En liten utflukt til Narvik

Skilt i Narvik

I går var vi på familieutflukt til Narvik. Livspartneren min skulle gå på ski, og siden jeg strengt tatt er et helt udugelig støtteapparat, fikk jeg lov å gå på krigsmuseum så lenge.

Narvik

Så mens han holdt på her:

Narvikfjellet

Holdt jeg på her:

krigsmuseet i narvik

Vi trenger jo ikke ta en gjennomgang av Slaget om Narvik akkurat her og nå, men om du skulle trenge det, så kan jeg anbefale Narviksenteret på det sterkeste. Det var torpedoer man kunne ta på (obs! Ikke lov å sitte på!), det var en sånn digital modell der man kunne se skipene komme innover fjorden og hvordan slaget bredte seg utover fjellene rundt, det var masse uniformer og våpen og vitnesbyrd.

Jeg klarer aldri å ta de delene av sånne utstillinger som skal være tankevekkende på alvor, men det er mitt problem. Finnes det vinnere i krig? Hvilket ansvar har vitenskapen for mulighetene den gir? Unnskyld meg, men hvis jeg begynner å tenke på det, så er jeg lei meg i tre måneder, hvor er monteret med reinsdyrbrigaden?

På et tidspunkt så jeg på en stridskanon, og klarte ikke la være å si wow! litt sånn halvhøyt (den kunne skyte 2 200 meter), og da var det en gammel mann som kom bort og sa: «Wow, ja. Ja, det kan du si.» Det er vel ingen hemmelighet at jeg iblant støter på problemer når jeg prøver å omgås middelaldrende menn, men gamle menn, derimot! Han trodde jeg hadde kommet helt fra Oslo for å lære om da britene skøyt på husene i Bjerkvik, og det lot jeg ham fortsette å tro.

Hut deg inn

Biblioteket i Narvik

Så gikk jeg på biblioteket (kjempefint), før jeg ordna meg til å kafeen. Etter en bolle og femti sider i De urolige, gikk jeg på shopping. Shoppet en halvliter Pepsi Max (19 kroner) og et nytt deksel til telefonen min, fordi det gamle har blitt ødelagt (29 kroner). Satt litt på en benk og vurderte å prøve shopping på ekte, men klarte ikke mønstre noen form for motivasjon. Gikk for å ta et bilde av den speilpyramiden isteden, og da jeg kom rundt et hjørne ved utsiktspunktet, skremte jeg to fjortiser som sto og klinte. Eller hooka, da, som det heter nå. Jeg bare: Hei, sorry, jeg skal bare ta et bilde. De bare: Hei. Og så sto de pent og ventet til jeg var ferdig.

Hallén ringte og sa han var ferdig på skirennet, og at vi kunne dra hjem til Harstad. Han hadde blitt nummer tre og var godt fornøyd med utprøvingen av utstyret (?).

burgerking

Alle var enige om osv.

Siri

15 Comments

    1. Det var dessverre ikke bilde, men det var en hel sånn reinsdyrbrigadeskinnkofte i et monter, den var kjempekul!

  1. Om eg hadde visst at det var krigsmuesum i Narvik! Eg veit ikkje kor mange timar eg har brukt på å sitte og stirre i veggen på venterommet på togstasjonen fordi toget og bussen ikkje koordinerte betre.

  2. Hei!

    Long time – no comments. Jeg følger litt med fra sidelinjen, men altså, jeg har vært for opptatt med å leve i virkeligheten den siste tiden. Livet skal nytes og sånt tar jo tid!

    Kan jeg spørre deg om boktips? Bortsett fra Arv og miljø – hvilke andre av Hjort anbefaler du?

    Er det en «lettvekter» og gjerne feelgood du kan anbefale?

    Hva er det flaueste du har lest?

    Kan du velge en bok utelukkende basert på omslaget? Hva er det fineste omslaget du husker?

    Har fu lest Trilogien om gutten? Det ryktes om at den er så bra…

    Har du noe krim å anbefale – nå som det nærmer seg påske og all ting!

    Puss & Kram

  3. Her kommer en (lang) historie om Adolfkanonen. Når man er brannansvarlig på statlige arbeidsplasser, blir man sendt på kurs på Brannskolen i Tjeldsund. Jeg var brannansvarlig på den forrige arbeidsplassen min. Da jeg kom til Tjeldsund, oppdaget jeg at det var bare meg som ikke var teknisk ansatt (vaktmester) på kurset. Og at det ikke var noen damer der. Vi bodde på kasernen sammen med alle brannmennene som var i Tjeldsund på kurs. Det var ingen damer der heller, men det er en annen historie. Kurset varte i fire dager. Om ettermiddagene gjorde vi hyggelige ting. Vi dro blant annet til Adolfkanonen. Jeg er ikke så veldig interessert i kanoner og sånt, men ble med for å være grei. Da vi kom til det lille rommet hvor de viste fram den digre torpedoen, ble det ganske trangt. Og jaggu fikk jeg en torpedo i skinka. En av de andre kursdeltagerne angrep rumpa mi helt uten blygsel. Det er den drøyeste tafsesituasjonen jeg noen gang har vært med på. Det ble temmelig hysterisk med den digre torpedoen og alle vaktmesterne. Jeg sa selvfølgelig fra at det ikke var greit, litt sånn hoderystende. Nå er det bare en morsom historie om den dagen jeg var og så på Adolfkanonen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.