Et slags comeback: oppsummering.

11875543_108392626181087_48183526_n

Det er 13 uker siden jeg begynte på Et slags comeback-prosjektet mitt. Jeg hadde to mål med prosjektet:

  1. Å kunne trene som jeg ville fra november av, uten å bli forhindret av dårlig form. Jeg tror jeg gir meg selv 7/10 på måloppnåelsen her. Jeg er fortsatt i dårlig form, men jeg kan trene ordentlig tre dager på rad uten å måtte ligge på sofaen resten av tiden, og jeg klarer å gjennomføre ganske harde økter. Så selv om jeg ikke er klar for 10-timers treningsuker, så er jeg klar for 7-, kanskje 8-timers treningsuker, og det er bra nok nå.
  2. Å bli helt bra i foten. Her får jeg bare 4/10 på måloppnåelse. Jeg er ikke bra i foten. Jeg er bedre. Skulle jeg blitt helt bra på 12 uker, måtte jeg ha sittet helt stille, og det høres veldig kjedelig ut å gjøre i 12 uker.

Treningsplakaten min ser sånn ut:

20151102_211216

Ikke vær bekymret for de hvite områdene, det er bare jeg som har vært lat med utfyllinga. Det viser seg at man ikke kan bli en scrapbooker (er det scrapbooking jeg mener?) på 12 uker. Heldigvis var det ikke det dette prosjektet handlet om. Dette prosjektet handlet om å komme i gang.

Jeg har kommet i gang.

Det første testløpet løp jeg på 20:06. På fredag løp jeg den samme løypa på 19:26. 40 sekunder er mye når man har det vondt. Det kan være forskjell på liv og død. For meg er det heldigvis bare forskjellen på å være i verdens verste form og på å være i dårlig form. Dårlig form kan jeg leve med.

20150829_111925

Her er noen ting jeg har lært av Et slags comeback så langt:

  • Det verste med trening er å komme i gang. Seriøst, det er ingen hardøkter i verden som er verre enn det å skulle begynne å trene. Det er dumt fordi dørstokkmila blir så lang i begynnelsen. Det er bra fordi man allerede har gjort det verste når man kommer i gang.
  • Styrketrening er kjipt, men det er jo hyggelig å ha noe å drive med.
  • Løpere er så sjuuuukt nerdete. Dette har jeg egentlig alltid mistenkt, men det har slått meg skikkelig hardt i fleisen nå når jeg kommer tilbake etter å ha vært borte en stund. Jeg må rett og slett bygge opp interessen for kilometertider og pulsgrafer og sånt på nytt. Når folk vil snakke om det nå, så blir jeg bare helt sånn: Noen som har sett Ingrid Bolsø Berdal i Hercules, eller?
  • Museskritt er faktisk den eneste måten å bevege seg trygt framover på.

Og hva nå, da?

Nå tar jeg en uke eller to med hyggelig mosjonering før Et slags Comeback del 2.

Siri

 

4 Comments

  1. !!tipp topp tommel opp for fortsettelsen!! …….-Og ja jeg har sett hu der ingrid i den der filmen, hu´ er rå altså!!!

  2. Jeg liker at det alltid handler om å gjøre det du trives med. Selv om det gjør vondt.

    Løping i et nøtteskall?

    PS. Har du tips til løping av stafett? (På bedrifts-god stemning-nivå)

    1. Jeg har ingen stafetttips, dessverre. En gang falt jeg i første sving på førsteetappe i Holmenkollstafetten. Så jeg antar at tipset er å holde seg på beina. Hvor langt skal du løpe?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.