Et løpende identitetsproblem

10k Harstadkarusellen

Jeg har alltid løpt. Sakte, fortere, ganske mye, ganske lite, i perioder ikke i det hele tatt, men alltid kommet tilbake, enten med vilje eller av ren og skjær flaks. Uavhengig av mengde og intensitet på løpinga, har jeg alltid vært en sånn som løper. Ikke fordi jeg har følt at jeg har måttet, men fordi jeg har likt å løpe. Jeg har likt å knyte på meg skoene, bli sliten, svett, og ikke minst har jeg likt å få være alene i en sånn mental sone der det er plass til å flyte dit man vil.

Likevel har jeg aldri tenkt på meg selv som noen løper. Det har liksom vært for drøyt for meg. Jeg liker å sette en fot foran den andre i et tempo som er raskere enn gange, ikke å studere pulskurver, lage detaljerte planer og brune smoothier. Dette har altså ikke med hvor mye eller lite jeg faktisk har løpt, men at hele den løperidentiteten har føltes too much. Litt kvelende, kanskje.

Dette høres jo veldig gubbete ut, at jeg liksom er mer opptatt av å være i ett med meg selv og naturen, enn av å logge øktene mine på Strava, og det er virkelig ikke sånn jeg mener det. Jeg mener bare at jeg liker å løpe, jeg synes det er helt ok å logge øktene mine på Strava, og jeg synes det er kjedelig å snakke om å løpe fortere og fortere og fortere hele tiden.

Det har jeg levd fint med hele livet, selv i perioder der jeg i stor grad er omgitt av folk som løper 16 kilometer på mølla 05:30 en mandagsmorgen. Jeg er glad i mange folk som kunne funnet på å gjøre det, altså, dette er ikke en evaluering av deres mentale tilstand eller noe sånt. Den er sikkert fin, den (den er ikke det, veit du, men det er ikke min sak). Ok, jeg har altså levd helt fint med en sånn avmålt løperidentitet hele livet.

Men nå har det skjedd et eller annet som har rokket ved den. Jeg har prøvd å formulere det på forskjellige, hyggeligere måter, men jeg kommer liksom ikke forbi dette:

Jeg vet ikke om jeg liker å løpe lenger.

Jada, selvfølgelig er det sånt som går opp og ned, jeg har hatt mange, lange perioder der jeg bare pusler rundt i joggesko, eller der jeg må tvinge meg ut på hver eneste løpetur, og kanskje egentlig ikke synes det er så veldig gøy. Dette er noe annet, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Jeg har aldri vært arrogant nok til å tenke at løping eller trening er viktig, men jeg har tenkt at det er viktig for meg. Og nå er det plutselig ikke viktig mer.

Plutselig er en overdrivelse, jeg har følt og kjent på dette i flere år, at jeg prøver og prøver og prøver, men ikke finner det jeg pleide å finne i løpinga. Jeg ser andre som løper, og tenker: Jaja, fint for deg. Ikke: Jeg vil også løpe. Heller ikke dennes slemme kusine: Jeg burde også løpe.

Selvfølgelig har jeg hatt mange skikkelig fine og digge løperopplevelser de siste årene, mange av dem kan du finne i arkivet på denne bloggen. Og jeg kommer heller ikke til å slutte å løpe, jeg vet ikke om det går an for meg.

Jeg ville bare fortelle om min lille og totalt ufarlige identitetskrise. For hva gjør man egentlig, når det ene kommodebeinet knekker og man står der som en sånn skeiv IKEA-utstilling?

Jeg veit ikke helt, men du kan jo få bli med mens jeg finner det ut.

Siri

 

PS. Jeg trenger ikke trøst, men jeg trenger ikke kjeft eller sleivete råd, heller.

42 kommentarer

  1. Med fare for at dette kan bli kategorisert som trøyst eller sleivete råd; du skal ikkje prøve fotball i ein periode da?

  2. Litt sånn som jeg har det med både lesing og løping.

    Kanskje jeg projiserer nå, men i april, når asfalten er bar og du kan ta deg en luntings med piggfrie sko og kanskje bare ett lag under overtrekksen, tror jeg det vil føles som å ta en kopp te sammen med en gammel venn du ikke har sett på lenge.

    1. Håper det! De siste årene har det vært en sånn venn jeg egentlig har vokst fra og som jeg bare tar en kaffe med fordi jeg mååå, men kanskje det blir annerledes i år!

    2. Skjønner hva du mener, og jeg kjenner meg igjen. Men jeg tror det forholdet der er ganske slitesterkt, og at det tåler å være lunkent i lange perioder, til og med flere år. Man trenger jo ikke å nyte og elske alt man omgir seg med og driver med til enhver tid. Man trenger heller ikke brenne for jobben sin, som de fleste i dag føler at de må. Løping er jo en typisk aktivitet man kan bli ganske lei av. Det er selve definisjonen på monotont, man er ofte tvunget til å tråkke rundt i de samme rutene, år etter år, det er forferdelig dritt store deler av året (what’s not to hate med vinterløping og substitutten mølleløping), og det er veldig lett å miste piffen av alt som er forbundet med et treningsprogram. Jeg tror at problemet ligger i samfunnet, som krever at folk skal elske alt de gjør hele tiden, og shamer de som er lunkne. Det er vel for faen folks rett å være lei og lunken! Tenk på alle de som kaller seg «løper» i bioen på Instagram fordi de har klart å tvinge seg ut på joggetur to ganger i uken et par år, og legger ut overlykkelige selfies hver gang de har trent. Et typisk signal om at hele prosjektet henger i en tynn tråd, spør du meg. Jeg synes det er et sunnhetstegn at du gir uttrykk for dine ambivalente følelser overfor din gamle venn. Nå kan det jo hende at du faktisk ikke liker vedkommende lenger, og at du vil slå opp. Men ut fra det du skriver, har jeg inntrykk av at dette er et tvilstilfelle, og at du innerst inne setter pris på den gamle fyren. Han gir deg noe som ingen andre kan gi, og du vet ikke om du vil/kan være uten det. Kanskje dere trenger litt parterapi, eller en pause, men jeg tror ikke dere kommer til å slå opp på ordentlig.

    3. Jeg tror heller ikke vi kommer til å slå opp på ordentlig, og jeg er helt enig i alt du skriver. Det er definitivt et tvilstilfelle. Trenger en sånn reset-knapp.

  3. Nei dette var kjipt å lese, spesielt fordi bloggen din er et av stedene hvor jeg finner mest motivasjon til min egen løping. Jeg har til og med meldt meg på mitt første maraton! Jeg løp jo halvmaraton i november, og vil fortsatt løpe flere av de, men kjente at nå var det på tide med en skikkelig utfordring. 28. april går startskuddet for Bergen City Marathon 2018, og jeg kjenner allerede en god blanding av eufori og skrekk. Dette blir spennende.

  4. Interessant! Spent på å høre hva du finner ut. Det finnes jo mye annet å drive med, men jeg skjønner at det må være en merkelig følelse. Tror ikke jeg hadde taklet det så bra om det var meg. Men i motsetning til deg har jeg vel alltid tenkt på meg selv som en løper, eller, det har ihvertfall vært, og er, en viktig del av identiteten min. Samtidig er det egentlig fint om man kan skille mellom hva man er og hva man gjør. Jeg er fortsatt meg, selv om jeg driver med andre ting enn jeg pleier?! (F.eks identifiserer jeg meg ikke med andre gravide, haha, ikke spør hvorfor!) Hva er identitet? Hjelp.

    1. Hm, vi får se hva som skjer! Kanskje ikke noe skjer i det hele tatt. Hvordan har det gått når du har vært lange perioder uten løping?

    2. Jeg har sjeldent gått lengre perioder helt uten løping! Har aldri vært skada, med unntak av et par måneder senebetennelse da jeg var 17. Da trente jeg litt styrke og drakk mye sprudlevin på New Zealand. Og etter det var lengste pausen i forbindelse med fødsel. Begge gangene gikk det veldig greit, og jeg ble bare mer motivert til å komme i gang igjen. Men jeg har i livet mitt ofte bare løpt litt, i lengre perioder. Sammenlignet med deg løp jeg lite i begynnelsen av 20-årene mine. Ofte 2 ikke veldig lange joggeturer i uka f.eks. Og over 3 mil i uka var sjeldent før 2012.

  5. Er det lov å være litt dust i kommentarfeltet?

    Er du sikker på at det er løpinga og ikke livet? Med livet mener jeg: Harstad. (Sorry, Harstad). Med mørket og alt annet Harstad innebærer. Mangler Harstad de gøye plassene å løpe for eksempel? Eller er badegulvet ikke varmt nok til å ligge det etterpå?

    Uansett hva det er så kan jeg røpe en ting: livet uten løping er et fint liv det også. Jeg har jo levd store deler av livet uten. Og om ikke den joggingen jeg driver med hadde gitt meg noe tilbake, så hadde jeg nok fortsatt med det – tankestrek – å ikke løpe.

    Så egentlig kan du jo bare droppe det på ubestemt tid. Det verste som kan skje er at du finner ut at du faktisk ikke liker å løpe. Eller så er det verste som kan skje at du finner ut at du faktisk liker å løpe og har gått glipp av noen uker med det. Det finner du ut av.

    Jeg tror egentlig bare jeg vil si at jeg tror du har identifisert deg som en som løper (uten nødvendigvis å identifisere deg med alt det som du tenker at kanskje hører til for å være en løper), og at det derfor føles litt ut som du mister noe av deg selv, en slags identiteskrise kanskje. Hvis ikke hadde du kanskje ikke skrevet dette innlegget.

    Men jeg vet ingenting, bare at du finner ut av det, og at du har allslags folk som heier på deg uansett.

    Forresten: har du vurdert kokain?

    1. Nei, det er ikke lov å være litt dust i kommentarfeltet.

      (jeg er for trøtt til å forholde meg til dette ordentlig, og kommer sikkert til å svare hyggelig i morgen)

  6. Siri, jeg syns du er modig! Ikke bare fordi du blogger om dette, men fordi du i det hele tatt tør å tenke på det og utforske det i hodet ditt – i stedet for å krampeholde på at «jammen jeg har alltid vært sånn», som mange gjør. Å tørre å gi slipp på vante ting i eget liv er noen ganger en måte å utvikles på. Kanskje kommer man tilbake til det, kanskje ikke. Hovedsaken er at man tør å gå videre, tør å ikke støtte seg på noe som ikke lenger duger slik det gjorde før.

    Så jeg syns du er modig.

    Når det er sagt: Livet kan være forbausende godt uten å løpe også. Jeg gleder meg til å bli betennelsesfri og komme igang igjen, mye av motivasjon herfra, men altså seriøst: Livet er fullverdig og vel så det uten å løpe også. Det er mye annet man kan gjøre som er fint og hvor man kan bevege seg og alt uten at man må ha joggesko og Strava, eller noe.

    Ikke stress, ville jeg sagt om jeg kjente deg. Ikke stress, bare gi det tid og vær snill med deg selv. Så ser du. Vil du, så kan du, men du ikke noe som helst.

    Jeg heier på deg i ett og alt, enten du løper eller ei. Det eneste jeg ikke heier på, er om du skulle nedlegge bloggen. Neida. Joda. Du skjønner sikkert hva jeg mener.

    1. Er egentlig ikke så bekymret for å ikke løpe, det har jeg hatt lange nok perioder med, til at jeg veit det er et helt fint liv. Mer givende også, på mange områder, for man slipper å vaske så mye klær og bekymre seg for formen. Men jeg er litt bekymret for hvordan jeg skal holde orden på hodet mitt uten å løpe! Hva gjør vanlige folk, egentlig? Mediterer de?

  7. Jeg har fulgt bloggen din (daglig tror jeg!) i 8 år og du har den beste bloggen jeg noensinne har kommet over 👌

  8. Åh, nå høres jeg svulstig ut, men jeg ble litt beveget av å lese dette (det er ikke lov å si, eller skrive, men..nå har jeg gjort det da). Får lyst til å skrive mye mer, men det skal jeg ikke. Men, et spørsmål; har det å sette seg konkrete prestasjonsmål for deg (f.eks. å delta i løp, målet om sub90 o.l.) virket positivt, negativt eller ingenting inn på selve løpegleden din, tror du? Jeg bare kom til å tenke på at du for en stund siden skrev at du hadde «presset» deg til å løpe et visst antall km eller en viss tid, «selv om du ikke er en sånn person.» Hang meg litt opp i det (jeg er en sånn person, og det har i lengden ikke virka positivt på løpegleden). Faen, nå skrev jeg noe langt allikevel. Du trenger ikke svare.

    1. Halla!

      Jeg tror det med å sette seg konkrete mål iblant er bra og iblant er dårlig for løpelysta. Det er jo et skikkelig teit svar, men jeg tror det er sant. Noen ganger får det meg over dumpa, liksom, andre ganger bare sementerer det løpinga i dritt. Har ikke funnet ut når det er på den ene og andre måten. Det jeg veit, er at jeg er aller mest glad i løping når jeg er i sånn passe god form og føler at jeg får trent bra, og det har jo ofte sammenheng med et konkret mål. Hva tror du?

      (Jeg tror fortsatt jeg skal løpe sub 90, bare så det er sagt.)

  9. Livet er like fint uten løping også. Jeg ble tvunget til å slutte pga kronisk plantar facitt. Du finner en identitet som ikke-løper også. Jeg anbefaler styrketrening med skikkelige vekter. Knebøy, markløft, benkpress osv. Få noen til å lære deg teknikk. Det kan være minst like gøy å bli sterk! Og helsebringende! Eller begynn med yoga. Eller skriv en bok istedet. Ville gjerne kjøpt den boken. Du finner ut av det 🙂

  10. Det Oda sa! Altså skriv bok i stedet for å løpe. Styrketrening er vel ikke din favorittaktivitet, men du har jo ordet i din makt, for å bruke et lite kreativt uttrykk.

    Jeg ble også litt beveget av å lese dette, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det gir meg nok noe å tenke på. Igjen, ordet altså. I din makt.

    1. Haha, jeg har liksom ikke noe jeg skulle ha sagt som jeg ikke kan si på denne bloggen. Men takk for fin kommentar, som vanlig, Astri!

  11. Hm, jeg har jo ikke fulgt bloggen din på grunn av løpingen, for jeg liker ikke å løpe, men dette innlegget gjorde noe med meg også, faktisk.
    Underlig.
    Forøvrig tror jeg det er nødvendig – og lurt – å tenke på identitetsproblemer når de dukker opp. Creds til deg.

  12. Takk for at du deler dette med oss. Jeg tror det nærmeste jeg kommer å ha opplevd noe lignende, var etter at jeg var blitt mamma og jeg innså at alle kjolene mine var veldig upraktiske med tanke på amming. (Og strømpebukser på en barselkropp, au.)

    Jeg hadde tre bukser i klesskapet, tror jeg. En dongeribukse og to sommerbukser i bomull. Og en pysjbukse, da, som jeg hadde på meg på sykehuset etter fødselen. Gensere og skjorter hadde jeg veldig lite av, så jeg bestilte noen ammetopper fra nett. Jeg følte meg så rar – jeg likte ikke å gå i bukser, jeg måtte hele tida trekke genseren ned fordi den krølla seg oppover. De tre par sokkene jeg hadde var uvante og ekle å ha på.

    Det var så mye annet som skjedde akkurat da, med hormoner, en ødelagt og blødende kropp og et lite menneske som var helt avhengig av meg, men jeg hengte meg opp i speilbildet mitt i gangen, så rar kroppen min så ut i bukse og genser, så irriterende meg buksebeina på dongeribuksa som var for lange, og så slitsomt med den genseren som krølla seg hele tiden.

    Da jeg kom litt ut av barselbobla og hadde lyst til å bruke kjolene mine igjen, var liksom det også feil. Plutselig syntes jeg de var så korte. Kroppen min hadde forandra seg og det strammet til rundt brystet og hoftene var blitt bredere og så ikke like fin ut i kjolene. Det var så merkelig å se på alle kjolene som hang der, som jeg hadde brukt daglig i nesten 10 år, og ikke ha lyst til å ta dem på meg mer, å føle meg rar og utilpass i plagg jeg hadde elsket.

    Jeg er litt på vei ut av min identitetskrise, har funnet ut at skjørt er et fint kompromiss mellom kjoler og bukser og prøver å finne en ny stil jeg kan trives i. Men jeg savner den følelsen av å føle meg selvsikker i klærne mine og bare vite akkurat hva jeg skal ta på meg om morgenen, i stedet for å stå i 10 minutter og gruble og vurdere for og i mot.

    1. Veit helt ærlig ikke om det går an å slutte å skrive, så det trenger du ikke være bekymret for.

  13. Jeg hadde også kjøpt den boken alle de andre i kommentarfeltet snakker om.

    Finner også sjukt mye inspirasjon i alle løpeinnleggene dine, det vil bli trist om de forsvinner. Jeg har en drøm om å finne et sted å lese om det mentale rundt løping, spesielt hva folk tenker mens de løper. Finner ingenting. Vet du om noe?

    1. Løpeinnleggene kommer ikke til å forsvinne, og jeg kommer sikkert ikke til å slutte å løpe. Måtte bare snakke litt med dere om det. Være ærlig, liksom.

      Vet ikke om noe sånt, men kan holde utkikk! Kanskje noen andre i kommentarfeltet her har noen tips?

  14. Tanker om det mentale rundt løping: hva med Murakami og «Hva eg snakker om når jeg snakker om løping« . Den er bra synes jeg. Men håper ikke desto mindre på mer av «hva Siri snakker om når det kommer til løping» også!

  15. Det høres mer ut som en overgang fra løper-for-å-bli-raskere-enn-de-andre til løper-for-å-tilbringe-kvalitetstid-med-seg-selv. Det er ingen identitetskrise, tror faktisk man kan få et par voksen-poeng for det. Løpelivet utenfor pulskurve og smoothie-kjøret er faktisk ganske så bra. Det er mindre neonfarga lycra og anorektiske overmennesker og mer gjørme, skjegg, hobbyfilosofer & dumpsterdivere, improvisasjon og HappyGoLucky. Og før du vet ordet av det har du havna på ultra-kjøret.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.