden. Så dette tenker _jeg_ på, da. Og så tenker jeg ofte på at jeg ikke vil vise dem denne verdenen vi bor i, men at vi trenger dem, de nye generasjonene trengs jo. Takk for fint innlegg, og at jeg endelig har funnet bloggen din!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.