En liten oppdatering om barneproduksjonsambivalensen

Noen leker på badegulvet

Jeg er en sånn som får kvelningsfornemmelser av å tenke på barn. Ikke barn som konsept, men mine personlige barn, ikke sant. De som hadde kalt meg for mamma. Ikke så mye av å lage dem, selv om jeg på ingen måte synes det virker fristende å være gravid eller føde, men fordi man jo faktisk må ha den ungen resten av livet, og det er hvis man er heldig.

Men dette har jeg skrevet om før, og jeg er ikke ute etter en sånn «hallo, barn er bra, nei, hallo, jeg har ikke barn, så barn er dårlig, nei, hallo, jeg personlig har barn og det er kjempebra»-diskusjon. Jeg ville bare si at jeg har lært meg å leve med ambivalensen, at det føles mye bedre nå enn for noen år siden.

⇒Her er noe jeg skrev om barn i 2016
⇒Her er noe jeg skrev om kjernefamilien i 2017

Jeg har nemlig lovet meg selv å bare få barn hvis jeg har lyst på barn. Det høres både banalt og selvfølgelig ut, men en del av problemet mitt har vært at jeg har vært redd for å på et eller annet tidspunkt la meg stresse såpass mye av å ikke være helt sikker på noen ting, at jeg bare skaffet meg et barn eller to for å være på den sikre siden. At jeg kunne komme til å lure meg selv til å få noen unger som jeg sakte men sikkert ville begynt å avsky, fordi jeg hatet livet som mamma. Man kan ikke abortere en 3-åring.

I Vigdis, del for del, som jeg skrev om her, sier Vigdis Hjorth:

(…) jeg har sett mange mødre opp igjennom, og av og til har jeg tenkt: Stakkars barn, hvilket stort hull i denne kvinnen er det dette barnet er født til å fylle?

Det er selvfølgelig sagt på en mye bedre måte jeg noen gang kunne funnet på, men det er det jeg har tenkt. Mange ganger. Ikke fordi jeg tror disse barna nødvendigvis alltid lider tungt under det, men fordi jeg vet at det der helt sikkert kunne vært meg. At jeg kunne funnet på å få et barn fordi det føltes som siste sjanse, eller fordi jeg merket ungdommen renne ut av meg, eller fordi jeg var redd for døden eller for å angre hvis jeg ikke gjorde det.

Så jeg har bestemt meg for at jeg bare skal få barn hvis jeg vil ha barn, fordi jeg synes det høres gøy eller spennende ut, eller fordi jeg en dag våkner opp med en ny følelse i kroppen, og den følelsen er at jeg har lyst på barn. Så kan man jo sikkert si at det kan bli vanskelig å kjenne forskjellen på behovet for å fylle et tomrom, og på følelsen av at det kunne vært gøy med barn, men der får jeg nesten bare stole på meg selv. Det har funket i sånn ca 50 prosent av livsvalgene til nå.

Noe som gjør meg trygg på dette foreløpige ikke-valget, er at jeg innerst inne veit at om jeg lever resten av livet mitt uten egne barn, så kommer det til å gå greit. For en sånn person er jeg, at selv om jeg skulle få lyst på barn en dag, så hadde det gått greit om det ikke gikk. Det sier jeg ikke for å undergrave de kjipe greiene flere av dere helt sikkert har opplevd i barneskaffingsfasene deres.

Så nå har jeg slått meg til ro med det. At om jeg en dag våkner opp og har lyst på barn, så kan vi godt få det. Om jeg ikke gjør det før det er for seint, så er det trist, men ok.

Tenkte jeg bare skulle oppdatere dere på hvordan det ligger an med livmoren min, siden jeg har gjort det med jevne mellomrom de siste årene! Bare hyggelig!

Siri

PS. Jeg forteller deg det her fordi jeg tror på at du ikke gidder å legge igjen sånne «ingen angrer på å ha fått barn og alle elsker barnet sitt fra første stund»-kommentarer, for det gidder jeg rett og slett ikke. Det er fint at du liker barna dine og at du liker å ha barn! Det mener jeg på ekte! Sånn utover det er det ganske fritt fram, altså. I love you og alt det der.

22 kommentarer

  1. Takk for oppdateringen! Jeg har nå lest dette innlegget + de to andre du linket til, inkludert (nesten) alle kommentarene, selv om jeg har lest det før også. Nå kommer jeg til å gå og gruble en stund igjen. Jeg har ikke så mye mer vettugt å si enn at jeg er veldig glad for at du tar opp temaet med (u?)jevne mellomrom.

    1. Så fint at du blir glad for at jeg skriver om det, det er jo ganske personlig, egentlig. Det har vært interessant å lese gamle ting jeg har skrevet om samme tema, og se hvordan jeg har modnet/utviklet meg i den sammenhengen. Mye av det som blir skrevet (sikkert av meg også) om de greiene her, virker så absolutte og eksistensielle og sånt, men det hjelper å rydde litt opp i tankene på bloggen, veit du!

  2. Takk for fint innlegg! Tankevekkende. Jeg har vært et par hakk mindre reflektert. Uten barneønske har jeg endt opp med tre stykker. Livet slik jeg hadde det før er absolutt gjenkjennbart. Takk for det :-)

    1. Takk, Marit! Jeg synes hva som forventes av oss og hva vi forventer av oss selv er veldig interessant. Også blir jeg litt letta hver gang jeg møter foreldre som ikke er helt koko (og det skjer veldig ofte, altså!).

  3. Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg valgte å få barn akkurat da jeg gjorde det, men jeg har aldri hatt et brennende ønske om å få barn. Nå som jeg har det, kunne jeg ikke ha forestilt meg et liv uten, men om jeg aldri hadde fått barn, tror jeg at jeg hadde levd godt med det.

  4. Jeg digger bloggen din Siri!
    Og jeg er så glad for at du tør å skrive om sånne ting. For selv om jeg selv har veldig lyst på barn og vet at det hadde vært et tap for meg å ikke få det, synes jeg det er så viktig å snakke om at ikke ALLE må ha barn. Det er ikke noe bra for verken deg eller ungen, og folk har det riktig så fint uten.
    For det blir jo faktisk ikke et savn hvis man ikke har lyst på det. Litt (ikke så veldig mye) sånn som at jeg aldri har hatt lyst på smalahove, og selv om andre sier det er fantastisk, så er livet helt supert uten.

    1. Så hyggelig, Ellen! Jeg tror iallfall vi har veldig godt av å være litt bevisste på hva som driver oss til å ta de valgene vi tar, og ikke mimst på hva vi har lyst til at skal være med på å dytte oss i bestemte retninger.

      Ja, jeg har sett «Befolkningseksplosjonen», den er veldig interessant! Uavhengig av hvor mange flere vi blir, så skjønner jeg ikke hvordan vi skal kunne fortsette sånn som vi holder på i dag.

  5. Jeg må virkelig anbefale deg å se «befolkningseksplosjonen» med Hans Rosling. Og når jeg sier det mener jeg at jeg egentlig har lyst til å tvinge deg og alle andre til å se på den.
    Ikke fordi jeg skal overbevise dere om noe, men rett og slett fordi den er så BRA. Og den er en av mine favoritting: flinke folk som ikke synser om noe, men snakker om noe de virkelig, virkelig kan. Den pleide å ligge på NRK, men finnes nok på det store internettet.

    1. Haha, det er egentlig mitt favorittinnlegg også, mest fordi jeg en gang iblant møter folk jeg kjenner litt (altså ikke godt, men heller helt ukjente), som bare: «Ehm, det innlegget der du baker en baby… hva mente du med det, egentlig?» og hver gang er det like vanskelig å forklare at det ikke betyr noe som helst.

  6. Så fint innlegg Siri. Jeg synes du skriver så bra om dette tema og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Vi fikk ikke barn før jeg ville foråsidetsånn, og det er jo sånn det skal være.

  7. Først og fremst takk for at du deler, det er fint og tankevekkende. Og så to ting:

    1) Heia ambivalens, det er generelt noe vi burde ha mer av her i samfunnet.

    2) For å få flere av de bra ambivalente folka, må noen ta på seg å lage dem. Og hvem har vel best forutsetninger for det? *Forter meg å legge tyngden av hele verdens fremtid på dine skuldre* Neida. Men hvis man skal male med bred pensel, tenker jeg at de som er skråsikre på at de vil ha barn kanskje ikke er de som er best skikket til å få dem? Hvis man ikke er ambivalent til et så livsomveltende prosjekt vi tross alt snakker om, så har man kanskje ikke helt skjønt hva man har begitt seg ut på? Det er så klart fullstendig legitimt å ikke ville ha barn, mye annet morsomt og meningsfullt som er langt mer rasjonelt enn en baby/konfirmant. Men hvis man tenker at man kanskje vil, er det litt som å hoppe fra tieren (det har jeg aldri turt, jeg fikk barn i stedet): man kommer aldri til å stå der oppe og tenke «dette er fullstendig fornuftig og rasjonelt valg som jeg aldri kommer til å angre på». Men det går helt fint, både å hoppe, og å gå ned stigen igjen.

    1. Fint tillegg, E!

      Jeg klarer ikke helt å tro på at våre barn hadde vært noe annerledes eller bedre eller hva man skal si, enn barna til folk som ukritisk har fått barn, men jeg skjønner hva du mener. Skulle bare ønske man kunne være sikker på at barna ble sånn ganske friske og sånn ganske glade, noe mer enn det trenger jeg egentlig ikke. (Skulle også likt at man kunne være sikker på at man for eksempel ikke ble moren til en sånn fyr som forgriper seg på ungdomspolitekere. Men, men.) Foreløpig sitter jeg på det nederste trinnet i trappa opp til stupetårnet og spiser lunsjen min.

  8. Da jeg skulle på kino på torsdag gikk jeg forbi en Elexia. De har barneoppbevaring som IKEA og der satt det sånn 4-5 unger i alderen 5-10 år. Tenk, de har vært i barnehagen eller på skolen siden 8 til kanskje 17 også sitter de der på barneoppbevaring klokka 18.30 også… Det synes jeg er litt på grensen. Når er folk sammen med ungene sine liksom? Skjønner at A4 livet skal være jobb, trening, suksess og unger ++ men hvorfor får man unger hvis man ikke har tid til å være sammen med dem?! Da synes jeg man kan droppe hele ungegreia eller droppe noe av det andre man kaster bort tiden på. Hilsen «helt klart ikke lyst på unge enda»

    1. Hahaha, dette er en av de tingene jeg helt sikkert hadde endt opp med å gjøre hele tiden. Sendt dem vekk på feriekoloni, dratt på Sats utelukkende for å få puttet barna i barnevakta, hatt fast overnatting hos besteforeldre hver helg, rett og slett unngått mine egne unger så godt det lot seg gjøre!

    2. Hva hvis ungene har lyst til å være på Sats? Hva hvis de er sammen alle andre dager i hele uken? Hvor mange timer er «nok» for deg?
      Internasjonale og norske undersøkelser viser at foreldre bruker mer og mer tid sammen med barna sine. Men presset om mer er altomfattende.

    3. Det der er et så typisk «har ikke barn selv-spørsmål»…
      Noen ganger har man faktisk ikke lyst til å være sammen med barna sine. På samme måte som at ja, jeg har skaffet meg en mann, men jeg har ingen interesse av å være sammen med han 24/7 heller. Takk for meg!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.