Guide: «Jeg vil også begynne å løpe!»

Løping ved Svolvær

I det siste har jeg fått noen spørsmål om hvordan man som helt nybegynner kan bli en sånn som løper, så her kommer et ærlig og langtekkelig svar.

En disclaimer: jeg er verken PT eller spesielt god til å løpe. Akkurat når det kommer til dette temaet her, så tror jeg likevel det er vel så mye verdt å være en sånn som har måttet starte omtrent på scratch med løpinga flere ganger.

Dette innlegget er til deg som har lyst til å begynne å løpe. Ja, også til deg som ikke klarer å løpe mer enn over stuegulvet akkurat nå. Kanskje aller mest til deg.

Ok, fest setebeltet, detta blir langt.

Et lite sammendrag først, for under kommer det masse unødvendig tekst

Jeg tror det er så vanskelig å begynne å løpe fordi det:

  1. er vondt
  2. er overveldende

I stor grad handler det altså om å gjøre løpinga så lite overveldende og vond som mulig. Jepp. Det gjør man ved å venne seg til det, og man venner seg til det ved å slakke på krava og ta museskritt fra nivå null.

Løping for nybegynnere

helt konkret, hvordan begynner jeg å løpe?

Du trenger faktisk ikke noe utstyr for å løpe. Jeg vil likevel anbefale et par løpesko. Har du pupper, vil jeg også på det sterkeste anbefale en sports-bh. Jeg har så vidt pupper og går helst uten bh til vanlig, men er helt avhengig av sports-bh til løpinga. Skal du løpe ute og det ikke skal skje midt på en sommerdag, trenger du også en refleksvest. Seriøst.

⇒ Sånn kjøper jeg løpesko.

Ok, nå stoler jeg på at du klarer å ta det jeg sier med en klype salt, og at du bearbeider tipsene og triksene så de passer for deg og livet og formen din. Det viktigste her, er at litt er uendelig mye bedre enn ingenting. Litt kan være bittebittebittebittelite.

Fordelen med å være nybegynner, er at det er ikke så veldig mye som skal til før du blir bedre til å løpe. Den dårlige nyheten er at løping er overveldende og vondt, og det er spesielt overveldende og vondt i begynnelsen, når du egentlig trenger at alt går på skinner.

Mitt mest håndfaste forslag er at du tar to løpeturer i uka, i fire-fem uker.

Med løpetur mener jeg noe du kan gjennomføre med stil. En løpetur ser sånn ut: oppvarming + løping + nedvarming. Oppvarming og nedvarming kan gjerne være gåing (jada, jeg veit at det heter «gange»).

Si at du går i 5-10 minutter som oppvarming. Så løper du så lenge du kan uten å bli dødssliten. Du skal bli sliten, men ikke dødssliten. Dette er en forskjell du kommer til å lære deg etter hvert, men vit at det er helt greit å safe på den behagelige siden av sliten, ok? Så stopper du, får igjen pusten, hvis du trenger det, og så går du noen minutter som avslutning.

fuck friskusene, Alt er løping

Åja, så du kan ikke løpe mer enn halvannet minutt sammenhengende? Det er greit! Seriøst! Det er helt greit. Det er fortsatt en løpetur.

Kanskje du ikke kan løpe i det hele tatt nå? Det er også greit, for det er egentlig ikke noen forskjell på gåing og løping. Da går du isteden, da. Rolig som oppvarming og kjapt som den aggro treningsbiten av økta. Det er også helt innafor å løpe dine tretti sekunder på treningsturen på mandag, og så treningsturen på torsdag. Jepp.

Synes du det høres lite ut å varme opp, løpe to minutter og gå hjem, så kan du selvfølgelig få lov å utvide økta. Da kan du ta en stå- eller gåpause etter den første løpedelen, enten den er ett minutt eller to kilometer lang, og så løpe litt til. Eller gå litt fort. Det er bra om økta varer i 20-30 minutter til sammen, men mindre enn det er også helt fint! 30 minutter er maks ti sanger på den flaue spillelista di.

Det viktige er at du kommer deg hjem uten å ville gi opp både løping og livet for godt. Ja, det skal være slitsomt. Nei, du skal ikke spy, besvime eller være helt hundre prosent nødt til å legge deg ned i veikanten. Du kan få lov å legge deg ned for å understreke at du har trent og er sliten, men du skal klare å holde deg på beina.

Begynne å løpe (På Fløya/Svolvær)

noen praktiske tips

Varm opp. For guds skyld. 10 minutter er mer enn nok, men gjør det. Da blir det mye hyggeligere.

Pass på at du får nok hvile mellom hver løpetur. Skal du løpe to ganger i uka, bør det være med minst to dagers mellomrom. Hvis du løper på mandag, er det altså lurt å vente til torsdag med neste tur.

Det er ikke farlig å være støl, men løping er en belastende og monoton aktivitetsform. Spesielt leggene kan bli skikkelig stive og fæle når man begynner å løpe. Kanskje litt massasje fra en venn eller en pinne hjelper. Tøy gjerne ut, men ikke overdriv noen av delene. Leggene må rett og slett bli sterkere.

Asfalt er veldig hardt. Har du mulighet, er det fint å begynne løpekarrieren din på sti (som ikke er så kronglete) eller grus. Tredemølla er også mykere enn asfalten.

Ikke tenk på om det du gjør er optimal trening. Blir du ganske sliten, er det mer enn bra nok.

Nei, du trenger ikke melde deg på noe løp eller logge treninga di med en app eller en pulsklokke. Med mindre du synes det høres gøy ut.

I begynnelsen er det være befriende å konsentrere seg mer om lengden enn om tempoet. Farta kan du eksperimentere med når du kan løpe 20 minutter sammenhengende. Med mindre du synes det er gøy, da! Da er det selvfølgelig lov. Alt er lov.

Motbakker er fælt, men det er også både skånsomt for beina og skikkelig bra for formen. Det er ikke verre enn å finne deg en bakke, løpe eller gå fort opp, gå ned igjen og gjøre det på nytt. Til du er sånn passe sliten. Kanskje du klarer én gang, kanskje du klarer 20. Bra jobba. Bakken kan være så bratt eller slak og så lang eller kort du vil.

Ta korte skritt og bruk armene aktivt. Det føles dumt og masete, men er lettere i lengden.

Hver løpetur kommer ikke til å gå raskere eller bedre enn den forrige. Noen ganger kommer du til å være uforståelig dårlig. Sånn er løping. Det er greit å gå isteden.

Jogging og løping er akkurat den samme aktiviteten. Er det forskjell på dem, så handler det utelukkende om innsats og fart.

Skaff deg en treningskompis, hvis du har mulighet til det. Det viktigste med en sånn kompis, er ikke at dere er like gode til å løpe, men at dere avtaler tid og sted for når dere skal trene, og så overholder den avtalen. Dere trenger ikke løpe sammen, en gang. Jeg lover også at folk som er glade i å løpe, gjerne blir med deg på en løpetur eller fem i ditt tempo. Bare pass på at dere begge er underforstått med at det ikke skal dødses og spys på denne løpeturen.

Lag deg tidenes verste spilleste. Med tidenes verste, mener jeg selvfølgelig tidenes flaueste.

⇒ Her er 58 motivasjonstips.

Noen mer utfyllende tips

Tips 1: Godta at løping er kjipt

Ja, det er vondt. Løping er dritslitsomt. I tillegg har de fleste av oss noen ordentlig kjipe løpeminner fra gymmen, eller fra den gangen Trude fant på at avdelingen skulle stille lag i Holmenkollstafetten. Løping er rett og slett skikkelig vondt. Det er aldri kult å stå opp halv seks i november for å rekke å løpe 45 minutter før arbeidsdagen, det er aldri deilig å hive etter pusten eller sjangle av utmattelse.

Om jeg skal grave dypt, så er det ikke på tross av de kjipe delene av løping jeg er glad i det, men nettopp på grunn av dem. At løpinga kan være, og ofte er, så fæl, gjør at mestringsfølelsen er mye større enn den ellers ville vært. Det utfordrer så mye annet enn bare min evne til å bli andpusten. Jeg må jobbe med selvdisiplinen, med gjennomføringsevnen, med hva jeg ser på som belønning og hva jeg ser på som straff, og med hva jeg ser på som suksess og feiling.

Det er det kjipe med løpinga som gjør det både lærerikt og deilig å få til. Før du kan gjøre et fornuftig og ordentlig forsøk på å begynne å løpe, så må du godta at det blir ubehagelig. For meg er det verdt det, men jeg kan ikke snakke for deg. Uansett hvor mye du lirker og tilrettelegger, så er det en del av løpinga som alltid kommer til å være vond. Sånn er det bare. Forhold deg til det eller glem det.

Tips 2: Det eneste som gjelder er å gjøre løpinga til en vane

Dessverre blir det ikke lettere, du blir bare vant til det. Stygt, men sant.

Den gode nyheten er at vi kan venne oss til nesten hva som helst. Løping er softcore sammenlignet med alt det maset folk venner seg til. De venner seg til å gå på jobb hver eneste ukedag, de venner seg til å leve med en partner som irriterer dem grenseløst, de venner seg til å lese dritt om seg selv på internett, altså, folk er helt vilt tilpasningsdyktige. Jeg vedder masse på at du allerede har vent deg til ting som egentlig er verre enn å bli andpusten. Jeg har for eksempel vent meg til å bo i Harstad. Du kommer helt sikkert på en del ting du har vent deg til, som du mislikte eller syntes var vanskelig eller fælt i begynnelsen. Sånn er det med løping også.

Den store utfordringen er å gjøre løpinga til en vane. For å gjøre det til en vane, må du dessverre gjøre det regelmessig over en overraskende lang periode. To ganger i uka, hvis du får det til.

Tips 3: Tenk at løping handler mer om hverdagen enn om de store, hårete målene

For å gjøre noe til en vane, må du gjøre det regelmessig over tid. Haha, jeeepp. Det finnes sikkert masse teori om vanedannelse der ute, men for meg har det, når det kommer til løpinga, alltid vært mye viktigere å konsentrere meg om det hverdagslige enn de store, gylne målene. Ja, det mener jeg når jeg snakker om sub 40 og Slutty90 også, men det gjelder spesielt i de periodene der jeg har begynt å løpe etter å ha vært skada eller hatt et annet mer eller mindre frivillig løpeopphold.

Jada, det er sikkert bra med et mål man kan skrive opp og henge på veggen, men det er ikke den papirlappen som for all del ikke må sette seg ned i sofaen etter å ha hentet i barnehagen, for da kommer den seg aldri i livet ut på joggeturen som må skje mens partneren dens lager middag og babyen ser på det derre psykedeliske hageprogrammet babyer digger.

Jeg tror de færreste er som Forrest Gump, det finnes som regel en grunn til at de vil begynne å løpe. Noen ganger er den grunnen lett å omsette i et eller annet slags målbart mål. ”Jeg vil klare å løpe rundt hele vannet”, ”jeg vil gå ned fem kilo i vekt”, ”jeg vil sjokkere Gunnar med å løpe fra ham i Skrotvikkarusellen til våren”. Det er bare det at når du kommer inn fra din tredje løpetur noen sinne, er helt utmattet, har gnagsår på tærne og vondt i leggene, og dessuten har du egentlig ikke blitt noe raskere siden den første turen og du må fortsatt gå i alle motbakkene, så blir sånne mål fort overveldende.

Jeg sier ikke at du skal la være å ha noen mål i bakhodet, jeg sier bare at de kan få være i bakhodet foreløpig. De kan være der til du trenger dem. Enn så lenge foreslår jeg at du holder deg til små, hverdagslige mål. For eksempel: ”Jeg skal ta på meg treningstøy og komme meg ut i dag”. Trenger du noe litt større, anbefaler jeg dette: «Jeg skal løpe to ganger i uka i fem uker, og så skal jeg ta en revurdering på hele prosjektet. Ikke før.»

For å si det på en annen måte: Løping handler mer om prosessen med å komme seg inn i flytsona, enn om å være i flytsona. Jo mer du løper, jo lettere blir det å komme seg inn i flytsona, men i begynnelsen er det vanskelig. Det eneste du kan gjøre for å gjøre det lettere, er å fortsette. Det blir litt som når du skriver en skoleoppgave eller noe sånt. Man bruker mye mer tid på å gnure ut setning for setning, stryke ut og omformulere, og på å lete etter sitater som viser seg å ikke helt passe inn, enn man bruker på å spy ut tekst i hundre kilometer i timen og føle at dette her, det sitter! Men uten den første delen er det ingen som får til den andre delen, og jo mer dreven du blir, jo lettere blir det å spy ut masse akademisk fjas. Skjønner du hva jeg mener?

Tips 4: Du trenger ikke bli dødssliten hver gang du løper

Så viktig at jeg sier det igjen! På alvor denne gangen!

Du trenger faktisk ikke bli dødssliten noen gang for å bli bedre til å løpe. Hører du hva jeg sier? Denne tanken om at det bare er hundre prosent innsats som gjelder, er bare tull. I beste fall har du det fælt hver eneste gang du er ute på løpetur, i verste fall blir du skada eller gir opp.

Tenk, da. Jeg er ganske sprek. Jeg er iallfall ikke nybegynner når det kommer til løping. Og jeg går all in kanskje seks ganger i året, liksom. Det er ingenting sammenlignet med alle de løpeturene der jeg enten holder på i et helt behagelig tempo, eller bare presser litt. Hvis du vil diskutere treningsteori, så er det mange steder på internett som er bedre egnet til det enn akkurat denne bloggen, men stol på meg når jeg sier at det rett og slett er feil at du må ligge og spy i grøfta for å ha treningsutbytte av en løpetur. Helt ærlig: fuck de folka som har gjort dette til en opplest og vedtatt sannhet.

En annen ting er selvfølgelig at du nok, på et eller annet tidspunkt, må justere smerteterskelen din litt. Selv når du ikke presser maks, er løping ofte vondt. Den gode nyheten er at det kommer til å skje helt av seg selv, etter hvert som du får flere og flere løpeturer i erfaringsbanken din. For det første kommer du, enten du prøver eller ikke, til å bli bedre på å justere innsatsen og porsjonere ut kreftene dine. Du kommer altså til å bli så løpesmart at du sjelden går på den smellen halvveis.

For det andre gir bedre form deg et større løperegister å spille på. Når du er helt nybegynner, har du kanskje bare to gir. Det er gåing og løping. Etter hvert som du blir bedre, kommer du kanskje til å få gåing, jogging og løping å veksle mellom, og så en stund etter det, kan du til og med velge om du skal løpe fort og hardt eller roligere og mer behagelig. Skjønner du hva jeg mener?

For det tredje kommer du til å bli vant til å ha det vondt. Å bli skikkelig sliten, andpusten og full av melkesyre er vondt uansett hvilken form du er. Du er bare raskere når du er i god form. Samtidig blir det på et vis mye mindre stressende og vanskelig å forholde seg til smerten etter hvert. Jeg lover. Du kommer ikke til å grue deg på samme måte, du kommer til å stå i det mye bedre mens du holder på, du kommer til å tenke pyttsann når det over.

Løping ved Svolvær

Ok, litt mer alvorsprat:

Fordi det er så ubehagelig å være streng, synes jeg du skal prøve å slippe unna med så lite strenghet som mulig. Jeg vil at du skal legge lista så lavt at du må subbe med beina for å rive.

På samme måte som at det er forskjell på sliten og dødssliten, er det forskjell på streng og dødsstreng. Det er mye bedre at du bruker fire uker på å gå eller løpe turer som er innenfor komfortsona di, så du får laget deg en løpevane, enn at du ødelegger for deg selv ved å løpe til du blør fra øynene, og så aldri gjør det igjen. Løpinga, altså. Det med å blø fra øynene synes jeg vi skal unngå. Når folk begynner å blø fra øynene på film, da veit vi jo at det er slutt. Det er ikke løpinga verdt.

Ja, det krever disiplin å gjøre noe som er ganske dritt to ganger i uka, men det krever ikke på langt nær så mye disiplin som å gjøre noe du hater med hele din sjel to ganger i uka. Skjønner du hva jeg mener?

Ærligheeeet

Noe som kan være vanskelig med å legge lista så lavt, er at du må være ærlig med deg selv om hvor du er med løpinga di akkurat nå. Det er bare du som skal bli bedre til å løpe, og den både mest behagelige og mest effektive måten å gjøre det på, er å være ærlig med deg selv om ditt eget nivå. Jada, det er ubehagelig å ta innover seg at du ikke er i så god form som du skulle ønske at du var, men når du gjør det, gir du deg selv en annen type ro og plass til å drive med det du egentlig vil: løpe. Ikke ønsketenking.

⇒ Her er et innlegg om å være ærlig med seg selv om løpinga si.

Igjen: må du sette mølla på 4 km/t for å kunne holde følge med den i to minutter? Javel. Da er det 4 km/t som gjelder nå, da. Ikke 4,5 eller 7 eller 11. 4. 4!

Vekt

Vi snakker ikke så mye om vekt på denne bloggen, og sånn skal det fortsette å være. Akkurat i dette tilfellet må jeg bare få si et par ting, fordi folk ofte knytter det å begynne å løpe med slanking.

Det første jeg vil si, er at ja, har du like motorer på to ulike farkoster, så går det som regel fortere med den letteste av dem. Det betyr ikke at du bør eller må gå ned i vekt for å begynne å løpe. Tvert imot synes jeg du skal legge slankeplanene dine i dvale mens du lager deg en løpevane. Du trenger ikke to så kjipe ting i livet ditt samtidig. Slanking + oppstart med løping høres rett og slett i overkant tøft ut, spør du meg. La kroppen og hodet slite med én ting av gangen, liksom. Dessuten tror jeg at om slanking er din eneste motivasjon for å begynne å løpe, så skal det holde hardt i lengden.

Nå kunne jeg selvfølgelig sagt at jeg ikke synes du trenger å slanke deg og alt det der, men helt ærlig: det har jeg ingenting med. Jeg vil like fullt bombastisk påstå at det er en dårlig idé å være i begynnelsen av løpelivet ditt og slanke deg samtidig.

⇒ Her er en påminnelse om at tall bare er tall.

Akkurat hva du synes om og hvordan du forholder deg til kroppen din, har jeg altså ingenting med. Seriøst. For meg har løping vært en fin måte å forholde meg til kroppen min på en annen måte enn det sAmfUnNeT oppfordrer til. Det har handlet mye mer om å få til ting og å føle på det, enn om å se ut på en bestemt måte eller ikke se ut på en annen måte. Kanskje løping kan være sånn for deg også.

(Dette er kanskje ikke helt i overenstemmelse med Sunn Fornufplakaten, men hele denne bloggen handler jo om distanser og målbare, kroppslige resultater, så, ja.)

Til slutt

Løping er ikke en nødvendig del av livet. Jeg elsker løping, men det er ikke nødvendig å være en løper for å leve et godt og lykkelig liv. Dette mener jeg helt hundre prosent. Er ikke løping noe for deg, så er det helt greit. Det er også helt greit om du synes at det å skulle begynne å løpe virker for drøyt eller masete til å være verdt det.

Men om du har lyst til å prøve, så håper jeg du gir det en ordentlig sjanse. At du hører på folk med et avbalansert forhold til løpinga si, og at du etter hvert klarer å finne ut av hva som er gode råd for deg. Løping er kjipt, så det handler om å gjøre det håndterbart, og det klarer du.

Jeg har ikke løst så mange livsproblemer på løpetur, men det er definitivt den delen av livet som gir meg mest ro og kanskje også mest gøy.

Bare si fra om du lurer på noe, det er veldig mange løpeerfaringer på denne bloggen og i kommentarfeltet! Vil gjerne høre om deg og løpinga di, uavhengig av hvor treig eller kjapp eller ikke-løpete du er.

Siri

 

31 kommentarer

  1. Hei!
    Kom over bloggen din ved en tilfeldighet, men har lest den fast siden! Du gir meg løpeinspirasjon i hverdagen, takk!

    Jeg skal løpe halvmaraton for første gang om 1,5 uke, uæh! Har du kanskje noen tips for hvordan jeg bør legge opp tempoet? Løper 10 km på knapt 52 minutter, men da er jeg jo ganske død etterpå, og halvmaraton er jo over dobbelt så langt! Tror du det er realistisk å klare det under 2 timer? Jeg har litt lyst til å prøve å legge meg på en gjennomsnittsfart på 5 min 20 sek fra starten av, men er redd det blir for hardt… noen innspill?

    1. Hei! Så hyggelig, takk selv!

      Og så gøy med ditt første halvmaraton. Du har garantert inne å komme under to timer når du løper 10-ern på snaut 52 minutter! Hvis du googler «race time predictor» får du opp ganske mange forskjellige kalkulatorer som beregner løpstiden din på forskjellige distanser ut ifra distanser du allerede har løpt. De bruker jo litt ulike regnestykker for å kalkulere det, men tipper de fleste vil ligge på +/- 1:55 for deg. Det betyr jo ikke at det er akkurat det du kommer til å løpe på, men det er jo et godt utgangspunkt å ta med seg? Det betyr i så fall sånn ca 5:27 min/km (gjør det ikke…?) i gjennomsnitt, sammenlignet med 10k-farta di på 5:12-ish. Det skal med andre ord gå ganske mye mer behagelig for seg i begynnelsen!

      Mitt aller beste halvmaratontips er å holde igjen litt på farta i starten. Som du sier, så er det over dobbelt så langt som 10k. Det betyr jo også at du fint kan safe litt i begynnelsen og så «ta igjen» en del sekunder den siste halvdelen av løpet. Da er det mye morsommere å løpe også, hvis man klarer å unngå å gå på en smell etter 13-14 km.

      Hva tror du? Er det lenge siden du løp 10k sist?

  2. Husker første aha-opplevelsen jeg hadde med løping. 3. klasse på videregående. Altså etter 13 år med gym en gang i uka, og nesten alltid noe som innebar å i hvert fall løpe litt. I en gymtime på vgs bestemte læreren at vi skulle jogge til oppvarming – men i et så rolig tempo at alle kunne henge med. På den tiden betydde det et så rolig tempo at til og med jeg kunne henge med. Det høres helt sjukt ut, men det var første gang jeg opplevde at hvis jeg bare løper sakte nok, så klarer jeg å løpe. Det handler ikke egentlig så mye om viljestyrke som det handler om tempo. #mindblown

    1. Tenk på alle de fæle løpeopplevelsene folk har hatt på skolen opp igjennom. Får helt vondt i løpehjertet. Og det er jo fint å høre at du iallfall fikk én god en.

      Ja, er så enig i at det handler mer om tempo enn om viljestyrke! Og blir rett og slett irritert når folk insisterer på at det «bare sitter i hodet».

    2. Ja! Tenk om nokon kunne fortalt meg før eg fylte 25 år og fant løpeinternett, at løpsfart ikkje (berre) er eit genetisk medfødd talent, men noko ein kan trena opp viss ein berre er litt tolmodig. (Altså, eg gjekk til og med på friidrett, men sjølv ikkje der vart denne løyndommen avslørt.)

    3. Ikke på friidretten en gang! I alle dager!

      Noen ganger begynner jeg å lure på om løpere bare liker å ha et sånt beinhardt image? At hvis noen avslører at jo faktisk bare er å løpe litt saktere, så mister de det hardcore i seg selv, liksom. Men assa. Hvorfor ha det vondt når man ikke trenger det?

  3. Jeg synes at du skriver veldig fint om løping. Selv om jeg er veldig glad i å løpe og gjør det mange ganger hver uke, får jeg alltid lyst til å løpe når jeg leser noe du har skrevet om løping. Nå skal jeg for eksempel reise meg opp fra sofaen, skifte og stikke ut i sensommerskogen.

    1. Tusen takk, Laila. Håper du hadde en fin tur! Jeg og Hallén løp motbakkeintervall opp et fjell i ettermiddag. Det er jo virkelig en av luksusene med Harstad. Her er det allerede høst, da, haha! Sensommerskogen høres jammen ikke dårlig ut, den heller.

  4. I love you Siri, du må ALDRI ta sånne lange bloggpauser igjen. Og beklager at jeg sier det, no offence; men du er faktisk litt for bra for din egen blogg. Nå vet ikke jeg noe om hvor mange som leser bloggen din, men jeg er nesten helt sikker på at det er ALTFOR få. Flaks for disse at de ikke vet hva de går glipp av, men dog.
    Sånn utover å digge deg, så er jeg også over snittet glad i løping. Så ok, ikke heeeelt objektiv. Uansett, dette var et utrolig bra innlegg proppfullt av supre tips til de som enda ikke har blitt fullt så løpe-nerdete. Og ja, jeg må også glatt innrømme at hating følger med, selv om man elsker å løpe. Heldigvis ikke så ofte, men ofte nok. Så det er vel noe med å justere forventningene kanskje. Eller, muligens enda mer å fokusere på det du skriver med at jo mer man må jobbe for det, jo bedre blir mestringsfølelsen. Oppturene veier opp for nedturene😉 Blei litt langt dette gitt, men jeg måtte bare få sagt det TYDELIG hvor utrolig gøy det er å lese innleggene dine. Også måtte jeg nesten svare litt på det du spurte om. For å holde meg litt til saken liksom😁

    1. Hahahaha, Anonym! I love u! Tusen takk! Skal prøve å ikke ta så lang bloggpause neste gang. Lover!

      Skal du løpe noen løp i høst?

    2. Godt å høre, takk for lovnad!😉
      Usikker, må innrømme at jeg er dårlig på løpsplanlegging. Spretter rundt, stort sett løpeglad, hater en del innimellom, og tar det litt som det kommer. Lurer på 10 for Grete da, og kanskje Hytteplan..? Burde vel snart få fingeren ut for begge da, forsåvidt. Løp faktisk 10 km i Sommerløpet i Kristiansand nå på lørdag da, og det gikk veldig bra – moro! 😁🏃

    3. Takker!😃 Oioi, stas – da skal jeg isåfall manne meg opp til å hilse på😁Mulig jeg blir litt starstruck, men du får ta det som et kompliment😉

  5. Satte nesten iskaffen i halsen (av glede) da jeg så dette innlegget! Jeg kom en gang over bloggen din helt tilfeldig og har vært trofast siden. Du skriver godt! Og spesifikt da, jeg liker også løping og bøker. Har løpt (les sjanglete jogg) lite det sist året pga kneet og livet, men har savnet det. Nå har forøvrig svigerfar lovt å pimpe teknikken min i bytte mot noen flasker Pepsi Max (hjerte hjerte), så kanskje det er håp. Har også flyttet på fjellet, så håper på mer terrengjoggings. Ok, dette ble litt rotete kanskje, poenget mitt var bare: takk for fin, smart og interessant blogg!

    1. Tusen takk, Hanna!

      Ånei, ikke livet og kneet! Håper det går bedre med hjelp fra svigerfar og terrenget. Har hørt at pepsi max også kan virke skadeforebyggende…? Har du hørt noe om det?

  6. Hva er egentlig forskjellen på å jogge og løpe? Tempoet? Jeg liker å si at jeg har tatt en løpetur når jeg har sullet meg en runde på 7 km i løpet av tiden det tar å se en Ringens Herre-film, men da har jeg kanskje egentlig jogga?

    1. Ja, jeg tenker også at den eneste forskjellen er tempoet. Men det er jo helt individuelt, da. Vil tro at 7 km fordelt på en hel LotR-film er jogging for deg, ja! Du er jo kjapp! Men altså, det spiller jo virkelig ingen rolle om vi kaller det rolig løping eller jogging? Eller svinsing eller svansing eller tusling? Hva synes du?

  7. Haha, ja min uoffisielle forskning som sykepleier og hobbyjogger avslører store positive fordeler ved et semi-normalt (her opererer jeg med brede referanseverdier) og jevnlig inntak av Pepsi max! Livet er bra altså, fant kjærligheten og flytta på fjellet av den grunn. Og idag jogga jeg alene på fjellet. Og begynte på Fri Vilje. It was a great day.

  8. Rolig løping høres egentlig litt kulere ut enn jogging, så jeg går for det. Løpe fort kan jeg gjøre senere. Og takk for påminnelsen om at jeg ikke er alene om å være uforståelig dårlig innimellom.

  9. Å, for et langt og digg innlegg!I nspirerende som alltid. Snubla over bloggen i 2013 en gang og den har vært favoritt siden. Fulgte sub40 med stor interesse og spenning og har vel egentlig hatt en drøm/plan om å få til det samme siden. På veien ble det en unge, men nå er jeg altså sååå utrolig gira på å få det til!! Men står og stanger ved 41. Forstår ikke hvor man skal finne den siste farta. Husker du hva som skulle til mot slutten der? PS. Takk for lånet av «lett og sterk» og «tjåkk, tjåkk, tjåkk». Jeg er ikke snauere enn at jeg prøvde dem en gang det begynte å butte i et løp og det passa så bra med rytmen og hodet at jeg bare fortsatte med det.

    1. Hei, Johanne! Så hyggelig! Og så gøy med sub 40!

      Jeg har skrevet litt om det jeg lærte av prosjektet her: http://www.sirivil.no/det-jeg-laerte-av-a-gjore-en-skikkelig-innsats-for-a-komme-under-40-minutter-pa-10-kilometer/

      Det er ikke noen spesifikke treningstips i det innlegget, da. Jeg kom meg jo til slutt under 40 minutter og var og er veldig fornøyd med det, men prosjektet bar definitivt preg av at jeg begynte å bli litt desperat mot slutten der. Istedenfor å stole på meg selv og det jeg visste hadde funka for meg før, hørte jeg på masse «eksperter» (gubber) som sa at det eneste som gjaldt var å løpe baneøkter, spesielt 1000-metere, i konkurransefarta. Så da gjorde jeg det, da. Ofte. Var dritkjedelig, og tror jeg bare hadde flaks som ikke brant ut helt.

      Skulle jeg gjort det igjen, hadde jeg etter sommeren gitt meg selv en ny mengdetreningsperiode med mye rolig trening og litt moderat trening, og så etter hvert trappa ned på mengden og lagt inn noen gode fartsøkter (eller løp), gjerne med korte drag i godt under 3:59-fart. Det tror jeg hadde funka bedre (og raskere).

      Men! Dette er min egen erfaring, og jeg vet at jeg sammenlignet med en del andre trenger mer mengde og lett blir utmatta (både i kropp og hode) av sånn typisk friidrettsløping, hvis du skjønner? Og jeg tror virkelig ikke min løsning er noen fasit. Sier bare at jeg tror den historien har verdens kjipeste moral: å stole på seg selv.

      Hva tror du?

  10. Haha, ja, det er vel så enkelt og vanskelig som det. Heldigvis har jeg funnet en friidrettsbane og liker å løpe tusenmetere på den (sålenge det ikke er fotballkamp på midten og fare for å få den grusomme ballen i hodet). Og som du skriver; det kommer alltid et løp. Skal finne et flatt et snart og se hvor landet ligger. Lykke til med slutty90, blir gøy å følge veien videre!

  11. Muligens er jeg en umake representant for det mannlige kjønn, men jeg synes hvertfall at bloggen er storartet. Kom over den da jeg trålet nettet før mitt første halvmaraton, og har fulgt den siden. Liker blandingen av sak og sarkasme.

    Og kjenner meg veldig igjen i dette med hvor dritt ting kan være når man skal i gang igjen etter skade eller pause. Der har jeg vært flere ganger enn jeg liker (og det er altså ikke fordi jeg er breial og har gitt for mye på for svakt grunnlag). Elendigheten blir jo enda mer synlig når Strava forteller at man har løpt samme runde mye raskere og med lavere puls før. Men så får man heller tenke at man faktisk løper igjen, og kjenne på det at ting faller på plass litt etter litt. For det gjør det.

    En liten kommentar om bøker; det er litt trist at du ikke leser bøker av mannlige forfattere! Jeg tror du går glipp av mye bra. På den annen side er det vel nok litteratur av kvinnelige forfattere til å vare en livstid og lenger, så det er kanskje ikke så viktig.

  12. Heia Siri! Når jeg løper eller jogger, og begynner å bli litt sliten sier jeg «lett og sterk, lett og sterk» til meg selv og tenker at jeg bare er litt sliten i kondisen, ikke i beina. Og da klarer jeg alltid litt til! Takk for motivasjonsmantra og topp blogg!

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.