Har lest en tjukk bok, grattis til meg

Heia i Harstad

Hallo, min godeste blogg! Håper alt står bra til etc.

Den siste uka har jeg sett en fotballkamp, vært på babysvømming og lest ut tre bøker, så jeg er for tiden ikke sikker på om jeg befinner meg i riktig dimensjon.

En av bøkene var beistet Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad. Den er på nesten 1 100 sider, og la oss bare si at jeg er glad for å være ferdig og at jeg ikke kan tro hvor mye Johan Harstad jeg har lest til å tydeligvis ikke være spesielt glad i Johan Harstad. Vi leste den i bokklubben (bli med, vi skal lese Tove Ditlevsen i juni), og jeg har fortsatt ikke klart å samle meg nok til å si noe fornuftig om den.

Max, Mischa og Tetoffensiven

Hver gang jeg ikke er spesielt begeistra for en bok jeg vet mange av de smarte vennene mine liker, føler jeg meg litt dum. Som om jeg ikke har skjønt greia, liksom. Kanskje jeg har tatt noe som var ment ironisk, alvorlig. Eller kanskje jeg ikke har latt den triste mannen få samme handlingsrom som jeg ville gitt en kvinnelig figur med samme sinnelag. Kanskje jeg ikke har forstått noe viktig kontekst. Du veit, det er mye usikkerhet i å skulle gjøre seg opp en mening.

1 100 sider, liksom. Jeg føler meg som en dust når jeg sier at jeg synes det er en for tjukk bok, som om jeg er en grisete fjerdeklassing som bare vil spille dødball og synes lesestund er kjedelig.

Heldigvis er jeg ikke en grisete fjerdeklassing, jeg er en voksen og relativt rein dame, og det betyr at jeg kan synes ting er kjedelige uten å måtte forsvare det. Tror jeg.

Et eget rom av Lotta Elstad

Siden jeg nettopp har lest ut en haug bøker, betyr det at jeg befinner meg i den sjeldne og luksuriøse situasjonen der jeg ikke har noe på leser nå-lista, og kan gå i bokhylla med tomme hender og åpent sinn. Vet ikke hva det blir ennå. Kanskje det er på tide med litt sakprosa. Vi får se. Det er en god følelse, egentlig.

Vet ikke om jeg har sagt det, men jeg er på Goodreads.

Ja, nei, sånn ellers, da? Her er mannen i livet mitt på årets første shortsdag i Harstad:

Best of Harstad

Her er en selfie jeg tok på dolokket:

en slags selfie

Det var vel det. Sånn ellers lurer jeg på om jeg har glemt hvordan man blogger, så jeg bare babler i vei til jeg finner ut av det igjen, ok?

Jeg hører og ser at det er har vært tropetilstander på Østlandet, og det vil jeg ha meg frabedt mer info om.

Siri,
din for alltid

20 kommentarer

  1. 1) Det er faktisk for varmt. Jeg har tilbrakt i hvert fall to av tropedagene foran en vifte i leilighetens mest skyggefulle rom.

    2) Jeg ønsker meg en ny spalte på bloggen: Kjedelig bok.

  2. snakker om tjukke bøker, personlig er jeg fortsatt stolt over å ha lest les miserables, og det gjorde jeg i 2013 så det bynner å bli en stund siden, men fortsatt like stolt over at jeg kom meg gjennom

  3. Den boka er for tjukk. Ikke veit jeg om den er god, men den er i alle fall for tung (sånn helt fysisk).
    På en flytur sist uke kom jeg over et eks av Americanah, som jeg har sett omtalt her på blåggen. Så jeg kjøpte den! Og den er fin, brillefin faktisk. Så fin at ingen får forstyrre når Mor leser. piss off unger, lag brødskiva di sjøl, sier jeg. Så takk for tipset!

    1. Den er så fin, Trine! Virkelig en moderne klassiker, spør du meg. Elsker når bøker er både smarte og romantiske på samme tid.

  4. Kjenner meg veldig igjen i det å ikke være så begeistra for en bok (eller noe annet) som smarte venner liker. Er litt skummelt å skulle gjøre seg opp en mening om noe hele tiden, liksom. Kult selfie, og enda kulere antrekk!

    Bable-blogging er helt innafor, forresten.

    1. Mer bableblogging coming up!

      Den kjolen er veldig kul, digger den. Føler meg alltid rampete og uvøren når jeg har den på.

  5. Det er så lov å ikke like noe selv om smarte folk liker det. Jeg synes jo boka var for kort, men så er jeg ikke bare fan, men fanatisk når det gjelder Johan Harstad. Jeg ville lest hva han skreiv om han så skreiv innholdsfortegnelser på solkrem eller IKEA-oppskrifter, liksom. Ko-ko!

    I dag kjøpte jeg dinosaurkjolen din fra Amazon, hilsen copycat – håper det er greit at jeg skal sprade rundt i samma kjole som deg.

    1. TYPISK smarte folk å si at jeg ikke trenger å like en bok de liker, Linn!

      Hallo, det er jo en ære at du har kjøpt samme kjole. Gleder meg til å se bilde av deg i den!

  6. De siste årene har jeg fått et stadig økende konkurranseinstinkt når det gjelder bøker (har mål om å lese 100 bøker i år) så jeg velger sjelden å lese veldig tykke bøker. I tillegg vet jeg veldig godt hva slags bøker jeg liker best og Max, Mischa og Tetoffensiven hørtes ikke helt ut som min type bok så jeg har ikke forsøkt. Og det er helt lov, samtidig som det er helt lov å lese bøker mange smarte og kule personer har lest uten å like den, bøker er smak og behag. Syns ellers at du skal være stolt av å ha lest en såpass tykk bok, det er flott og godt gjort og særlig når du ikke en gang likte den så godt. Av tykke bøker jeg er stolt av å ha lest så oppdaget jeg musikalen Les Miserables da jeg var 13 og så leste jeg boka på norsk like etterpå for sammenlikningsgrunnlag og da følte jeg meg helt episk :) Jeg vil ellers tipse om at det finnes noen få tegneserieromaner som er skikkelig tykke, men siden det er tegneserie går det veldig fort å lese. Sånn kan man lese skikkelig tykke bøker uten at det føles som om man leser skikkelig tykke bøker og det føles som å lure systemet ;)

    1. Haha, det er jo kjempelurt, Karoline! Og så gøy at både du og Vibeke har Les Mis som deres stolteste tjukkbokøyeblikk. Det er kjempefint!

  7. Jeg ga opp Max, Mischa etter 900 sider, og da hadde jeg tenkt i i alle fall 200 sider at jeg burde lese den ferdig bare fordi jeg tross alt var kommet for langt. Og så innså jeg at livet mitt er for kort for å tenke sånn. Klarte ikke å bry meg om noen av personene, og synes dialogen generelt var utroverdig. Fikk litt samme følelse som når jeg leser oversatt amerikansk litteratur, som jo er interessant, siden dialogen tross alt er oversatt fra det fiktive universets engelsk. Så sånn sett kan man jo si at den godeste Harstad har fått til noe. Men JEG liker det ikke.

  8. Å, det her var første boka jeg leste i bokklubben (utenom Virginia Woolf, men elsker henne og hadde lest boka før, så teller ikke). Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den, men så var den på mammutsalg på en eller annen nettside også tenkte jeg ok, kult, kanskje den er skrevet av en tysker eller russer og handler om livet i Kommunist-Europa, og det synes jeg jo er et interessant tema. Å, føler meg snytt.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.