Meny Lukk

En rød tråd

Jeg vet jeg ikke skal si ”ja, takk” når noen tilbyr meg hjemmebrent i dokø. Likevel sier jeg nettopp ”ja, takk” og tar en helt gjennomsnittlig slurk av Imsdalflaska han rekker fram. Smaken er surere enn jeg forventer, eller kanskje jeg var heldig med min ungdoms hjemmebrent, Maridalen er jo kjent for god rekreasjon. Jeg er ikke fra Maridalen, men spriten var det.

Det er mange grunner til at man ikke skal drikke noe fra en fremmeds Imsdalflaske, men de grunnene gjør seg ikke gjeldende i de neste 60 sekundene, og det er grensene for konsekvensutredningen min akkurat nå. Kygo banker hult mellom veggene, og det minner meg som vanlig om den episoden der Tom & Jerry er på cruise.

Jeg har allerede drukket fire glass rødvin, folk som vil mitt beste venter på meg ved bordet vårt, og jeg føler meg trygg og utflytende nok til å synes at litt hardsprit er på sin plass. (Hvis du er bekymret: det var ikke noe annet enn sprit i flaska, jeg kom meg hjem og alt gikk bra.) De ordentlige menneskene jeg er sammen med, de som vet hva de driver med, de som lager middag fra Trines matblogg, de som synes det er litt morsomt når jeg fyllerører om at det er helt forkastelig å sette flere barn til verden når vi veit hvor fort isen smelter, men samtidig skal vi jo alle dø alene, så hva betyr det egentlig, de menneskene trenger ikke vite om denne Imsdalflaska. De hadde ikke drukket av den, og det gjør det enda mer tiltalende for min del. Jeg tar en slurk til før jeg gir tilbake flaska. Noen sier noe om søringer, som vanlig, og jeg lager det selvbevisste smilet jeg vet de vil ha. På do tar jeg en speilselfie.

Opprøret mitt strekker seg til to hjemmebrentslurker i dokø, ikke lenger. Faktisk er hjemmebrentsipping i dokø en gjenganger i livet mitt, uten at det skjer så ofte. Det går nok et år eller to mellom hver mulighet, men det føles likevel som en slags rød tråd. Som om universet synes det er på tide at jeg våkner i dusjen med håret fullt av spy igjen. Det høres jo kjipt ut, men det er også betryggende for meg, en slags påminnelse om at det aldri er for seint å fucke opp, å ombestemme meg eller å bli kvitt siste rest av selvrespekt.

Jeg vet ikke om det teller som opprør, en gang. Kanskje det mer er en slags overlevelsesteknikk, kanskje de folka med familiebil og Sunne Heteronormative Verdier™ også har noen steder inni seg de må lufte ut iblant, for at de ikke skal kveles fra innsiden. Kanskje de lukker øynene og kjører rett ned en eller annen jævla randorenne i Lyngen, kanskje de vet at hver gang de drar kortet sitt, flytter de en femmer over i det hemmelige fluktfondet sitt, kanskje de ser på ekte lik på internett når de har ti minutter for seg selv. Hva veit jeg.

Jeg har ikke noe fluktfond, men jeg har dette: Om jeg blir virkelig desperat, om min generelle likegyldighet og til tider aggressive utjevningspropaganda har kommet på kollisjonskurs med Sunne Heteronormative Verdier™ på en måte jeg vet har såret folk, og jeg må oppføre meg ordentlig selv om jeg føler meg like fremmedgjort som en middelaldrende mann i en norsk samtidsroman, da setter jeg av et par kroner til nipplepiercings. Det hjelper. Ikke at jeg har så lust på hull i brystvortene, men det er passe meningsløst og akkurat så lite provoserende at det ikke ødelegger for hele den oppføre-meg-ordentlig-greia. Det handler mer om å sette av ti kroner til noe teit, enn om å faktisk besmykke meg. Alternativet er å bli med i en sekt eller noe, og det føles liksom så innmari som et rop om hjelp.

Det er iallfall brystvorter jeg tenker på når jeg setter meg ved bordet igjen. Jeg drikker fire glass rødvin til på rappen, for å vanne ut hjemmebrenten. Så spyr jeg på mine egne og andres sko, og blir båret hjem av livspartneren min. Ganske romantisk, egentlig.

Jeg tipper det aldri blir noe av de brystvorteringene, men selve prosjektet er en god måte å holde meg selv i sjakk på. Denne indoktrineringsprosessen kan jo ikke ta uendelig lang tid, kanskje jeg har glemt hele piercingfondet om et år. Vi kan håpe. Det er jo et godt liv.

Siri