Meny Lukk

Det vi gjorde i Lofoten

Ok, nå skal jeg prøve meg som friluftsblogger igjen. Øvelse gjør mester osv. Her kommer innlegget om det vi gjorde i Lofoten, featuring snaps fra diverse våte telefoner og kameraer.

Visste du at mye av Lofottørrfisken blir til okporoko i Nigeria? Her er en som er rimelig opptatt av tørrfisk:

sirivil.no

Uansett.

Det regna. Hallén kom rett fra nattevakt og døste i passasjersetet mens jeg styrte oss trygt mot Selfjord, kun avbrutt av et lite gourmetpaninistopp på Shell i Svolvær. Faktisk regna det så hardt at jeg ble våt under sekken av å gå de 200 meterne fra parkeringsplassen til DNT-hytta. Typisk ikketurmenneske å ikke gidde å ta på fullt regntøy for en så liten spasertur. Det gikk uansett bra, for noen hadde fyrt i ovnen.

230516003

Dagen etter bestemte vi oss for å gå fra Selfjord til Horseidstranda, som så veldig fin ut på internett. Det var kanskje 6-7 kilometer én vei, og skulle være mulig for en med høydeskrekk.

Det gikk greit lenge, selv om det snødde og blåste ganske drøyt iblant. Jeg fikk sjokolade jevnlig, og var ved godt mot. Også da vi kom opp til snøen, som på mystisk vis hadde lagt seg mye lavere enn da vi så opp i lia kvelden før. Vi kravlet i vei. På turens høyeste punkt, et skar øverst i Fagerådalen (kanskje sånn 400 m.o.h.?), var det så forblåst at snøen nesten var borte, og jeg tenkte at dette kom til å gå greit.

sirivil.no

230516004

Det gjorde det ikke. Etter kanskje 10 minutter bortover i lia i en uheldig blanding av gammel og ny snø, gadd jeg ikke mer.

«Jeg er ikke sliten, kald eller redd, men jeg vil snu», sa jeg.
«Ja, det er greit. Den snøen her var ganske dritt, og det viktigste er jo at du blir med på tur senere også», sa Hallén.
«Kan vi fiske?» spurte jeg.

sirivil.no

Uten snø tipper jeg det hadde gått helt fint. Litt bratt, men ikke skummelt i det hele tatt. Det var ikke skummelt med snøen heller, altså. Det var bare kjedelig. Nedover i dalen var det fint.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbake på hytta kom vi på at det var 17. mai.

sirivil.no

Det viste seg også at det var dårlige fiskeforhold innerst i Selfjord (for langrunt), så vi måtte på en liten ekspedisjon for å få napp. Fikk dessverre ingen fisk, og jeg var strengt tatt ganske overrasket over at Lofottorsken ikke sto i kø ved kroken min.

Fordi det ikke ble noe Horseidstrand, fant vi oss en annen strand i nærheten vi kunne prøve oss på neste dag. En av de andre på hytta kalte Kvalvika for «en kjendisstrand de lokale nekter å gå til», så det hørtes midt i blinken ut.

230516007

Man kan fint gå (eller jogge, da) fra Selfjordhytta til Kvalvika. Man kan også parkere ved Fv808, derfra tok det oss 30-40 minutter over til stranda. Noen lurte på om dette er en barnevennlig tur, og jeg har lyst til å svare ja på det. Samtidig blir jeg hele tiden overrasket over hvor dårlige barn er til å gjøre helt vanlige ting, som for eksempel å gå, så jeg foreslår at du ikke tar mitt ord på det. Tipper uansett det er et fint sted å ha lunsjpausen sin om sommeren. Eller å bo i telt, da.

230516006

sirivil.no

Vi kom oss akkurat inn på hytta før uværet tok til skikkelig. Hadde blitt vant til regn på dette tidspunktet, men nå snakker vi sånne tilstander som i gamle, religiøse tekster. Fikk lest litt, strikka litt, spist mye, tatt en lur. Utpå ettermiddagen roet været seg litt, og vi var klare for dagens andre innsats. Her må jeg bare få skyte inn at Hallén ikke bryr seg om vær. Han liker når det er fint vær, men utsetter aldri en tur fordi det drypper litt, som han kaller det. Heldigvis skulle vi ikke gå, vi skulle løpe, og når jeg løper er jeg også ganske tøff.

Jeg fikk meg en fin moderat distanseøkt utover langs Skjelfjorden, Hallén fikk pumpa noen høydemeter opp til Volandstinden. Alt var fint.

Så kom vi hjem til hytta, og alt var ikke så fint lenger, for det hadde kommet en barnefamilie. Jeg synes ikke barn har rett til å oppholde seg i det offentlige rom, de kan jo ikke oppføre seg, så jeg var rimelig oppgitt.

«Vi må dra», sa jeg.
«Vi kan jo vente til i morgen», sa Hallén.
«Nei, vi må dra nå», sa jeg.
«Klokka er 21, de skal sikkert legge seg snart uansett, og vi har masse godteri vi kan spise nå!» sa Hallén, som vet hva som skal til.
«Ok», sa jeg.
«BLÆRGBLÆRGHBLÆRGHBLÆRGH», sa det ene barnet og skallet så hardt i vinduskarmen at hele hytta ristet og moren begynte å gråte.

230516008

De ventet helt til klokka 7 morgenen etter med å oppføre seg sånn som barn oppfører seg, da, det skal de ha.

«Vi må dra», sa Hallén.

Så vi dro på sightseeing til Å, og stoppet i Reine på vei innover. Vi skulle nemlig på Reinebringen.

sirivil.no

Reinebringen er en rygg eller et fjell eller noe, der man ser rett ned på Reine. Stien går rett oppover i lia, og det er ganske bratt. Vi brukte en drøy halvtime opp. Høydeskepsisen min var ikke noe problem på vei opp, men det var litt ekkelt noen steder med løs stein. Greit å være der alene.

230516010

Oppå bringen ser man rett ned på Reine, ca 7 000 000 meter nedenfor. Jeg sto langt inne på kanten og tok dette bildet. Så gikk jeg ned før jeg begynte å grine. På Instagram etterpå skrøt jeg av at jeg ikke hadde begynt å gråte, men ble fort shamet til stillhet av min egen svigermor. «Husker det var bratt da Stian 8 år og jeg var på toppen sist :)» skrev hun.

sirivil.no

Vi brukte omtrent en dag fra Reine til Harstad, og stoppet litt forskjellige steder, blant annet i Nusfjord. Det var lite.

230516011

I Henningsvær fikk jeg endelig Lofottorsken. Neppe tilfeldig.

230516012

sirivil.no

Den fikk jeg til middag dagen etter.

Siri