En gang jeg fikk kjeft og fortjente det

Jeg kom til å tenke på dette da jeg tenkte på slengbukser med skjørt utenpå i går.

Veldig lenge var jeg redd for å få kjeft. Til en viss grad er jeg vel det fortsatt, men man får sjelden kjeft som voksen. Man har diskusjoner og er iblant krass i sine påpekelser. Minnene fra noen av de kjeftesituasjonene tidligere i livet, er nok farget av en følelse av urettferdighet. Jeg syntes ikke jeg hadde gjort noe galt, eller jeg følte at reaksjonen var overdrevet sammenlignet med det jeg hadde gjort. Nå høres det ut som jeg har fått mye kjeft, men det har jeg ikke. Jeg var og er en snill jente. Snille jenter får for lite kudos, synes jeg.

Nå skal jeg fortelle om en gang jeg fikk kjeft og fortjente det. Dette er sånn jeg husker det, men minner er jo bare løgn og fanteri, så det kan godt hende denne framstillingen av virkeligheten er helt feil. Samma det, jeg lærte leksa mi.

Jeg kunne lese før jeg begynte på skolen. Det er ganske vanlig, tror jeg, selv om mange lærer å lese på skolen. Det er jo derfor vi går på skolen. Visste du at ordet skole faktisk kommer fra det latinske ordet for å lese? Neida, det vet jeg ingenting om. Uansett drev vi med høytlesning i klassen. Jeg husker ikke hva vi leste, men jeg husker at jeg kjedet meg. Det kan ha vært første gang jeg tenkte at jeg heller ville lære noe nytt, enn å snakke om de samme tingene dag ut og dag inn. Kunne vi ikke tegne litt? Eller lese en ordentlig bok?

Det var Lukas’ tur til å lese høyt. Han heter selvfølgelig ikke Lukas på ekte, ingen på min alder heter det, det kom etterpå. Og før, da. Uansett så var det Lukas’ tur til å lese, og jeg visste hva som kom til å skje. Han kom til å bruke like lang tid på det første ordet, som jeg brukte å å lese hele tekstbiten min. Jeg taklet det ikke. Kunne vi ikke bare gjøre noe gøy, få noen lekser, lære hvorfor det aldri er to m-er i slutten av et ord, selv om Ole Brumm?

Stotrende og nølende lette Lukas seg framover i teksten med hjelp av læreren. Jeg holdt på å besvime av irritasjon, jeg kan huske at jeg prøvde å si alle dinosaurene jeg kunne i størrelsesrekkefølge inni meg. Stegosaurus var yndlingsdinosauren min. Kanskje litt på grunn av Jurassic Park, men nok mest på grunn av ryggplatene, som gjorde at den så ut som en drage. Jeg husket ikke om stegosaurus eller triceratops var størst (triceratops er dobbelt så stor), og nå hadde Lukas satt seg helt fast på et ord. Han kom bare ikke videre.

Det var da jeg sa det. Det jeg fikk kjeft for, det jeg tenker på iblant selv i dag, nesten 20 år seinere. Bare les ordentlig! sa jeg. Høyt. Jeg visste det var dumt allerede mens ordene ramlet ut av munnen min. Noen lo. Læreren lo ikke. Jeg kunne høre blodet bruse et sted bak ørene, og rødmet så hardt at det nesten gjorde vondt.

Jeg vet ikke om det var friminutt på ordentlig da, eller om læreren sendte de andre elevene ut så hun kunne snakke med meg og Lukas alene. Det neste jeg husker, er iallfall at jeg sier unnskyld til Lukas i putekroken bakerst i klasserommet. Lukas brydde seg ikke, heldigvis. Han bare trakk på skuldrene og sa at han kunne lese, han bare syntes det var vanskelig å si ordene høyt. Jeg spurte ham et par år senere, ved snacksbordet i en bursdag, om han husket det som skjedde. Han sa nei. Jeg tror det var sant.

Sånn snakker vi ikke til andre mennesker, Siri, sa læreren. Akkurat det er jeg helt sikker på at hun sa, jeg kan fortsatt høre det. Resten er jeg ikke like sikker på, men budskapet var iallfall tydelig. Alle er ikke like flinke til alt, og det er ok. Lukas var flinkere enn meg til mye, for eksempel til å spille enspretten og til å bruke WordArt. Dessuten trenger noen mer hjelp enn andre. Sånn er det bare. Jeg gråt ikke i putekroken, men jeg gikk på do og gråt etterpå.

Jeg tenkte på det der ganske ofte under hele skoleløpet mitt. Mest fordi bråkete og stotrende gutter ofte gjorde undervisningen mindre effektiv enn den kunne ha vært hvis det bare var snille jenter til stede. Her kunne jeg skrevet noe om at jeg etter hvert lærte meg å sette pris på dem, at de lærte meg noe som var like viktig som det faglige, men det vet jeg ikke om hadde vært sant. Det som er viktig, er at jeg tror noen hadde gitt meg ekstra mye hjelp dersom jeg trengte det. Og det som er sant, er at det er ganske verdifullt å lære seg å sone ut helt, men fortsatt se ut som man er mentalt til stede. Dessuten fikk vi jo mobiltelefoner etter hvert, det hjalp.

S

6 Comments

  1. Skulle ønske man kunne si sånn til folk oftere. Noen trenger faktisk å høre det. Eller er det bare jeg som trenger å si det? Skjerp deg! Lizm.

    Jeg ble sendt i tvungen fredsmekling (vaffelsteking og følelser var involvert) med Noah. Han heter selvfølgelig ikke Noah på ekte, ingen på vår alder heter det, det kom etterpå. Og før, da. Grunnen: Jeg skulle opp på tavla og regne noe ala 4+5 og så hørte jeg han lage griselyder og «hemma-lyder», så jeg dyttet han av stolen så han slo hodet hardt i radiatoren. (Det siste der var selvsagt ikke planlagt).

    «Sånn gjør man ikke med andre mennesker, Susanne!»

    Jeg står for mine handlinger den dag i dag. Men hadde det vært i dag, hadde jeg nok kommet med en lur, mildt ydmykende rask comeback i stede for.

    1. Jeg veit ikke, ass, men jeg har iallfall ikke gjort noe lignende med vilje senere i livet. Ofte tror jeg de tingene vi gjør uten å mene det, er verre enn de tingene vi gjør med overlegg. Hva tror du?

  2. Å herregud, nesten det samme skjedde meg i førtse klasse. Det gjør vondt fortsatt.

    Jeg leste da jeg var 4, John strevde fortsatt da vi var 7, kanskje snart 8. Effekten av å kjede seg i et litt for varmt klasserom på slutten av dagen skal ikke undervurderes. Frøken kjørte den lille blå pappbilen, ei boble, langs tavla hvor det stod skrevet BIL. Nå skulle John lære seg å kjøre sammen bokstaver til ord. Stakkaren satt stum. Det gjorde vondt i hele meg da frøken sa «Biiiiiii….». «Bil!» glapp det ut av meg. Vår snille, tålmodige lærerinne så strengt på meg og sa «Ane, da!».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.