En sommer i spoilers

En kveld så vi Beast på kino. Det er en film om en dame som bor på et lite sted herjet av vind og seriedrap. Lenge vet man ikke om filmen handler om drapsgåten eller hvordan det er å elske en morder, hvordan livet som en som elsker et menneske hvis ondskap flommer over på den måten, arter seg.

Filmen var helt etter min smak. Oppbygningen var sikkert for tydelig til at Beast er en film de viktigste snobbene liker, men jeg er glad i å se dramaturgiens skjelett vokse fram og folk la være å nappe ansiktshår de tidligere i filmen bestemt har fjernet.

Jeg har hatt en lang sommer. En måned i Hellas og Romania, lange midnattssolsnetter i Nord-Norge, jeg har lest tjue bøker, badet i sjøvann med seks grader og sytten grader og tretti grader. Alt er egentlig det samme havet, ikke sant. I Messiniabukta fløt jeg rundt på en oppblåsbar bananklase og tenkte på hvalhai, verdens største fisk. Den tenkte jeg på under en grøsskald dukkert i Vågsfjorden, også. Man har fristende bein som stikker langt ned, når man dupper i havet. Sårbart.

Da jeg gikk i barnehagen var vi på Kon-Tiki-museet og så den store hvalhaimodellen som henger i taket der, og siden har ingenting vært det samme. Noe av problemet var at vi så den undenfra, tror jeg, som om den ikke hadde oppdaget oss ennå. De voksne sa at verdens største fisk ikke er interessert i å spise mennesker, selv om den heter noe med hai.

En oppblåsbar bananklase med plass til ett menneske, er lite sammenlignet med verdens største fisk. Den hadde ikke trengt å være sulten, en gang. Det hadde holdt med nysgjerrighet. Hvordan er man mild når man er ti meter lang og i sitt rette element?

En annen kveld så vi Megalodon på kino, om et forskningsteam som i sin iver etter å oppdage et nytt dyp, et dyp under dypet, om du vil, slipper en kjempehai ut av en urgrotte. Den haien er interessert i å spise mennesker og bademadrasser. Den er ikke en hval, den tåler litt plast i magen.

På skolen lærte jeg at det finnes forskjellige typer spenningskurver og måter å bygge opp spenning på, og man skulle jo tro at en kjempehai er et godt utgangspunkt for den vellykka gjennomføringen av minst én av dem. Megalodon er en dårlig film, såpass dårlig at jeg ikke har tenkt på monstrøse haier siden. Urhaien i 3D er mindre skummel enn en pappmodell på Kon-Tiki-museet.

Jeg vet ikke helt hvor på spenningskurven jeg befinner meg akkurat nå. Jeg er ikke helt sikker på at det er min egen spenningskurve, heller. Men jeg har fått noen forvarsler.

I sommer var jeg alene hjemme en ukes tid, da dusjhodet begynte å dryppe. Det høres ikke dramatisk ut, men dråpene lagde nøyaktig samme lyd som jenta i Hereditary, et enkelt plopp nå og da. Først trodde jeg jeg prøvde å skremme meg selv, som man jo gjør iblant, at det var min egen hjerne som fant opp lyden. Det tok tid før jeg skjønte at den kom utenfra, at den var ute i verden og inne i min egen leilighet.

Har du sett Hereditary? Den er ekkel, en verkende byll av dårlig stemning. Jeg syntes den var bra, min pragmatiske partner syntes ikke det.

Da jeg hørte ploppelyden rett bak meg mens jeg pusset tennene ved vasken på badet, klorte jeg tak i benken med begge hendene og gurglet et skingrende JAVEL, mens tannkremskum sprutet utover speilet. Jeg visste at jeg måtte ta tak i problemet før jeg fikk tenkt meg om, så jeg la fra meg tannbørsten, snudde meg kjapt rundt og sto ansikt til ansikt med ingen.

Det tok litt tid å skjønne at ploppinga var drypping med god dusjakustikk, poenget er uansett ikke hva det var, men at jeg snudde meg for å se problemet rett inn i øynene, selv om jeg var vettskremt.

Den gode nyheten er at jeg tror jeg har blitt litt tøffere, litt modigere, kanskje litt mer dumdristig den siste tiden, for jeg har en lang historie med å jogge bedagelig vekk fra problemene mine.

Den dårlige nyheten er at jeg har lært om spenningsoppbygging på skolen, og vet at hvis jeg faktisk befinner meg på min egen spenningskurve, er det bare et spørsmål om tid før jeg snur meg rundt og står ansikt til ansikt med noen eller noe inne på mitt eget bad.

Siri