Denne høsten er en time out

10. oktober 2014

Nå har jeg vært i San Francisco i to måneder.

Hvordan har du det? Er du ensom? Har du hjemlengsel? Er du full og høy hver kveld? Hvordan går det med den britiske uttalen din? Har du brukt opp alle pengene dine? Er du lei deg? Dette er spørsmål jeg og andre stiller meg minst et par ganger i uka.

Svaret er at jeg har det fint. Jeg savner noen folk mer enn andre. Det er stor mennesketetthet her. Noen ganger har jeg lyst på en klem fra noen som mener det. Det er rart å bo et sted uten milevis med skogsbilveier rett utenfor vinduet.

Mest av alt føles det som å være på time out. På en måte skulle man tro at alle disse nye inntrykkene og menneskene skulle gjøre det hele til en veldig intens situasjon, men det er motsatt. Kanskje fordi det ikke finnes noe som er viktig for meg her.

Hjemme er det mennesker jeg bryr meg om, og som jeg derfor må oppføre meg sånn passe ok overfor. Hjemme er det jobb og skole som betyr noe i den halvstore sammenhengen. Hjemme er det tusen små ting som må sies og gjøres, ting som kanskje ikke betyr noe som helst, men som kanskje gjør det likevel.

Her er det bare meg og et stort areal ukjent terreng. Ingenting er skummelt her, for ingenting har konsekvenser. Og ja, jeg skjønner at jeg fortsatt kan få HIV og angstanfall og inndratt visum, det er ikke sånne konsekvenser jeg snakker om, herregud, det mest edgy jeg driver med er å banne foran barn.

Her om begynte jeg å lese en bok, og plutselig hadde jeg lest 120 sider. Det var ikke en spesielt god bok, engang. Det bare skjedde av seg selv, for hjernen min klarte ikke å komme på en eneste ting som hastet mer eller som var viktigere. Og løpinga. Her sklir ni timer løping i uka unna som ingenting. Det er bare beina det står på, ikke sliten hjerne, sliten planlegging eller sliten tidsressurs.

Folk sier San Francisco er en fantastisk by. Jeg er enig, det er et kult sted å være. Men denne time out-følelsen har mer med å være for meg selv å gjøre, enn akkurat hvor jeg er for meg selv. Også har det med midlertidigheten å gjøre, selvfølgelig. Jeg vet at det bare er en kort periode, og at jeg snart får kroppskontakt, kjærlighet og behagelig sosial omgang igjen.

Det er deilig.

Siri.

Previous Post Next Post

4 kommentarer

  • Mia

    Nyt timeouten din! Var sånn jeg følte i Canada også, var ingenting som var viktigere enn meg selv og mine gjøremål. Jeg trente når jeg ville, mediterte i timesvis, reise der jeg ville og gjorde akkurat det som passet meg der og da.
    Jeg hadde det kjempegøy, time of my life og alt det der, men vet du hva det beste med hele utvekslingen var? Å komme hjem igjen.

    11. oktober 2014 at 04:47 Reply
    • Siri

      Det er egentlig en skikkelig deilig følelse, det å nyte å være aleine samtidig som jeg gleder meg til å komme hjem.

      12. oktober 2014 at 18:23 Reply
  • Mona

    Denne posten fortjener en kommentar. Jeg må si at jeg synes du er supertøff og herlig selvstendig som ikke lar et forhold hindre deg i dette. Da jeg var student med kjæreste var jeg alt for lite selvstendig og gikk dermed glipp av sånne sjanser. Nå er jeg student igjen, men denne gangen med både mann og barn og valp, så det blir ingen utenlandssprell på meg nå heller. Desto større glede i å lese bloggen din.

    -og jeg får jo bare enda mer lyst til å reise til SF! Heier på deg!:)

    13. oktober 2014 at 13:13 Reply
    • Siri

      Hei! Og takk for en veldig hyggelig kommentar.

      Nå hører det med til historien at mitt kjærlighetsforhold har vart i tusenvis av år og befinner seg på det planet at hvis en halvårig utveksling blir et problem, så er det egentlig ikke utvekslinga som er problemet, hvis det gir noen mening. Men det er fortsatt ganske tøft gjort, da.

      Men jeg synes det høres tøffere ut å ha mann og barn og valp. Det synes jeg er et skikkelig gutsy livsvalg. Et sånt livsvalg som ikke får nok cred for tøffheten sin, liksom.

      Åååå, valp!

      Heier tilbake!

      13. oktober 2014 at 17:21 Reply

    Legg igjen en kommentar