Meny Lukk

En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri