Meny Lukk

Harstaddag

harstad sirivil.no

20160412_144024

Jeg våkner i en seng som er akkurat like bred som jeg er lang. Den er satt sammen av to senger, en smalere, en litt bredere, og vi trenger en felles overmadrass for at jeg skal slippe å ligge i glipa når jeg vil varme føttene på mannelegger. Det er min første dag i Harstad og jeg trenger ikke stå opp hvis jeg ikke vil.

Jeg står opp. På vei inn på badet snubler jeg i en av søppelsekkene med klær, sko og bøker jeg pakket for halvannen måned siden, da flyttelasset dro fra leiligheten i Grefsenkollen. Det er ikke sant at jeg pakket dem. Jeg slang det jeg trengte oppi, og ga bort eller kastet resten. Ingenting er brettet, alt er krøllete og uten system.

Jeg løper en morgentur i den retningen jeg tror er sørover. Det er ikke sørover i det hele tatt, det er faktisk nordover. Beina er visne, jeg løper med en usynlig pulk full av slagg eller møkk eller annen drit. Veien er køfull av morgenrushet inn til byen, alle bilene har piggdekk, jeg smaker støvet i munnen. Er det verre med 100 biler med piggdekk i Harstad eller 10 000 piggdekkfrie biler langs Ringveien? Det er veiarbeid overalt, Harstadpakken ‒ redusert framkommelighet, står det. Gangveien er godt skiltet i omveier og gruspartier, og går så langt jeg trenger at den går og helt sikkert enda lengre. I en fartsøkning for å komme over et fotgjengerfelt i samme omgang som en liten, rosa skolesekk, løsner pulken.

Gangveien går slakt oppover, så slakt at jeg ikke merker det før jeg snur etter 25 minutter og får nedoverbakke. Jeg skvetter av en bil som plutselig er rett bak meg. Kjøring til eiendommene tillatt. Når jeg nærmer meg sentrum igjen, har køen løst seg opp og jeg tenker ikke på luftveiene mine en eneste gang, bare på å ta riktig vei opp til høyre for å komme tilbake til leiligheten.

Dagen etter skal jeg ha en jævlig sur løpetur i motvind og piskende, våt snø, men det vet jeg ikke nå, jeg er bare fornøyd med å ha kommet under 6 min/km uten å ha tenkt på det underveis.

Vi har 18 kilo skittentøy etter ferien. På vei til Gran Canaria veide bagen vår 15 kilo, så det er tre kilo svette og møkk oppi der. Jeg setter på en vaskemaskin og blogger om One Direction-koppen min. Blogginga går saktere enn den pleier, jeg må ikke være noe sted om en halvtime og dessuten internett. Det er ganske deilig å åpne i ny fane og så lese det som står der med en gang, trenger ikke la 18 faner bli stående oppe til jeg kommer på t-banen og får tjue minutters skamløs internettid. Jeg leser om en bloggers tur til en kattekafé i Edinburgh for mange måneder siden. Ser på bilder fra Sibir.

Jeg snubler i søppelsekken med deler av flyttelasset mitt igjen. Slenger den ut i stua, stikker hånda nedi og drar opp det første jeg får tak i: en refleksvest og to par våtsokker. De er lette å pakke ut, for de skal i naboskuffer i boden. Vi har en bod i gangen nå, det er helt toppers, faktisk. Til høyre er badet, til venstre er boden. Vi har en bod i kjelleren også, men den i gangen er like stor og har plass til alt treningstøyet, joggeskoene, boblejakkene, fiskestengene og noen av skiene våre, i tillegg til mye av turutstyret hans. Hvis jeg kan velge, kommer jeg alltid til å ville bo et sted med bod i gangen fra nå av.

Etter å ha spist tre ganger, lest i Fransk åpning av Vigdis Hjorth og hengt opp vasken, skjønner jeg at jeg kommer til å løpe en tur til i dag. En moderat hardøkt, tenker jeg. Siden vi løp intervaller to ganger i ferien, tar jeg meg en distanse. Treningstøyet fra i morges har nesten tørket, så jeg tar på det samme tøyet en gang til. Jogger i 10 minutter før jeg setter opp farta og løper det jeg nå vet er i retning sørover. Jeg snur etter 20 minutter i flytfart, og får ett langt 45-minuttersdrag som ender fem minutter hjemmefra. De siste 10 minuttene merker jeg det godt i lårene. Ikke syra, men bankinga. Har ikke løpt nok fort på asfalt. Bedre å merke det nå enn når det gjelder. Jogger de siste fem minuttene hjem og ser på klokka mens jeg tøyer leggene i trappa. 5:06 min/km. Innbiller meg selv at jeg nok hadde sett 4-tallet hvis det hadde vært helt flatt.

Han har vært på jobb i 11 timer og sender melding om at han kommer hjem om 15 minutter. Sykehuset er et steinkast unna, bokstavelig talt. Til og med jeg kunne truffet det, og jeg er dårlig til å kaste. Jeg setter på ovnen og pastavannet og går i dusjen. Han får lage middag selv, tenker jeg, men setter inn torsken når ovnen er varm og heller oppi pastaen når vannet koker, likevel. Trenger jo ikke være mer vrang enn jeg må. Dessuten har jeg løpt forbi Rema og sett reklamen for åttepack med Pepsi Max, og trenger bærehjelp.

Siri