Dette skulle handle om den nye Wolverine-filmen, men så bare

Nå skal jeg få noe som på ingen måte handler om meg, til å handle om meg.

Jeg kommer aldri til å unnskylde meg for at det går en stund mellom hvert blogginnlegg. Dette er min blogg, jeg kan gjøre hva jeg vil med den. Dessuten er sånne unnskyldninger litt sånn: eeeeh, ingen bryr seg…?

Så dette er ikke en unnskyldning for bloggefravær, det er mer en slags utdyping av min sinnstilstand akkurat nå. For det er ingenting annet enn sinnstilstanden min som gjør det tungvint å blogge. Hver gang jeg begynner på et innlegg, sitter jeg med følelsen av at jeg heller burde skrive noe viktig. Skrive noe smart, sant eller hardtslående om verden, ikke fortelle hvor godt jeg likte den siste Wolverine-filmen (den var kjempefin!). Ikke fordi jeg tror det jeg har å si om verden er smartere, sannere eller mer hardtslående enn det som allerede blir sagt, men fordi jeg er redd for at noen skal tro at jeg for eksempel synes det er greit at vi har den regjeringen vi har.

Jeg trodde man ble mer og mer konservativ og likegyldig med alderen, men for meg har det gått helt i motsatt retning. Jeg er sintere og mer radikal enn noen sinne. Det sier jeg på mildest mulige måte, ingen trenger å være redd for meg. Men jeg er sint på ekte.

Det er ikke det at jeg synes det er teit å blogge om bøker og filmer og middelklasseklaustrofobi, men jeg synes det er vanskelig å gjøre det, så lenge jeg ikke har sagt dette her:

Noen hadde klistret frihetskamp.net-merker (det er hjemmesiden til en nynazistisk organisasjon, hvis du lurte) på lyktestolper i Harstad. De henger ikke der lenger. Jeg så dem, helt ærlig, på vei til norskstunden på asylmottaket. Vi kaller det norskstunden, for jeg er ikke lærer og det vi gjør er ikke ordentlig undervisning, men det er skikkelig vanskelig å lære seg et nytt språk når man ikke kjenner noen som snakker det nye språket, og når den ordentlige undervisningen består av tre dårlig tilrettelagte og dritkjedelige timer i uka, hvis man er så heldig å ha krav på undervisning i det hele tatt. Så da hjelper alt, til og med norskstund. Man kan for eksempel se på Skam og snakke om hva tamponger heter på norsk.

Jeg sier ikke dette for å få noen plusspoeng av noe slag, jeg sier det fordi dette er ekte og skjer på ordentlig akkurat her og akkurat nå.

Folk jeg er glad i synes Trump er morsom. Fordi han er så inkompetent, selvfølgelig, men jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Folk dør på grunn av oss hele tiden, jeg vet det, men akkurat dette føles som noe vi kunne unngått, som om noen burde visst bedre. Det føles som å få øye på det stygge speilbildet sitt i sånn grell prøveromsbelysning.

Det er ikke meningen å være sånn som alltid skal bestemme hva som er morsomt og ikke, du skal selvfølgelig få lov å le av spetakkelet, jeg bare klarer det ikke, jeg blir helt stram i kjeven av å tenke på det. Det er en tålmodighetsprøve å skrape ned klistremerker i minusgrader, men det skulle da for faen bare mangle at vi gjorde det.

Problemet med Trump er selvfølgelig ikke at han gjør meg uvel, det er at han er det dødelige pusset som kommer ut når man piller på en råtten kvise, men dette blogginnlegget handler om hvorfor jeg synes det er litt vanskelig å fortelle om den nye Wolverine-filmen. Ikke på grunn av filmen, jeg likte den godt, men på grunn av alt det andre jeg ikke har sagt ennå.

For eksempel at det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt. For eksempel at selvebstemmelsesrett over egen kropp handler om mer enn abort, og at man ikke trenger fitte for å være kvinne. Apropos abort, så må vi klare å huske at tilgangen på selvbestemt abort i stor grad handler om sosial klasse og penger, også her til lands.

Men altså, kanskje ingenting av dette spiller noen rolle, om vi bare rir denne kapitalismen rett ut i klimaapokalypsen. Bare synd det skulle være så mye lidelse på veien. God tirsdag, da!

Men du, egentlig koker vel alt det jeg nettopp spydde ut, ned til dette her: Mange av oss har muligheten til å ikke bry oss om det som skjer rundt oss. Det er et massivt privilegium. Jeg foreslår at vi ikke benytter oss av det.

Denne bloggen kommer aldri til å bli viktig på den ordentlige måten, og det er helt greit. Jeg hadde vel bare et behov for å fortelle deg at jeg veit det. Sånn, nå har jeg sagt det, så da klarer jeg sikkert å blogge om Wolverine i morgen.

Siri

American translation: I have absolutely no political views.

29 Comments

  1. Godt sagt! Kan ikkje anna enn å vere einig. Vi er nok mange som kjenner klumpen i magen enno betre etter at Trump kom dit han er. Både på grunn av han sjølv og det det seier om menneska at mange synest han er ein bra mann. Som ei tilsynelatande livstrøtt 20-årig Elizabeth Bennet seier: «The more I see of the world, the more I am dissatisfied with it». Og bloggen din er viktig i lag med alle dei andre små og store stemmene som gidd å seie ifrå når det går for langt.

      1. Hahahaha, jeg tror den karrieren var utelukket den dagen jeg begynte denne bloggen, egentlig! Men kan love å bli skikkelig bister her inne iblant, da!

  2. Hallelujah, amen, osv. Føler meg så hjelpesløs av og til. (Og jeg hadde til og med muligheten til å stemme mot Trump. Det hjalp jo ikke.)

  3. «For eksempel at det er det samme for meg om du vil kalle deg feminist eller ikke, så lenge du behandler folk godt.»

    Dette er nesten leveregelen min. Spiller ingen rolle hva jeg tenker i mitt private hjem/hode eller hvilke merkelapper jeg setter på meg selv. Alt kommer an på hvordan jeg behandler andre mennesker og om jeg behandler alle likt. Så lenge jeg behandler alle likt og med respekt, kan jeg i bunn og grunn tenke hva jeg vil. Jeg liker forresten heller ikke å sette merkelapper på meg selv, jeg er så mye mer enn bare én ting. Er kanskje derfor jeg aldri har sagt veldig høyt (eller i det hele tatt) at jeg er feminist. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg eller synes at selvbestemt abort ikke er viktig/riktig.

    Jeg føler meg ofte ganske hjelpeløs. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Og i likhet med deg har jeg også blitt sintere med årene. Det er så mye forferdelig som foregår og ingen ser ut til å ville gjøre noe med det. Trump er jo et kapittel for seg selv. Jeg ler av og til av han, men det er latter med tårer bak, tror jeg, i vantro. Sånn latter føler jeg det har vært mye av i det siste.

    1. Hele den diskusjonen om man burde kalle seg feminist eller ikke, har blitt ganske tynna ut av at folk, med vilje eller av latskap, misforstår hva det betyr. Når det er sagt, så trekker jeg litt på skuldra av hele den greia. Så lenge man oppfører seg ordentlig, så samma det ass.

      Håper Sylvi Listhaug føder en anarkist.

  4. Eg blir sintare og meir lei og reddare og meir oppgitt med åra. Då eg var 15, brydde eg meg bare om bøker og musikk og tanke- og kjenslelivet mitt.

    No bryr eg meg om alt, kjennest det ut som. Eg hatar at folk ikkje gidd å bry seg, at det er blitt stureint å rope «Fake News!» kvar gong ein avis skriv noko ein ikkje likar, at folk framleis meiner at klimaendringene ikkje er menneskeskapte og at mange folk bare ler av Trump og ikkje skjønner kvifor eg blir sint kvar gong eg ser han. Han gjorde narr av ein funksjonshemma journalist, den videoen sit i meg, for det var sånn mobbarane gjorde mot meg på skolen. Han er ei farlig, mentalt ustabil bølle og han er sjef i eit av verdas rikaste land. Sorry om eg ikkje heilt ser humoren i det.

    Du er ikkje aleina om å vere sint og om å bry deg. Og bloggen din er veldig viktig!

    1. Han er driiiitfarlig. Blir redd på ekte av å tenke på ham, og på alle de menneskene som virkelig har grunn til å frykte regimet hans.

  5. Jeg begynte å skrive om alt jeg blir sint av. Så ble jeg så sint at jeg slettet alt.

    Og det er det jeg jobber med, å bli så sint at jeg skriver det ned, sier fra, trykker den ned i halsen på alle de som egentlig ikke vil høre. Nå blir jeg så sint at jeg sletter alt og sier det til de som allerede har hørt nok.

    Mitt 8. mars-forsett er å orke å være med i debatten. Å tyne litt av mitt overskudd for at andre skal slippe å gå mer i minus. Foreløpig går det egentlig ikke så bra, men jeg jobber med det.

    1. Det er et kjempebra forsett, T! Lurer på om jeg skal slenge meg med på det.

      Vet ikke helt hvorfor jeg kom på det nå, men kommentaren din fikk meg til å tenke på vår gamle venn Runar. Tok en titt innom bloggen hans, og jammen meg holder han ikke på med akkurat de samme greiene fortsatt. Den greia med å sondere nettet etter halvfeministiske blogginnlegg fra kvinner, pløye gjennom samme blogg etter popkultur med tvilsomt innhold for så å påpeke dobbeltmoral, er tydeligvis noe han gjør regelmessig. Hahaha! Digger det! Sjekk her:

      http://martinehalvs.blogg.no/1489062749_i_kveld_er_det_lov__vre_hore.html

      1. Facepalm-Runar!
        Jeg er så glad han signerer med samme navn overalt slik jeg ikke blir lurt til å tro at det er flere enn én. Men det er det vel kanskje. Det finnes alt for mange Runar-er.

        Men altså. Er det egentlig dobbeltmoral? Er det forskjell på om en russ synger om voldtekt eller om en amerikaner rapper om det? Er det viktigere å engasjere seg om det er noen i nabolaget som har skitne holdninger enn når det er noen i uniten? Handler det om å ta de kampene man orker? Hvem bestemmer hvor lite man må engasjere seg, men fortsatt ha lov til å være engasjert? (Kan jeg snakke om effekten av klimaendringer om jeg ikke sorterer plast?)

        Er det der en sånn diskusjon jeg må hive meg på? Det er kanskje det.

  6. Du har så forbanna rett, vi har så mange muligheter til å gjøre NOE. Noe er mye bedre enn ingenting. Det ser kanskje håpløst ut, men det hjelper ikke å gi opp heller (dette må jeg fortelle meg selv hele tiden, fordi det er innmari fristende å gi opp verden når man ser på alt det idiotiske og grusomme som skjer).

  7. Jeg blir også mer og mer sinna for hvert år. Jeg har forsont meg med at jeg er villig til å ofre alt det gode i verden for å bli kvitt alt det dårlige vi mennesker gjør. Det er litt negativt, men jeg håper virkelig jorda vår en gang blir kvitt oss, sånn at den, naturen og alle dyrene kan få leve i fred uten oss. Hvis jeg tenker for lenge på det blir jeg drittredd for hva som venter oss rundt neste sving. Når den EKLE jævelen kan bli president, da kan faen meg ALT skje.

    1. Jeg blir også driiitforbanna når folk bare: «Jaja, vi må jo la ham være president en stund så han får prøvd seg! Hvor ille kan det bli!»

  8. Likte den siste setningen din.
    Uansett, hvorfor ‘gjemme’ deg bak noe Siri? Du har en tydelig stemme og penn, men forstår godt tankene dine.

  9. Siden jeg er særdeles svak for superheltfilmer (og kanskje spesielt X-men), så liker jeg både innlegg om det, og sånne innlegg som dette! Begge deler er viktig synes jeg.

    Jeg blir også sintere med alderen. Har påbegynt et avlsprosjekt (ferdig inkubert om 3 måneder. og ser stadig mer kjønnsubalanse. Jeg venter en jente, og har venninner som venter gutt. Jeg får kommentarer som «åh så koselig», og de «det blir gøy og spennende». Er ikke en baby en baby uansett?

    En annen (liten ting i den store sammenhengen), men irriterende. Jeg har to hobbyer, som går på å produsere ting, som jeg gjerne gir bort i gave. Det ene er ølbrygging og det andre er strikking. Ølbrygging får alltid så utrolig mye oppmerksomhet («så kult at du driver med det», «er ikke så mange damer som driver med det». osv) Hvorfor er det sånn at ting som (muligens) flere menn driver med er sett på som kulere?

  10. Amen! Du pirker borti at jeg burde bruke dette gullkortet not-to-care til noe annet enn doomsdayprepping(light). (Noe jeg tyr til kun når lesing/løping/telling ikke makter holde galskapen på avstand, som igjen også er utålelig bruk av gullkort).

  11. Jeg har vært politisk bevisst fra jeg var helt, helt ung. Så mildna jeg i noen år, men nå har jeg overskudd til engasjement. Trump er ikke morsom. Han er i høyden latterlig. Aller mest synes jeg han er uforståelig – hvor kommer alt hatet fra?
    Jeg prøver å ikke skremme ungene med at det kan bli krig pga Trump, men i mitt stille sinn tenker jeg det.
    Så det jeg vil si er at engasjementet går litt i bølger med både livsfase og energi og det ene med det andre. Jeg er glad fordi det finnes morsomme blogger som engasjerer, som din, Siri.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.