En evaluering av maratonprosjektet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klikk her for racerapporten fra løpet.

Jeg har lenge visst at jeg på et eller annet tidspunkt måtte løpe maraton. I 2011 var jeg stor i kjeften og sa at jeg skulle gjøre det «om fem år», og så hadde det plutselig gått fem år. Egentlig passet det helt greit å gjøre det nå. Jeg løp jo nesten ingenting i 2015 (dritt i foten), og visste at det uansett ikke kom til å gå så fort unna denne løpesesongen. Da var det helt greit å kunne konsentrere seg om en distanse som var vanskelig å sammenligne med noe av det jeg hadde gjort før jeg ble skada.

Når det er sagt, så er det viktig for meg at du som leser skjønner at løping bare er en hobby for meg. Jeg elsker løping, jeg håper å kunne gjøre det resten av livet, men det er bare en hobby.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har vært kjempeskeptisk til maraton. Her er noen av grunnene til det:

  • Det er dritlangt, noe som betyr at man ikke bare må løpe 42,195 km den ene gangen, man må løpe en haug innmari lange turer på trening også. Jeg er ikke så glad i langturer.
  • For en som ikke har ubegrenset med vilje, vil maratontrening nødvendigvis gå utover den vanlige løpetreninga.
  • Man må øve på å løpe på asfalt, det betyr mange kjedelige ruter.
  • Folk er veldig flinke til å fortelle hvor fælt det er. Spesielt folk som løper maraton ofte. Skjønn det den som kan.
  • Generelt er maratonløping veldig nørd. Dette kommer fra en førsteklasses nørd, altså. Hvor mye skal det være nødvendig å sette seg inn i for å løpe en gitt distanse, liksom? Og blir man automatisk en senete, middelaldrende mann av å drive med det?
  • Jeg synes maraton får ufortjent mye kred. Ikke fordi det er teit å drive med, men fordi folk (som ofte ikke løper noe særlig selv) tror det er mer imponerende å løpe maraton enn noe annet. Som om det er mer imponerende å løpe maraton på fem timer enn å løpe 10 kilometer på 35 minutter, liksom. (Det er helt kult om du løper maraton på fem timer, altså! Ikke sånn ment!) Så da blir jeg litt vrang og bare: fuck maraton.

Likevel bestemte jeg meg altså for å bruke anledningen til å få strøket maraton av den bucketlisten jeg ikke helt visste jeg hadde. I tillegg ville jo et eventuelt blogginnlegg som slakter maraton har mer tyngde om jeg faktisk hadde løpt maraton selv (jobber fortsatt med det innlegget). Så da var det bare å gjøre det, da.

I januar begynte jeg å løpe igjen etter skadeåret mitt. I juni løp jeg halvmaraton i Tromsø på 1:37. Etter det tok jeg noen uker pause, før jeg begynte på den spesifikke maratontreninga en gang i midten av juli.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Planen

Jeg brukte litt tid på å snakke med folk som hadde løpt maraton før, og på å lese om maratontrening. Jack Daniels er jo en klassiker, for eksempel. Alt i alt viste det seg, som jeg mistenkte, at det er enklere enn man skulle tro. Hvertfall sånn i teorien. Det handler i stor grad om å løpe ganske mye og ganske langt. Surprise!

Siden jeg ikke er så god på å forholde meg til veldig strenge treningsplaner, lagde jeg meg en helt grov skisse over hva jeg skulle få til i løpet av en uke med trening:

  • Én langtur. Øke gradvis og prøve å få minst tre langturer på over 30 km.
  • En hardøkt eller to i uka. Konsentrere meg om mer moderat innsats enn full bombing.
  • En god del løping på asfalt, uten å overdrive det.
  • Trene litt styrketrening.
Hva funka bra?

Sånn i det store og det hele tror jeg det var en god plan. Jeg begynte langturene på 22 kilometer og økte gradvis til 33 km på den lengste turen. Fikk tre turer på 30 km. Den siste og lengste langturen løp jeg omtrent tre uker før løpet. Tror det var lurt å ha såpass god avstand til konkurransen. I ettertid ser jeg at det absolutt er langturene som har spilt aller størst rolle i at dette ble et såpass vellykket prosjekt. Det er på en måte godt, for det var søren meg kjipt til tider.

Ser vi bort fra de to ukene med sykdom og de to siste ukene før løpet, løp jeg sånn ca 8 timer i gjennomsnitt i ukene fra midten av juli til løpet i begynnelsen av oktober.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva funka ikke så bra?

Det var vanskelig å få til å løpe en langtur i uka, så det hendte jeg hadde mer avstand mellom dem. Kroppen og hjernen (!) var rett og slett ikke alltid klar for en ny langtur etter seks dager. Spesielt når turene ble 26 kilometer og mer, var det krevende å gjennomføre en gang i uka. Når det er sagt, så tror jeg på ingen måte det er noe i veien med å spre langturene mer utover, jeg tror til og med det er lurt. Lange langturer er en innmari drøy påkjenning.

Nettopp fordi langturene tok sånn på, var det vanskelig å få til mer enn én hardøkt i uka. Det ble for mye å gape over å skulle være rimelig frisk i beina til mer enn én ok moderat økt i tillegg. Så da nøyde jeg meg med én, da.

Noen økter jeg har løpt
  • Langturer med innlagte bolker i maratonfart. For eksempel 26 km der jeg fra 10 – 24 km løp i sånn ca maratonfart, eller én kilometer i maratonfart + én kilometer i rolig fart + én kilometer i maratonfart osv.
  • Et par ganger prøvde jeg å løpe progressive langturer, men det ble for mye å konsentere seg om for min del, altså. Det fungerte derimot fint på litt kortere turer! For eksempel 15 km progressivt. Helt prima.
  • Kontinuerlig intervall, eller distanse med temposkifter, om du vil. For eksempel 5 min litt under maratonfart + 5 min maratonfart + 5 min litt over maratonfart + 5 min litt under maratonfart + 5 min maratonfart + 5 min litt over maratonfart osv i kanskje 45-60 min.
  • Langintervall. Mine kjære 10-minuttere. For eksempel 4 x 10 min moderat innsats, 1 min pause. (Moderat innsats er litt raskere enn maratoninnsats, altså.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ting som ikke helt gikk etter planen

Jeg var jo syk i drøyt to uker midt inni prosjektet. Det var ikke så kult, og jeg tror nok det hadde gått litt fortere på selve maratonet om jeg ikke hadde blitt syk. Men det spiller virkelig ingen rolle nå. Det viktige er at jeg turte å vente til jeg var helt frisk med å begynne å løpe igjen. Ganske stolt av det, faktisk. Kunne fort blitt overivrig der, og ødelagt helt for meg selv.

Jeg hadde jo også en liten føling med noe bak i låret som gjorde at jeg ikke løp noe særlig de siste to ukene før løpet. Det tror jeg ikke gjorde noe særlig. Da var jo det meste av jobben gjort, og det bar bare fintuninga igjen. Hvem trenger fintuning når man skal holde på i tre og en halv time, liksom.

Hva var det vanskeligste?

Langturene. Herregud. Så jævlig kjedelig og slitsomt.

Hva ville jeg gjort annerledes om jeg skulle gjøre det igjen?

Jeg ville begynt tidligere. Hatt mer tid, rett og slett. Jeg tror snaut tre måneder er litt i minste laget. Da hadde jeg også rukket mer enn tre turer på 30-ish kilometer. Kunne godt løpt kortere langturer mellom dem, men jeg ville nok hatt en fem-seks av dem, ja. Også ville jeg øvd ennå mer på maratontempoet mitt. Det er jo litt vanskelig å vite akkurat hva som er maratontempo når man aldri har løpt maraton før, men man kan jo gjette ganske bra. Når jeg sier at jeg ville øvd mer på det tempoet, så mener jeg bare at jeg ville ha prøvd å få det godt inn i kroppen. Sånn at jeg kunne funnet det tempoet uten å se på klokka. Nå gikk det jo veldig greit på maratonet, men tror helt ærlig det var mer flaks enn noe annet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvordan gikk gjennomføringen av løpet?

Det gikk overraskende bra. 5:07 min/km i gjennomsnitt. Ca 5:03 de første 32 km, så pakka det litt på seg derfra og inn. Typisk maratonopplevelse, tror jeg. Er veldig overrasket over hvor innmari behagelig det var de første tre milene, altså. Det er underkommunisert. Løp også og ventet på å møte den berømte veggen, som jo aldri kom. Ble selvfølgelig sliten og matt og lei og sånn mot slutten (det gikk jo mye saktere etter hvert), men den bråstoppen kom ikke, og jeg løp hele veien.

Det funka veldig bra med sukker- og væskeinntaket underveis. Jeg gikk ikke tom (blæh, jeg synes det er så teit at folk sier «jeg gikk tom» når de egentlig bare har blitt slitne). Spiste to av Maxim sine utvanna geler (én med sitrus- og én med colasmak) mellom 4 og 23 km. En liten slurp om gangen, blandet med ett krus vann, det tok seks drikkestasjoner å få dem i meg. Etter det tok jeg ett glass vann og ett glass blå Powerade ved hver av de fem drikkestasjonene inn til mål. Hoppet over den aller siste drikkestasjonen ved 41,2 km, for come on. Jeg klarer ikke å løpe (eller jogge) mens jeg drikker av krus, så da gikk jeg litt på hver eneste drikkestasjon. Tror ikke det spilte noen rolle for dette løpet, men må nok øve litt på det om jeg noen gang skal finne på å prøve meg igjen.

Flere har spurt om skoene mine. Ja, det er Adidas Hagio, en såkalt lettvektssko. Ja, det fungerte helt fint for meg. Det er mange grunner til at jeg valgte det skoparet, men aller viktigst er at det er det skoparet jeg er tryggest på. Man kan sikkert diskutere skovalg fram og tilbake, men jeg var veldig fornøyd med mitt. Om du skal løpe maraton med lettvektssko, er selvfølgelig noe helt annet. (Si fra om du vil jeg skal skrive litt om løpesko, ok?)

Kunne jeg ikke løpt litt fortere?

Kanskje med heeelt optimal disponering, men det tror jeg er vanskelig å få til på sitt første maraton. Om jeg skulle løpt fortere måtte jeg har trent mer, og da måtte jeg tatt hele den løpegreia til et nytt intensitetsnivå i livet mitt, og det har jeg ikke noe behov for. Synes det var et bra løp og en god tid!

Kommer jeg til å løpe maraton igjen?

Kanskje, men ikke før om veldig lenge. Må glemme hvor kjedelig langturene i forkant var først.

Siri

18 kommentarer

  1. Du twitret en gang at å spørre deg om du en gang skal ha barn, er som å spørre deg om du noen gang skal løpe maraton.

    Nå har du løpt maraton.

    1. Yo! Ja, det jeg twitret var vel at å spørre NÅR jeg skal ha barn er som å spørre NÅR jeg skal løpe maraton. Står fortsatt ved at begge deler er ufine antagelser. Takk for gratulasjonen!

      Siri (frivillig barnfri med litt dårlig kondis)

    2. Takk for korreksjonen. Da ble poenget plutselig et annet. Enig.

      Ja, selvsagt skal du ha en gratulasjon. Gratulerer!

  2. Mye klokt her, takk for oppsummeringen! Ble fristet til å prøve meg på maraton igjen jeg også, har en pers på 3:52 fra 2010 som jeg tipper jeg kan forbedre ganske kraftig…

  3. Så fin oppsummering, Siri! Den får meg til å tenke at maraton er det jammen mulig å klare, sjøl for folk i mye dårligere fysisk tilstand enn deg (du er jo veldig sprek, lett og sterk!), gitt at man går så strukturert/systematisk til verks som du gjorde.

    1. Så bra, Trine! Jeg tror de aller fleste har et maraton inne. Helt ærlig var treninga i forkant mye verre enn selve maratonet.

  4. Er så sjukt imponert jeg. Det der er jo fire bra løpeturer på rappen! Men skriv gjerne om løpesko, for jeg tror jeg ble lurt sist jeg handla på Löplabbet.

    1. Det var langt, ja! Synes ofte folk gjør det med sko unødvendig komplisert, så kan godt skrive litt om det!

  5. Fint og nyttig å lese. Jeg liker at du er så ærlig med seriøsiteten i løpingen, at løpingen ikke er hele livet, liksom. Jeg vurderer seriøst å løpe mitt første maraton til neste år, og dette innlegget gjorde meg enda mer motivert. Det som bekymrer meg litt, er om jeg klarer å løpe skadefritt med så mange langturer som må til. Jeg er mange kilo tyngre og flere år eldre, og selv om jeg har løpt et halvmaraton nå og da, føles et maraton som et rimelig stort fjell å bestige.

    1. Takk, Anne-Grete!

      Ja, det er jo ganske stor skaderisiko med maratontrening. Fordelen er jo at det ikke er før til neste år, så du har tid til å øke langturene veldig forsiktig + ta deg god tid til å hvile etter hver langtur. Jeg tror også den lille styrketreninga jeg gjorde var med på å sørge for at det hele gikk rimelig smertefritt. Hvilket maraton er det du har siktet deg ut?

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.