En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri

23 kommentarer

    1. Ja. Man sier i fra til den nærmeste familien på forhånd, at slike samtaler er helt uaktuelt, og så får de distribuere det til resten av familien.

  1. Jeg spør ikke om folk skal gifte seg eller få barn snart. Skjønner ikke hvorfor det er innafor. Det er slik at man kan være et voksent, vellykket og lykkelig menneske som ugift og barnløs.

    Kanskje man skal begynne å svare ‘nei, dessverre, jeg kan ikke få barn’ og ‘vi har dessverre ikke råd til det bryllupet vi ønsker oss’. Økonomi og sykdom, de to temaene som får folk til å holde kjeft umiddelbart.

    1. Nå har de holdt på så lenge at jeg veldig ofte kobler ut når det blir et tema. Helt enig at det ikke burde være sånn man spør om, men nå gjør jo folk det, og da er det bare lettere for meg å ikke bli irritert hver eneste gang (det skjer jo overraskende ofte). Jeg skulle bare ønske at man ikke måtte sjokkere eller noe sånt for at folk skulle skjønne at det ikke er greit? Sannheten er jo bare at jeg ikke har lyst (bryllup) og synes det er uforsvarlig (baby), og det burde på en måte være nok. Har du sjokkert noen i juleselskap noen gang, I?

    2. Nei, jeg er dessverre bare stor i kjeften i kommentarfelt.

      Skal jobbe med det. I alle fall si i fra at det ikke er greitt. Muligens sjokkerende for noen da jeg sa at den eneste grunnen til at jeg ville gifte meg er det praktiske med tanke på lån og hvordan man ikke er et par for staten før man inngår et ekteskap.

    3. Om man skal være stor i kjeften et sted, så er det jo kommentarfelt. Kan tenke meg at den giftemotivasjonen var ubehagelig for noen!

  2. Forloveden min og jeg er de eldste barnebarnproduksjon-kandidatene (eh, noe sånt) i både hans og min familie. I feel some pressure, men å nevne «Tokyo-OL 2020» stilner barnepraten, og retter samtalen over på idrett. En god del press der òg, det er TØFT å kvalifisere seg, men det er et samtaleemne jeg er mer komfortabel med.

  3. /: «Hehe, nei, me er ikkje saman lengre, nei det er ei stund sidan me slo opp, men eg og du har jo ikkje sett kvarandre sidan forrige jul, såeh. Neida, bur åleine, fint det, ingen å mase på veitdu, eh. Trivst på skulen då. Nei, veit ikkje heilt kva eg skal arbeide med enda, det er jo det som er problemet med diffuse universitetsstudier, heh, men offentleg sektor vil sikkert ha meg, håper eg.»./

    Fast linje på juleselskapet 2016

  4. Eg har fått oppleve ein ny variant av dette maset. No er eg gift og eg har unge, så det går ikkje an å mase om dėt lenger. Men både eg og mannen er fast bestemt på at det ikkje blir fleire ungar, av mange orsakar (bl.a. at det gjorde så jævla vondt og tok så sinnsykt lang tid å føde at eg aldri igjen vil utsette meg sjølv for det, uansett kor verpesjuk eg måtte bli). Diverre vil ikkje folk akseptere dette og omtrent alle insisterar på at vi nok får fleire, for fødselen gløymer eg jo og «bare vent!». Så du kan trøste deg med det at masate slekt, kommer du ikkje unna sjølv om du skulle gifte deg og få baby.

  5. Hei og godt nytt år! Høres ut som en knakende fin nyttårs det der! :)

    Jeg har ikke fått fulgt med på en liten stund – men hva er målene fremover? Hvor lenge har mannen igjen av turnusen? Og TRIVES du i Harstad?

    Likte du Ferrantebøkene? Har du vært i Napoli?

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.