En forbannelse

I vår kastet jeg en forbannelse over vennene mine. Livspartneren min og jeg var på vei hjem fra en såkalt parmiddag, da han sa: Folk får barn og gifter seg hele tiden, det stresser meg litt. Det var et godt stykke utpå våren, kveldene var lange, lyse og kjølige. Han holdt rundt knyttneven min for å varme meg på fingrene, en versjon av å holde hender vi bruker når jeg fryser. Jeg fryser ofte. Han hadde rett i situasjonsbeskrivelsen, vi er snart 30 år gamle, vennene våre gifter seg i hytt og vær, de får den ene ungen etter den andre.

Vi var på vei inn i den bratteste bakken i Harstad, der blir man varm uansett vær og årstid, og det var da jeg kastet forbannelsen: Det blir lettere når de begynner å gå fra hverandre, sa jeg.

Jeg mente det ikke på en ondskapsfull måte, som alle andre grusomme forbannelser ble den kastet ved et uhell, eller iallfall uten full forståelse for konsekvensene.

Jeg mente det på en betryggende måte, mente å si at vi er i den hyggelige fasen, eller at vi ser på andres hyggelige fase, og at andre faser kommer. Det er ikke noe hyggelig med oppdeling av barn og venting på skilsmisse, og de samlivsbruddene kommer, mente jeg å si.

De kom ganske kjapt, faktisk. Bare en måneds tid etter at jeg hadde kastet forbannelsen, avlyste det første paret bryllupet sitt. Brudgommen la ut en hjerteskjærende status på Facebook, bruden dro til Lisboa og ble der i to måneder. Rett etterpå måtte noen bruke mammapermisjonen sin på å Flytte Ut. Det var intenst. Et annet par gikk i oppløsning da én fant ut at den andre hadde massiv gjeld. Jeg vet ikke om det er bedre eller verre enn å finne ut at du ikke er kvinnen i livet til mannen i ditt liv, som noen andre opplevde.

Jeg har prøvd å reversere forbannelsen, selvfølgelig, først og fremst ved å tilby meg å banke opp ekspartnere, dernest ved utførelsen av diverse vennete aktiviteter, som lytting, mhmm-ing og forsiktig klapping på hender. For selv om jeg fikk det som jeg ville, han jeg bor sammen med har ved flere anledninger uoppfrodret sagt at det ser enda mer stressende ut å kjøre full familiepakke enn å la være å kjøre full familiepakke, så er det ikke sånn at jeg synes det var verdt det. Jeg liker ikke, forbannelse eller ei, å se på at vennene mine lider.

Men du tar ikke tilbake en forbannelse ved å være en god venn, du tar den tilbake ved å våkne av ditt eget skrik fordi du har drømt at du har blitt påkjørt i den bratteste bakken i Harstad, og har havnet i koma på et sykehusrom fullt av fremmede som sier til partneren din at han ikke kan få bestemme over organene dine fordi dere bare er samboere.

En av mange grunner litt usannsynlig drøm, men ikke usannsynlig nok til at jeg har slått meg helt til ro med sivilstatusen min etterpå. Så nå planlegger jeg et frieri, og jeg tror det er sånn man tar tilbake en forbannelse.

Siri