Et forsøk på mildhet

For litt siden skrev jeg om at jeg hadde et lite løpeproblem, at jeg ikke er sikker på om jeg er glad i å løpe lenger. Jeg hadde selvfølgelig tenkt lenge på det før jeg skrev det. Selv om jeg prøver å være ærlig på denne bloggen, jeg er for dum og lat til noe annet, så må jeg jo også forholde meg til at humøret går opp og ned, at jeg vil ha surt godteri én dag og sjokolade den neste. Å si på en løpeblogg at jeg kanskje ikke digger løping mer, var med andre ord noe jeg hadde tenkt på lenge. Årevis, faktisk, uten å bli dramatisk.

Jeg kunne selvfølgelig analysert dette til helvete, men jeg har ikke tenkt å gjøre det her, det blir liksom litt antiklimaks når svaret helt ærlig er til å trekke på skuldrene av. Spiller det noen rolle, egentlig? Løping er bare løping, det er ikke viktig på ordentlig, man kan leve både lenge og vel uten.

Jeg har likevel lyst til å snakke om én ting som definitivt er medvirkende til denne lille, egentlig litt søte, identitetskrisen min, og det er at jeg har lyst til å være sammen med kroppen min på en annen måte enn jeg har vært til nå.

Det høres dramatisk ut, jeg vet det, men vit at vi er helt på mentalt trygg grunn her. Vi snakker utfordring av personlighet og preferanser, ikke omveltning av verdensbilde og frastjålet livsløgn osv. De periodene jeg har følt mest på dette løpeproblemet, har vært gode perioder for meg. Fine tider. Ikke sånne perioder der jeg prøver å rette på noe for å ordne opp i et helt annet problem, hvis du skjønner hva jeg mener.

Greia er iallfall at jeg har lyst til å prøve å være mild mot kroppen min.

Jeg har lyst til å gjøre helt vanlige ting og være fornøyd med det, som å gå tjue minutter på trappemaskinen og ta noen halve pushups. Jeg har lyst til å tenke mer på andre ting, på å ha plass i livet til å ikke alltid lure på når jeg kan få presset inn en treningsøkt. Jeg har lyst til å bevege kroppen på mykere måter, at det ikke alltid trenger å handle om mer eller fortere.

Ikke minst har jeg lyst til å bevege meg uten å måtte fortelle internett om det. Dette er ikke en anklage mot deg som leser, bare så det er sagt, jeg vet godt at jeg har lagt opp til dette selv. Derfor legger jeg også opp til noe annet nå.

Jeg kommer fortsatt til å løpe sub 90 på halvmaraton en dag, tror jeg. Jeg er bare ikke helt sikker på om hele veien dit kommer til å bli dokumentert her. Eller kanskje den gjør det, hvem veit. Foreløpig skal jeg bare holde litt kjeft om løping, ok?

Får blogge om yoga isteden. Neida, skal ikke det. Kan ikke noe om yoga. Har ikke så veldig lyst til å lære noe om det, heller, men kanskje jeg kan blogge om gruppetimer på treningssenteret. Eller noe sånt. Se litt mer på Netflix.

Siri

11 kommentarer

  1. Godt forsett, om man kan kalle det dét.

    Jeg kan (om enn motvillig) leve med å ikke lese så mye om løping her inne :) Eller kanskje mer lystbasert dann og vann, heller enn strukturert og systematisk? Nei, det får du finne ut av selv. Jeg henger her uansett.

  2. Nei, det er ikke ok. Men fordi det er deg, så kommer jeg sikkert likevel til å svippe innom bloggen…;) Også håper jeg det plutselig viser seg at du tok aprilspøken litt tidlig, eller bare ble stukket av noe som du selv ikke var klar over, som gir seg kjapt. Lov å håpe, si.

  3. Slettet her en endeløs kommentar fordi jeg ikke maktet å kamuflere gammeldamevisdom som trendy livstilråd. Essensen? At jeg håper du ivhertfall fortsetter med løpsrapporter og at jeg selv ikke har joggeblogget siden 2013 (med unntak av de 2 løpene jeg prøve å få løpt i året), skviser litt joggesyt inn i bokposter og insta men that’s it. Trodde jeg skulle komme igang igjen nå som jeg må starte på nytt (skadet siden august) men den gang ei. Stresser ikke så mye med det. Tilfeldighetene får rå, som det gjør med alt. Tvang er bare fasaden..

  4. Min gamle, uhyggelig strenge norsklærer sa «skriv hva dere vil, så lenge dere skriver godt». Jeg videreformidler det utsagnet til deg, vel vitende om at både jeg og en drøss andre vil lese alt du skriver uansett, fordi du skriver godt.

  5. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg gikk helt Mann (50)-bananas i kommentarfeltet ditt sist du snakket om dette.

    Så nå vil jeg bare si at det her høres ut som noe som gir mening. Det høres nesten lurt ut.

    Og så vil jeg si at løpebloggingen din har inspirert meg utrolig mye hittil. Du har hatt veldig mye lurt å si. Jeg har lært mye om motbakker, og om dørstokken og om at litt er bedre enn ingenting. Ofte har jeg blitt motivert til å prøve noe jeg ikke trodde jeg skulle få til, (og kanskje ikke fått det til, men funnet ut at det viktigste var å prøve). Men du, jeg har ikke tenkt til å bli sippete, bare sjukt glad for alle ordene vi har fått.

  6. Ok, NÅ skjønte jeg hva du mente med forrige identitetskriseinnlegg.

    Jeg kommer til å lese denne bloggen uansett hva du skriver. Håper du fortsetter lenge.

  7. O M G du satte ord på det jeg har tenkt på ei stund og. Har ikke løpt ordentlig på over et år. Men det går fint. Jeg går omvei til butikken i stedet. Og noen pushups hver dag. Også får jeg tid til å lese bøker og sånt.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.